Stortinget - Møte mandag den 22. mai 2023

Dato: 22.05.2023
President: Kari Henriksen

Søk

Innhold

Sak nr. 7 [13:35:42]

Interpellasjon fra representanten Sveinung Stensland til justis- og beredskapsministeren: «God samhandling mellom kommune og politi for å lykkes med langsiktig kriminalitetsforebygging er et av tiltakene i nærpolitireformen DFØ peker på som særlig vellykket. Det gjelder særlig for unge kriminelle og for personer som står i fare for å radikaliseres. Vil statsråden gjøre det tydeligere for kommuner, politiet og andre etater når de kan dele informasjon om enkeltpersoner i den hensikt å forebygge ungdomskriminalitet og radikalisering, samt foreslå tiltak for å bedre samhandlingen mellom sektorene?»

Talere

Sveinung Stensland (H) []: Selv om andelen ungdom som begår lovbrudd, er lav i Norge, ser vi tendenser som vi må ta på alvor. Siden 2016 har det vært en økning i antallet unge som begår kriminalitet. En liten gruppe står for en stor del av hendelsene, og hendelsene blir stadig grovere.

Innsatsen mot ungdomskriminalitet må skje på flere fronter. Det mest grunnleggende er å sikre gode og trygge bo- og oppvekstmiljø med gode skoler og meningsfulle fritidsaktiviteter. Vi må ha et reaksjonssystem som gir unge lovbrytere en hurtig og følbar reaksjon ved lovbrudd. Solberg-regjeringen sendte et forslag om endringer i ungdomsstraffordningen på høring i 2020, hvor et av målene var å redusere tiden fra overtredelse til reaksjon. Et annet viktig tiltak er å sørge for at vi har ordninger som hjelper ungdom ut av en kriminell løpebane. Her er det viktig at politi, barnevern, skoler og andre offentlige etater samarbeider og i fellesskap sikrer at ungdom følges opp. Det kan skje i forkant av at kriminalitet begås, ved at en etablerer formaliserte samarbeidsarenaer hvor de ulike aktørene kan dele informasjon med hverandre. Det kan også skje som ledd i gjennomføring av ungdomsstraff i oppfølgingsteamet som skal gjennomføre tiltakene i ungdomsplanen.

Aktørenes taushetsplikt er regulert av flere ulike lovverk avhengig av hvilket område en arbeider innenfor. Relevante lovverk hvor det finnes regler om taushetsplikt, er forvaltningsloven, sosialtjenesteloven, opplæringsloven, helseregisterloven, helse- og omsorgstjenesteloven, barnevernsloven og politiloven, for å nevne noen. Poenget er ikke at disse lovverkene ikke skal ha regler om taushetsplikt eller nødvendigvis å svekke disse reglene. En må fortsatt sikre en balanse som ivaretar retten til privatliv, særlig når det er snakk om personopplysninger av sensitiv karakter.

Det er også viktig at reglene legger til rette for at tillitsforholdet mellom ungdommen og de ulike offentlige aktørene blir ivaretatt. Samtidig må ikke taushetsplikten være til hinder for at ungdom får den hjelpen de trenger til å komme ut av kriminelle miljø, og til å bygge opp relasjoner og en lovlydig fremtid. Da trenger vi tydelige regler om når de ulike aktørene kan dele opplysninger uten å være hindret av taushetsplikten. Hvis ikke risikerer vi at opplysninger som kan bidra til bedre forebygging og tilpassing til den enkelte, ikke blir delt og tatt hensyn til. Det svekker det kriminalitetsforebyggende arbeidet og går særlig ut over ungdommen.

For eksempel følger det av barnevernsloven at opplysninger til andre forvaltningsorgan bare kan gis når det er nødvendig for å fremme barnevernets oppgaver etter loven. Dersom det anlegges en snever forståelse av bestemmelsen, risikerer en at en aktør med normalt stor kunnskap om den aktuelle ungdommen ikke kan bidra i det hele tatt i arbeidet med å skreddersy et opplegg rundt ungdom som sliter. Selv om spørsmålet jeg tar opp i interpellasjonen er knyttet til forebygging av ungdomskriminalitet og radikalisering, er det en utfordring også på andre felt. Det er nærliggende å nevne diskusjonen vi hadde i fjor om folk som f.eks. gjør grove handlinger i psykose.

Et annet område hvor det er behov for å se på reglene om informasjonsdeling, er samarbeidet mellom politi og helsetjenestene. Utvalget som evaluerte Kongsberg-hendelsen 13. oktober 2021, skriver i sin rapport at

«et prekært funn i denne saken er relatert til politiets manglende muligheter for å drive forebyggende arbeid rettet mot psykisk syke med tilbøyelighet til voldelig adferd».

