Til Stortinget
Offentliggjøring av skattelister er hjemlet i ligningsloven § 8-8.
Etter det forslagsstillerne erfarer, har offentlighet for skattelister
vært praktisert i Norge i langt over 100 år.
Slik forslagsstillerne forstår var prinsippet om alminnelig
innsyn i skattelistene ment å skulle bidra til å sikre
mulighet til å kontrollere at skattyterne blir behandlet
likt. Bruken av listene har imidlertid utviklet seg til å bli
noe helt annet. Både i lokal- og riksmedia lages det presentasjoner
som neppe kan sies å tilfredsstille andre behov enn en «kikkermentalitet» i deler
av befolkningen. I tillegg til lister over personer med høy
inntekt og/eller formue, er det vanlig at det lages lister
over kjendiser, advokater, skuespillere, meglere osv. Offentliggjøring
av skattelistene har fått karakter av å være
ren underholdning. Det må være grunn til å stille
spørsmål ved om dette kan regnes som journalistisk
virksomhet.
Ser man i forhold til utenlandske medias hemningsløse
grafsing i personers privatliv, er Norges skattelister selvfølgelig å regne
som nokså beskjedne krenkelser av privatlivet. Imidlertid
kan ikke utenlandske medias massive brudd på privatlivets
fred være grunnlag for at vi ikke skal «rydde
i eget hus».
Fra Datatilsynets side har man i lang tid satt spørsmålstegn
ved praktiseringen av offentlighet rundt skattelistene, da man ser
det som en trussel mot personvernet. Datatilsynet forsøker å begrense spredningen
av skatteopplysninger så langt gjeldende lov har gjort
det mulig.
Hvert eneste år er det folk som reagerer på den spredningen
som foregår. Mange opplever at opplysninger om inntekten
og formuen deres er noe av det mest private som finnes, og ønsker
ikke at opplysningene skal benyttes til allmenn forlystelse og underholdning.
Forslagsstillerne vil vise til at pressen ikke er underlagt noen
form for konsesjonsplikt på dette området. Dags-
og ukepressen behøver altså ikke tillatelse for å kunne
motta, lagre og publisere skatteopplysningene. De skal kunne anvende
opplysningene til journalistisk virksomhet. Forslagsstillerne mener skatteopplysningene
blir misbrukt av pressen, og at de i mange tilfeller går
langt utover det som kan regnes som journalistisk virksomhet.
Forslagsstillerne vil også vise til at IT-samfunnet stiller
oss overfor nye utfordringer, som f.eks. utlegging av listene på internett.
Det bør også bemerkes at opplysningene i ligningsbøkene
som legges ut ikke er endelige. De behøver på ingen
måte være riktige. Pressen lager sine oppslag
før klagefristen er gått ut, og tar ikke hensyn til
at en god del ligninger blir påklaget og endret på vesentlige
punkter.
Det vil kunne hevdes at offentliggjøring av skattelister
er et ytringsfrihetsspørsmål. Forslagsstillerne mener
imidlertid at det sentrale hensyn må legges til personvernet.
Det kan åpenbart være forbundet med ubehag, og
krenkelse av den personlige sfære, å få opplysninger
om slike private forhold brettet ut i mediene.
Det er også et faktum at inntektsoversiktene kan bli
brukt til selektiv markedsføring av kostbare ting, som
man regner med at bare rike vil kunne ha råd til å kjøpe.
Kriminelle kan også få nyttig informasjon om hvor
det kan «lønne seg» å gjøre
innbrudd/tyverier.
Spørsmålet om offentliggjøring av skattelister er også diskutert i juridiske fagmiljø. Fra lederartikkel i Rettspolitisk forenings blad «Kritisk Juss» nr. 3 1998 – årgang xxv siteres (skrevet av stipendiat Jens Petter Berg, Institutt for rettsinformatikk, UiO):
«Standardargumentasjonen som i vår tid brukes til forsvar for ordningen - at offentlighet om resultatet av ligningsbehandlingen muliggjør allmennhetens kontroll med ligningsmyndighetenes arbeid, og følgelig er en forutsetning for opprettholdelsen av tilliten til ligningsarbeidet - holder etter mitt syn ikke for nærmere gransking. Riktignok er argumentasjonen gjenkjennelig som en variasjon over hovedargumentet for å praktisere et alminnelig offentlighetsprinsipp i forvaltningen. Det har imidlertid aldri vært virkelig strid i Norge om at dette prinsippet må avbalanseres bl.a. mot hensynet til den enkeltes diskresjonsbehov.
