Til Stortinget
Drapet på den svenske kvinnen av kurdisk avstamning,
Fadime Sahindal, 26 år, 21. januar 2002, rystet
Sverige og avstedkom en debatt om blant annet Sveriges integreringspolitikk.
Til tross for at en fremtredende representant fra det islamske miljøet
i Norge under programmet «Holmgang» onsdag 23. januar
2002 benektet at det hadde skjedd tilsvarende drap i Norge, er dette
feil. I 1998 var det i Norge to drap med relaterte motiver, mens
det i første halvdel av 1990-årene skjedde et
spektakulært dobbeltdrap i Oslo, hvor to unge mennesker
av pakistansk opprinnelse ble henrettet med et automatgevær. Gjerningsmannen
var den drepte kvinnens bror, som angivelig utførte drapet
på oppdrag fra sin far.
Innvandrerne i Norge kommer fra en rekke forskjellige kulturer
og samfunnstradisjoner, men felles for mange av disse kulturene
og samfunnstradisjonene er et kvinnesyn som harmonerer svært
dårlig med det norske. I april 1999 ble det arrangert et
møte i Oslo av blant andre Norges Røde Kors, hvor
en pakistansk politisjef fra byen Quetta ga en orientering om kvinnens
stilling i Pakistan. Han fortalte at alle i Pakistan er sikret de
samme rettigheter og at diskriminering av kvinner er forbudt ifølge § 25
i den pakistanske grunnlov.
Imidlertid følger praksis ikke lovverket. Ifølge politisjefen
lever kvinnene som annenrangs borgere og blir lært opp
til å tro at de trenger mannens fysiske, sosiale og økonomiske
beskyttelse. Selv i de offisielle bryllupskontraktene blir klausuler
som favoriserer kvinnen ofte strøket, for eksempel kvinners
rett til skilsmisse. Dermed er det kun menn som kan søke om
skilsmisse, noe som innebærer at kvinnene er fullstendig
prisgitt sin ektemann.
Mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er det en glidende,
nesten umerkelig overgang, og det er derfor vanskelig å skille
mellom de to formene. Forslagsstillerne er derfor kommet til at
både tvangsekteskap og såkalte arrangerte ekteskap
må likebehandles i lover, forskrifter og regler. Fremfor å forsøke å skille
mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap vil det være
mer fruktbart å skille mellom formene for press, som kan
variere mellom milde oppfordringer til utilslørte drapstrusler.
Systemet fungerer - i årene 1996 til 1999 ble så meget
som 75 pst. av første- og annengenerasjons unge innvandrerkvinner
fra Pakistan, Tyrkia og Marokko gift med menn bosatt i foreldrenes
hjemland.
Lite vet vi om hva som skjuler seg bak husets vegger i innvandrerhjem,
men en sjelden gang kommer det vitnemål, som fra en ung
kvinne med marokkansk bakgrunn. Dette er et utsnitt fra en artikkel
i Dagbladet 25. januar 2002:
«Jeg var nær ved å bli drept flere
ganger som barn. Jeg kan ikke huske annet enn vold og angst. Jeg
skulle kues til å bli ei lydig jente uten egne meninger
og egen vilje. Jeg fikk ikke lov til noe som helst; ikke lese aviser,
ikke se ut av vinduet hjemme en gang - all «normal» adferd
betraktet min far som horete. Jeg måtte gå tildekket
fra barnsbein av. Ofte ble jeg låst inne hjemme og fikk
ikke gå på skolen. Gymnastikk hadde jeg ikke for
da ville blåmerkene blitt åpenbare. Jeg skulle være
en slave for familien, forteller «Aisha», som
den dag i dag sliter med varige fysiske skader.»
