Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i sykehusloven og lov om psykisk helsevern. Forslagene om lovendringer er en oppfølging av Stortingets behandling av forslaget om regionalt samarbeid i St.meld. nr. 24 (1996-1997). Forslagene til lovendringer er følgende:
| 1. |
Riket inndeles i helseregioner. |
| 2. |
De regionale helseutvalg formaliseres. |
| 3. |
De regionale helseutvalg pålegges å utarbeide regionale helseplaner. |
| 4. |
Departementet gis hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om de regionale helseplanenes innhold og utforming og rapportering om gjennomføring av planene. |
| 5. |
Departementet gis hjemmel til endelig å vedta de regionale helseplanene. |
| 6. |
Departementet gis hjemmel til å gi bestemmelser om de regionale helseutvalgs oppgaver. |
Departementet arbeider med en større revisjon av helselovgivningen. I den forbindelse utarbeides det forslag til ny lov om spesialisthelsetjenesten som skal erstatte sykehusloven og de organisatoriske bestemmelsene i lov om psykisk helsevern. I høringsnotatet til ny lov om spesialisthelsetjenesten er det innarbeidet bestemmelser om regionalt samarbeid og regionale helseplaner tilsvarende de lovendringene som er foreslått i proposisjonen. Forslag til lov om spesialisthelsetjenesten er planlagt fremmet for Stortingen høsten 1998. For å sikre at lovendringene om regionalt samarbeid kan tre i kraft allerede 1. januar 1999, ønsker departementet å fremme forslag om de nevnte endringer i någjeldende sykehuslov og lov om psykisk helsevern.
Som bakgrunn for forslaget vises det innledningsvis til St.meld. nr. 9 (1974-1975), Innst.S.nr.165 (1994-1995) (jf. St.meld. nr. 50 (1993-1994)), NOU 1996:5 og St.meld. nr. 24 (1996-1997).
I en nærmere omtale av helseplaner vises det bl.a. til at departementet har uttrykt ønske om at de regionale helseutvalg får en mer aktiv rolle i planlegging av helsetjenesten, og at helseregionene på bakgrunn av dette i 1996 ble oppfordret til å sende inn rammeplaner for spesialisthelsetjenestene i regionene. De regionale helseutvalgene har levert slike planer, og det uttales at disse har vist et stort potensiale for samarbeid og bedre ressursutnyttelse. Det framholdes at det har vært uttrykt behov for standardisering av utformingen av helseplanene, og at psykisk helsevern i liten grad er tatt inn i de regionale helseplanene som er mottatt i departementet. Departementet har i brev til landets fylkeskommuner understreket at de regionale helseplanene i det videre arbeidet må omfatte både den somatiske og den psykiatriske helsetjenesten og gitt foreløpige retningslinjer for arbeidet med psykiatridelen av planene.
Det redegjøres i proposisjonen nærmere for det som er sagt om regionalt samarbeid i St.meld. nr. 24 (1996-1997) Tilgjengelighet og faglighet - Om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste og i innstillingen til denne ( Innst.S.nr.237 (1996-1997)).
Om gjeldende rett påpekes det innledningsvis at den eksisterende inndeling i helseregioner ikke er lovregulert, men at sykehusloven og lov om psykisk helsevern inneholder bestemmelser som gir fylkeskommuner adgang til å samarbeide om oppgaver pålagt i disse lovene. Bestemmelsen regulerer i utgangspunktet et frivillig samarbeid mellom fylkeskommuner. En bestemmelse om at Kongen kan påby slikt samarbeid, er begrenset til helsetjenesten i enkelte områder og f.eks. ved bygging av institusjoner og eventuell felles benyttelse av slike. Det er ifølge forarbeidene ikke hjemmel for å gi bindende direktiver om hvordan samarbeidet skal gjennomføres. I kommuneloven § 27 er det videre gitt bestemmelser om interkommunalt eller interfylkeskommunalt samarbeid med oppretting av et styre som kan gis myndighet til å treffe avgjørelser for å løse felles oppgaver. Kongen kan gi pålegg om opprettelse av slikt styre, men bestemmelsen er i utgangspunktet basert på frivillig samarbeid. Etter sykehusloven og lov om psykisk helsevern skal fylkeskommunene utarbeide en plan for løsning av oppgaver som er pålagt disse, men det foreligger ikke hjemmel til å pålegge de regionale helseutvalg å utarbeide regionale helseplaner. Planene er bare formelt bindende for fylkeskommunene dersom de vedtar at de skal være det.
