Bakgrunn

Helsenæringen i Norge eksporterer årlig for om lag 2,3 mrd. kroner og sysselsetter om lag 5 800 arbeidstakere. Bransjen er preget av sterk internasjonal konkurranse, høy mobilitet og en rekke store internasjonale aktører. Erfaringen fra norsk helsenæring er at det å tiltrekke seg internasjonale aktører i bransjen til Norge er viktig, også for å gi norske små og mellomstore bedrifter flere muligheter til å ta del i kontrakter.

Norge har en robust helsenæring, men ligger etter både Sverige og Danmark i eksportpotensial og verdiskaping. Norge mottar blant annet kun en tiendedel av de utenlandske direkteinvesteringene som næringen mottar i Danmark. Dessverre har antall kliniske studier gjennomført i Norge blitt halvert det siste tiåret. I tillegg må norske pasienter vente i gjennomsnitt 522 dager etter EMA-godkjenning av medisiner, drøyt 100–200 dager lenger enn pasienter i resten av EU/EØS-området.

For å lykkes i omstillingen av norsk økonomi etter oljealderen er det viktig at regjeringen legger til rette for å skape nye arbeidsplasser og vekst i et mangfold av næringer. Helsenæringen er en av de næringene hvor Norge har særlig stort potensial for vekst og økt verdiskaping. Norges fortrinn innen både fysisk og digital infrastruktur, en høyt utdannet befolkning og en allerede sterk helsenæring er gode forutsetninger for å utløse mer av potensialet i næringen. For å oppnå det er et nødvendig grep å legge til rette for at flere internasjonale helsenæringsaktører legger aktiviteten sin til Norge.

I rapporten «Den multinasjonale helsenæringens investeringer i Norge: Hvordan realisere potensialet?» peker helsenæringen selv på at omfattende prosesser rundt tilgang til helsedata og gjennomføringen av kliniske studier er krevende i Norge. Norges helsesystem organisert i ulike regionale helseforetak gjør det tidkrevende å rekruttere pasienter til kliniske studier, i tillegg til at godkjenningsprosessen for bruk av helsedata oppleves av næringen som tidkrevende og usikker med tanke på resultat.

Ut over dette peker rapporten på at dialogen mellom privat helsenæring og offentlige myndigheter fremdeles har et uutnyttet potensial, og at et felles forum som samler aktørene, kan legge til rette for dette. Det gjelder også samarbeid og spesialisering innenfor Norden, der koordineringen mellom de nordiske landene med hensyn til å definere på hvilke områder de ulike landene bør spesialisere seg på, ennå ikke er optimal. Økt nordisk samarbeid vil kunne ha positive ringvirkninger for både Norge og de andre nordiske landene.

Videre understreker rapporten den positive erfaringen med etablering av Oslo myelomatosesenter. Senteret er Nordens største for myelomatoseforskning og har gitt Norge et desidert fortrinn på dette feltet. Den samme tilnærmingen på andre forskningsområder innenfor helsenæringen vil øke norsk konkurransedyktighet.

For en internasjonal næring som er avhengig av at de store internasjonale aktørene etablerer seg i Norge, er det viktig at norske konkurransevilkår er gode. Det gjelder spesielt skattevilkår, der Norge konkurrerer med andre nordiske og europeiske markeder. Skattefunn har vist seg å være en god måte å stimulere til forskning og utvikling i Norge, og en utvidelse av ordningen kan gjøre det mer attraktivt for store helsenæringsaktører å etablere seg i Norge.