Et viktig aspekt ved praksisen med arrangerte ekteskap med ektefeller
fra hjemlandet er forakten for det norske. En utbredt oppfatning
i mange innvandrermiljøer er at norske kvinner opptrer
som horer, og man ønsker naturligvis ikke at sine egne
kvinner skulle opptre som dem. Som en konsekvens av dette ønsker
man ikke at døtrene gifter seg med norske menn. Det viser
seg imidlertid at kvinnene også kun i liten grad gifter
seg med menn oppvokst i Norge som deler deres kulturelle bakgrunn,
noe som skyldes et annet viktig forhold, nemlig det økonomiske.
I Aftenposten 4. september 2000 kunne man lese:
«Det er forskjellige interessekonflikter av økonomisk
art som spiller inn. Folk som bor her, ønsker at familiemedlemmer
i Pakistan også skal få smake på den
norske velferden. Dermed blir det import av ektefeller. Men prisen
man betaler for denne importen av nieser og fettere, er for høy,
fordi foreldrene ofrer sine barns lykke, sier Amer Walayet.»
Fra en rekke hold er det fremkommet opplysninger om at en oppholdstillatelse
i Norge er relativt mye verd, og vi kan derfor ikke se bort fra
at det også foregår transaksjoner av penger, verdigjenstander
og eiendommer i forbindelse med de avtaler som gjøres i
forbindelse med giftermål.
I en bestemt innvandrergruppe er flerkoneri særlig utbredt,
noe som også har en klar økonomisk side.
Om man i hjemlandet har flere koner så har man ifølge
norske regler kun anledning til å ta med seg en til Norge.
Dette kan lett omgås ved at man etter ankomst til Norge
skiller seg fra konen, men ved at skilsmissen ikke skjer muslimsk
så er partene fremdeles gift. Dermed kan mannen hente en
ny kone fra hjemlandet og skille seg fra henne, og hente enda en ny
kone fra hjemlandet. Denne prosedyren kan repeteres nærmest
i det uendelige, og han vil fortsatt være gift med alle
etter muslimsk skikk. Ved at mannen i de fleste muslimske kulturer
har fullstendig kontroll med konens eller konenes penger, vil han
gjennom generøse norske velferdsordninger kunne ha en relativt
høy inntekt, uten selv å arbeide.
Det er blitt registrert tilfeller hvor enslige kvinner med mange
barn og uten lønnet arbeid har mottatt over kr 25 000
i måneden. Hvis en foretaksom mann har fire slike koner
vil den månedlige inntekten være betydelig. I
en artikkel i Aftenposten 24. april 1999 ble det hevdet
at «det norske velferdssystemet er motoren bak det raskt økende
problemet».
I enkelte kulturer, primært i den nordlige delen av Afrika,
er omskjæring av kvinner vanlig. Dette gjelder ikke bare
den muslimske kulturkrets, men det er i Norge klart flest muslimer
som praktiserer omskjæring av kvinner. Denne skikken springer
ut fra ønsket om kontroll av kvinner, og resonnementet
er at kvinner som ikke har noen glede av seksuelt samkvem vil være
lite tilbøyelige til utroskap. Ut fra et norsk kvinnesyn
dreier dette seg om lemlestelse av kjønnsorgan. I Sverige
har kjønnslemlestelse vært forbudt siden 1982,
mens en tilsvarende lov i Norge først trådte i
kraft 1. januar 1996.
Intensjonene bak den norske loven var god, men disse er ikke
blitt fulgt opp. Så vidt vi har kunnet bringe på det
rene er ingen blitt strafferettslig forfulgt på grunnlag
av denne loven. Tvert imot kom Helsedirektoratet med et påbud
om å avstå fra genitale undersøkelser
ved 4-års kontrollen. Dermed mistet man muligheten for å avdekke
brudd på loven.
