De fleste norske lover og regler som gjelder for nordmenn som
permanent eller midlertidig bosetter seg i andre land eller som
vekselsvis bor i Norge og i et annet land er foreldet eller passer
dårlig til nåtiden og fremtiden. Utviklingen har
nemlig radikalt endret seg de siste tiår og vi er nå inne
i en rivende utvikling mot helt nye livssituasjoner for mange nordmenn. Det
mest tydelige er de mange som velger å bo i et annet land
deler av året i sin pensjonisttilværelse og som
kjøper seg en annen eller en tilleggsbolig i et annet land.
I tillegg kommer nå en utvikling hvor norske kommuner og
foreninger etablerer eldreinstitusjoner, rehabiliteringsinstitusjoner
og behandlingsinstitusjoner i andre land. I kjølevannet
av dette følger et behov for barnehage og skoletilbud til
barn av ansatte nordmenn ved institusjonene, samt deretter andre
spørsmål som kommer naturlig som følge
av utviklingen.
I tillegg til eldre som selv anskaffer seg en bolig i utlandet
kommer nå en dramatisk vekst i omsorgsboliger og sykehjemsplasser
for eldre i utlandet, særlig sannsynligvis i Spania, Mallorca,
Kypros, Kanariøyene og andre varme land rundt Middelhavsområdet. Slike
vil kunne både eies og drives av kommuner, staten og private
bedrifter og organisasjoner.
Det spørsmål som reiser seg er hvilke lover
og regler som bør gjelde for finansiering og
drift av disse i forhold til det som gjelder i Norge. Skal det offentlige
ha den samme plikt til å dekke utgifter for slike i utlandet
som loven fastsetter hjemme? Hvis en privat organisasjon som Sagenehjemmet
har en ledig sykehjemsplass skal en kommune eller bydel kunne kjøpe
en plass for en av sine pleietrengende eldre? Hvilken og hvorledes
skal betalingen skje? Skal de samme regler for egenbetaling som
ved et sykehjem i Norge gjelde? Skal det lages noen regler for norsk godkjennelse
av eldreinstitusjoner som også betales av kommuner på vegne
av brukerne?
I dag er det kommunene som har ansvaret for en forsvarlig eldreomsorg,
men det er innenfor de gitte økonomiske rammer. En kommune
kan således prioritere annen utbygging og unnlate å bruke
penger til eldreomsorgstilbud som hjemmehjelp, hjemmesykepleie,
ergoterapi, fysioterapi, trygghetsalarmtjeneste, dagsenteropphold,
eldresentre, omsorgsboliger, sykehjemsplasser, med mer. Etter hvert
oppstår nå problemet med oppfølgingen
av kommunene og disses eventuelle plikt til å betale for
tjenester utført av private eller andre kommuner og tilsynsmyndighetene
som i dag er stort sett fraværende med krav om bedre behovsdekning.
Skal en kommune kunne avvise en pleietrengende eldre i sin kommune
hvis det foreligger tilbud om en godkjent tjeneste eller plass i en
annen kommune eller i et annet land innenfor en forhåndsfastlagt økonomisk
ramme?
Det kan også i dag være mennesker som mottar hjemmehjelp
eller hjemmesykepleie i sin hjemkommune, men som så vil
bosette seg noen måneder av året i et varmere
land. Bør da hjemkommunen være forpliktet til
også å betale de samme satser for slike tjenester
i utlandet eller skal kommunen tjene økonomisk på at
en slik person tar opphold noen måneder av året
i et annet land? Hvis kommunen har den samme forpliktelse til å finansiere
eldreomsorgstjenester for en innbygger under midlertidig opphold
i utlandet, hvilket ansvar, hvis noe, skal kommunen da ha for tilbudets
kvalitet?
Det kan hevdes at dette bør være opp til hver
enkelt kommune slik det i dag allerede er, men det vil kunne få betydelige
konsekvenser i fremtiden. Hvis noen kommuner vil dekke utgifter
for sine innbyggere til nødvendige tjenester ved midlertidig
bosetting i utlandet mens andre ikke gjør det, hvorledes
vil virkningen da bli når det er innført bosettingsfrihet
i hele landet også for sterkt pleietrengende eldre? Hvis en
kommune fikk en dramatisk tilflytting av pleietrengende eldre fordi
tilbudet var godt både i Norge og utlandet ville selvsagt økonomien
i en slik kommune bryte sammen.
