Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane
Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen
og åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og
Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til
at riksadvokaten sommeren 1998 foreslo en utvidet adgang til å undersøke
om personer bærer våpen på offentlig
sted. Flertallet er kjent med at riksadvokaten først
foreslo prinsipalt en utvidet adgang til ransaking av person etter
straffeprosessloven, subsidiært et forslag om utvidet adgang
til visitasjon av person på offentlig sted hjemlet i politiloven.
I Stortinget er det framsatt to private lovforslag om samme tema,
Dokument nr. 8:18 (1998-99) fra Høyre og Dokument nr. 8:13
(1998-99) fra Fremskrittspartiet.
Flertallet merker seg at departementet i innledningen
til Ot.prp. nr. 79 (1998-99) opplyser:
«Av brev datert 14. august 1998 fra riksadvokaten fremgår
at han var kommet til at det riktigste ville være å utforme
en visitasjonsregel hjemlet i politiloven fremfor å utforme
en ransakingsbestemmelse i straffeprosessloven. Riksadvokaten fant
det videre naturlig å vurdere om forslaget til visitasjonsbestemmelse
kunne gjøres mer begrenset uten at dette i for stor grad
ville redusere muligheten til å oppnå den ønskede
virkning.»
Flertallet tar dette til etterretning og legger
til grunn at det er full enighet mellom riksadvokaten og Justisdepartementet
om hvilken lov som er best egnet til å hjemle økt
adgang til ransaking etter våpen, og legger det til grunn
for videre behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Jan Simonsen og Jørn L. Stang, har merket seg at departementet
ikke følger opp riksadvokatens forslag til endring av straffeprosessloven
i brev til justisminister Aud-Inger Aure 1. juli 1998,
men i stedet foreslår en utvidet adgang til ransaking gjennom
en ny paragraf i politiloven. Disse medlemmer mener
at det vil være en fordel å gi utvidet adgang
til ransaking både gjennom en ny formulering i straffeprosessloven,
og gjennom en ny paragraf i politiloven.
Disse medlemmer foreslår derfor at straffeprosesslovens § 193
får et nytt annet ledd med følgende ordlyd:
«På offentlig sted kan det foretas ransaking
av person når det er grunn til å undersøke
om vedkommende er i besittelse av våpen. Med våpen
menes skytevåpen eller våpen som det er forbudt å inneha
i medhold av våpenlovgivningen. Videre menes kniv eller
et lignende skarpt redskap som er forbudt å bære på offentlig
sted i medhold av straffeloven § 352 a eller farlige
gjenstander som kan tas i forvaring i medhold av politiloven § 7.»
Disse medlemmer foreslår videre at politiloven
får en ny § 10 med følgende
ordlyd:
«Politiet kan på offentlig sted visitere person
når det er grunn til å undersøke om personen
er i besittelse av våpen. Med våpen menes skytevåpen
eller våpen som det er forbudt å inneha i medhold
av våpenlovgivningen. Videre menes kniv eller lignende
skarpt redskap som er forbudt å bære på offentlig
sted i medhold av straffeloven § 352 a
eller farlige gjenstander som kan tas i forvaring i medhold av politiloven § 7.»
En slik ransaking som foreslås gjennom endringene i
straffeprosessloven og politiloven vil kunne gjennomføres
av polititjenestemann uten forutgående beslutning av påtalemyndigheten,
noe som riksadvokaten i brev til justisministeren 1. juli
1998 slår fast er en forutsetning for nødvendig
effektivitet. Den foreslåtte endringen i straffeprosessloven
vil senke kravet til mistankens styrke, men det vil fortsatt kreves
konstaterbare og etterprøvbare opplysninger som tyder på at
vedkommende bærer våpen. Disse medlemmer vil
for øvrig bemerke at den foreslåtte endringen
i straffeprosessloven er identisk med riksadvokatens forslag i brev
til justisministeren 1. juli 1998, og at dette forslag
var riksadvokatens primære forslag. Årsaken til
at riksadvokaten på et senere tidspunkt foreslo en endring
av politiloven var at justisministeren i svarbrev til riksadvokaten
29. juli 1998 gjorde det klart at departementet ikke støttet
forslaget til endring av straffeprosessloven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at departementet drøfter
om lovens formål, og om inngrep hjemlet i loven, vil være
i samsvar med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).
Departementet konkluderer med at det uten videre kan slås
fast at formålet med forslaget
er å forebygge kriminalitet og øke den offentlige
trygghet og derfor ikke reiser problemer i forhold til konvensjonen. Formålet
er helt i tråd med EMK artikkel 8(2). Når det gjelder
spørsmålet om inngrep etter
loven vil være i samsvar med EMK, legger departementet
vekt på at loven må ha mekanismer som sikrer mot
vilkårlige inngrep, og at det er ivaretatt gjennom de vilkår
som er tatt inn i den foreslåtte lovtekst.