På bakgrunn av det fremmet utvalget en rekke forslag hvor formålet er å forbedre den forebyggende innsatsen overfor psykisk syke. Et av forslagene til utvalget er å opprette et formalisert samarbeid mellom politi, psykisk helsevern og sosialetaten etter modell av SLT-ordningen. Gjennom det formaliserte samarbeidet skal aktørene diskutere og vurdere risikoen knyttet til enkeltpersoner, gjennomføre risikovurderinger samt initiere nødvendige forebyggende og risikoreduserende tiltak. Et slikt samarbeid forutsetter flere lovendringer, bl.a. unntak fra taushetsplikt for aktørene som deltar i det samarbeidet, for den pasient- og klientgruppen samarbeidet gjelder.

Som jeg skriver i interpellasjonen, er god samhandling mellom kommune og politi for å lykkes med langsiktig kriminalitetsforebygging et av tiltakene i nærpolitireformen DFØ peker på som særlig vellykket. Det gjelder særlig for unge kriminelle og for personer som står i fare for å radikaliseres.

Da er spørsmålet om statsråden vil gjøre det tydeligere for kommuner, politiet og andre etater når de kan dele informasjon om enkeltpersoner i den hensikt å forebygge ungdomskriminalitet og radikalisering, samt foreslå tiltak for å bedre samhandlingen mellom sektorene.

Statsråd Emilie Mehl []: For regjeringen er det viktigste å sørge for at kriminalitet og uønskede hendelser skjer i minst mulig grad. Effektiv kriminalitetsforebygging er helt grunnleggende og avgjørende for at folk skal kunne føle seg trygge, og for at folk i hele landet får rettsikkerhet.

Forebygging krever en tett dialog og godt samarbeid mellom politiet og kommunene. Politirådene spiller en viktig rolle som en fast samarbeidsstruktur lokalt. Målet er at det skal bli etablert samarbeidsavtaler med alle landets kommuner. Alle kommuner er også tildelt en egen politikontakt som skal fungere som et kontaktpunkt mellom politiet, befolkningen og andre aktører i lokalsamfunnet.

Regjeringen er opptatt av å prioritere arbeidet med å bringe politiet nærmere folk. Vi etablerer bl.a. nye tjenestesteder som skal bli et viktig tilskudd til politiets arbeid med å være nær lokalsamfunn over hele landet, forebygge ungdomskriminalitet og vite hva som rører seg i lokalmiljøet. Det vil også legge til rette for å løse og etterforske saker mer effektivt, bl.a. som følge av bedre oversikt og lokalkunnskap.

Barn og unge som begår lovbrudd, er ofte kjent av det offentlige hjelpeapparatet fra tidlig alder. Forebygging av kriminalitet er derfor et felles ansvar på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, og barn, ungdom og familier som sliter, må fanges opp tidlig. Her er innsatsen til helsestasjonen, barnehagen, skolen, barnevernet og Nav avgjørende. Også fritidssektoren har stor betydning i arbeidet med å skape trygge og gode oppvekstvilkår.

Det er viktig at politi og kommune sammen kartlegger utfordringer, skaffer seg et godt kunnskapsgrunnlag om eget område og iverksetter tiltak som virker. Mange steder gjøres dette gjennom det såkalte SLT-samarbeidet, Samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak, der politi og kommune samarbeider. Politiet skal delta aktivt i SLT-samarbeidet i de kommunene hvor dette er etablert, og benytte øvrige strukturer for samarbeid i de kommunene som har valgt en annen organisering av det forebyggende arbeidet overfor barn og unge. Kommunene er ikke forpliktet til å delta, men mange kommuner har etablert et slikt samarbeid.

Når det gjelder spørsmålet om deling av informasjon om enkeltpersoner for å forebygge ungdomskriminalitet og radikalisering, må det tas utgangspunkt i hvilke opplysninger det er snakk om, og hvilke regler om taushetsplikt og adgang til å dele slike opplysninger som gjelder. Som det går fram av departementets nye veileder om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt i forvaltningen, gjelder det til dels ulike taushetspliktregler for ulike grupper forvaltningsansatte.

Et eksempel er at ansatte og andre som utfører arbeid for en skole, vil kunne dele opplysninger om lovbrudd med politiet eller andre kontrollmyndigheter etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 6, mens denne delingsadgangen ikke eller bare i begrenset grad gjelder for dem som utfører arbeid for barnevernet, Nav og sosialtjenesten. For helsepersonell gjelder egne delingsregler i helsepersonelloven.

