Til Stortinget
Mer enn 300 000 mennesker er i dag mottagere av uførepensjon
og tidsbegrenset uførestønad i Norge. For budsjettåret
2007 anslås det en tilvekst av nye uføretrygdede
i et antall av 33 000 mennesker. Fra og med 1997 har det
vært en sterk økning i antallet uføretrygdede
i Norge. Uførepensjon er ment å være
en ytelse for dem som av helsemessige årsaker ikke er arbeidsføre.
Antallet uføretrygdede skjuler også et stort antall
mennesker som kunne blitt værende i arbeidslivet dersom
disse hadde fått rask, riktig og kontinuerlig oppfølging
og behandling fra det tidspunktet sykefraværet startet.
For å redusere veksten av mennesker som uføretrygdes
hvert år, er det dermed av avgjørende betydning å redusere
det som er innfallsporten til uføretrygding, nemlig å redusere
sykefraværet.
I Norge forsvant det mer enn 100 000 årsverk
i sykefravær i 2006. De vanligste sykemeldingsårsakene
er psykiske lidelser, muskel- og skjelettlidelser eller en kombinasjon
av disse. Gjennom IA-avtalen har myndighetene forpliktet seg til å øke
behandlingskapasiteten innen helsevesenet for å gi sykemeldte
mennesker en raskere og bedre behandling, for på den måten å redusere
langtidssykefraværet. I statsbudsjettet for 2007 er det
avsatt 604 mill. kroner til kjøp av behandlingsplasser
og operasjoner, som er avsatt særlig for at tiltak skal
kunne settes inn raskt ved sykemelding. Det er en meget viktig forutsetning for å få mennesker
friske og tilbake til arbeid at disse midlene brukes riktig og at
tilgjengelige helsetjenester benyttes. Statistikk viser at jo lengre
tid det tar før behandling av syke mennesker settes inn,
desto mindre er sannsynligheten for at disse vil kunne tilbakevende
til fullt arbeid: Tall fra trygdeetaten viser at bare 17 pst. av
dem som har vært sykemeldt et helt år, går
tilbake til jobb. Har en vært sykemeldt i mer enn 8 til
12 uker er det bare 50 pst. sjanse for at en kommer tilbake i sin
nåværende jobb.
Psykiske lidelser fører alene til at ca. 19 000 årsverk
forsvinner i sykefravær, ifølge tall fra Stortingets
utredningsseksjon. Samtidig med at mange sykemeldes på grunn
av en kombinasjon av psykiske lidelser og muskel- og skjelettlidelser,
innebærer dette at behandlingskapasiteten som skal få sykemeldte mennesker
friske, ikke er tilstrekkelig for å oppnå den
målsetting som myndighetene og partene i arbeidslivet har
satt seg gjennom IA-samarbeidet.
Dersom man skal lykkes med målsettingene om å redusere
antallet sykemeldte og uføretrygdede, er det avgjørende å sikre
bedre tilgang til helsetjenestene.
Til tross for at de gjennomsnittlige ventetidene ble redusert
med om lag 20 pst. etter innføringen av helseforetaksreformen,
opplever fremdeles mange pasienter at det er for lang ventetid for
behandling. Den gjennomsnittlige ventetiden for helsehjelp i spesialisthelsetjenesten økte
fra 3. tertial 2005 til 3. tertial 2006. Det var en betydelig økt
ventetid for behandling i psykisk helsevern for voksne, og ventetiden
for barn og unge er urovekkende lang. Til tross for at opptrappingsplanen
for psykisk helse har ført til en betydelig utvidelse av
kapasiteten og behandling av flere pasienter, er det med andre ord
for dårlig tilgjengelighet til tjenesten. Innenfor somatisk
sektor er både antall ventende og ventetiden økende.
Samtidig som pasienter venter på hjelp, har privatpraktiserende
spesialister og institusjoner ledig kapasitet. Dersom pasienten ønsker å få et
offentlig finansiert behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten,
må det imidlertid foreligge en avtale mellom det regionale
helseforetaket og vedkommende spesialist eller institusjon, jf.
spesialisthelsetjenesteloven § 2-1. Forslagsstillerne
mener denne ordningen er til hinder for en effektiv utnyttelse av
de samlede ressursene i helsetjenesten. De regionale helseforetakene
har videre en dobbeltrolle som bestiller og eier av egne helseforetak,
hvilket forhindrer en hensiktsmessig konkurranse mellom private
og offentlige aktører. Forslagsstillerne mener at dagens
krav til avtaler bør avvikles, slik at pasientene selv
kan velge fritt mellom alle tilbydere av spesialisthelsetjenester.
