Etter gjeldende rett kan lovbryteren pågripes og varetektsfengsles
når det er grunn til å frykte at han vil forspille
bevis av betydning for inndragningskravet, jf. straffeprosessloven § 171
nr. 2. Det er usikkert om pågripelse og fengsling kan skje
alene av den grunn at det er fare for at lovbryteren vil unndra
seg et inndragningskrav.
Utvalget mener at det unntaksvis kan være behov for å fengsle
i tilfeller hvor det er fare for at lovbryteren unndrar seg fullbyrdingen
av et inndragningskrav, og foreslår en regel om dette.
Blant høringsinstansene er det delte meninger om forslaget.
Departementet mener at utvalgets forslag ikke bør følges
på dette punktet fordi man ikke bør utvide adgangen
til å bruke tvangsmidler uten at det er dokumentert et
klart behov for det.
Det kan tas beslag for å sikre gjenstandsinndragning
og heftelse for å sikre verdiinndragning. Det er ingen
adgang til å foreta ransaking med sikte på å finne
formue det kan tas heftelse i.
Etter utvalgets syn er det vanskelig å se noen grunn
til at det kan ransakes med sikte på beslag, men ikke med
sikte på heftelse. Utvalget foreslår derfor at adgangen
til å ransake blir den samme ved heftelse som ved beslag,
se utkastet til § 192 første ledd og
annet ledd nr. 3 og § 195.
Høringsinstansene er enig i dette og departementet fremmer
forslag til endringer i straffeprosessloven §§ 192
og 195 i tråd med utvalgets forslag.
Utvalget foreslår at det går uttrykkelig frem
av § 203 at beslag kan tas også etter
domstidspunket. Utvalget vil dessuten gå ett skritt videre
og åpne for beslag også etter at dommen er rettskraftig,
men blant høringsinstansene er det delte meninger om dette.
Departementet mener at det bør gå klarere frem
av loven at beslag kan tas inntil kravet er rettskraftig. Derimot
kan departementet vanskelig se et behov for å ta beslag
etter at rettskraftig dom foreligger.
Departementet er enig med utvalget i at det bør gå frem
av § 217 at heftelse kan tas helt til det foreligger rettskraftig
dom. Departementet er noe i tvil om det er noe særlig behov
for å foreta heftelse etter at et inndragningskrav er rettskraftig
og går derfor ikke inn for å følge opp
utvalgets forslag på dette punktet.
Det er et vilkår for å beslutte heftelse at
det er grunn til å frykte for at fullbyrdingen ellers vil
bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort. Utvalget mener
at det bør være tilstrekkelig at fullbyrdingen blir
vanskeliggjort. Departementet kan ikke se sterke grunner for at
dette bør endres, og foreslår ikke at vilkårene
for heftelse endres.
§ 217 gir etter ordlyden adgang til å ta
heftelse i formuesgjenstander som tilhører «siktede».
Men utvalget mener at det følger av § 82
første ledd, jf. § 217 at heftelse også kan
tas i formue som tilhører andre enn lovbryteren. Etter
utvalgets syn bør dette gå frem av § 217,
men departementet mener at dette forslaget ikke bør følges
opp.
Etter utleveringsloven § 24 kan det i Norge
besluttes ransaking og beslag til bruk i en straffesak i en fremmed
stat, derimot kan det ikke besluttes heftelse. Utvalget foreslår
at adgangen til å benytte tvangsmidler til bruk i en utenlandsk
straffesak utvides til også å omfatte heftelse.
Departementet foreslår å endre utleveringsloven § 24
i tråd med utvalgets forslag.
Komiteen merker seg at det ikke fremmes
forslag om endringer når det gjelder adgangen til pågripelse
og varetektsfengsling. Komiteen støtter
at adgangen til å ransake blir den samme ved heftelse som
ved beslag. Komiteen er enig i at beslag kan tas
inntil kravet er rettskraftig, men ikke etter at dommen er rettskraftig. Komiteen mener
tilsvarende skal gjelde heftelse. Komiteen slutter
seg til forslag til endring i utleveringsloven for å legge
til rette for et best mulig internasjonalt samarbeid på dette
området.