Sveinung Stensland (H) [13:36:35 ] : Selv om andelen ungdom
som begår lovbrudd, er lav i Norge, ser vi tendenser som vi må ta
på alvor. Siden 2016 har det vært en økning i antallet unge som
begår kriminalitet. En liten gruppe står for en stor del av hendelsene,
og hendelsene blir stadig grovere.
Innsatsen mot
ungdomskriminalitet må skje på flere fronter. Det mest grunnleggende
er å sikre gode og trygge bo- og oppvekstmiljø med gode skoler og
meningsfulle fritidsaktiviteter. Vi må ha et reaksjonssystem som
gir unge lovbrytere en hurtig og følbar reaksjon ved lovbrudd. Solberg-regjeringen
sendte et forslag om endringer i ungdomsstraffordningen på høring
i 2020, hvor et av målene var å redusere tiden fra overtredelse
til reaksjon. Et annet viktig tiltak er å sørge for at vi har ordninger
som hjelper ungdom ut av en kriminell løpebane. Her er det viktig
at politi, barnevern, skoler og andre offentlige etater samarbeider
og i fellesskap sikrer at ungdom følges opp. Det kan skje i forkant
av at kriminalitet begås, ved at en etablerer formaliserte samarbeidsarenaer
hvor de ulike aktørene kan dele informasjon med hverandre. Det kan
også skje som ledd i gjennomføring av ungdomsstraff i oppfølgingsteamet
som skal gjennomføre tiltakene i ungdomsplanen.
Aktørenes taushetsplikt
er regulert av flere ulike lovverk avhengig av hvilket område en
arbeider innenfor. Relevante lovverk hvor det finnes regler om taushetsplikt,
er forvaltningsloven, sosialtjenesteloven, opplæringsloven, helseregisterloven,
helse- og omsorgstjenesteloven, barnevernsloven og politiloven,
for å nevne noen. Poenget er ikke at disse lovverkene ikke skal
ha regler om taushetsplikt eller nødvendigvis å svekke disse reglene.
En må fortsatt sikre en balanse som ivaretar retten til privatliv,
særlig når det er snakk om personopplysninger av sensitiv karakter.
Det er også viktig
at reglene legger til rette for at tillitsforholdet mellom ungdommen
og de ulike offentlige aktørene blir ivaretatt. Samtidig må ikke
taushetsplikten være til hinder for at ungdom får den hjelpen de trenger
til å komme ut av kriminelle miljø, og til å bygge opp relasjoner
og en lovlydig fremtid. Da trenger vi tydelige regler om når de
ulike aktørene kan dele opplysninger uten å være hindret av taushetsplikten.
Hvis ikke risikerer vi at opplysninger som kan bidra til bedre forebygging
og tilpassing til den enkelte, ikke blir delt og tatt hensyn til.
Det svekker det kriminalitetsforebyggende arbeidet og går særlig
ut over ungdommen.
For eksempel følger det av
barnevernsloven at opplysninger til andre forvaltningsorgan bare
kan gis når det er nødvendig for å fremme barnevernets oppgaver etter
loven. Dersom det anlegges en snever forståelse av bestemmelsen,
risikerer en at en aktør med normalt stor kunnskap om den aktuelle
ungdommen ikke kan bidra i det hele tatt i arbeidet med å skreddersy
et opplegg rundt ungdom som sliter. Selv om spørsmålet jeg tar opp
i interpellasjonen er knyttet til forebygging av ungdomskriminalitet
og radikalisering, er det en utfordring også på andre felt. Det
er nærliggende å nevne diskusjonen vi hadde i fjor om folk som f.eks.
gjør grove handlinger i psykose.
Et annet område
hvor det er behov for å se på reglene om informasjonsdeling, er
samarbeidet mellom politi og helsetjenestene. Utvalget som evaluerte
Kongsberg-hendelsen 13. oktober 2021, skriver i sin rapport at
«et prekært funn i denne saken er
relatert til politiets manglende muligheter for å drive forebyggende arbeid
rettet mot psykisk syke med tilbøyelighet til voldelig adferd».
På bakgrunn av
det fremmet utvalget en rekke forslag hvor formålet er å forbedre
den forebyggende innsatsen overfor psykisk syke. Et av forslagene
til utvalget er å opprette et formalisert samarbeid mellom politi, psykisk
helsevern og sosialetaten etter modell av SLT-ordningen. Gjennom
det formaliserte samarbeidet skal aktørene diskutere og vurdere
risikoen knyttet til enkeltpersoner, gjennomføre risikovurderinger
samt initiere nødvendige forebyggende og risikoreduserende tiltak.