Det redegjøres i proposisjonen for høringen der det i høringsnotatet er foreslått at riket inndeles i helseregioner, og at Kongen bestemmer hvilke fylkeskommuner som til enhver tid utgjør en helseregion. Det er videre foreslått en bestemmelse som pålegger fylkeskommunene som utgjør en helseregion, å etablere et regionalt helseutvalg for samarbeid om spesialisthelsetjenesten innen regionen, og at departementet kan gi bestemmelser om det regionale helseutvalgets oppgaver, sammensetning og saksbehandling og bestemmelser om opprettelse av organer som bistår det regionale helseutvalg. Det foreslås i høringsnotatet at de regionale helseutvalg pålegges å utarbeide en regional helseplan på vegne av fylkeskommunene i regionen, og at planen skal vedtas av departementet.
Det redegjøres i proposisjonen for høringsinstansenes uttalelser.
Departementet foreslår i proposisjonen at riket inndeles i helseregioner med et formalisert samarbeid mellom ansvarlige parter, og at det ikke skal etableres et nytt forvaltningsnivå. Det vises til at Stortinget har bedt departementet om å utrede og å legge fram forslag om inndelingen av Helseregion 1 og Helseregion 2 slik at Oslo og Akershus tilhører samme region ( Innst.S.nr.237 (1996-1997)). Det uttales at departementet arbeider med oppfølging av Stortingets vedtak om ny regioninndeling og vil komme tilbake til Stortinget med forslag om dette i vårsesjonen 1998. Departementet har ikke funnet det hensiktsmessig at antallet helseregioner eller inndelingen av fylkeskommuner i regioner framgår av lovteksten, men foreslår at Kongen gis hjemmel til å bestemme regioninndelingen.
Det fremmes i proposisjonen forslag som pålegger fylkeskommunene som utgjør en helseregion, å etablere et regionalt helseutvalg for samarbeid om tjenester og institusjoner. Det regionale samarbeidet blir etter forslaget formalisert og bygger ikke på frivillighet fra fylkeskommunenes side. Lovforslaget regulerer ikke nærmere hva det skal samarbeides om, men det er foreslått at det regionale helseutvalg skal utarbeide regionale helseplaner, og at departementet i forskrift kan gi bestemmelser om de regionale helseutvalgs oppgaver. Behovet for statlig styring vil etter departementets oppfatning ivaretas ved at departementet kan stille krav til hva de regionale helseplanene skal inneholde, og ved at planene skal oversendes departementet som vedtar disse. Videre ivaretas behovet for statlig styring ved at departementet kan bestemme oppgavene til de regionale helseutvalgene. Departementet har på denne bakgrunn ikke foreslått hjemmel for departementet til å regulere organiseringen av de regionale helseutvalg og organer som bistår disse.
Departementet viser til at det er knyttet ulike rettsvirkninger til om institusjoner er tatt med på den fylkeskommunale helseplanen. I samsvar med de foreslåtte endringer i plansystemet har derfor departementet foreslått endringer i de bestemmelser dette gjelder, slik at de økonomiske virkningene nå knyttes til om institusjonen inngår i en regional helseplan. Lovforslaget regulerer ikke ut over dette hva den regionale helseplanen skal omfatte.
Departementet kan ifølge forslaget stille krav til at det i planen tas stilling til kontroversielle spørsmål som funksjonsfordeling og samordning av ressursene innen enkelte områder. På denne måten vil departementet ha innflytelse på hvilke spørsmål som behandles i det regionale helseutvalg.
