EOS-utvalget reiser
med dette spørsmål om mulige behov for endringer i regelverket,
jf. EOS-kontrollinstruksen § 13 nr. 3 bokstav h.
Kontrollen av klareringssaker
har i 2016 gitt utvalget grunn til å vurdere om utvalget bør kunne
uttale til forvaltningen at det bør ytes erstatning til enkeltpersoner
som følge av feil den har begått.56 En slik mulighet
er ikke inntatt i EOS-kontrolloven i dag. Det er i den sammenheng
grunn til å se hen til lov om Stortingets ombudsmann for forvaltningen (sivilombudsmannsloven).57
Utvalget er i likhet
med Sivilombudsmannen et organ for Stortinget, og EOS-utvalgets
virksomhet bygger på mange av prinsippene fra sivilombudsmannsloven.
Sivilombudsmannsloven bestemmer følgende i § 10 tredje ledd om Avslutning av Ombudsmannens
saksbehandling:
«Finner ombudsmannen
at det foreligger forhold som kan medføre erstatningsansvar, kan
han etter omstendighetene gi uttrykk for at det bør ytes erstatning.»
I EOS-kontrollinstruksen
§ 7 er det bestemt hvilke prinsipper i ombudsmannsloven § 10 utvalget
skal bygge på, men ovenfor siterte ledd er ikke omfattet. Det blir dermed
et spørsmål om EOS-utvalget er forhindret fra å uttrykke at
det bør ytes erstatning i en sak.
EOS-utvalget utøver
parlamentarisk forankret kontroll, som konstitusjonelt innebærer
reell uavhengighet fra tjenestene som blir kontrollert. At EOS-utvalgets
formål er rent kontrollerende, uten mulighet til å instruere tjenestene,
er eksplisitt nedfelt i EOS-kontrolloven § 2. Utvalgets reaksjonsmulighet
er dermed kritikk og meningsytringer, og ikke pålegg til forvaltningen.
Dette er parallelt til Sivilombudsmannens kontroll.
I forarbeidene til
sivilombudsmannsloven står det at ombudsmannen i forbindelse med
en uttalelse om at forvaltningen har gjort en feil også «må … kunne
si fra til administrasjonen at det bør ytes erstatning dersom en
ny avgjørelse ikke kan bøte på forholdet».58 Senere endringer
i sivilombudsmannsloven har ikke medført merknader til erstatningsbestemmelsen.59 Det
synes dermed ikke å være konstitusjonelle hindringer for en slik
uttalelse fra et kontrollorgan for Stortinget. Den uttrykkelige reguleringen
i sivilombudsmannsloven og motsvarende mangel på slik i EOS-kontrolloven,
gjør imidlertid at utvalget er av den oppfatning at det i dag faller
utenfor dets mandat å gi uttrykk for at det bør ytes erstatning
som følge av feil begått av forvaltningen.
At virkemidlene for
EOS-utvalget og Sivilombudsmannen på enkelte punkter skiller lag,
har gode grunner for seg. Likevel er det slik at utvalgets behandling
av klager over avgjørelser om sikkerhetsklarering, er helt parallelle
til klagene Sivilombuds-mannen mottar over endelige vedtak fra forvaltningen.
Den mulighet som Sivilombudsmannens
klagere har på ombudsmannens felt, er altså ikke til stede for personer
som klager på sikkerhetsklareringssaker til EOS-utvalget. Utvalget
stiller spørsmål ved om dette er en begrunnet ulikhet.
Tidligere sivilombudsmann
Arne Fliflet har konkludert med at «Stortingets ombudsmannsordning kan
være et nyttig supplement og alternativ til domstolene i saker om
erstatningskrav mot offentlige myndigheter»60. Fliflet
skriver at Sivilombudsmannen kan «bruke anbefalinger om å yte erstatning
som middel til å bøte på feil og hindre at borgerne lider urett
fra forvaltningens side».61
Utvalgets kontroll
av sikkerhetsklareringssaker er i omfang langt mer beskjeden enn
ombudsmannens klagesaksbehandling. Men for personene det angår er
dette svært viktige saker, som kan være helt avgjørende for deres
yrkeskarriere.
Et sentralt moment
er at behandling av klareringssaker fortsatt er en delvis lukket
prosess, uten samme rett til innsyn som i forvaltningssaker ellers. Enkeltpersoners
mulighet til å reise sak for domstolene på grunn av feil begått
av klareringsmyndigheten vil dermed kunne forvanskes, for eksempel
fordi de ikke har fått full begrunnelse eller dokumentinnsyn. Fliflet
påpeker at et «privat søksmål mot det offentlige vil sjelden fremstå
som et reelt virkemiddel til å få bøtt på den urett eller den feil
som måtte være begått».62 Dette hensynet vil altså gjøre
seg gjeldende med vel så stor styrke for klareringssakene.
Utvalget anmoder Stortinget
om å vurdere hvorvidt det bør lovfestes at utvalget bør kunne ytre
seg om det offentliges erstatningsansvar. For det tilfelle at Stortinget
mener EOS-utvalget kan uttale seg om det offentliges erstatningsansvar,
kan det også vurderes om det bør utløse rett til fri sakførsel uten
behovsprøving, dersom forvaltningen ikke følger utvalgets uttalelse
om erstatningsspørsmålet. Etter lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri
rettshjelp § 16 første ledd nr. 3 har «den private part» rett til
«fri sakførsel … uten behovsprøving» dersom søksmål er anbefalt
av Sivilombudsmannen.