Forslagsstillerne viser til at utdanningsinstitusjonene har et
ansvar for studentenes helhetlige læringsmiljø, og at det helsemessige
aspektet ivaretas av studentsamskipnadene.
Forslagsstillerne viser til at det er store variasjoner i helse-
og velferdstilbudet ved landets studentsamskipnader, og at det er
behov for å legge til rette for bedre samhandling mellom studentsamskipnadene,
vertskommunene og staten for å sikre at studentene får et tilfredsstillende
helsetilbud på studiestedet.
Forslagsstillerne viser til at Studentsamskipnaden i Oslo (SiO)
har et helhetlig helsetilbud hvor studentene har tilgang til egen
fastlege, psykologer, psykiatere, tannleger, helsesøster og andre
rådgivere. Dette er i motsetning til Studentsamskipnaden i Stord-Haugesund
(SSH) som i stedet har valgt å inngå avtaler med kommunene Stord
og Haugesund. Avtalene innebærer at studentene på Stord får gratis
lavterskeltilbud på helsestasjon for ungdom hvor man møter lege
og helsesøster, og studentene i Haugesund kan benytte en helsestasjon
hvor man møter helsesøster og psykolog. Tilsvarende har studentsamkipnaden
i Ås en avtale om helsetilbud med Ås kommune. Studentsamskipnaden
i Nesna har på sin side et mer begrenset tilbud i form av en rådgiver
som tilbyr samtaler, veiledning, informasjon om rettigheter og hjelp til
å komme i kontakt med det øvrige hjelpeapparatet. I Oppland er det
felles studentsamskipnad, SOPP, for Høgskolen i Gjøvik og Høgskolen
i Lillehammer. SOPP har ansatt en psykiatrisk sykepleier og én sykepleier,
som er to dager i uka på hvert studiested som til sammen har 7 800
studenter. Høgskolen i Gjøvik alene har 3 000 studenter, og det
er mer enn 30 nasjonaliteter blant studenter og dansatte. SOPP har
en samarbeidsavtale med Gjøvik kommune om legetilbud ved helsestasjon
for ungdom tirsdager mellom kl. 1700 og 1900. Gjøvik kommune, med nesten
30 000 innbyggere og 3 000 studenter i tillegg, er blant de mange
kommunene i Norge som ikke har en kommunepsykolog. Som flere andre
har SOPP organsisert en «helsekasse» for studentene, hvor deler
av semesteravgiften brukes til å refundere egenandeler ut over egenandelstak
for studenter med store helseutgifter.
Forslagsstillerne vil understreke at det ikke er unaturlig med
variasjoner i ordninger ettersom det også er store forskjeller i
antall studenter. Høye studenttall gir flere muligheter for å gi
et bredere tilbud ettersom studentsamskipnadens økonomi da også
blir romsligere. Forslagsstillerne mener alle studenter bør sikres
en viss tilgang til grunnleggende helsetjenester mens de studerer,
på studiestedet, og at det innarbeides insentivrettede støtteordninger
hvor kommuner, samskipnader og høgskoler kan samarbeide om felles tilbud
både til studenter, øvrig ungdom og innbyggerne generelt.
Forslagsstillerne viser til at en stor andel av studentene ved
de ulike studiestedene er hjemmehørende andre steder enn på studiestedet
og at de da gjerne har fastlege i sin hjemkommune. Store avstander
kan medføre at man i praksis ikke har noen fastlege så lenge man
oppholder seg på studiestedet.
Forslagsstillerne viser også til at formålet med fastlegeordningen
er å bedre kvaliteten i allmennlegetjenesten ved at alle som ønsker
det, skal kunne få en fast allmennlege å forholde seg til.
Tilgangen til lege er svært varierende på de ulike studiestedene,
fra Oslo hvor man har en egen fastlegeordning til Nesna som bare
har en generell rådgivningstjeneste uten ansatt helsepersonell.
Noen samskipnader har som nevnt avtale med vertskommunen, men også
i slike tilfeller er tilgangen til lege varierende, slik som tilbudet
om lege to timer i uka, for alle ungdommer og studenter, ved helsestasjonen
i Gjøvik viser.
Forslagsstillerne viser til at nærhet er avgjørende for en fungerende
fastlegeordning, og at borteboende studenter vil kunne ha behov
for lege både på bostedet og på studiestedet.
Forslagsstillerne mener det ikke er formålstjenlig å stille krav
om antall ansatte leger, psykologer, helsesøstre med flere i den
enkelte studentsamskipnad. Det vises i den forbindelse til at studentsamskipnaden
i Nesna organiserer rundt 1 100 studenter ved høyskolen i Nesna,
mens studentsamskipnaden i Oslo og Akershus betjener over 60 000
studenter fordelt på 26 utdanningsinstitusjoner. Forslagsstillerne vil
derfor understreke behovet for at de ulike studentsamskipnadene
kan etablere ordninger som er tilpasset studenttall, antall studiesteder
og eventuell geografisk spredning.