I samsvar med høringsnotatet til ny lov om spesialisthelsetjenesten er det foreslått at departementet skal vedta de regionale helseplanene. Departementet vil imidlertid presisere at det er de regionale helseutvalg som på vegne av fylkeskommunen har ansvar for å utarbeide regionale helseplaner, og at departementet baserer sin avgjørelse på de framlagte planene. Departementet kan imidlertid nekte å slutte seg til den framlagte planen. Videre kan departementet også gjøre endringer i planen. Det uttales at departementet må være varsom med å benytte sin myndighet til å gjøre endringer i planen for ikke å undergrave det ansvar som påligger det regionale helseutvalg for å utarbeide regionale helseplaner. Det redegjøres for hvilke prosedyrer som er tenkt fulgt i de tilfeller der det er aktuelt for departementet å foreta endringer i planene.
Det understrekes at den regionale helseplanen må innpasses på en hensiktsmessig måte i forholdet til andre planprosesser som fylkeskommunene tar del i, og det redegjøres nærmere for forholdet til fylkesplaner etter plan- og bygningsloven.
Det foreslås at departementet også kan pålegge de regionale helseutvalg oppgaver som ikke er knyttet til selve utarbeidelsen og oppfølgingen av den regionale helseplan. De oppgaver som det regionale helseutvalg pålegges å løse etter den foreslåtte bestemmelsen, innebærer ikke at det regionale helseutvalg får overført instruksjonsmyndighet over fylkeskommunene.
Om økonomiske og administrative konsekvenser uttales det at en antar at kostnadene til drift av de regionale helseutvalg vil utgjøre omkring 25-30 mill. kroner i årlige utgifter på landsbasis. Et slikt beløp er om lag på dagens utgiftsnivå i fylker og helseregioner, og er allerede dekket over fylkeskommunale og statlige budsjetter. Departementet tar sikte på å forskriftsfeste krav til regionale helseplaner som går utover dagens bestemmelser. Det uttales at dette sannsynligvis vil innebære et merarbeid i fylkeskommunene og i de regionale helseutvalgene. Siden arbeidet med de regionale helseplanene i stor grad er ment å erstatte dagens fylkeskommunale helseplaner, forventes det imidlertid også en innsparing på dette området. Det framholdes at nettoøkningen i fylkenes kostnader er vanskelig å anslå, men at de trolig vil ligge 20-40 prosent høyere enn dagens utgifter til regionale helseplaner. Dette representerer en samlet merutgift på omkring 10-15 mill. kroner. Økt statlig styring vil i tillegg innebære økte statlige kostnader på til sammen 3 mill. kroner. Departementet legger til grunn at fylkeskommunene kompenseres for de nye oppgavene gjennom rammetilskuddet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Nordseth og Skogholt, medlemmene fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, har merket seg at departementet arbeider med en større revisjon av helselovgivningen, og at det i den forbindelse vil bli fremmet forslag til ny lov om spesialisthelsetjenesten høsten 1998. Komiteen har videre merket seg at man har valgt å fremme lovendringer om regionalt samarbeid i helseutvalg nå, slik at man raskest mulig kan iverksette regionalt samarbeid om helsepolitikken med statlig medvirkning og en sterkere nasjonal styring. Komiteen er enig med Regjeringen i at man forserer behandlingen av lovendringene om regionalt samarbeid. Komiteen vil peke på at et sterkere regionalt samarbeid vil være med å bidra til økt effektivitet og bedre utnyttelse av ressursene innen helsevesenet.
Komiteen vil vise til at man ved utarbeidelse av denne proposisjonen har fulgt opp forslag fra sosialkomiteens flertall ved behandling av St.meld. nr. 24 (1996-1997) Tilgjengelighet og faglighet - Om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste.
Komiteen har merket seg at KS i sin høringsuttalelse uttaler at det regionale samarbeidet mellom fylkeskommunene skal baseres på § 27 i kommuneloven. Det ser ikke behov for statlig detaljregulering på dette området. Komiteen har videre merket seg at også de fleste av fylkeskommunene i sine høringsuttalelser peker på at samarbeidet i helseregionene må baseres på kommuneloven.
