Kravet om at vinningen må være oppnådd
ved en straffbar handling, innebærer etter gjeldende rett
at det må være årsakssammenheng mellom
vinningen og en straffbar handling, og at den straffbare handlingen må konkretiseres:
Påtalemyndigheten må bevise hvilket lovbrudd vinningen
stammer fra.
Etter utvalgets syn bør hovedregelen av hensyn til rettssikkerheten
fortsatt være at den straffbare handlingen som danner grunnlag
for inndragning, må konkretiseres. Utvalget går
likevel inn for at det på nærmere vilkår
skal kunne gjøres unntak fra kravet om konkretisering;
det foreslår en ny unntaksregel om såkalt utvidet
inndragning. Med utvidet inndragning mener utvalget at all formue
som lovbryteren har, skal kunne inndras selv om det ikke er bevist
at formuen er oppnådd ved en straffbar handling. Inndragning
skal likevel ikke kunne skje hvis lovbryteren sannsynliggjør
at et formuesgode er ervervet på lovlig måte eller med
lovlig ervervede midler. Utvidet inndragning skal etter forslaget
bare kunne foretas hvis forbrytelsen er av en slik art at den regelmessig
gir stor profitt, og den er av en viss alvorlighetsgrad. Primært
er det personer med en kriminell livsstil man tar sikte på å ramme.
Utvalget fremhever at det allerede etter gjeldende rett er lempet
på kravet til konkretisering i et viktig tilfelle: Straffeloven § 317
om heleri og hvitvasking av penger krever ikke at det kan konkretiseres hvilken
straffbar handling utbyttet stammer fra.
Flere av høringsinstansene støtter utvidet
inndragning, men dette gjelder ikke Den Norske Advokatforening,
Forsvarergruppen av 1977, Straffelovkommisjonen og Trondheim byrett.
Departementet er enig med utvalget i at hovedregelen fortsatt
bør være at inndragning skal kunne skje bare hvis
påtalemyndigheten beviser hvilket lovbrudd utbyttet stammer
fra.
Etter departementets syn er ikke risikoen for å inndra
lovlig ervervet formue så stor at det på dette området
er uforsvarlig å innføre en regel om omvendt bevisbyrde.
Departementet legger særlig vekt på de vilkår
som må være oppfylt før det kan bli aktuelt
med utvidet inndragning: Påtalemyndigheten må uansett bevise
at lovbryteren har begått en alvorlig straffbar handling
som kan gi betydelig utbytte. Først når påtalemyndigheten
har bevist det, blir bevisbyrden for hvorvidt formuen er lovlig
ervervet snudd. I tillegg kommer at det ikke dreier seg om straff,
men om en strafferettslig reaksjon som ikke regnes som straff.
På denne bakgrunn foreslår departementet en
regel om utvidet inndragning i nærmere angitte saker i § 34
a. Dette vil innebære både et unntak fra kravet om
at den straffbare handlingen som utbyttet stammer fra må konkretiseres,
og en regel om at bevisbyrden for at formuen er lovlig ervervet
legges på lovbryteren (omvendt bevisbyrde). Beviskravet
for lovbryteren bør etter departementets syn være
lavere enn det som gjelder for påtalemyndigheten. Departementet
har vært i tvil om det bør kreves at lovbryteren
sannsynliggjør at formuen er lovlig ervervet, eller om
terskelen bør legges lavere, men foreslår at det
skal kreves sannsynlighetsovervekt.
Utvalget foreslår at lovbryteren må sannsynliggjøre
at formuesgodet er ervervet på lovlig måte eller med
lovlig ervervede midler. Slik utkastet er formulert, vil inndragning
være avskåret hvis formuesgodet er anskaffet på ulovlig
måte, men med lovlig ervervede midler. Det er ikke rimelig å unnta
slike tilfeller fra utvidet inndragning og etter departementets
syn bør derfor «med lovlig ervervede midler» sløyfes.
Etter departementets syn er ikke utvidet inndragning i strid
verken med Grunnloven eller menneskerettighetskonvensjonene.
Utvidet inndragning kan bli en omfattende reaksjon - i prinsippet
kan hele den siktedes formue inndras. Derfor bør reaksjonen
etter utvalgets syn av hensyn til den enkeltes rettssikkerhet begrenses
til alvorlige straffbare forhold.
Utvalget foreslår at utvidet inndragning kan skje i saker
hvor noen er funnet skyldig i én eller flere straffbare
handlinger (eventuelt forsøk) som er av en slik art at
det kan gi betydelig vinning hvis
handlingen(e) kan føre til
fengselsstraff i seks år eller mer, eller
handlingen kan føre til fengselsstraff i to år
eller mer og vedkommende de siste fem år før den straffbare
handling ble begått, er ilagt straff, straffutmålingsutsettelse
eller påtaleunnlatelse for en straffbar handling som er
av en slik karakter at den kan gi vinning.