Flertalletlegger dermed
til grunn og er enig med departementet i at det fremsatte lovforslag
ikke strider mot Norges forpliktelser etter EMK.
Flertallet viser videre til Datatilsynets høringsuttalelse
knyttet til personvernet:
«Forslaget om utvidet adgang til visitasjon er
en inngripen i den enkeltes privatsfære som både
må begrunnes og begrenses. Etter Datatilsynets oppfatning har
departementet tatt hensyn til dette, og forslaget er stort sett
i samsvar med de prinsipper som Datatilsynet legger til grunn for
sitt arbeid.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at justisminister Aud-Inger Aure i svarbrev til riksadvokaten
29. juli 1998 konkluderte med at det var en relativt stor
fare for at riksadvokatens forslag til endring av straffeprosessloven
var i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Disse
medlemmer er enig med riksadvokaten som i sitt svarbrev
hevder at dette er en meget tvilsom påstand. Den europeiske
menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8 om rett til privatliv har
vært benyttet i forhold til spørsmål
som gjelder rettigheter for homoseksuelle, telefontapping, datainnsamling,
respekt for familieliv, og respekt for hjem og familie. Den er til
nå ikke benyttet i forbindelse med spørsmål
om ransaking på offentlig sted for å bekjempe
kriminalitet. Artikkel 8 har da også i pkt. 2 klare unntak
som gjelder kriminalitetsbekjempelse. Disse medlemmer minner
om at norsk lov allerede i dag inneholder adgang til inngrep mot
privatpersoner i form av visitering, som er minst like ubehagelige
i forhold til privatlivets fred som den foreslåtte adgangen
til ransaking bygget på mistanke om ulovlig våpenbesittelse.
Komiteen er enig i departementets understreking
i lovproposisjonen av at den nye bestemmelsen er ment å være
et nytt hjelpemiddel for politiet, bl.a.
i forbindelse med forhåndsplanlegging av aksjoner for å kunne
avdekke våpen på offentlig sted. Komiteen støtter
også departementets understreking av at den nye bestemmelsen
ikke er ment å fortrenge de hjemlene man allerede har i
dag etter straffeprosessloven og politiloven, men komme som et supplement til eksisterende
hjemler. Dette er en viktig presisering av at den ransaking etter
våpen som politiet allerede praktiserer vil fortsette,
i tillegg til ransaking etter det nye lovforslaget.
Komiteen viser til uttalelse fra Oslo politikammer
av 18. januar 1999. Her pekes det på at politiet
etter nåværende bestemmelser i politiloven §§ 7
og 10 kan foreta visitasjon av personer som anholdes i forbindelse
med at det er frykt for at personen vil forstyrre den offentlige
ro og orden. Disse bestemmelsene gir politiet vid adgang til å undersøke
om en person bærer våpen, og pr. i dag benyttes
bestemmelsen ofte av politiets tjenestemenn i Oslo, også i
forebyggende øyemed. Det vises til at Oslo-politiets interne
direktiv om aktiv håndhevelse av knivforbudet, har medført
en betydelig økning av knivbeslag i siste halvdel av 1998 og
at ordensstyrken gir tilbakemelding om at gjeldende bestemmelser
vanligvis vil være tilfredsstillende. Dette fordi en fornuftig
praktisering av mistanke-kriteriet i de aller fleste tilfeller vil
gi den nødvendige hjemmel for visitasjon. Det sies videre
at en utvidet adgang til å visitere personer i belastede miljøer
for å søke etter kniver og skytevåpen
likevel vil gi en viktig signaleffekt og i seg selv kunne være positiv
og forebyggende.
Komiteen understreker på denne bakgrunn
viktigheten av å utnytte eksisterende bestemmelser slik politiet
i Oslo har gjort, i tillegg til mulighetene til visitasjon etter
den nye bestemmelsen.
Komiteen har merket seg departementets opplysninger
i proposisjonen om at enkelte av politimestrene stilte spørsmål
om den foreslåtte bestemmelsen ville være praktikabel,
og at enkelte stilte spørsmål om den foreslåtte
bestemmelsen går langt nok. En politimester uttalte frykt
for at bestemmelsen kan virke hemmende på politiets arbeid
og svekke eksisterende inngrepsmuligheter i politiloven. På denne bakgrunn
understreker komiteen i samsvar med departementets
presisering at den nye bestemmelsen ikke skal kunne tolkes innskrenkende
i forhold til gjeldende praksis. Komiteen forutsetter
også at det i gjennomføringen av den nye loven
legges stor vekt på å lage praktiske og ubyråkratiske
rutiner som tar hensyn til innspillene fra politimestrene, riksadvokaten
og Kripos i høringsrunden.