Komiteen vil vise til at Lovavdelingen i Justisdepartementet i brev av 4. desember 1997 til Sosial- og helsedepartementet har uttalt at kommuneloven § 27 ikke gir tilstrekkelig hjemmel til å pålegge formalisert samarbeid innen helseregionene etter så klare rammer som Stortinget har bedt om ved behandling av St.meld. nr. 24 (1996-1997). Brevet vedlegges denne innstilling. Komiteen er på denne bakgrunn enig med Regjeringen i at det er behov for å lovfeste samarbeidet i helseregionene slik det nå foreslås. Ved å formalisere samarbeidet i helseregionene står heller ikke fylkeskommunene fritt til å trekke seg fra samarbeidet om de skulle ønske det.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å lovfeste at landet deles inn i helseregioner. Komiteen er enig i at det legges vekt på at det i helseregionene skal være formalisert samarbeid mellom ansvarlige parter. Komiteen viser til at flertallet i sosialkomiteen i Innst.S.nr.237 (1996-1997) uttaler at helseregionene ikke skal være noe nytt forvaltningsnivå, men at regionene skal være et organ for formalisert samordning av fylkeskommunenes spesialisthelsetjeneste. På denne bakgrunn vil de regionale helseplanene etter komiteens mening gi bedre oversikt og forutsigbarhet for planlegging og prioritering, og dermed danne et bedre grunnlag for fordeling av ressurser og tjenester i en nasjonal helseplan.
Komiteen har merket seg at Regjeringen i løpet av denne vårsesjonen har kommet til Stortinget med forslag om ny regionsinndeling som oppfølging av Stortingets forslag om at Oslo og Akershus skal tilhøre samme helseregion.
Komiteen vil vise til at lovforslaget ikke regulerer nærmere hva det skal samarbeides om utover at det regionale helseutvalget på vegne av fylkeskommunene i regionen skal utarbeide den regionale helseplan. Det er imidlertid foreslått at departementet i forskriften kan gi bestemmelser om det regionale helseutvalgets oppgaver. Komiteen vil imidlertid understreke at dette forslaget ikke er til hinder for at fylkeskommunene i det regionale helseutvalget kan samarbeide på andre områder innen den fylkeskommunale helsetjeneste.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil videre vise til at det i høringsutkastet var foreslått at departementet kunne gi forskrift om organiseringen av det regionale helseutvalg og organisering av organer som bistår det regionale helseutvalget. Flertallet har merket seg at dette ble møtt med stor motstand i KS og i mange av fylkeskommunene fordi man mente dette ville være detaljstyring fra staten. Flertallet er enig i at dette er blitt tatt ut av forslaget.
Komiteen vil peke på at lovforslaget ikke regulerer nærmere hva planen skal inneholde, men at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om innhold og utforming av den regionale helseplan. Komiteen ser det som positivt at planene for alle helseregionene samordnes gjennom en forskrift, slik at man sikrer en enhetlig planlegging.
Komiteen vil understreke at fylkene vil ha stor innflytelse over utarbeidelsen av de regionale helseplanene ved at de regionale helseutvalg består av representanter for fylkeskommunene. Fylkeskommunenes uttalelser vil følge vedlagt planen når den oversendes til departementet for vedtakelse.
Komiteen er enig i at behovet for statlig styring blir ivaretatt ved at planene skal vedtas i departementet. Komiteen ser det som viktig at man ved statlig vedtak kan kvalitetssikre de regionale helseplanene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at departementet må være varsom med å gjøre endringer i planene, især der hvor det er enighet om planen fra alle fylkeskommunene, slik at man ikke undergraver det ansvar som påligger det regionale helseutvalg.