Stortingsflertallet, alle de øvrige partier, har etter beste
evne forsøkt å føre en liberal politikk
overfor innvandrere med sikte på at integrering ville være
en prosess som kom naturlig av seg selv, ikke minst på grunn
av innvandrernes egeninteresse for å bli akseptert i det
norske samfunn. Flertallet har ofte fremholdt at innvandringen til
Norge har vært en berikelse og at den ville være
omtrent problemfri. Det har vært talt positivt om «det
fargerike fellesskap» som etter hvert ble avløst
av «det flerkulturelle samfunn» og bare som noe
positivt. Nå fremkommer stadig tydeligere og tydeligere
både for samfunn og berørte personer de problemer
og utfordringer Fremskrittspartiet har påpekt i mer enn
15 år. Hovedårsaken er grunnlaget for integreringspolitikken
som har vært basert på en gjensidig tilpasning
til hverandre i forholdet mellom nordmenn og innvandrere, i stedet
for det Fremskrittspartiet har hevdet, nemlig at innvandrere mer
ensidig må tilpasse seg norske lover, forskrifter, regler
og normer.
Integreringen har ikke fungert etter intensjonene. Det har vist
seg at store grupper blant innvandrerne har vist liten interesse
for å bli integrert i det norske samfunn, og flere som
har bodd i Norge i opptil 30 år behersker fortsatt norsk
dårlig. Mange synes å tviholde på sin
kultur. I et liberalt, demokratisk samfunn må dette selvfølgelig
være tillatt, men det blir et problem når sider
ved denne kulturen inneholder elementer som er lovstridige eller
klart mot norske normer for sømmelig opptreden.
Uten å gå i detaljer må vi kunne konstatere
at problemene mellom store grupper av innvandrere og det norske
samfunn over tid ikke viskes ut, men tilspisses. Denne utviklingen
er klart uheldig og vil kunne være kimen til store fremtidige
konflikter. Derfor må det nå gjennomføres
betydelige endringer i norsk integreringspolitikk. Kravene om slike
endringer kommer nå også i voksende grad fra personer
med minoritetsbakgrunn som er født og oppvokst i Norge.
I en artikkel i Dagbladet 26. januar 2002 sier Nadia og Jeanette
som begge er født i Oslo av tradisjonsbundne muslimske
foreldre at «mye kan gjøres med enkle grep - hvis
politikerne våger». Artikkelen med forslag følger
dette dokumentforslag som vedlegg.
Det som er fremkommet i de siste dagers offentlige debatt demonstrerer
også klart at tvangsekteskap (herunder i dette dokumentforslag
inkludert begrepet arrangerte ekteskap) også er begrunnet
i ønsket om å sikre en person til fra hjemlandet
opphold og bosettingstillatelse i Norge gjennom bestemmelsene om rett
til familiegjenforening med ektefelle i Norge. Det skjer bl.a. ved
at en ungdom på 18-22 år som bor hjemme hos sine
foreldre uten egen bolig og uten arbeidsinntekt blir bortgiftet
med en person, ofte nær slektning som fetter og kusine,
fra hjemlandet som så flytter til Norge og får
bolig hos sin svigerfamilie. Dette er stikk i strid med norske normer,
hvor de som gifter seg kan forsørge seg selv og skaffer
seg egen bolig før ekteskapsinngåelsen. Slike
tvangsekteskap kan derfor sterkt begrenses ved å endre
lovgivningen slik at det ikke gis familiegjenforening dersom ikke begge
ektefeller er over 24 år, den norske ektefellen kan forsørge
det nye ekteparet (uten offentlige ytelser som sosialhjelp m.m.)
og at den norske ektefellen disponerer en forsvarlig egen bolig.
Det kan også innføres et krav om tilknytning
til Norge slik at ektefellegjenforeningen skal kunne skje i det
land, hvortil den samlede tilknytning er størst. Ved vurderingen
av om et tilknytningskrav er oppfylt skal der legges vekt på en
rekke forhold, herunder også den herboendes familiemessige
bånd til den kommende ektefelles hjemland. I tilfelle hvor
en av eller begge den herboendes foreldre er kommet fra det samme
land som den tilkommende ektefelle vil det i mange tilfelle være
slike familiemessige bånd til dette også for den
herboende, at et tilknytningskrav til Norge ikke er oppfylt.
