Til Stortinget
Alle former for kjønnslemlestelse er forbudt i Norge.
Kjønnslemlestelse ble forbudt ved egen lov i 1995. Lovens
formål var blant annet å gi en klarere markering
av at norske myndigheter tok avstand fra kjønnslemlestelse
av kvinner. I 2004 ble lov om forbud mot kjønnslemlestelser
endret slik at yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet,
helse- og sosialtjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn,
fikk en avvergelsesplikt. Det betyr at den som forsettlig unnlater,
ved anmeldelse eller på annen måte, å søke
avverget en kjønnslemlestelse, kan straffes med bøter
eller fengsel inntil ett år. Avvergelsesplikten gjelder
uten hensyn til taushetsplikt.
Mye har vært gjort i arbeidet mot kjønnslemlestelse.
I tillegg til lovforbud og avvergelsesplikt har det blitt utarbeidet
en handlingsplan, det har vært etablert egne
prosjekt for å endre holdninger og det har vært
produsert mye informasjonsmateriale. Siden vedtakelsen av loven
har imidlertid ingen blitt dømt, og det har kommet svært
få tips til politiet som følge av avvergebestemmelsen.
Dette betyr dessverre ikke at det ikke praktiseres kjønnslemlestelse
på jenter i Norge i dag. Det er sannsynligvis få som
står i fare for å bli utsatt for dette overgrepet,
men med utgangspunkt i overgrepets art mener forslagsstillerne at
det bør innføres ytterligere tiltak for å få bukt
med kjønnslemlestelse i Norge.
Flere har tatt til orde for å gjennomføre obligatoriske
underlivsundersøkelser av alle jenter i Norge for å bekjempe
kjønnslemlestelse. Forslagsstillerne mener at en obligatorisk
underlivsundersøkelse er et uhensiktsmessig tiltak som
potensielt vil ramme alle små jenter i Norge. Et slikt
obligatorisk integritetskrenkende virkemiddel har vist seg å være
altfor generelt og lite treffsikkert. Fordi man ikke tar tak i problemets årsak,
vil ikke en helseundersøkelse alene være et effektivt
virkemiddel for å bli kvitt kjønnslemlestelse
i Norge. Sannsynligvis vil det kun utsette problemet til etter at
undersøkelsen er gjennomført. Skulle en slik undersøkelse
ha noen preventiv effekt, måtte de dessuten gjennomføres
flere ganger opp gjennom skoletiden. Foreldre har allerede i dag
en plikt til å medvirke til at barna deltar i helsekontroll, men
det er ingen sanksjoner knyttet til dette. Å innføre
en obligatorisk underlivskontroll for å avdekke kjønnslemlestelse,
vil reise spørsmålet om man mener at slike undersøkelser
også bør gjennomføres mot foreldrenes
vilje eller om man vil knytte sanksjoner til en unnlatelse. Forslagsstillerne
mener slike obligatoriske virkemidler kun bør benyttes
når det er påtrengende og forholdsmessig, og kan
ikke se at det er tilfellet her. En rekke faginstanser på helseområdet har
også kommet med sterke uttalelser mot å gjennomføre
denne formen for masseundersøkelser når det ikke
er noen medisinsk begrunnelse bak undersøkelsen.
På denne bakgrunn har forslagsstillerne konkludert med
at det bør innføres en rekke andre, mer treffsikre,
tiltak som kan hindre at unge jenter blir utsatt for kjønnslemlestelse.
For å få stanset kjønnslemlestelse mener
forslagsstillerne at det er nødvendig å se på hvorfor
dette overgrepet fortsatt praktiseres. Kjønnslemlestelse
har sitt utgangspunkt i kulturelle forestillinger om at slike inngrep
i jenters underliv blant annet er nødvendig for å beholde
jentas ære.
Noe av det viktigste vi kan gjøre er å jobbe
kontinuerlig med informasjon og holdninger om hva kjønnslemlestelse
fører til. OK-prosjektet (Kunnskap og omsorg mot kvinnelig
omskjæring) var et dialog- og formidlingsprosjekt som ble
finansiert av Barne- og familiedepartementet fra 2001 t.o.m. desember 2004.
Det er nå Sosial- og helsedirektoratet som har ansvaret
for å følge opp kunnskapsspredningen inn i det
offentlige apparatet. Forslagsstillerne mener dette arbeidet
må styrkes. Det er viktig å informere om hva kjønnslemlestelse
gjør med en jentes kropp. Allerede på asylmottakene
må det informeres om dette. I dag gir Utlendingsdirektoratet
(UDI) ut et hefte til asylsøkere og familieinnvandrere
hvor kjønnslemlestelse kort er omtalt. Forslagsstillerne
mener dette ikke er tilstrekkelig for å informere nyankomne.
Forslagsstillerne mener at det bør være en plikt
for de som jobber på mottakene å informere om
hva lovforbudet mot kjønnslemlestelse går ut på,
og hvorfor dette er forbudt i Norge. I dag har ansatte i asylmottak
en plikt til å sette seg inn i kjønnslemlestelse
og hva avvergelsesplikten går ut på, men ingen
informasjonsplikt.
Forslagsstillerne mener også at alle de som kommer til
Norge fra land der kjønnslemlestelse praktiseres, må underskrive
på at de er kjent med at kjønnslemlestelse er
straffbart i Norge og at vi har en straffesanksjonert avvergelsesplikt.