Utvalget foreslår at utvidet inndragning som hovedregel
skal være gjenstandsinndragning. Men utvalget mener at
det også bør åpnes en generell alternativ
adgang til verdiindragning.
Høringsinstansene har noe ulike oppfatninger om hvilke
krav som skal stilles før utvidet inndragning kan brukes
som reaksjon.
Departementet er enig med utvalget i at det bør gjelde
to hovedvilkår for utvidet inndragning: Lovbryteren må ha
blitt funnet skyldig i et alvorlig straffbart forhold, og dette
forholdet må være egnet til å bygge opp
tilsynelatende uforklarlige formuer.
Utvidet inndragning bør bare kunne skje hvis alle vilkårene
for å straffe er oppfylt. Unntaket i utkastet fra kravene
til tilregnelighet og skyld ved inndragning etter §§ 34
og 35 bør derfor ikke komme til anvendelse ved utvidet
inndragning etter § 34 a. Det bør være opp
til rettens skjønn om utvidet inndragning skal idømmes;
bestemmelsen bør altså være fakultativ.
Departementet foreslår at de aktuelle straffebud avgrenses
ved en generell henvisning til lengstestraffen. Etter departementets
mening er en strafferamme på 6 år den mest naturlige
og formålstjenlige avgrensning. Departementet er enig med
utvalget i hvilken betydning det bør ha at det foreligger
gjentagelse, konkurrens eller forsøk, og slutter seg videre
til utvalgets forslag om at strafferammen senkes i gjentagelsestilfeller.
Som utvalget mener departementet at grensen bør settes
ved en lengstestraff på 2 år.
Departementet er enig med ØKOKRIM i at gjentagelsesregelen
i utvalgets utkast har et for vidt anvendelsesområde. Hvis
den tidligere reaksjonen var straffemålingsutsettelse eller
påtaleunnlatelse, bør ikke det kunne danne grunnlag
for utvidet inndragning etter toårsregelen. Istedenfor å sette
en strafferammebegrensning på 2 år også for
den første handlingen, slik ØKOKRIM går
inn for, foreslår departementet at også denne
handlingen må være av en slik art at den kan gi betydelig
vinning.
Både etter 6-årsregelen og 2-årsregelen
bør det kreves at den handlingen som lovbryteren finnes
skyldig i, er av en slik karakter at den kan gi betydelig utbytte.
Departementet er enig med ØKOKRIM i at kravet om betydelig
utbytte også bør gjelde for det første lovbruddet
i de tilfeller hvor det foretas utvidet inndragning etter gjentagelsesregelen.
Departementet foreslår at utvidet inndragning som hovedregel
skal gå ut på gjenstandsinndragning, men at det
også skal være adgang til verdiinndragning.
Komiteen er enig i at hovedregelen
fortsatt bør være at inndragning bare skal kunne
skje hvis påtalemyndigheten beviser hvilket lovbrudd utbyttet
stammer fra.
Komiteen støtter imidlertid forslaget
om en ny unntaksregel om utvidet inndragning for forbrytelser som
er av en slik art at den kan gi betydelig utbytte og den er av en
viss alvorlighetsgrad. Dette innebærer at det skal kunne
gjøres unntak fra kravet om en konkretisering av den straffbare
handlingen som utbyttet stammer fra og en regel om at bevisbyrden
for at formuen er lovlig ervervet, legges på lovbryteren.
Komiteen merker seg hovedbegrunnelsen for den
nye regelen om at det er støtende om personer som finnes
skyldig i alvorlig lovbrudd som normalt gir betydelig vinning, får
beholde store verdier som sannsynligvis stammer fra de kriminelle
handlinger fordi påtalemyndigheten ikke kan bevise hvilket
konkret lovbrudd formuen stammer fra. Dette gjelder ikke minst ved
den mer profesjonelt organiserte kriminaliteten.
Komiteen merker seg at det allerede etter gjeldende
rett ikke er noe krav til konkretisering av hvilken straffbar handling
utbyttet stammer fra når det gjelder heleri og hvitvasking
av penger.
Komiteen har merket seg argumentene mot de nye
reglene om utvidet inndragning fra noen høringsinstanser
begrunnet i rettssikkerhetshensyn. Komiteen viser
her til at departementet grunngir sitt forslag med at i de saker
reglene om omvendt bevisbyrde vil ramme, er sannsynligheten for
at formuen er ulovlig ervervet så stor at det er både
formålstjenlig og rimelig å inndra formuen hvis
lovbryteren ikke kan sannsynliggjøre at den er lovlig ervervet.