Innenfor primærhelsetjenesten kan privatpraktiserende
fysioterapeuter og jordmødre tilby helsetjenester som godtgjøres
helt eller delvis av kommunen og folketrygden. Etter kommunehelsetjenesteloven kapittel
4 er det et krav at det skal foreligge en avtale mellom kommunen
og den private helsevirksomheten. Kravet om en avtale kan være
en byråkratisk barriere mot at pasienter kan benytte ledig
kapasitet hos fysioterapeuter og jordmødre i privat praksis.
En undersøkelse foretatt av Norsk Fysioterapeutforbund blant
500 privatpraktiserende spesialister viser at 83,5 pst. har ventelister
for behandling. 45,5 pst. oppgir at de har en ventetid på én
til tre måneder, og 20 pst. har lengre ventetid enn dette.
Dette tilsier at det er behov for bedre tilgjengelighet til fysioterapitjenester
i kommunene.
TNS Gallup AS har, på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet,
utført en kartlegging av hvordan jordmortjenesten fungerer
i kommunene. Undersøkelsen viser blant annet at fire av
fem kommuner ikke har jordmor i fulltidsstilling, og gravide i 10
pst. av kommuner/bydeler mangler et tilbud om svangerskapsoppfølging
hos jordmor. Det mangler følgetjeneste for fødende
i 40 pst. av kommunene som har over en times reisevei til fødestedet.
Samarbeidsregjeringen sørget for at jordmødre
i privat praksis fikk rett til trygderefusjon, men få kommuner
har inngått avtaler med privatpraktiserende jordmødre.
Også i forhold til jordmortjenesten kan kravet om avtaler med
kommunene forhindre at pasientene får god tilgang til nødvendige
helsetjenester.
Forslagsstillerne mener at kravet om avtaler med kommunene i
kommunehelsetjenesteloven bør avvikles,
for å sikre at pasientene kan få bedre tilgang til
nødvendige helsetjenester hos privatpraktiserende jordmødre
og fysioterapeuter. Også på dette området må det
etableres ordninger som ivaretar behovet for kvalitetskontroll og
tilsyn med virksomhetene.
Forslagsstillerne vil understreke at offentlige midler skal brukes
til å dekke nødvendige helsetjenester, i tråd
med pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften. Det er nødvendig å etablere
ordninger som sikrer at det er pasientens reelle behov for nødvendige
helsetjenester som er avgjørende for den behandlingen som
tilbys. Tilbudet av offentlig finansierte helsetjenester må ikke
baseres på kommersielle eller økonomiske motiv
for den som tilbyr helsetjenesten, verken hos private eller offentlige
helseaktører. Det er også nødvendig å sikre
kvalitetskontroll og tilsyn med virksomhetene, og det må utformes ordninger
som kan ivareta dette.
Det er nødvendig å sikre at pasientene får
bedre informasjon om ledig kapasitet hos privatpraktiserende helsevirksomheter,
slik at pasientene lettere kan orientere seg om aktuelle behandlingsmuligheter.
Det må også etableres ordninger som sikrer riktig prioritering
og god ressursbruk i private helsevirksomheter. Videre må det
etableres ordninger som sikrer at tilgang til private helsetjenester
ikke avhenger av den enkeltes ressurser, eller mulighet for å fremme personlige
søknader om behandling.
På dette grunnlag fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen
1. snarest mulig utvikle et informasjonstilbud
med oversikt over ledig kapasitet i private helsevirksomheter.
2. fremme forslag om ordninger som sikrer riktig prioritering
av pasienter i private helsevirksomheter, og et henvisningssystem
som ikke avhenger av personlige søknader til den enkelte
private helsevirksomhet.
3. fremme forslag om ordninger for henvisning, kvalitetssikring
og tilsyn som erstatter dagens krav om avtaler med regionale helseforetak
for private avtalespesialister og andre private helsevirksomheter,
for at disse skal kunne tilby offentlig finansierte helsetjenester.
4. fremme forslag om ordninger for kvalitetssikring og tilsyn
som erstatter dagens krav om avtaler med kommuner som vilkår
for at privatpraktiserende fysioterapeuter og jordmødre
kan tilby offentlig finansierte helsetjenester.
4. oktober 2007