Til Stortinget
En rekke FN-resolusjoner, blant andre 242 (1967), 338 (1973),
446 (1979), 1322 (2000), 1397 (2002), 1402 (2002), 1403 (2002),
1405 (2002), 1435 (2002), 1515 (2003), 1544 (2004) gir Israel pålegg om å trekke
seg ut av de okkuperte områdene, understreker Genèvekonvensjonens
bestemmelser eller retter krass kritikk mot Israel. Resolusjon 476
(1980) retter kritikk mot de israelske tiltakene for å endre
Jerusalems status, herunder anneksjonen av Øst-Jerusalem.
Fjerde Genèvekonvensjon stadfester at en okkupasjonsmakt
ikke har lov til å bosette egen sivilbefolkning i okkuperte
områder. De israelske bosettingene i de okkuperte områder
er derfor folkerettsstridige, noe som ble understreket av utenriksminister Jan
Petersen i svar på spørsmål fra Kristin
Halvorsen i Stortinget den 9. januar 2002.
I svar til samme representant 10. juni 2002 bekreftet
utenriksministeren at det etter Regjeringens oppfatning i utgangspunktet
foreligger en formell rett til å tilbakevende for de palestinske
flyktningene, noe Israel har stilt seg avvisende til. Resolusjon
194 (1948) fra FNs generalforsamling, artikkel 11 gir de palestinske
flyktninger som ønsker det, rett til å "vende
tilbake til sine hjem". Fjerde Genèvekonvensjons art. 49,
samt alminnelig folkerett, innebærer at en stat ikke lovlig
kan utdrive en befolkning som er under dens kontroll, slik det skjedde
under etablering av staten Israel. De palestinske flyktningene utgjør
verdens eldste og største flyktningbefolkning. Nærmere fire
millioner er registrert av FN som flyktninger. En stor andel av
disse lever i fattigdom. Israel har fraskrevet seg ansvar for disse
flyktningene, og nekter dem tilbakevending.
Den israelske regjeringen viser få tegn til å ville etterkomme
FNs resolusjoner, eller henstillinger fra en rekke land og organisasjoner
om å endre sin folkerettsstridige praksis. Det gis svært
få signaler fra Israelske myndigheter som tyder på vilje
til forhandlinger.
Situasjonen i Midtøsten må nå karakteriseres
som svært alvorlig både når det gjelder
graden av politisk fastlåsthet, når det gjelder
sikkerhetssituasjonen for befolkningen på begge sider av
konflikten, den sosiale og økonomiske situasjonen i de
okkuperte områdene, og situasjonen for de palestinske selvstyremyndighetene.
Den palestinske presidenten Yassir Arafat har i to år vært
fratatt sin bevegelsesfrihet.
Ikke bare skaper en stadig mer tilspisset konflikt mange problemer
for innbyggerne i de okkuperte områdene og Israel, men
konflikten bidrar også til ustabilitet i hele regionen.
Konflikten har konsekvenser for internasjonal fred og sikkerhet,
blant annet ved at den internasjonale kampen mot terror er avhengig
av at denne konflikten løses.
Forslagsstillerne mener at det i tillegg til diplomatiske og
politiske bestrebelser er nødvendig at Israel møter
sanksjoner fra det internasjonale samfunnet dersom de ikke endrer
sin politikk.
For å komme fram til en rettferdig løsning
som kan lede til varig fred bør det internasjonale samfunnet
legge økt press på Israel for at Israel i større
grad skal godta palestinernes formelle rettigheter som et gitt utgangspunkt
for forhandlingene.
Forslagsstillerne understreker at en endelig løsning
for konflikten i Midtøsten må oppnås
gjennom forhandlinger, men at det i dag synes nødvendig å legge
press på Israel for å få en økt
vilje til forhandlinger. Forslagsstillerne mener derfor at det både
av hensyn til å bringe bevegelse i fredsprosessen i Midtøsten,
og av hensynet til respekten for folkeretten, er nødvendig å reise
en internasjonal debatt om sanksjoner mot Israel.
Det siste tiåret har Sikkerhetsrådet vedtatt
sanksjoner mot en rekke land når diplomatiske virkemidler
ikke har ført fram: mot Irak, eks-Jugoslavia, Libya,
Haiti, Liberia, Rwanda, Somalia, UNITA-styrkene i Angola, Sudan,
Sierra Leone, Afghanistan, Eritrea og Etiopia. Israel har gjennom årene
gjort seg skyldig i omfattende brudd på folkeretten, men
har aldri blitt sanksjonert på noen systematisk måte
fra det internasjonale samfunnet. Det at de land som opptrer i strid
med folkeretten møtes med så ulike reaksjoner,
oppfattes av mange som at en har å gjøre med "doble
standarder" og bidrar til å undergrave landenes respekt
for FN.
Mot Irak ble det i perioden 1991-2003 innført svært
omfattende økonomiske sanksjoner uten at dette ga synlige
resultater i positiv retning. Erfaringene fra dette sanksjonsregimet
viser at det er viktig at sanksjoner er målrettede, og
rammer den politiske og økonomiske eliten som står
ansvarlig for handlingene det internasjonale samfunnet ønsker å sanksjonere.
Generelt viser erfaringene med økonomiske sanksjoner at
de har større virkning i velstående demokratier
enn fattige diktaturer.
Under apartheidregimet i Sør-Afrika vedtok FNs sikkerhetsråd
omfattende sanksjoner. Det er en utbredt oppfatning at sanksjonene
bidro til å velte apartheid-regimet, ikke minst på grunn
av det internasjonale politiske fokuset sanksjonene bidro til.
Ulike former for forbrukerboikotter er initiert i en rekke land.
Forslagsstillerne støtter slike initiativ som et uttrykk
for folkelig protest mot den urett som israelske myndigheter er
ansvarlig for. Forslagsstillerne mener at statlige sanksjoner bør
samordnes internasjonalt, og at det er ønskelig med mandat
fra FN, dersom sanksjonene er omfattende. Enkelte statlige tiltak
mener forslagsstillerne likevel det er nødvendig å gjennomføre
uavhengig av hvilken internasjonal samordning man vil lykkes i å få til.
Dette er i første rekke stans i import og eksport av forsvarsmateriell til
Israel fordi dette medfører en støtte til et militært apparat
som Israel i dag bruker på en svært brutal og ofte
folkerettsstridig måte. Det vises i denne sammenheng til
at Israel omfattes av det norske eksportforbudet mot eksport av
våpen og forsvarsmateriell til land i krig, men at Forsvaret
de siste årene har gjort en rekke innkjøp av forsvarsmateriell
fra Israel.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber Regjeringen stanse
alle kjøp av forsvarsmateriell fra Israel.
2. Stortinget ber Regjeringen foreslå en internasjonal
våpenembargo mot Israel.
3. Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til en debatt om økonomiske
sanksjoner mot Israel under FNs generalforsamling 2004.
16. juni 2004