Komiteen viser her til de positive resultater som er nådd gjennom fylkeskommunenes samarbeid om de regionale helseplaner, og til at det i proposisjonen understrekes at departementets adgang til å gjøre endringer først vil gjøre seg gjeldende i de tilfeller det etter behandling i fylkestingene oppstår uenighet mellom fylkeskommunene om de foreslåtte tiltak i planen, eller om planen ikke er i samsvar med vedtatte nasjonale helsepolitiske mål og retningslinjer.
Komiteen er positiv til at det er foreslått en hjemmel for departementet til å gi regler om rapportering av gjennomføring av planene, fordi denne rapporten vil kunne være et viktig styringsverktøy både for fylkene, regionen og staten.
Komiteen vil understreke at den regionale helseplanen må innpasses på en hensiktsmessig måte i forhold til de andre planprosessene som fylkeskommunen tar del i. Det vil være viktig at fylkeskommunene sikrer en samkjøring av plansystemene, og at det er god kommunikasjon mellom de som arbeider med fylkesplaner, og de som arbeider med regionale helseplaner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet under behandlingen av St.meld. nr. 24 (1996-1997) subsidiært ga sin støtte til etablering av formaliserte helseutvalg i regionene. Den subsidiære tilslutningen fra Fremskrittspartiet omfattet også at lovgivningen i forhold til oppgavene for det regionale helseutvalg skulle knyttes til sykehusloven og ikke til kommuneloven.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet primært ønsket et statlig enhetlig ansvar for sykehusene, finansiert fortrinnsvis med stykkpris via folketrygden. Statlig enhetlig ansvar finansiert av folketrygden med et betydelig innslag av innsatsbasert finansiering er fortsatt Fremskrittspartiets uttalte mål for en bedre helsetjeneste i Norge.
Når Fremskrittspartiet subsidiært ga sin støtte til etablering av regionale, formaliserte helseutvalg med et betydelig innslag av statlig styring, fant disse medlemmer dette som et skritt i riktig retning for en fremtidig fullstendig statlig overtakelse av de offentlige sykehus. Disse medlemmer advarte imidlertid sterkt mot at de nye regionale helseutvalgene skulle utvikle seg til et fjerde forvaltningsorgan med de problemer og den ansvarsfraskrivelse dette kunne medføre i fremtiden. En slik utvikling av de regionale helseutvalg bør departementet fortsatt ha stor oppmerksomhet mot.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Stortinget i B.innst.S.nr.11 (1997-1998) gjorde slikt vedtak:
|
« Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med fremleggelse av lov om pasientrettigheter foreslå fritt sykehusvalg på samme behandlingsnivå i hele landet. » |
Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at skal fritt sykehusvalg kunne gjennomføres, må den innsatsbaserte delen av sykehusenes behandlingsfinansiering utbetales direkte til det enkelte sykehus. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til situasjonen i helseregion 2, hvor man over flere år har hatt fritt sykehusvalg, og hvor oppgjøret mellom de ulike sykehus i regionen har skjedd ved en omforenet kurpengesats. Etter at den innsatsbaserte finansieringsordningen nå ble innført fra 1. juli 1997, synes ikke fritt sykehusvalg i helseregion 2 lenger å fungere som forutsatt. Det finnes nå eksempler på at sykehus i nabofylkene i helseregion 2 nekter å behandle pasienter fra andre fylker fordi den innsatsbaserte finansieringen utbetales til pasientens bostedsfylke.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utbetale den innsatsbaserte sykehusfinansiering fra 1. januar 1999 direkte til det sykehus hvor pasienten får sin behandling. »
Disse medlemmer forutsetter at når forslag om pasientrettighetslov legges frem for Stortinget i inneværende år, blir det der lagt opp til fritt sykehusvalg på alle nivåer over hele landet. Disse medlemmer mener i den sammenheng at skal fritt sykehusvalg bli en realitet, må den innsatsbaserte finansieringsdelen utbetales direkte til behandlende sykehus, med andre ord: pengene må følge pasienten om ordningen med fritt sykehusvalg skal kunne fungere optimalt. Disse medlemmer mener likeledes at departementet må vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig å opprettholde den nåværende gjestepasientordningen som også kan bli et problem i forbindelse med oppgjør fylkeskommunene og regionene imellom når det gjelder fritt sykehusvalg.
