Parole fra 1. mai-tog i Oslo i 1981. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Parole fra 1. mai-tog i Oslo i 1981. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Avkriminalisering av homofili

Frem til 21. april 1972 var seksuell omgang mellom menn straffbart i henhold til straffeloven. Veien frem mot avkriminalisering var lang og preget av motsetninger. Flere endringsforslag ble avvist i løpet av de 67 årene § 213 var gjeldende lov. 

I 1902 vedtok Stortinget en ny § 213 i straffeloven:

«Finder utugtig Omgjængelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar. Med samme Straf ansees den, som har utugtig Omgjængelse med Dyr, eller som medvirker dertil. Paatale finder alene sted, naar det paakræves af almene Hensyn.»

Paragrafen skulle altså regulere både seksuelle handlinger mellom menn og seksuelle handlinger mellom menneske og dyr. Strafferammen var inntil ett år, men påtale skjedde bare hvis det var påkrevet ut fra det man kalte «allmenne hensyn».

Paragrafen ble foreslått endret tre ganger i løpet av sin levetid. De to første forslagene kom i forbindelse med større revisjoner av straffeloven i 1925 og 1953. Det tredje og siste forslaget kom i 1971 i forbindelse med debatten om avkriminalisering.

Homoseksualitet i lovverket før 1902

Forbudet mot seksuell omgang mellom menn ble ikke introdusert i 1902. Lovbestemmelser som gjaldt seksuell orientering hadde vært en del av lovverket i flere hundre år, helt tilbake til det eldste kjente forbudet i Gulatingslovens kristenrett.

Kriminalloven (Lov angaaende Forbrytelser) av 1842

I 1842 fikk Norge en ny kriminallov som erstattet Christian Vs Norske Lov fra 1687. Før 1842 kunne «omgjengelse mot naturen» medføre dødsstraff. Den nye kriminalloven inneholdt det samme forbudet, men straffen var redusert fra dødsstraff til straffarbeid i 6 til 12 måneder. Ordlyden i kriminalloven § 18-21 var som følger: «Omgjængelse, som er imod Naturen, belægges med Strafarbeide i femte Grad».

Straffelovkommisjonen av 1885

Mot slutten av 1800-tallet ble det oppnevnt en straffelovkommisjon som skulle foreslå endringer i kriminalloven. Kommisjonen ble ledet av en jurist ved navn Bernhard Getz. Han ville oppheve forbudet mot homoseksualitet, men flertallet i kommisjonen gikk i motsatt retning. Straffelovkommisjonen la frem sitt forslag til ny lov i 1888 (bilag til Ot.prp. nr. 12, 1889).

I loven som ble vedtatt i 1889 var ordlyden og straffeutmålingen i § 18-21 endret til: «Finder legemlig Omgjængelse Sted mellom Personer av Mandskjønn straffes de Skyldige med Straffearbeide i femte Grad eller Fængsel.» Under debatten i 1889 ble det diskutert om forbudet også skulle omfatte kvinner.

Straffeloven av 22. mai 1902

I 1902 vedtok Stortinget en ny straffelov med følgende lovtekst i paragraf 213: «Finder utugtig omgjængelse Sted mellem personer af mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller medvirker dertil, med fængsel indtil 1 aar. Med samme straf ansees den, som har utugtig omgjængelse med dyr, eller som medvirker dertil. Paatale finder alene sted naar det paakræves af almene hensyn.»

Også denne gangen diskuterte representantene om forbudet burde inkludere kvinner. Gunnar Graarud (H) fremmet et forslag, og mente at «utugtig omgjængelse» mellom kvinner var like forargerlig. Men flertallet stemte mot forslaget. Statsråd Ole Anton Qvam uttalte: «Kjønslig omgjængelse mellem to kvinder – har man hørt noget saadant? Det hører jo til de umulige ting.» Qvam mente altså at seksuell kontakt mellom kvinner ikke kunne regnes som samme sak.

Forslag til endringer i § 213

Straffelovkomiteen av 1922

Den 11. mai 1922 ble det oppnevnt en straffelovkomité som skulle gjennomgå lovverket. Komiteens innstilling drøftet også § 213 og forbudet mot «omgjengelse mellom menn. Man gikk inn for å fjerne det generelle forbudet og erstatte det med andre bestemmelser. Homoseksualitet skulle være straffbart hvis det dreide seg om prostitusjon og i tilfeller der unge voksne under 21 år var involvert. Komiteen foreslo også å gjøre lovteksten kjønnsnøytral. Men disse forslagene fra straffelovkomiteen ble aldri lagt frem for Stortinget.