Av denne grunn har vi hos oss svært rigorøse taushetspliktregler for å avverge bl.a. at ligningsmyndighetene gir allmennheten opplysninger om at navngitte skattytere har snytt på skatten - eller opplysninger om andre klanderverdige forhold som avdekkes mens ligningsbehandlingen pågår. Og de opplysningene som resultatet av ligningsbehandlingen som er undergitt alminnelig innsynsrett, er så begrensede (netto inntekt, netto formue, klasse) eller misvisende (opplysningen om betalt skatt og trygdeavgift inkluderer utbytteskatt betalt av selskapet som skattyteren er aksjonær i), at det ikke står til troende å hevde at denne innsynsretten styrker allmennhetens kontroll med ligningsforvaltningen.»
Ifølge stipendiat Berg er det offentlig gjerrighet og privat misunnelse som trolig var den opprinnelige drivkraften bak offentliggjøringen av skattelistene. Når det gjelder «offentlig gjerrighet», henviser Berg til at myndighetene i 1860-årene istedenfor å ta omkostningene med å underrette hver enkelt borger pr. brev om deres pliktige skatt, holdt det for tilstrekkelig å kunngjøre i avisene at skattelisten var utlagt til alminnelig ettersyn. «Misunnelse» henspeiler på at den enkelte skattyter hadde rett til å klage over at en hvilket som helst annen skattyter var blitt skattlagt for mildt. Og en slik klagerett, som snarere var innført for å øke skatteinngangen enn for å sikre likhet i beskatningen, kunne rimeligvis ikke bli effektiv uten en ordning med offentlige skattelister.
Forslagsstillerne er ikke kjent med at andre land praktiserer de samme regler som Norge når det gjelder offentliggjøring av skatteopplysninger.
Ifølge «Kritisk Juss» nr. 3 1998 har man i Tyskland lenge hatt regler som sier at nyhetsformidling lik den vi har i Norge, regnes som en krenkelse av privatlivets fred og altså som et straffbart misbruk av ytringsfriheten.
Igjen siteres bladet «Kritisk Juss» nr. 3 1998, hvor Jens Petter Berg skriver:
«I løpet av 1990-åra har kravene som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) stiller til utformingen av norsk rett tvunget norske myndigheter til på felt etter felt å revurdere tilvante oppfatninger av hva som er gangbar juss når menneskerettighetene skal tas på alvor. EMK-perspektivet, dvs bestemmelsen i art. 8 (1) om retten til respekt for privatliv og korrespondanse mv, har hittil ikke vært brakt på bane i forhold til vår i europeisk sammenheng nokså særegne bestemmelse om offentlighet for skattelisteopplysninger.»
Berg tar til orde for at det er på høy tid at man forfølger spørsmålet om norsk lovgivning om offentlighet for skatteopplysninger er i overensstemmelse med de strenge betingelser for slike privatlivsinngrep som oppstilles i EMK art. 8 (2).
Berg skriver videre:
«Det er gode grunner til å hevde at Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg - dersom en norsk borger brakte sin sak inn for domstolen - ikke ville komme til å akseptere en slik generell innsynsrett for allmennheten som skattelisteutleggingen innebærer. Domstolen har nemlig i en rekke saker tolket art. 8 (2) slik at inngrep i den privatlivsbeskyttelsen som følger av art. 8 (1) bare godtas dersom domstolen overbevises om at a) det er et tvingende samfunnsbehov («pressing social need») for å gjøre slike innskrenkninger, b) innskrenkningene har et legitimt formål («legitimate aim») og c) innskrenkningene ikke er uforholdsmessige i forhold til dette legitime formålet.»
Forslagsstillerne deler i hovedsak Bergs synspunkter og vurdering. Forslagsstillerne vil derfor mene at det vil være riktig å endre vår praksis med offentliggjøring av skattelistene - før et påbud om å gjøre dette når oss i form av en dom fra Menneskerettighetsdomstolen.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å forby
offentliggjøring av skattelister.
9. juni 2000