Fritt sykehusvalg vil også etter disse medlemmers skjønn betinge en sterkere fristilling av offentlige sykehus og private sykehus som inkluderes i helseplanene. Slik disse medlemmer ser det, vil fortsatt politisk detaljstyring av sykehusene hindre effektiv utnyttelse av ressursene og føre til dårlig tilbud til pasientene. Disse medlemmer mener m.a.o. at man også i helsevesenet må få en større markedsbasert drift av offentlige sykehus, og der en skiller mellom produksjon og kjøp av helsetjenester. I et slikt system mener disse medlemmer at det fortsatt er mulig for det offentlige å sette rammer for sykehusenes oppgaver, men utover det overlate driften til det enkelte sykehus.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at med folketrygden som finansieringskilde fullt ut vil driften ved norske sykehus bli mer effektiv da fylkeskommunen som både fordyrende og forsinkende ledd i behandlingskjeden dermed blir borte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at en fristilling av sykehusene vil internt i det enkelte sykehus skape et bedre samarbeidsklima og en bedre personalpolitikk, som igjen gir en langt bedre ressursutnyttelse enn tilfellet er i dag.
Disse medlemmer mener videre at et mer markedsrettet driftsopplegg ved de offentlige sykehus vil føre til konkurranse og et bedre samspill mellom de private helsetilbudene til beste for pasientene. En fristilling av sykehusene og en endring av finansieringsformen som gir bedre intern organisasjon i sykehusene, vil langt på vei etter disse medlemmers skjønn redusere helsekøene betydelig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at et særdeles viktig arbeid for helseutvalgene i fremtiden nettopp blir å se på den interne organiseringen i det enkelte sykehus, og disse medlemmer vil hevde at en omorganisering internt i sykehusene vil kunne vise at en i dag stort sett har både leger og helsepersonell nok for å øke behandlingskapasiteten betydelig i tiden fremover.
Disse medlemmer vil sterkt understreke behovet for å innføre nye markedsrettede driftsformer i sykehus slik man eksempelvis har gjort både i Sverige og England.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Innst.S.nr.237 (1996-1997) og Høyres merknader og modell for helsetjeneste « Nasjonalt ansvar - lokal frihet ».
Høyres medlemmer mente at regjeringen Jaglands forslag til formalisering av de regionale helseutvalg vil øke faren for at vi i praksis får et fjerde forvaltningsnivå ved å innføre et regionvist styringssystem med politisk representasjon. De regionale helseutvalgene skulle gis direkte myndighet ved lov, lokal og sentral politisk representasjon og oppbygging av en egen administrasjon. Sosial- og helsedepartementet skulle ha møte- og forslagsrett, og reelt sett vetorett siden staten har endelig avgjørelsesmyndighet. Fylkeskommunene ville derfor bli gisler for de vedtak som fattes i de regionale helseutvalgene, men blir fortsatt økonomisk ansvarlig for sykehussektoren.
Høyres medlemmer mente videre at pasientenes rettigheter blir for svake gjennom denne overorganiseringen, samtidig som stykkprisgraden ennå er for svak til at konkurransen mellom sykehusene blir til det beste for pasientene.
Høyres medlemmer mente at fylkeskommunene er for små enheter til å drive de mange spesialiserte funksjoner sykehusene har fordi det gir for dårlig medisinsk kvalitet og dårlig økonomi.
Høyres medlemmer påpekte at fylkestingene fratas de vesentligste styrings- og planoppgaver, men sitter igjen med driftsansvaret. Myndighet overføres fra direkte folkevalgte organer til et politisk/administrativt organ som velges indirekte.
Det blir fortsatt en ansvarsfraskrivelse og et spill mellom kommune, fylkeskommune og stat.
Disse medlemmer viser til at det ikke ble flertall for Høyres forslag om en nasjonal styring og kontroll av helsetjenesten.