I dag er det kun asylsøkere i målgruppen som må skrive
under på at informasjonen er mottatt og forstått.
Det igangsettes nå et prøveprosjekt hvor også nyankomne, familiegjenforente
og kvoteflyktninger må skrive under på at slik
informasjon er mottatt og forstått. Forslagsstillerne kan
ikke se noen grunn til å trekke ut visse grupper for dette
tiltaket og mener alle nyankomne i målgruppen må skrive
under på, eventuelt krysse av for, at de har mottatt og
forstått informasjon om norsk regelverk knyttet til kjønnslemlestelse.
En annen arena som må brukes er helsekontrollene. Nesten
alle følger helsekontroller for spedbarn. Temaet kjønnslemlestelse
bør derfor tas opp i barselgrupper og i samtale med helsesøster.
Informasjon om hva slags skade et inngrep i kvinnens kjønnsorgan
påfører kroppen og formidling av kunnskap om kvinnekroppens
funksjoner og anatomi, vil kunne endre positive holdninger
til kjønnslemlestelse.
Skolehelsetjenesten må også få en
viktigere rolle i arbeidet mot kjønnslemlestelse. De som
jobber i skolehelsetjenesten må skoleres i hva kjønnslemlestelse
vil si, hvem som står i fare for å bli utsatt
for det, og hvordan man bør snakke med foreldre om det. Særlig
bør det legges vekt på dette under skolestart-undersøkelsen.
Skolehelsetjenesten kan brukes til målrettet bilateral
kontakt med de familier som er i målgruppen.
Det er viktig med et sterkere internasjonalt samarbeid, slik
at det er mulig for norsk rettsvesen å straffeforfølge
en utenlandsk borger som har kjønnslemlestet en jente i
utlandet. Forslagsstillerne mener derfor at det bør tas
initiativ til et internasjonalt samarbeid og foreta nødvendige
lovendringer, slik at det kan bli mulig å straffeforfølge
kjønnslemlestelse når det straffbare forholdet
er blitt begått av utlending i utlandet - også når
kjønnslemlestelse ikke er forbudt i det landet der handlingen
ble begått.
Forslagsstillerne mener også at det bør vurderes å innføre
en meldeplikt for de yrkesgruppene som i dag har en plikt til å avverge
kjønnslemlestelse. For å sette i gang etterforskning
er politiet helt avhengige av meldinger fra miljøet selv,
helsevesen, skole eller barnehage om overgrep. Allerede i dag er
det flere unntak fra taushetsplikten for helsepersonell som gjør
at de i visse tilfeller både har rett og plikt til å melde
fra til barnevernstjenesten, sosialtjenesten og politiet. Andre
kriminelle handlinger som foretas mot barn, er med andre ord ikke
nødvendigvis omfattet av dagens taushetsplikt. Helsearbeidere
har f.eks. etter helsepersonelloven § 31 en plikt
til å varsle politiet dersom det er nødvendig
for å avverge alvorlig skade på person. Dersom
det foreligger mistanke om at et armbrudd skyldes barnemishandling,
har helsearbeidere allerede en plikt til å varsle etter
dagens regler. De hensynene som ligger bak dagens regelverk, gjør seg
etter forslagsstillernes syn også gjeldende for kjønnslemlestelse.
Enkelte helsearbeidere vil kanskje oppfatte en meldeplikt knyttet
til kjønnslemlestelse som negativt. En kan mene at en plikt
til å melde fra om overgrepet, uavhengig av om pasienten
selv ønsker det, vil skade tilliten mellom pasient og helsepersonell.
Forslagsstillerne ser at en meldeplikt vil kunne ha uheldige konsekvenser
for tillitsforholdet mellom enkelte yrkesgrupper og jenter som har
vært utsatt for kjønnslemlestelse. Forslagsstillerne
mener imidlertid at kjønnslemlestelse er et så alvorlig
overgrep at målrettede tiltak som dette kan forsvares.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber Regjeringen innføre
en plikt for dem som jobber på asylmottak til å informere
om at kjønnslemlestelse er forbudt i Norge, hva dette lovforbudet
går ut på, og hvorfor kjønnslemlestelse
er forbudt i Norge.
2. Stortinget ber Regjeringen innføre en ordning som
innebærer at alle de som kommer til Norge fra land der
kjønnslemlestelse praktiseres, må underskrive
på at de er kjent med at kjønnslemlestelse er
straffbart i Norge og at vi har en straffesanksjonert avvergelsesplikt.
3. Stortinget ber Regjeringen sørge for at kjønnslemlestelse
blir et tema under helsestasjonsprogrammet for nyfødte.
4. Stortinget ber Regjeringen sørge for at kjønnslemlestelse
blir et tema under skolestartundersøkelsen.
5. Stortinget ber Regjeringen sørge for at de som jobber
i skolehelsetjenesten blir skolert i hva kjønnslemlestelse
vil si, hvem som står i fare for å bli utsatt
for det og hvordan man bør snakke med foreldre om det.
6. Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til et internasjonalt
samarbeid og foreta nødvendige lovendringer, slik at det
kan bli mulig å straffeforfølge brudd på lov
om forbud mot kjønnslemlestelse når det straffbare
forholdet er blitt begått av utlending i utlandet, også når
kjønnslemlestelse ikke er forbudt i det landet der handlingen
ble begått.
7. Stortinget ber Regjeringen vurdere å innføre
en meldeplikt for de samme som i dag har en plikt til å avverge
kjønnslemlestelse.
8. juni 2007