Forslagsstillerne viser til at psykiske lidelser er en av de
store folkesykdommene. Omtrent halvparten av den norske befolkningen
vil, ifølge rapporten «Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektivhttp://www.fhi.no/domenter/68675aa178.pdf» utarbeidet
av Folkehelseinstituttet i 2009, rammes av en psykisk lidelse i
løpet av livet, og en av tre rammes i løpet av et år.
Forslagsstillerne mener på denne bakgrunn at helsetilbudet til
studentene må inkludere tilbud innenfor psykisk helse. Forslagsstillerne
viser til at et godt psykisk helsetilbud for studenter er et viktig
tiltak for lik rett og lik mulighet til utdanning og sosial mobilitet,
ved at flere gjøres i stand til å gjennomføre utdanningen sin.
Forslagsstillerne viser til at de største studentsamskipnadene
har egne kliniske, psykiske helsetjenester med bred kompetanse til
å møte studentene. Deres erfaring ved etableringen av psykisk helsetilbud
har imidlertid vært at behovet har vært større enn ventet og at
en ikke har hatt ressurser til å møte den store pågangen. Mindre
studentsamskipnader har ikke ressurser til å gi et psykisk helsetilbud
overhodet.
Forslagsstillerne vil understreke at en bedring av det psykiske
helsetilbudet til studentene vil kunne avlaste andre deler av hjelpeapparatet
både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Forslagsstillerne mener
derfor det er nødvendig med et spleiselag mellom samskipnadene,
vertskommunene og staten.
Forslagsstillerne mener det bør etableres en tilskuddsordning
som samskipnader og kommuner kan søke støtte fra, slik at de kan
utvide både sitt allmennlegetilbud, sørge for at det er minst én
psykolog ansatt i en kommune hvor det er en høgskole eller et universitet
og adgang til å søke støtte til å ansette øvrig helsepersonell,
slik som blant annet helsesøstre og sykepleiere med spesialisering
innen psykiatri. Det bør utformes insentiver, slik at søknader som
er utformet i fellesskap mellom kommuner og samskipnader som utnytter
og styrker samarbeid og felles kapasitet, kan premieres.
Forslagsstillerne viser til at seksuell og reproduktiv helse
innebærer at også studenter skal kunne ha et ansvarlig, tilfredsstillende
og trygt seksualliv, at de har evne til å reprodusere og frihet
til å velge om, når og hvor ofte de skal få barn.
Forslagsstillerne vil understreke at denne retten også må inkludere
lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, og at det må legges
til rette for at enhver skal kunne leve åpent med sitt kjønnsuttrykk
eller sin seksuelle orientering.
Forskning viser at det er høyest forekomst av aborter i aldersgruppen
20–24 år. Dette antas å kunne ha sammenheng med at mange i forbindelse
med utdanning flytter fra hjemstedet hvor man har fått oppfølging
av fastlege og helsestasjon til et studiested hvor tilsvarende tilbud
kan være manglende eller vanskelig tilgjengelig.
Forslagsstillerne viser til at studentene må få bedre informasjon
og at tilgang på sikker, moderne og billig prevensjon kan ha effekt
på aborttallene. Internasjonale studier har vist at det å velge
den typen prevensjon man føler seg mest trygg på, er en av de viktigste
faktorene for at prevensjonsmetoden brukes riktig. Andre avgjørende
forhold er tilgjengelighet, og at prevensjonen kan kjøpes reseptfritt
på apotek. Det er av betydning at ikke bare leger, men også helsesøstre
og jordmødre kan rekvirere hormonell prevensjon.
Forslagsstillerne mener at dette understreker behovet for at
borteboende studenter får rett til fastlege på studiestedet, og
videre at man inkluderer tilgang til helsestasjon med helsesøstre
og eventuelt jordmødre, og at man utvider deres rett til å foreskrive
ulike typer prevensjon.
Forslagsstillerne mener en også bør utvide ordningen med subsidiert
prevensjon for ungdom mellom 16 og 19 år, til å inkludere unge voksne
inntil 24 år.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen gi
studenter rett til å ha én fastlege på hjemstedet og én på studiestedet.
2. Stortinget ber regjeringen etablere en statlig tilskuddsordning
for å øke allmennlegekapasiteten ved studiesteder og i kommuner
som har en høgskole eller et universitet, samt styrke kapasiteten innen
det psykiske helsetilbudet overfor studenter spesielt.
3. Stortinget ber regjeringen utvide ordningen med subsidiert
prevensjon til å gjelde unge voksne opp til og med 24 år.
4. Stortinget ber regjeringen utvide jordmødres og helsesøstres
foreskrivningsrett til prevensjonsmidler.