Disse medlemmer vurderer imidlertid forslaget i Ot.prp.nr.48 (1997-1998) om å formalisere de regionale helseutvalgene å være et skritt i riktig retning av en mer nasjonal styring og kontroll av helsetjenesten idet departementet skal vedta de endelige helseplanene.
Disse medlemmer mener at den foreslåtte reformen sikrer departementet mulighet til å vurdere funksjonsfordelingen mellom sykehusene og gjennom dette har en mulighet til å styre i retning av en nasjonal helseplan.
Disse medlemmer mener også at Regjeringen nå går i riktig retning ved at det legges til rette for en sterkere statlig styring kombinert med større fristilling av det enkelte sykehus.
Disse medlemmer vil, siden Høyre ikke har fått gjennomslag for sitt alternativ om bl.a. en nasjonal helseplan, støtte forslaget i proposisjonen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til behandlingen av St.meld. nr. 24 (1996-1997) der Senterpartiet i prinsippet støttet modell 1 fra Hellandsvikutvalgets innstilling ( NOU 1996:5 ) og mente at samarbeidet innenfor det regionaliserte helsevesenet måtte basere seg på et formalisert regionalt samarbeid mellom fylkeskommunene i regionen. Senterpartiet mente at dette samarbeidet måtte baseres på kommuneloven § 27 og bygge på de samarbeidsforpliktelsene som gjennom et slikt utgangspunkt kan gi forpliktende samarbeid mellom selvstendige fylkeskommuner.
Senterpartiet har imidlertid hele tiden ment at det er både riktig og viktig at staten godkjenner de regionale helseplanene, og at de i sum kan utgjøre og etablere en statlig helseplan som gir et helhetlig bilde og mønster for drift og utvikling. I denne sammenhengen er det viktig at staten har en vesentlig rolle i fordelingen av spisskompetanse på universitets- og regionsykehusnivå. Den fylkeskommunale helseplanordningen må fortsette, og dette plannivået må i større grad samordnes med 1.-linjetjenesten og kommunehelsetjenesten for optimalt samarbeid og best mulig ressursutnyttelse/samordning. Samtidig må fylkeskommunenes helseplaner fortsatt være viktige pilarer i det regionale helsesamarbeidet.
Dette medlem tar til etterretning at Senterpartiet ble stående alene i Stortinget om å foreslå at det regionale helsesamarbeidet skulle baseres på kommuneloven § 27, og at det fortsatt ikke er støtte for et slikt lovgrunnlag. Dette medlem er imidlertid fornøyd med at det i Regjeringens framlegg nå i Ot.prp.nr.48 (1997-1998) er presisert fylkeskommunenes rolle og medbestemmelse, og at organiseringen av arbeidet i stor grad skal tilligge den enkelte helseregion.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Stortinget ber Regjeringen utbetale den innsatsbaserte sykehusfinansiering fra 1. januar 1999 direkte til det sykehus hvor pasienten får sin behandling.
Komiteen viser for øvrig til proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i sykehusloven og i lov om psykisk helsevern.
I.
I lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v. gjøres følgende endringer:
§ 1 annet og tredje ledd skal lyde:
Loven gjelder også rekonvalesenthjem og etter Kongens bestemmelse andre helseinstitusjoner, herunder kursteder, daginstitusjoner og private forpleiningssteder. Videre gjelder loven medisinske laboratorier og røntgeninstitutt som etableres etter denne lovendrings ikrafttredelse, men ikke inngår i regional helseplan.
Lovens kapittel III om utgifter gjelder for de helseinstitusjoner og tjenester som er nevnt i første ledd og som inngår i plan som nevnt i § 2a, eller som er godkjent av Kongen for å løse særlige oppgaver, jf § 4, for statens helseinstitusjoner, samt helseinstitusjon og privat forpleiningssted som nevnt i annet ledd når de etter bestemmelsene i § 5 er knyttet til godkjent sykehus.
§ 2 tredje ledd oppheves. Nåværende fjerde ledd blir nytt tredje ledd.