Komiteen støtter departementet i at det
ikke er naturlig med et absolutt krav om uniformering av polititjenestemenn
for å kunne foreta visitasjon.
Komiteen er enig med departementet
i at det er tilstrekkelig at det foreligger objektive opplysninger som
tyder på at vedkommende bærer våpen,
og at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er enig med riksadvokaten og flere av politimestrenes
påpekning av at uttrykket «i situasjoner eller
på steder hvor vold erfaringsmessig utføres» ikke
må tolkes for snevert. Flertallet er enig
i at «steder» både
må omfatte de som er geografisk angitt
(gatenavn og lignende) og steder som er identifisert etter sin art (utenfor restaurant, i drosjekø etc.)
og forutsetter at en slik tolkning legges til grunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at flere høringsinstanser reiser innsigelser i forhold
til begrensningen i lovforslagets første ledd. Disse
medlemmer kan ikke finne noen fornuftig begrunnelse for å begrense adgangen
til visitasjon til situasjoner eller steder hvor vold erfaringsmessig
finner sted. Hovedproblemet er etter disse medlemmers vurdering
at det i enkelte ungdomsmiljøer er vanlig at skoleungdom
helt ned i alder under den kriminelle lavalder daglig går med
kniv eller skytevåpen på seg når de er
på byen. Når ustabil ungdom bærer våpen
skal det ofte lite til før disse blir brukt. Dersom politiet
har en begrunnet mistanke om at en ungdom bærer ulovlig
våpen, må det være en fordel at politiet
kan foreta en visitasjon eller ransaking uavhengig av hvor vedkommende
befinner seg, slik at våpenet kan bli beslaglagt.
Komiteen er enig med innspill fra politiet
om at våpen bør omfatte ikke bare skyte- og stikkvåpen men
også alle andre kategorier våpen. Komiteen er tilfreds
med at så vel elektrosjokkvåpen, springkniver, batangakniver,
stiletter, slåsshansker og batonger er objekter det kan
foretas ransaking etter. Komiteen understreker at
visitasjonsadgangen også må omfatte det som kan
tas i forvaring etter politilovens § 7, nemlig
farlige gjenstander som etter omstendighetene ikke er forbudt, men
som medbragt på offentlige steder klart kan benyttes som
våpen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg høringsinnspill
fra politimesteren i Oslo som stiller spørsmål
ved om krav til bruk av metalldetektor vil være praktisk
i bruk. Politimesteren i Trondheim fremhever bl.a. at det ofte vil
være både raskere og mer hensynsfullt overfor
dem som visiteres at dette kan skje ved noen sekunders berøring
av ytterklær fremfor obligatorisk bruk av detektor, og
anbefaler derfor at lovteksten blir at «visitasjon» fortrinnsvis foretas ved hjelp av teknisk
hjelpemiddel. Politimesteren i Bergen foreslår med samme
begrunnelse at lovformuleringen bør være at «visitasjon
skal i slike tilfeller normalt foretas
ved hjelp av tekniske hjelpemidler». Kripos advarer mot
et absolutt krav om bruk av detektor som vil begrense muligheten
til å oppnå forslagets målsetning, bl.a.
fordi andre våpen enn skyte- og stikkvåpen kan
være laget av annet enn metall og dermed ikke la seg avsløre
ved metalldetektor.
Flertallet legger betydelig vekt på samstemmige
innspill fra politimesterne i storbyene og Kripos, særlig
fordi det er grunn til å anta at det vil være
i deres områder at bestemmelsen oftest vil komme til anvendelse. Flertallet er
derfor enig i at det absolutte kravet i lovteksten tones ned ved
at ordet «fortrinnsvis» tas inn i lovteksten. Flertallet begrunner dette
bl.a. med at det kan være situasjoner der visitasjon uten
teknisk hjelpemiddel er en raskere og mer skånsom form
for visitasjon overfor den som skal visiteres.
Flertallet er for øvrig enig med departementet i
at håndholdte metalldetektorer som i dag brukes ved sikkerhetskontroller
på flyplasser er lette å bruke og gir god effekt
og vil normalt være en god måte å foreta visitasjon
på. Bortfall av det absolutte kravet i lovteksten vil åpne
for at det ved defekt utstyr eller lignende, likevel kan foretas
visitasjon når dette anses nødvendig.
Flertallet foreslår følgende
ordlyd i § 10 a annet ledd første punktum:
«Visitasjon i medhold av denne bestemmelsen skal fortrinnsvis
foretas ved hjelp av teknisk hjelpemiddel.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at politimesteren i Oslo er i tvil om bruken av metalldetektor
er fullt ut praktisk i bruk, og kan ikke se noe fornuftig argument
for at et slikt teknisk hjelpemiddel skal være en forutsetning for å kunne
foreta en visitering. Selv om det ikke stilles krav i loven om at
slikt teknisk hjelpemiddel skal brukes, vil det likevel være
mulig å bruke et slikt hjelpemiddel dersom man finner det
praktisk fornuftig. Disse medlemmer vil derfor gå imot
kravet om at visitasjon skal foretas ved hjelp av et teknisk hjelpemiddel.