Objektivt og sett ut ifra hensynet til de pleietrengende eldre
er det klart at forholdene bør legges til rette for pleietrengende
eldre som ønsker å bo deler av året i
et land i Middelhavsområdet. Kostnadene vil som følge
av lavere lønninger og lavere priser, samt billigere boliger
være slik at det vil kunne bli både en økonomisk
fordel for det offentlige og et bedre liv for den eldre. Det hele
må imidlertid organiseres og en rekke lover og regler må tilpasses
den nye situasjon.
Det mest fornuftige ville selvsagt være å følge Fremskrittspartiets
mangeårige oppskrift med å overføre det økonomiske
ansvaret for helse- og eldreomsorgstjenester til staten ved Folketrygden
og la Rikstrygdeverket administrere det hele via Trygdekontorene
basert på betaling for tjenester til godkjente offentlige
og private produsenter etter behovsgodkjennelse og kontroll ved
trygdekontorene og med full valgfrihet av tjenesteprodusent for
brukerne. Når en slik reform fortsatt vil ta en del år
er det imidlertid nødvendig med en gjenomgang av dagens
system for å få en tilpasning til det faktum at
eldre velger å bo deler av året i utlandet.
Bare når det godkjennelse av eldreinstitusjoner og eventuelle
regler for hvilke funksjoner som må utføres av
norsktalende personell og hvilke funksjoner som kan utføres
av lokalt ansatte må et regelverk utformes. Det samme gjelder
betalingssystemer og satser, samt kvalitetskontroll og ansvarsklarlegging
for norske kommuner når det gjelder innbyggere som er midlertidig
bosatt i et annet land.
Med fremveksten av norske bosettinger i andre land vokser behovet
for et tjenestetilbud automatisk frem. Dette betyr også en
vekst i bosettinger av familier med barn i barnehage- og skolepliktig
alder. Behovet for norske barnehager og skoler med norsk som undervisningsspråk
og norsk skolepensum vil kunne gjøre seg gjeldende mange
steder.
Har staten et ansvar for tilbud til slike norske familier midlertidig
i utlandet eller er alt en privatsak? Skal skattebetalingsforholdene
avgjøre dette alene eller skal andre hensyn også telle
med? Er det ønskelig å stimulere til etablering
av skoler og barnehager gjennom å benytte de vanlige finansieringsformer
også ved bosetting i andre land eller skal en slik utvikling
motarbeides ved å erklære at staten intet ansvar
har for nordmenn bosatt i andre land.
I dag er visstnok regelverket at det kan etableres norske skoler
i utlandet etter bestemmelsene i privatskoleloven, men uten krav
om alternativ pedagogikk eller spesielt religiøst grunnlag
og at alle skoler i utlandet hører inn under Skoledirektøren
i Akershus. Spørsmålet er om den ordinære
privatskoleloven egentlig er tilpasset den spesiell situasjon som
er i andre land ved at reiseavstanden til en annen norsk skole er
en ikke eksisterende mulighet for elevene?
Når privatskoleloven kun gir dekning for 85 pst. av
driftsutgiftene pr. elev og intet til investeringer, samt at det
kan være sterk variasjon i klassestørrelsene som
selvsagt betyr mye for driftsgrunnlaget idet utgiftene selvsagt
er omtrent de samme enten det er 15 eller 25 elever i en klasse
er usikkerheten ved driften av en skole meget stor.
Det er også uklart i hvilken grad lærere ved
en norsk skole i et annet land er dekket av ordinære norske
lover og regler og hvilken måte lønnen skal beregnes
og om norske tariffsystemer skal gjelde.
Etablering og drift av skoler i et annet land beregnet på norske
elever i en kort eller lengre periode er således et tema
som også bør gjøres til gjenstand for utredning
og drøftelser med lærernes organisasjoner.
Det er noen og det vil bli flere behandlings- eller rehabiliteringsinstitusjoner
i utlandet både for pleietrengende eldre og syke mennesker,
herunder kronikere som revmatikere og andre personer med hudsykdommer.
Reuma-Sol på Costa Blanca i Spania skal åpnes
av Norsk Revmatikerforbund i august 2000 og Solgården samme
sted, samt Casas Heddy på Kanariøyene er eksempler
på slike institusjoner.
På alle slike steder vil det også være
norsk personale som vil arbeide en del år og spørsmål
om ansiennitet, rettigheter etter norske lover og rett til jobb
i Norge vil være spørsmål av interesse
for mange som vurderer å søke en stilling i et
annet land.