Det er i tillegg til de såkalte henteekteskap hvor et formål
med ekteskapet er å hente en person fra opprinnelseslandet
til oppholds-, arbeids- og bosettingstillatelse i Norge også tvangsekteskap
som skjer for å holde familiebånd og sikre storfamilien
ved at det skjer tvangsekteskap mellom fetter og kusine. Skal slike
tvangsekteskap også forhindres vil et forbud mot ekteskapsinngåelse
mellom fetter og kusine være på sin plass. Det
vil imidlertid være grunn til en dispensasjonsadgang slik
at reelle kjærlighetsekteskap basert på normal
full frivillighet og eget valg kan gis tillatelse etter en vurdering
basert på normal saksbehandling.
Summen av de forslag som her er nevnt vil medføre at
det i hovedsak vil bli slutt på de rene henteekteskapene
og også andre tvangsekteskap og det vil demonstrere handling
i motsetning til det som hittil har skjedd, nemlig tomt snakk.
De siste dagers offentlig debatt har også påvist
at lite har skjedd siden den opphetede debatten om kjønnslemlestelse
(omskjæring). De holdninger som er årsaken til
kjønnslemlestelse basert på tradisjon og kultur
er også levende og det er derfor behov for handling som
i praksis viser at slike kriminelle handlinger skal motarbeides,
avdekkes og straffes. Innføring av en obligatorisk medisinsk
undersøkelse av alle jenter fra de miljøer som
er utsatt, samt lovbestemmelser som gir foreldrene ansvaret for
kjønnslemlestelsen med mindre disse har anmeldt forholdet til
politiet vil gi meget positive virkninger. Det vil da være
avklart på forhånd at kjønnslemlestelsen
vil bli avdekket og foreldrene vil bli tiltalt for lovbrudd hvis de
ikke har anmeldt lovbruddet. Det forutsettes selvsagt at alle innvandrere
fra land hvor kjønnslemlestelse ikke er uvanlig får
opplysning om slike lovregler og at det også gis
opplysning om det samme på skolen der jenter fra utsatte
miljøer går.
I forbindelse med debatten om reaksjoner på forskjellige
lovbrudd har Fremskrittspartiet i mange sammenhenger fremmet forslag
om mer aktiv bruk av utvisning når utlendinger begår
kriminelle handlinger og vil fortsette med arbeidet for mer utstrakt bruk
av utvisning. Dette er i dag ikke mulig for norske statsborgere,
men når det nå i andre land drøftes å innføre
muligheter for tilbaketrekking av et tildelt statsborgerskap bør
det også utredes og vurderes i Norge.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber Regjeringen:
1. Fremme de nødvendige
forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll
hvert år av piker og unge kvinner som befinner seg i risikogruppene
for kjønnslemlestelse.
2. Fremme forslag om ansvarliggjøring av foreldre for
gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse.
3. Fremme forslag om å øke strafferammen
for vold og trusler mot egne familiemedlemmer.
4. Utrede muligheten for tilbakekallelse av tildelte norske
statsborgerskap.
5. Fremme forslag om å innføre forsørgelsesevne og
disponering av egen egnet bolig for den herboende ektefellen som
betingelse for familiegjenforening i Norge med utenlandsboende ektefelle.
6. Fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening
i Norge for ektepar med mindre begge ektefeller har fylt 24 år.
7. Fremme forslag om et generelt forbud mot ekteskap mellom
fetter og kusine, med mulighet for dispensasjon for dokumenterte
kjærlighetsekteskap.
8. Fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening
for utenlandske ektefeller når det dreier seg om tvangsekteskap.