Et slikt samarbeid forutsetter flere lovendringer, bl.a. unntak
fra taushetsplikt for aktørene som deltar i det samarbeidet, for
den pasient- og klientgruppen samarbeidet gjelder.
Som jeg skriver
i interpellasjonen, er god samhandling mellom kommune og politi
for å lykkes med langsiktig kriminalitetsforebygging et av tiltakene
i nærpolitireformen DFØ peker på som særlig vellykket. Det gjelder
særlig for unge kriminelle og for personer som står i fare for å
radikaliseres.
Da er spørsmålet
om statsråden vil gjøre det tydeligere for kommuner, politiet og
andre etater når de kan dele informasjon om enkeltpersoner i den
hensikt å forebygge ungdomskriminalitet og radikalisering, samt foreslå
tiltak for å bedre samhandlingen mellom sektorene.
Statsråd Emilie Mehl [13:41:39 ] : For regjeringen er det viktigste
å sørge for at kriminalitet og uønskede hendelser skjer i minst
mulig grad. Effektiv kriminalitetsforebygging er helt grunnleggende
og avgjørende for at folk skal kunne føle seg trygge, og for at
folk i hele landet får rettsikkerhet.
Forebygging krever
en tett dialog og godt samarbeid mellom politiet og kommunene. Politirådene
spiller en viktig rolle som en fast samarbeidsstruktur lokalt. Målet er
at det skal bli etablert samarbeidsavtaler med alle landets kommuner.
Alle kommuner er også tildelt en egen politikontakt som skal fungere
som et kontaktpunkt mellom politiet, befolkningen og andre aktører
i lokalsamfunnet.
Regjeringen er
opptatt av å prioritere arbeidet med å bringe politiet nærmere folk.
Vi etablerer bl.a. nye tjenestesteder som skal bli et viktig tilskudd
til politiets arbeid med å være nær lokalsamfunn over hele landet, forebygge
ungdomskriminalitet og vite hva som rører seg i lokalmiljøet. Det
vil også legge til rette for å løse og etterforske saker mer effektivt,
bl.a. som følge av bedre oversikt og lokalkunnskap.
Barn og unge som
begår lovbrudd, er ofte kjent av det offentlige hjelpeapparatet
fra tidlig alder. Forebygging av kriminalitet er derfor et felles
ansvar på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, og barn, ungdom
og familier som sliter, må fanges opp tidlig. Her er innsatsen til
helsestasjonen, barnehagen, skolen, barnevernet og Nav avgjørende.
Også fritidssektoren har stor betydning i arbeidet med å skape trygge
og gode oppvekstvilkår.
Det er viktig
at politi og kommune sammen kartlegger utfordringer, skaffer seg
et godt kunnskapsgrunnlag om eget område og iverksetter tiltak som
virker. Mange steder gjøres dette gjennom det såkalte SLT-samarbeidet,
Samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak, der
politi og kommune samarbeider. Politiet skal delta aktivt i SLT-samarbeidet
i de kommunene hvor dette er etablert, og benytte øvrige strukturer
for samarbeid i de kommunene som har valgt en annen organisering
av det forebyggende arbeidet overfor barn og unge. Kommunene er
ikke forpliktet til å delta, men mange kommuner har etablert et
slikt samarbeid.
Når det gjelder
spørsmålet om deling av informasjon om enkeltpersoner for å forebygge
ungdomskriminalitet og radikalisering, må det tas utgangspunkt i
hvilke opplysninger det er snakk om, og hvilke regler om taushetsplikt
og adgang til å dele slike opplysninger som gjelder. Som det går
fram av departementets nye veileder om taushetsplikt, opplysningsrett
og opplysningsplikt i forvaltningen, gjelder det til dels ulike
taushetspliktregler for ulike grupper forvaltningsansatte.
Et eksempel er
at ansatte og andre som utfører arbeid for en skole, vil kunne dele
opplysninger om lovbrudd med politiet eller andre kontrollmyndigheter
etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 6, mens denne delingsadgangen
ikke eller bare i begrenset grad gjelder for dem som utfører arbeid
for barnevernet, Nav og sosialtjenesten. For helsepersonell gjelder
egne delingsregler i helsepersonelloven.
Veilederen er
utarbeidet nettopp for at man enklere skal kunne finne fram til
hva som gjelder for de ulike yrkesgruppene, og så kunne handle ut
fra det.
Som nevnt i mitt
svar 2. mai 2023 på skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant
Mari Holm Lønseth vil taushetsplikten i enkelte tilfeller uansett
ikke være til hinder for å dele opplysningene om mulig radikalisering.