Det vises her til de vilkår som må ligge til grunn
før omvendt bevisbyrde inntrer, nemlig at påtalemyndigheten
har bevist at siktede har begått alvorlig lovbrudd som
kan gi betydelig utbytte. Komiteen er enig i disse
vilkår og viser til at de nye reglene bare vil gjelde ved
lovbrudd med strafferamme på 6 år eller mer eller
2 år eller mer i gjentagelsestilfeller.
Komiteen er enig i at utvidet inndragning bare bør
kunne skje hvis alle vilkårene for å straffe er
oppfylt og det bør være opp til rettens skjønn
om utvidet inndragning skal idømmes.
Komiteen viser til at departementet har vurdert de
nye reglenes forhold til Grunnloven og menneskerettskonvensjoner,
og konkludert med at reglene ikke vil være i strid med
disse.
Komiteen har også merket seg at andre
europeiske land har tilsvarende regler om omvendt bevisbyrde.
Komiteen mener at en regel om utvidet inndragning
vil kunne være et viktig virkemiddel i kampen mot den økende
organiserte og profittmotiverte kriminaliteten. Dette er etter komiteens oppfatning det
viktigste formål med lovbestemmelsen. Lovregler som reduserer
muligheten til å beholde vinningen om man blir oppdaget
vil kunne ha en klar preventiv effekt og heve terskelen for å gå inn
i slik ulovlig virksomhet. Samtidig gir det større muligheter
for påtalemyndighet og domstoler å inndra utbytte
som har grunnlag i kriminelle handlinger.
Gjerningspersonen overfører ikke sjelden ulovlig ervervede
midler til ektefellen, samboeren eller en annen nærstående
person. Kan påtalemyndigheten bevise at overføringen
er proforma, kan formuesgodet inndras hos lovbryteren, siden det
i realiteten har tilfalt ham. Kan det ikke bevises at inndragningen
er proforma, kan inndragning i en del tilfeller skje overfor mottageren,
jf. straffeloven § 34.
Utvalget går inn for at det ved fastlegging av omfanget
av lovbryterens vinning ved utvidet inndragning skal kunne legges
vekt på verdier som lovbryterens ektefelle eller samboer
har ervervet de siste 5 årene.
I saker hvor det kan foretas utvidet inndragning overfor den
siktede, og påtalemyndigheten beviser at lovovertrederen
har overdratt verdier til noen av sine nærmeste, skal det
overdratte eller dets verdi etter utvalgets forslag kunne inndras
hos mottageren hvis ikke mottageren gjør det sannsynlig
at lovovertrederen har ervervet formuesgodet på lovlig
måte eller med lovlig ervervede midler. Av bevismessige
grunner skal inndragning kunne skje uavhengig av om det er betalt
vederlag eller ikke. Det skal heller ikke være avgjørende
hvorvidt mottageren kjente til at formuesgodet var ulovlig ervervet.
Reglene om inndragning overfor lovbryterens nærmeste skal
etter utkastets tredje ledd gjelde tilsvarende ved overdragelse
til et foretak.
Trondheim byrett avviser generelt inndragningskrav overfor lovovertrederens
nærmeste, mens flere andre høringsinstanser synes
den foreslåtte adgangen til inndragninger er for vid.
Departementet er enig med utvalget i at det ved utvidet inndragning
overfor lovbryteren bør kunne legges vekt på verdien
av formuesgoder som tilhører lovbryterens ektefelle eller
en person som han bor fast sammen med under ekteskapslignende forhold.
Unntak bør gjelde hvis lovbryteren sannsynliggjør
at formuesgodene er ervervet på annen måte enn
ved straffbare handlinger som han har begått.
Departementet foreslår et noe annet vurderingstema for
den omvendte bevisbyrden enn utvalget synes å legge opp
til. Ved utvalgets formulering kan inndragning skje hos lovbryteren
på grunnlag av formuesgoder som ektefellen/samboeren
har ervervet ulovlig. Det er ikke rimelig, og departementet foreslår
derfor at bevistemaet skal være hvorvidt lovbryteren kan sannsynliggjøre
at formuesgodene er ervervet på annen måte enn
ved straffbare handlinger som han har begått.
Inndragning etter utkastets § 34 a tredje ledd bør
etter departementets mening være fakultativ.
Departementet er enig med utvalget i de unntak som foreslås
fra hovedregelen. Formuesgjenstander som er ervervet før
ekteskapet eller samboerforholdet ble inngått, bør
ikke kunne danne grunnlag for utvidet inndragning overfor lovbryteren.
Hvis ekteskapet eller samboerforholdet senere er opphørt,
bør det derimot ikke gjøres unntak for formuesgjenstander
som er ervervet mens ekteskapet eller samboerforholdet besto. Formuesgjenstander
som er ervervet etter at ekteskapet eller samboerforholdet opphørte,
bør derimot ikke kunne danne grunnlag for inndragning.