II
Stortinget ber Regjeringen legge frem et helhetlig forslag i
form av en stortingsmelding til en ny integreringspolitikk basert
på det grunnlag at innvandrere må tilpasse seg
og følge norske lover, forskrifter, regler, tradisjoner
og samfunnsnormer.
Artikkel fra Dagbladet lørdag 26. januar 2002 av Hege Storhaug
VI KREVER HANDLING!
Fadime ble drept. Vi har mistet en flott «soldat» i krigen som nå kjempes. Men vi gir oss ikke. Mye kan gjøres med enkle grep - hvis politikerne våger, sier Nadia og hennes venninne Jeanette.
De er begge født i Oslo av tradisjonsbundne muslimske foreldre. De ble begge to nektet grunnleggende frihet i oppveksten. Begge skulle formes til å bli en lydig ung hustru. Og på hver sin måte er de historie:
-
I 1998 var vi for første gang vitne til en rettssak mellom innvandrerforeldre og deres barn - etter at Nadia ble bortført med tanke på tvangsgifte.
-
Jeanette, etnisk pakistaner, var den første innvandrerjente som sto fram og fortalte at hun ble tvangsgiftet. Det skjedde i 1999, og siden den gang har hun stått på barrikadene.
- Jeg har lagt merke til Jeanette, beundret henne for hennes mot. Derfor ringte jeg henne og sa at jeg er klar. Nok er nok. La oss gå ut sammen og kanskje gi mot til andre jenter, og kunnskap og mot til dem som bestemmer i landet vårt, forteller Nadia.
De har flere konkrete forslag til myndighetene for å komme integreringsproblemene til livs og forhindre undertrykking av kvinner og barn i innvandrermiljøene:
Alle barn skal kunne norsk når de begynner på skolen. Og det må ikke være tillatt å ta barna ut av skolen og til hjemlandet i lange perioder.
- Jeg kunne nesten ikke norsk da jeg begynte i 1. klasse. Det var vondt og skummelt. Det gikk ut over selvtilliten min, sier Nadia.
- Barn som tas ut av landet, blir lett tapere på skolen og seinere på arbeidsmarkedet. De blir usikre av å bli slitt mellom to land og kulturer. Ta alle trygder og stønader fra foreldre som tar barna til hjemlandet. Våre foreldre kom av økonomiske årsaker. Pengespråket forstår de, sier Jeanette.
Forbud mot at noen kan bosette seg i Norge ved å gifte seg med fettere og kusiner her.
Det vil frata storfamilien muligheten til å presse våre foreldre til å gifte oss bort til fettere og kusiner som vil til Norge av økonomiske årsaker.
Hev alderen for når vi kan gifte oss i hjemlandet og hente ektefelle hit. Lag klare regler som stopper de rene henteekteskapene.
- Vi giftes bort i hjemlandet i ung alder før vi er selvstendige nok til å ha egen vilje. Familiene og mennene her vil ha «ordentlige» hustruer fra hjemlandet som vil finne seg i å leve under skosålen deres. Og vi jentene giftes bort til menn som jager oss hjem til kjøkkenbenken, sier de.
Obligatorisk undervisning i grunnskolen om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og jenter og kvinners rettigheter.
- Innvandrerjenter trenger motvekt mot hjernevasken hjemme og miljøene. Og norske barn og unge trenger kunnskap om kulturelle og religiøse forhold blant nye «landsbarn».
Kontroll av moskeer og koranundervisning. Nei til religiøse skoler, både kristne og muslimske.
- Jeg ble slått på koranskolen i Oslo allerede som femåring. Jeg var ofte livredd, sier Nadia.
- Hjernevasken av barn starter på koranskolene og fortsetter på religiøse skoler, sier Jeanette.
- Hvis ikke imamene arbeider aktivt for å fremme integrering, stopp økonomisk støtte til moskeene, legger de til.
Menn som utøver grov vold og truer jenter og kvinner på livet, bør utvises hvis de har dobbelt statsborgerskap.
30. januar 2002