Dersom mistanken skyldes forhold som kommer offentlig til uttrykk,
som sterkt endret klesstil eller væremåte som vises offentlig, utsagn
en person framsetter på offentlige steder, eller noe som skrives
eller uttales i offentlig tilgjengelige medier, følger det av forvaltningsloven
§ 13 a nr. 3 og flere tilsvarende regler i andre lover at taushetsplikten
generelt ikke vil være til hinder for at opplysningenes brukes.
De kan da deles f.eks. med politiet.
Sveinung Stensland (H) [13:46:36 ] : Det er vel og bra at departementet
har kommet med en ny veileder om taushetsplikt. Jeg håper selvfølgelig
at den vil bidra til større klarhet om hvilke regler som gjelder.
Samtidig er det en del viktige spørsmål som ikke er berørt, f.eks. informasjonsdeling
i saker som gjelder radikalisering. Vi vet at mange er usikre på
gjeldende regler der. Nettopp det er grunnen til at jeg tok opp
denne saken. Vi er ikke helt opplyst om hva som er sakens kjerne
akkurat der.
Det er også interessant
at statsråden i sitt svar tar opp at det opprettes nye polititjenestesteder.
I arbeidet vårt i justisfraksjonen i Høyre har vi snakket med flere
i politiet som er ganske opprørt over at de nå blir tvunget til
å åpne flere politikontorer mot sin vilje. Én av de tingene det
går ut over, er nettopp kapasiteten til å gjøre andre ting. Som
en ansatt i politiet i Oslo øst sa: Ungdommen oppsøker jo ikke et
politikontor, vi må oppsøke ungdommen der de er. Og det å opprette
nye kontorer som har åpent på dagtid, gjør ingenting med bekjempelse
av ungdomskriminalitet. Der er vi nok helt uenige. Det er en av
de store skillelinjene mellom oss og regjeringspartiene – synet
på hvem som skal avgjøre dette.
I DFØs sluttevaluering
av politireformen skriver de:
«Politiet har gjennom reformen fått
til et tettere og mer systematisk samarbeid og samhandling med kommunene.
Både politikontaktordningen, politirådene og avtalene får gode tilbakemeldinger både
fra kommuner og politiledere (...). Inntrykket er at et mer formalisert
og strukturert samarbeid har bidratt til en tydeliggjøring av at
godt politi-kommune-samarbeid avhenger av at begge parter, både
politiet og kommunene, prioriterer og setter av ressurser til samarbeidet,
forebyggende tiltak mv.»
Erfaringene viser
at det kan være fornuftig å utvide bruken av politiråd etter en
modell som ligner, også i saker som gjelder enkeltpersoner. For
at det skal fungere, er en også avhengig av at aktørene som deltar,
faktisk kan bidra med relevante opplysninger. Nettopp det er det
springende punktet. Det er bra med godt samarbeid, men hvis det
sitter mange personer som skal samarbeide, i et rom, og de ikke
lov til å utveksle informasjon, blir samarbeidet mindre effektivt.
Det er nettopp de grenselinjene vi ønsker å dra litt tydeligere
opp.
Jeg håper vi får
flere oppklaringer gjennom debatten.
Statsråd Emilie Mehl [13:49:29 ] : Takk for en interessant
og viktig interpellasjon.
Jeg er enig med
representanten i at god samhandling mellom kommunene og politiet
er av stor betydning for å forebygge kriminalitet. Det er en av
grunnsteinene i regjeringens politikk, og også noe som er tydeliggjort
i alle tildelingsbrevene de siste årene.
Jeg tror det er
et todelt spor her, for et spørsmål kan være: Er det opplysninger
man burde ha adgang til å dele med hverandre som det i dag ikke
er adgang til? Det kan f.eks. være mellom politi og helsevesen i
forbindelse med vold i sammenheng med psykiatri. Det er noe regjeringen
jobber på full styrke med å vurdere. Det er også en viktig del av
det forebyggende arbeidet.
Det finnes allerede
i dag en del regler som det kan være viktig å få enda mer bevissthet
rundt, sånn at de ulike aktørene i samspillet som skal være mellom
politiet, kommunen og andre aktører, vet hva de skal forholde seg
til, og ikke lar være å dele opplysninger som de kunne ha delt,
fordi de ikke er kjent med regelverket. Det er noe av bakgrunnen
for at det er utarbeidet veiledere på forskjellige områder, bl.a.
veilederen om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt
i forvaltningen, som kan gjøre det enklere for de ulike aktørene å
vurdere hvilke regler de må forholde seg til, selv om de kanskje
sitter i samme rom og forsøker å samarbeide.