Veilederen er utarbeidet nettopp for at man enklere skal kunne finne fram til hva som gjelder for de ulike yrkesgruppene, og så kunne handle ut fra det.

Som nevnt i mitt svar 2. mai 2023 på skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth vil taushetsplikten i enkelte tilfeller uansett ikke være til hinder for å dele opplysningene om mulig radikalisering. Dersom mistanken skyldes forhold som kommer offentlig til uttrykk, som sterkt endret klesstil eller væremåte som vises offentlig, utsagn en person framsetter på offentlige steder, eller noe som skrives eller uttales i offentlig tilgjengelige medier, følger det av forvaltningsloven § 13 a nr. 3 og flere tilsvarende regler i andre lover at taushetsplikten generelt ikke vil være til hinder for at opplysningenes brukes. De kan da deles f.eks. med politiet.

Sveinung Stensland (H) []: Det er vel og bra at departementet har kommet med en ny veileder om taushetsplikt. Jeg håper selvfølgelig at den vil bidra til større klarhet om hvilke regler som gjelder. Samtidig er det en del viktige spørsmål som ikke er berørt, f.eks. informasjonsdeling i saker som gjelder radikalisering. Vi vet at mange er usikre på gjeldende regler der. Nettopp det er grunnen til at jeg tok opp denne saken. Vi er ikke helt opplyst om hva som er sakens kjerne akkurat der.

Det er også interessant at statsråden i sitt svar tar opp at det opprettes nye polititjenestesteder. I arbeidet vårt i justisfraksjonen i Høyre har vi snakket med flere i politiet som er ganske opprørt over at de nå blir tvunget til å åpne flere politikontorer mot sin vilje. Én av de tingene det går ut over, er nettopp kapasiteten til å gjøre andre ting. Som en ansatt i politiet i Oslo øst sa: Ungdommen oppsøker jo ikke et politikontor, vi må oppsøke ungdommen der de er. Og det å opprette nye kontorer som har åpent på dagtid, gjør ingenting med bekjempelse av ungdomskriminalitet. Der er vi nok helt uenige. Det er en av de store skillelinjene mellom oss og regjeringspartiene – synet på hvem som skal avgjøre dette.

I DFØs sluttevaluering av politireformen skriver de:

«Politiet har gjennom reformen fått til et tettere og mer systematisk samarbeid og samhandling med kommunene. Både politikontaktordningen, politirådene og avtalene får gode tilbakemeldinger både fra kommuner og politiledere (...). Inntrykket er at et mer formalisert og strukturert samarbeid har bidratt til en tydeliggjøring av at godt politi-kommune-samarbeid avhenger av at begge parter, både politiet og kommunene, prioriterer og setter av ressurser til samarbeidet, forebyggende tiltak mv.»

Erfaringene viser at det kan være fornuftig å utvide bruken av politiråd etter en modell som ligner, også i saker som gjelder enkeltpersoner. For at det skal fungere, er en også avhengig av at aktørene som deltar, faktisk kan bidra med relevante opplysninger. Nettopp det er det springende punktet. Det er bra med godt samarbeid, men hvis det sitter mange personer som skal samarbeide, i et rom, og de ikke lov til å utveksle informasjon, blir samarbeidet mindre effektivt. Det er nettopp de grenselinjene vi ønsker å dra litt tydeligere opp.

Jeg håper vi får flere oppklaringer gjennom debatten.

Statsråd Emilie Mehl []: Takk for en interessant og viktig interpellasjon.

Jeg er enig med representanten i at god samhandling mellom kommunene og politiet er av stor betydning for å forebygge kriminalitet. Det er en av grunnsteinene i regjeringens politikk, og også noe som er tydeliggjort i alle tildelingsbrevene de siste årene.

Jeg tror det er et todelt spor her, for et spørsmål kan være: Er det opplysninger man burde ha adgang til å dele med hverandre som det i dag ikke er adgang til? Det kan f.eks. være mellom politi og helsevesen i forbindelse med vold i sammenheng med psykiatri. Det er noe regjeringen jobber på full styrke med å vurdere. Det er også en viktig del av det forebyggende arbeidet.

