Vinningen kan inndras hos den som den er «tilfalt direkte
ved handlingen», jf. § 34 første
punktum. Dette kan være lovbryteren eller en annen. Ved
samvirke fordeles inndragningsansvaret mellom deltagerne i forhold
til hva den enkelte har mottatt. Inndragningsutvalget foreslår
at man beholder regelen om at kravet må rettes mot den
som vinningen er tilfalt direkte ved handlingen.
Det kan være tvil om hvem vinningen er tilfalt - lovbryteren
eller en annen. I slike tilfeller mener utvalget at det bør
være mulig å gjøre lovbryteren ansvarlig.
Utvalget foreslår derfor en presumsjonsregel om at det
skal legges til grunn at vinningen er tilfalt lovbryteren hvis han
ikke sannsynliggjør at vinningen har tilfalt andre (utkastet § 34
nr. 1 første ledd annet punktum).
Det hender at det er klart at vinningen er tilfalt en annen enn
lovbryteren, men at denne ikke er søkegod. Utvalget reiser
spørsmål om inndragning da bør kunne
skje hos lovbryteren, men mener at en slik regel vil ramme urimelig
hardt og fremmer derfor ikke noe slikt forslag.
Utvalget reiser også spørsmål om det
ved samvirke bør være adgang til å gjøre
den enkelte deltager solidarisk ansvarlig for hele inndragningsbeløpet,
men utvalget foreslår heller ikke noen slik regel.
Blant høringsinstansene går Straffelovkommisjonen
imot presumsjonsregelen, mens Trondheim byrett og politimesteren
i Oslo mener at det bør innføres en regel om solidaransvar
ved samvirke.
Departementet er enig i at hovedregelen fortsatt bør
være at inndragning foretas overfor den som vinningen/utbyttet
har tilfalt, selv om den som har mottatt utbyttet ikke er søkegod.
Derimot kan det etter departementets syn være både
hensiktsmessig og forsvarlig å innføre en slik
presumsjonsregel som utvalget har foreslått. Har utbyttet
tilfalt andre, vil lovbryteren trolig vanligvis kunne sannsynliggjøre
det. Derimot kan det være vanskelig for påtalemyndigheten å bevise
at utbyttet ikke er tilfalt andre.
Etter departementets syn bør det være tilstrekkelig at
lovbryteren sannsynliggjør at en annen har fått
utbyttet; regelen kan virke urimelig strengt hvis lovbryteren må bevise
forholdet ut over enhver rimelig tvil.
Utvalget har foreslått at presumsjonsregelen skal være
en «kan»-regel. Etter departementets syn bør
hovedregelen være at retten skal legge til grunn at utbyttet
er tilfalt lovbryteren med mindre han sannsynliggjør at
det er tilfalt en annen.
Som utvalget skisserer, vil den foreslåtte presumsjonsregelen
kunne innebære solidaransvar i saker hvor flere har vært
sammen om den straffbare handling, men hvor påtalemyndigheten
bare kjenner til en av dem. Ut over slike situasjoner mener departementet
at det vil være å gå for langt generelt å gjøre den
enkelte deltager solidarisk ansvarlig når flere har vært
sammen om å begå den straffbare handling.
Komiteen støtter at hovedregelen
fortsatt bør være at inndragning foretas overfor
den som utbyttet har tilfalt. Komiteen er videre
enig i at det innføres en presumsjonsregel om at det skal
legges til grunn at utbyttet er tilfalt lovbryteren hvis vedkommende
ikke kan sannsynliggjøre at utbyttet er tilfalt andre. Komiteen viser
her også til at unntaksregelen vil kunne brukes hvis det
er klart urimelig å inndra.
Komiteen merker seg at det ikke foreslås
en regel om solidaransvar.