Departementet foreslår videre at inndragning ikke skal
gjelde i forhold til gjenstander som er ervervet minst 5 år
før den straffbare handling. Departementet vil heller ikke foreslå at
eiendeler som tilhører et foretak som lovbryteren eier
eller kontrollerer, skal kunne danne grunnlag for inndragning overfor
lovbryteren.
I straffeloven § 5 defineres begrepet «nærmeste». Samboere
omfattes ikke av definisjonen. Departementet foreslår at
man til straffeloven § 5 føyer til et nytt
tredje ledd om at når to personer bor fast sammen under
ekteskapslignende forhold, likestilles dette med ekteskap.
Departementet er enig med utvalget i at det i saker hvor det
foretas utvidet inndragning overfor lovbryteren, også er
behov for å utvide adgangen til å foreta inndragning
overfor lovbryterens nærmeste i forhold til det som følger
av gjeldende § 37 a.
Departementet støtter utvalget i at inndragning overfor
lovbryterens nærmeste bør kunne skje bare for formuesgoder
som påtalemyndigheten kan bevise er overdratt fra lovbryteren
til den nærmeste.
Departementet går ikke inn for noen regel om omvendt
bevisbyrde ved inndragning overfor lovbryterens nærmeste,
slik utvalget har foreslått. Det er rimelig å kreve
at påtalemyndigheten må bevise at formuesgodene
er ervervet på ulovlig vis. Derimot bør det ikke
kreves at påtalemyndigheten beviser hvilket konkret lovbrudd
formuesgodet stammer fra. Det bør være nok at
den beviser at formuesgodet stammer fra et eller annet lovbrudd.
Etter departementets syn bør det dessuten være
tilstrekkelig at påtalemyndigheten sannsynliggjør
at formuesgodet stammer fra en eller annen straffbar handling. Terskelen
for inndragning vil dermed bli lavere enn etter gjeldende rett,
selv om bevisbyrden ikke blir snudd. Det bør ikke, som
i gjeldende § 37 a, være av
betydning hvorvidt den nærstående har betalt vederlag
for formuesgodet eller visste eller burde vite at formuesgodet var
ulovlig ervervet.
Straffeloven § 317 om heleri unntar fra straff
den som mottar utbytte til vanlig underhold. Departementet er enig
i at et tilsvarende unntak bør gjelde ved inndragning overfor
en nærstående.
Inndragning etter utkastet § 34 a
tredje ledd er begrenset til formuesgoder som er ervervet mindre
enn 5 år før den straffbare handlingen ble foretatt.
Det er rimelig og naturlig at en tilsvarende begrensning gjelder
ved inndragning overfor lovbryterens nærmeste.
Som ved inndragning overfor lovbryteren etter § 34
og § 34 a annet ledd, bør retten
ved inndragning overfor lovbryterens nærmeste stå fritt
til å bestemme om det skal foretas gjenstandsinndragning
eller verdiinndragning.
Det bør kunne idømmes inndragning overfor både lovbryteren
og den nærmeste, slik at partene i realiteten blir solidarisk
ansvarlig for inndragningen.
Med de vilkår som foreslås mener departementet at
det ikke er urimelig at det foretas inndragning overfor foretak
som lovbryteren har en nær tilknytning til, jf. § 37
fjerde ledd.
Komiteen er enig i at det ved utvidet
inndragning overfor lovbryteren bør kunne legges vekt på verdien
av formuesgoder som tilhører lovbryterens ektefelle eller
en person som vedkommende bor fast sammen med under ekteskapslignende
forhold. Unntak bør gjelde hvis lovbryteren sannsynliggjør
at formuesgodene er ervervet på annen måte enn
ved straffbare handlinger som vedkommende har begått. Komiteen støtter
begrunnelsen for en slik regel for å hindre en omgåelse
av ordningen med utvidet inndragning ved overføring av
formuesgoder til ektefellen eller samboeren, proforma eller reelt
sett.
Komiteen støtter at retten også her
kan unnlate å inndra eller begrense inndragningen og viser
ellers til unntakene fra hovedregelen som departementet foreslår.
Departementet viser til at det er stor risiko for proforma overdragelser
til nærstående i saker som vil være aktuelle
i forhold til utvidet inndragning, hvor siktede vanligvis har en
kriminell livsstil. Komiteen støtter derfor
forslaget om at inndragning også skal kunne skje direkte
overfor siktedes nærmeste, men at inndragningsadgangen
her bør være snevrere enn overfor lovbryteren.
Påtalemyndigheten må her sannsynliggjøre
at formuesgoder er overdratt fra lovbryteren og at det stammer fra
et lovbrudd, uten at det er nødvendig å konkretisere
lovbruddet. Med disse vilkår er komiteen enig
i at hensynet til effektive regler om utvidet inndragning tilsier
at inndragning også skal kunne foretas overfor foretak
som lovbryteren har en sterk tilknytning til.