Kvalitetskontrollen og regler for drift etter norske bestemmelser
og deres juridiske status i det andre land er også forhold
som bør utredes og vurderes nærmere. Forholdet
mellom norske myndigheter for en slags norsk virksomhet i et annet
land er et tema som i dag ikke er dekket særlig mye i internasjonale avtaler,
selv om det er flere relevante bestemmelser i både EØS-avtalen
og skatteavtaler med andre land. Den nye situasjon bør
imidlertid helt klart klarlegges og dersom det viser seg å være
sentrale uavklarte forhold kan det komme på tale med forhandlinger
med myndigheter i de spesielt berørte land, som for eksempel
Spania.
Et meget vanskelig tema er lover og regler som gjelder bestemmelsene
i folkeregister- og skatteregler. Disse er ikke utformet
og tilpasset den nye tid hvor nordmenn både eier boliger
i to eller flere land og bor ulike tider i ulike land. Det er eksempler
på nordmenn som gjerne vil være formelt bosatt
i Norge i sin egen bolig, men allikevel også bo i sitt
andre hjem i et annet land og skatte til det andre land som nektes
dette under henvisning til den norske huset i Norge. Det kan være
norske som gjerne vil betale skatt til Norge og være berettiget
til norske eldreomsorgsytelser selv om de deler av året
bor i sitt hus i et annet land, men som nektes eller hindres i dette.
Derfor er det nødvendig med en gjennomgang av både
folkeregisterlovgivningen og skattelovgivningen for å etablere
et klart og forutsigbart system for de mange norske som nå vurderer å kjøpe
seg et hus i et annet land for å bo deler av året
der, men med fleksibilitet til selv å bestemme hvor ofte
og hvor lenge slike opphold bør være basert på familieforhold
og værforhold fremfor bestemte grenser for antall dager i
et lov- og regelverk.
Konsekvensene av at mennesker nå vil ha boliger i flere
land og bo ulike tider i forskjellige land kan også reise
andre praktiske problemer som hvilke regler som gjelder
for næringsvirksomhet, kriminalitet og soning av straff,
eiendomsrettsregler, bankvirksomhet, forsikring av fast eiendom,
kirkens og konsulaters rolle, innkreving av gjeld, prosedyrer og
regler ved død og begravelse, arbeidsrett for
norske arbeidstagere hos norske arbeidsgivere lokalisert i andre
land, med mer.
Selv om mye er regulert i internasjonale avtaler, konvensjoner,
bilaterale avtaler og EØS-avtalen er det etter forslagsstillerens
oppfatning åpenbare praktiske problemer på en
rekke områder som bør utredes og deretter danne
basis for fastsettelse av en helhetspolitikk overfor noe større
bosettinger av nordmenn i andre land.
Det er derfor ønskelig at det nedsettes et offentlig utvalg
for å gjennomgå de mange problemer og utfordringer
som utviklingen med stadig flere norske bosettinger i andre land
fører med seg. Det bør avklares i hvilken grad
norske myndigheter har et ansvar for å legge forholdene
til rette for etablering, finansiering og drift av eldreomsorgstjenester,
eldreomsorgsinsititusjoner, rehabiliteringsinstitusjoner, behandlingsinstitusjoner
og utdanningstjenester for slike norske bosettinger og hvorledes
de nuværende lover og regler for permanent og midlertid
bosetting i andre land er tilpasset vår tid og fremtiden.
En offentlig utredning i regi av et utvalg må selvsagt
bety en systematisk gjennomgang av relevant lovgivning og praktisering
og blant medlemmene i et slikt utvalg må også representanter for
norske organisasjoner i utlandet delta. Det forefinnes personer
med betydelig innsikt i slike praktiske problemer bl.a. i Alfaz
del Pi på Costa Blanca i Spania som er vennskapsby med
Oslo og hvor det bor mange tusen nordmenn.
Et offentlig utvalg burde kunne gjennomføre en offentlig
utredning med forslag til lov- og forskriftsendringer, samt en politikk
overfor norske bosettinger i andre land i løpet av noen års
tid. Det forutsettes at utvalget i forbindelse med sitt arbeid besøker
noen bosettingskonsentrasjoner i andre land og at det inviteres
til informasjoner og løsningsforslag fra et bredt spekter
av organisasjoner, bedrifter, foreninger og enkeltpersoner.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen iverksette en offentlig utredning
og deretter fremme forslag om en gjennomarbeidet helhetspolitikk
for norske bosettinger i andre land og de utfordringer dette medfører
for det norske samfunn og dets lover, regler og ordninger.
6. mars 2000