Ny § 2a skal lyde:
Riket inndeles i helseregioner. Kongen bestemmer hvilke fylkeskommuner som utgjør en helseregion.
Fylkeskommunene som utgjør en helseregion skal etablere et regionalt helseutvalg for samarbeid om tjenester og institusjoner som nevnt i § 1.
Det regionale helseutvalg, jf annet ledd, skal på vegne av fylkeskommunene i regionen utarbeide regional helseplan. Det skal fremgå av den regionale helseplan hvilke institusjoner og tjenester den enkelte fylkeskommune er ansvarlig for. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om innhold og utforming av den regionale helseplan og rapportering om gjennomføringen av den.
Den regionale helseplan skal vedtas av departementet.
Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om det regionale helseutvalgs oppgaver.
§ 4 første ledd skal lyde:
I plan som nevnt i § 2a kan innpasses private helseinstitusjoner som fyller egnede funksjoner. Med Kongens godkjenning kan private helseinstitusjoner som ikke er innpasset i slik plan, tillegges særlige oppgaver.
§ 10 første og annet ledd skal lyde:
Det påligger eier av helseinstitusjon å utrede utgiftene til planlegging, oppføring, utvidelse, ombygning og innredning av institusjonen. For kommunal helseinstitusjon som inngår i plan etter § 2a, utredes utgiftene dog av den fylkeskommune som etter planen er ansvarlig.
For byggearbeider ved sykehus som utføres etter lovens ikrafttredelse og som inngår i plan etter § 2a, jf § 4, refunderer staten 50 prosent av utgiftene til amortisasjon og renter for tre fjerdedeler av godkjente kostnader. Kongen kan fastsette forskrifter for beregning og utbetaling av refusjonen.
§ 12 første ledd første punktum skal lyde:
Utgiftene til drift av de institusjoner og tjenester som inngår i plan etter § 2a og ved private forpleiningssteder som er knyttet til sykehus, jf § 5, dekkes av den fylkeskommunen som etter planen er ansvarlig.
§ 12 første ledd tredje punktum skal lyde:
Utgifter til laboratorie- og røntgentjenester dekkes av pasientens bostedsfylke bare på grunnlag av avtale mellom bostedsfylke og medisinske laboratorier eller røntgeninstitutt som nevnt i § 1 første ledd og som inngår i plan etter § 2a.
§ 14 første ledd fjerde punktum skal lyde:
Ved helseinstitusjon som ikke er fylkeskommunal, men som inngår i plan som nevnt i § 2a og lov om psykisk helsevern § 2a, har den fylkeskommune som etter planen er ansvarlig adgang til å oppnevne et medlem i styret.
II.
I lov av 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern gjøres følgende endringer:
§ 2 tredje ledd oppheves. nåværende fjerde, femte og sjette ledd blir nytt tredje, fjerde og femte ledd.
Ny § 2a skal lyde:
Riket inndeles i helseregioner. Kongen bestemmer hvilke fylkeskommuner som utgjør en helseregion.
Fylkeskommunene som utgjør en helseregion skal etablere et regionalt helseutvalg for samarbeid om tjenester og institusjoner som nevnt i § 1.
Det regionale helseutvalg, jf annet ledd, skal på vegne av fylkeskommunene i regionen utarbeide regional helseplan. Det skal fremgå av den regionale helseplan hvilke institusjoner og tjenester den enkelte fylkeskommune er ansvarlig for. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om innhold og utforming av den regionale helseplan og rapportering om gjennomføringen av den.
Den regionale helseplan skal vedtas av departementet.
Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om det regionale helseutvalgs oppgaver.
§ 16 første ledd skal lyde:
Utgiftene til drift av helseinstitusjon som inngår i plan etter § 2a, og ved private forpleiningssted, samt andre utgifter til gjennomføring av det psykiske helsevern dekkes av den fylkeskommunen som etter planen er ansvarlig.
III.
Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.
|
Oslo, i sosialkomiteen, den 3. juni 1998.
|
| John I Alvheim, |
Are Næss, |
| leder. |
ordfører og sekretær. |