Straffelovrådet av 1953

På 1950-tallet kom nye forslag til endringer i § 213. Igjen var det snakk om å oppheve det generelle forbudet og erstatte det med andre lovbestemmelser. Blant annet ble det foreslått at det skulle være høyere seksuell lavalder for homofile. Straffelovrådets innstilling ble vedlagt regjeringens Ot.prp. nr. 41 for 1954, som ble behandlet av Stortinget i 1955. Forslagene til endring i § 213 ble imidlertid ikke vedtatt.

Det norske forbundet av 1948 sendte brev til justiskomiteen i 1971 med forespørsel om å få møte i komiteen i forbindelse med forslaget om oppheving av § 213.

Interpellasjon fra representanten Kielland 2. juni 1971 om å oppheve § 213 i straffeloven

I 1970 fremmet Arne Kielland (Ap, senere SV) en interpellasjon om å oppheve § 213. Han mente blant annet at paragrafen måtte oppheves fordi den holdt liv i fordommer mot homofile og fordi den representerte en sammenblanding av jus og moral. Daværende justisminister Oddvar Berrefjord (A) sa i sitt svar til representanten Kielland at § 213 burde oppheves, og at forbudet ikke burde erstattes av noen form for særregler.  Kielland var senere saksordfører da § 213 ble opphevet i 1972.

Avkriminaliseringen og veien videre

Lov av 21. april 1972

I 1972 ble § 213 opphevet, og homofili var ikke lenger regnet som kriminelt. Areidet for homofiles rettigheter hadde gitt resultater, og det var særlig Det norske forbundet av 1948 og generalsekretær Karen-Christine Friele som hadde spilt en viktig rolle. Etter 1972 var det lovlig å være homofil i Norge. Det skulle imidlertid ta enda 10 år før homoseksualitet ikke lenger ble regnet som en diagnose.

Om lov om endringer i straffelovens §§ 135 a og 349 a (forbud mot diskriminering av homofile). Lov av 8. mai 1981

I 1981 ble særskilt straffevern for homofile innført. Endringen i straffeloven gjaldt «krenkelser overfor en person eller en gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering», jf. straffeloven § 135 a. Senere kom antidiskrimineringsparagrafer inn i andre deler av lovverket, for eksempel i arbeidsmiljøloven.

Partnerskapsloven 1993

En viktig milepæl for homofiles rettigheter var retten til å inngå partnerskap. Stortinget vedtok partnerskapsloven i 1993. Loven ga to personer av samme kjønn rett til å inngå partnerskap. Med dette fikk lesbiske og homofile par de samme rettigheter og plikter som heterofile par hadde gjennom ekteskapet, med unntak av retten til adopsjon av barn og muligheten til å inngå partnerskap i kirken.

Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Noreg

For første gang ble det i 2000 lagt frem en stortingsmelding som handlet om levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Norge.

Kjønnsnøytral ekteskapslov 2008

I 2008 vedtok Stortinget en kjønnsnøytral ekteskapslov. Hensikten var å likestille homofile par med heterofile par. Partnerskapsloven ble opphevet, og likekjønnede par fikk rett til å inngå ekteskap etter ekteskapsloven. Lovendringen ga også adopsjonsprøvingsrett for likekjønnede par og rett til assistert befruktning for lesbiske par. Samme år la regjeringen frem Norges første nasjonale handlingsplan for bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009-2012.

Diskrimineringsloven om seksuell orientering 2013

Fra begynnelsen av 2000-tallet ble det innført spredte forbud mot diskriminering i flere lover, for eksempel i boligloven og arbeidsmiljøloven. I 2013 vedtok Stortinget diskrimineringsloven om seksuell orientering. Loven utvidet og klargjorde diskrimineringsvernet.

Et helhetlig diskrimineringsvern

I 2017 vedtok Stortinget en ny likestillings- og diskrimineringslov. Denne loven skulle erstatte de fire likestillings- og diskrimineringslovene fra 2013 (diskrimineringsloven om seksuell orientering, likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven). Målet med en samlet lov var å gi et mer enhetlig vern for alle diskrimineringsgrunnlagene.

Vil du lese mer om § 213?


Sist oppdatert: 07.06.2022 14:02