Komiteen viser til innspill fra politiet
som ønsker formuleringen «grunn til å visitere
person» fremfor formuleringen «grunn til å visitere
en person» i den nye bestemmelsens tredje ledd annet punktum.
Komiteen er enig i at det er viktig å klargjøre
at det ikke er nødvendig å innhente
samtykke for hver enkelt person der det er flere aktuelle personer
samlet og visitasjonstillatelsen gis knyttet til en gitt situasjonen
eller sted. Komiteen er kjent med at departementets
begrunnelse for ikke å endre paragrafen fra «en
person» til «person» er fordi paragrafens
tredje ledd andre punktum henspeiler på unntak fra forhåndsgodkjent «situasjon» eller «sted». Komiteen mener
likevel at dette kan være upraktisk i gitte situasjoner,
og mener det må kunne innhentes visitasjonstilatelse for
en gruppe mennesker samtidig også etter denne bestemmelsen.
Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet,
foreslår følgende ordlyd i § 10
a tredje ledd annet punktum:
«Dersom en polititjenestemann i andre tilfeller finner
grunn til å visitere person etter første ledd,
må samtykke innhentes i det enkelte tilfelle før
visitasjonen foretas.»
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er enig i at å begrense samtykke bare til politimesteren blir
for snevert til å være praktikabelt. Det er viktig å ikke
legge opp til en gjennomføring i beslutningskjeden som
blir for upraktisk. Flertallet støtter at
politimesteren eller hans stedfortreder kan gi samtykke, og at i
stedfortreders fravær vil jourhavende være bemyndiget.
Dette er en parallell til reglene om hvem som kan bemyndige bevæpning
av polititjenestemenn.
Flertallet peker på innspill fra høringsinstanser
som understreker at det ikke må oppstilles for strenge
krav til angivelse av tid og sted. Flertallet er
enig i at det vil være upraktisk i forhold til mennesker
som er mobile, eller der våpenbruk kan fryktes å ville
strekke seg ut i tid. Flertallet er enig med de høringsinstanser
som mener at lovutformingen ikke hindrer at det kan foretas visitasjon
uten samtykke i gitte situasjoner, og viser i den forbindelse til
det som fremkommer i høringsuttalelsen fra Oslo politikammer
om den generelle adgangen til visitasjon etter politiloven §§ 7
til 10, jf. pkt 4.3 ovenfor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at selve formålet med utvidet adgang til ransaking
og visitering må være å forhindre at
personer bærer på seg ulovlige våpen
som kan bli brukt til å utføre planlagte kriminelle
handlinger eller i konflikter med andre personer. I så fall må en
polititjenestemann som fatter begrunnet mistanke om at en person
bærer på seg et ulovlig våpen ha anledning
til å gripe inn umiddelbart, og uten å innhente
forhåndstillatelse fra politimester eller andre overordnede. Disse
medlemmer viser i den forbindelsen til høringsuttalelsen
fra politimesteren i Stavanger som skriver:
«Vi stiller oss imidlertid noe skeptisk til om
man vil oppnå den effekt man ønsker, og om hjemmelen
i det hele tatt vil bli benyttet, all den tid det legges opp til
en praktisk gjennomføring og beslutningskjede som synes
noe upraktisk.»
Disse medlemmer mener at departementets forslag
til ny paragraf i politiloven har så mange innskrenkninger
og begrensninger av politiets adgang til visitering at paragrafen
i praksis langt på vei vil være verdiløs.
Komiteen har merket seg synspunkter
fra politiet i Trondheim om at det bør være overflødig å ha med
en bestemmelse om opplæring fordi politiets tjenestemenn
i dag har 3-årig grundig opplæring som basis for
sin tjeneste. Komiteen forutsetter med dette at opplæringen
gis ved Politihøgskolen som et ledd i alminnelig utdanning
av politifolk, og for øvrig skjer ute på det enkelte
tjenestested uten tid- eller kostnadskrevende kursopplegg som unødig
legger beslag på politiets tid og ressurser.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at loven er midlertidig og at
dette åpner for justeringer på et senere tidspunkt
dersom det avdekkes et konkret behov for det.
Flertallet mener for øvrig at intensjonen
i Dokument nr. 8:18 (1998-99) og Dokument nr. 8:13 (1998-99) fra
hhv. Høyre og Fremskrittspartiet, er innarbeidet og dokumentene
anbefales vedlagt protokollen.