Det finnes allerede i dag en del regler som det kan være viktig å få enda mer bevissthet rundt, sånn at de ulike aktørene i samspillet som skal være mellom politiet, kommunen og andre aktører, vet hva de skal forholde seg til, og ikke lar være å dele opplysninger som de kunne ha delt, fordi de ikke er kjent med regelverket. Det er noe av bakgrunnen for at det er utarbeidet veiledere på forskjellige områder, bl.a. veilederen om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt i forvaltningen, som kan gjøre det enklere for de ulike aktørene å vurdere hvilke regler de må forholde seg til, selv om de kanskje sitter i samme rom og forsøker å samarbeide.

Så er det noen andre ting jeg vil nevne som er viktig: Vi har også beskrevet adgangen til informasjonsutveksling for å forebygge kriminalitet i Nasjonal veileder for informasjonsdeling mellom kontrolletatene, politiet og private for å bekjempe kriminalitet. Så har Justis- og beredskapsdepartementet utformet Nasjonal veileder for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Her nevnes det bl.a. politiråd og forebyggende samarbeid overfor barn og unge gjennom SLT-modellen, Samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak, som arenaer for samarbeid og informasjonsutveksling på området.

Vi har fortsatt en vei å gå for å legge til rette for best mulig samarbeid, og derfor ble det i 2021 etablert en pilot for å prøve ut en ny arbeidsform mellom sju departementer. Den er kalt en kjernegruppe for utsatte barn og unge. Det er en gruppe som ledes av Barne- og familiedepartementet, og Justis- og beredskapsdepartementet deltar aktivt. Gjennom arbeidet i kjernegruppen skal departementene bli bedre til å utforme og samordne helhetlige grunnlag for beslutninger, kunne gi styringssignal til sine etater som er koordinerte, samarbeide om utvikling av regelverk, som er viktig, og ikke minst orientere hverandre om pågående arbeid som er av interesse for de andre departementene.

Sveinung Stensland (H) []: Det er interessant at ikke flere engasjerer seg i dette spørsmålet. Det har vært nok hendelser i samfunnet, senest i nyhetsbildet i dag, som viser at dette er en utfordring. Slik jeg ser det, er det ganske stor enighet mellom statsråden og meg om at dette er viktig. Så er vi uenige om antall politikontorer og hvor viktig det er, men det kan vi legge til side her. Jeg håper at det jobbes videre med problemstillingen, fordi flere møter, flere råd og flere utvalg er ikke et poeng i seg selv. Det er ikke noen vits i å ha mange møtepunkter hvis en ikke har noe å utveksle i de møtene. Vi må være sikre på at de som faktisk gjør jobben, enten det er helsepersonell, politi eller annet personell, er trygge på hvor grensene går, for det er nok sånn, heldigvis, at er en i tvil om en krysser en grense, går en ikke lenger. Derfor er det vårt ansvar å sørge for at grensesettingen her er tydelig. Det er nok et politisk ansvar. Men takk for en kort og hyggelig debatt.

Statsråd Emilie Mehl []: Takk igjen for en god debatt. For Senterpartiet og Arbeiderpartiet kommer det til å være viktig å prioritere å bygge opp et enda bedre lokalt politi, og det innebærer at disse nye stasjonene, som f.eks. på Mortensrud, vil kunne bidra inn i arbeidet med å samarbeide med kommunen, jobbe mot ungdomskriminalitet lokalt og være til stede i hverdagen. Samtidig er det viktig at vi har kapasitet og ressurser ved eksisterende polititjenestesteder. Vi trenger politifolk der ute, så det er noe vi jobber videre med.

Til det som denne debatten har handlet mest om: informasjonsdeling. Jeg tror det poenget Stensland har i sitt avslutningsinnlegg, at man vil være varsom med å dele opplysninger hvis man ikke er sikker på at man har mulighet til det, er veldig viktig. Derfor har vi også den nye veilederen, som skal være med på å tydeliggjøre regelverket og trekke opp de grensene vi allerede har. Det er veldig viktig etter mitt syn, slik at de ulike aktørene kan vite hva de skal forholde seg til innenfor rammen av dagens regelverk.

I tillegg til det mener jeg vi må se på opplysningsdeling mellom f.eks. politi og helse, om regelverket i seg selv er tilstrekkelig for at man skal kunne forebygge f.eks. de aller mest alvorlige voldshandlingene, eller om personer som er psykisk syke med voldsrisiko, eller som er i ferd med å bli radikalisert, ikke blir fanget opp tidlig nok. De må få hjelp, istedenfor at man får veldig alvorlige hendelser som går ut over helt uskyldige mennesker – i verste fall drap.

Så her er vi enige – ikke om alt, men om veldig mye. Det er viktig, for dette må vi prioritere også i årene som kommer.

Presidenten []: Sak nr. 7 er dermed ferdigbehandlet.