Så er det noen
andre ting jeg vil nevne som er viktig: Vi har også beskrevet adgangen
til informasjonsutveksling for å forebygge kriminalitet i Nasjonal
veileder for informasjonsdeling mellom kontrolletatene, politiet
og private for å bekjempe kriminalitet. Så har Justis- og beredskapsdepartementet
utformet Nasjonal veileder for forebygging av radikalisering og
voldelig ekstremisme. Her nevnes det bl.a. politiråd og forebyggende
samarbeid overfor barn og unge gjennom SLT-modellen, Samordning
av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak, som arenaer
for samarbeid og informasjonsutveksling på området.
Vi har fortsatt
en vei å gå for å legge til rette for best mulig samarbeid, og derfor
ble det i 2021 etablert en pilot for å prøve ut en ny arbeidsform
mellom sju departementer. Den er kalt en kjernegruppe for utsatte
barn og unge. Det er en gruppe som ledes av Barne- og familiedepartementet,
og Justis- og beredskapsdepartementet deltar aktivt. Gjennom arbeidet
i kjernegruppen skal departementene bli bedre til å utforme og samordne helhetlige
grunnlag for beslutninger, kunne gi styringssignal til sine etater
som er koordinerte, samarbeide om utvikling av regelverk, som er
viktig, og ikke minst orientere hverandre om pågående arbeid som
er av interesse for de andre departementene.
Sveinung Stensland (H) [13:52:50 ] : Det er interessant at
ikke flere engasjerer seg i dette spørsmålet. Det har vært nok hendelser
i samfunnet, senest i nyhetsbildet i dag, som viser at dette er
en utfordring. Slik jeg ser det, er det ganske stor enighet mellom
statsråden og meg om at dette er viktig. Så er vi uenige om antall
politikontorer og hvor viktig det er, men det kan vi legge til side
her. Jeg håper at det jobbes videre med problemstillingen, fordi
flere møter, flere råd og flere utvalg er ikke et poeng i seg selv.
Det er ikke noen vits i å ha mange møtepunkter hvis en ikke har
noe å utveksle i de møtene. Vi må være sikre på at de som faktisk
gjør jobben, enten det er helsepersonell, politi eller annet personell, er
trygge på hvor grensene går, for det er nok sånn, heldigvis, at
er en i tvil om en krysser en grense, går en ikke lenger. Derfor
er det vårt ansvar å sørge for at grensesettingen her er tydelig.
Det er nok et politisk ansvar. Men takk for en kort og hyggelig
debatt.
Statsråd Emilie Mehl [13:54:09 ] : Takk igjen for en god debatt.
For Senterpartiet og Arbeiderpartiet kommer det til å være viktig
å prioritere å bygge opp et enda bedre lokalt politi, og det innebærer
at disse nye stasjonene, som f.eks. på Mortensrud, vil kunne bidra
inn i arbeidet med å samarbeide med kommunen, jobbe mot ungdomskriminalitet
lokalt og være til stede i hverdagen. Samtidig er det viktig at
vi har kapasitet og ressurser ved eksisterende polititjenestesteder.
Vi trenger politifolk der ute, så det er noe vi jobber videre med.
Til det som denne
debatten har handlet mest om: informasjonsdeling. Jeg tror det poenget
Stensland har i sitt avslutningsinnlegg, at man vil være varsom
med å dele opplysninger hvis man ikke er sikker på at man har mulighet
til det, er veldig viktig. Derfor har vi også den nye veilederen,
som skal være med på å tydeliggjøre regelverket og trekke opp de
grensene vi allerede har. Det er veldig viktig etter mitt syn, slik
at de ulike aktørene kan vite hva de skal forholde seg til innenfor
rammen av dagens regelverk.
I tillegg til
det mener jeg vi må se på opplysningsdeling mellom f.eks. politi
og helse, om regelverket i seg selv er tilstrekkelig for at man
skal kunne forebygge f.eks. de aller mest alvorlige voldshandlingene,
eller om personer som er psykisk syke med voldsrisiko, eller som
er i ferd med å bli radikalisert, ikke blir fanget opp tidlig nok.
De må få hjelp, istedenfor at man får veldig alvorlige hendelser
som går ut over helt uskyldige mennesker – i verste fall drap.
Så her er vi enige
– ikke om alt, men om veldig mye. Det er viktig, for dette må vi
prioritere også i årene som kommer.
Presidenten
[13:55:59 ]: Sak nr. 7 er dermed ferdigbehandlet.