10.1 Sammendrag

Departementet peker på at det er langsiktige tendenser i retning av et mer oppdelt arbeidsmarked. Det stiller store krav til arbeidstakernes evne til å tilegne seg ny kompetanse. Skiftende etterspørsel bl.a. som følge av større konkurranse i mange markeder innebærer høye krav til bedriftenes fleksibilitet. I takt med reduksjonen i ledigheten siste halvdel av 1990-tallet og økende krav til effektivitet i arbeidslivet øker etterspørselen etter tjenester som i større grad er orientert mot arbeidsgivernes behov. I de siste årene har arbeidsmarkedsetaten i økende grad kunnet bistå arbeidsgiverne med tjenester som vikarformidling, bemanningstjenester, bistand ved omstilling m.v. Slike tjenester er naturlige forlengelser av tradisjonell arbeidsformidling. Den administrative ressurstilgangen til arbeidsmarkedsetaten setter klare grenser for etatens mulighet til å tilby denne type tjenester i et større omfang. Hvis det åpnes opp for at etaten gis anledning til å ta betaling for enkelte tjenester, vil en kunne tilby slike tjenester uten at det går ut over etatens gratistjenester og forvaltningsoppgaver.

Departementet foreslår at det åpnes for at arbeidsmarkedsetaten kan innføre betalingstjenester og at det etableres et statlig utleieselskap. De ulike former for betalingstjenester som foreslås innført vil kunne dekke en økende etterspørsel fra arbeidsgiverne. På flere av de aktuelle områder er tilbudet i dag bare i begrenset grad utbygd hos private tilbydere - eller så mangler dette helt. Tilbud av denne type tjenester vil etter departementets vurdering kunne bidra positivt i forhold til utviklingen på arbeidsmarkedet. Samtidig vil en adgang til å tilby denne type tjenester innebære at etaten opprettholder og videreutvikler sin gode kontakt med arbeidsgiverne. Innføring av egenbetaling vil også innebære at de aktuelle tjenestene vil bli tilgjengelig for flere arbeidsgivere uten at det skal gå ut over etatens gratistjenester og forvaltningsoppgaver. Departementet vil foreta en nærmere gjennomgang av hvordan tjenestene skal avgrenses fra tjenester som skal tilbys gratis og hvordan betalingstjenestene skal prises. Samtidig vil det bli lagt vekt på løsninger som sikrer god politisk styring med etatens samlede virksomhet. Utvikling av de nye tjenestene og etablering av det nye utleieselskapet skal ikke svekke arbeidsmarkedsetatens innsats overfor utsatte søkergrupper, men tvert om være redskaper for å sikre disse bedre innpass i arbeidsmarkedet.

De foreslåtte betalingstjenestene skal arbeidsmarkedsetaten kunne selge til både det statlige utleieselskapet, private vikarbyråer og andre virksomheter. Det vil i denne forbindelse være nødvendig med en endring i sysselsettingsloven, jf. forslaget til ny § 11. Departementet legger opp til å gi en nærmere omtale av hvilke tjenester som det skal tas betaling for i budsjettproposisjonen.

10.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter at Arbeidsmarkedsetaten i tråd med etterspørselen etter arbeidsmarkedstjenester skal kunne tilby enkelte tjenester til arbeidsgivere mot betaling.

Flertallet mener det er riktig at Arbeidsmarkedsetaten etablerer et tilbud med betalingstjenester når forbudet mot privat formidling oppheves og det gis en bredere adgang til utleie. Flertallet er enig i at en slik utvidelse av arbeidsmarkedsetatens tjenester vil kunne gi arbeidsgiverne og arbeidssøkerne et bedre tilbud enn i dag, og at det trolig også vil kunne bidra til å bringe flere arbeidssøkere med problemer i forhold til arbeidsmarkedet ut i ordinært arbeid. Utvidelsen av tjenestetilbudet må derfor sees på som et nytt virkemiddel i arbeidsmarkedspolitikken. Eksempler på slike betalingstjenester som Arbeidsmarkedsetaten kan tilby bedrifter og virksomheter kan være bemanningstjenester, vikaravtaler/driftsavtaler, særskilt bistand ved omstilling, kursplanlegging, vikarutleie m.v.

Et eksempel på nye tjenester fra Arbeidsmarkedsetaten

Komiteen viser til at Ringsaker kommune i samarbeid med Arbeidsmarkedsetaten, som en av de første kommunene i landet, har startet med vikarpool i pleie- og omsorgssektoren. Sykepleierne bruker ikke lenger tid på å organisere bemanningen av ubesatte skift med vikarer. Dette er nå overlatt til Arbeidsmarkedsetaten som gjør dette på en god og effektiv måte. Konsekvensen er at syke- og hjelpepleierne får frigitt tid til å ta seg av de gamle og pleietrengende, og kommunen sparer penger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener en slik ordning er meget positiv og bør gjøres landsdekkende.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Arbeidsmarkedsetatens primærfokus bør være rettet mot de grupper som har problemer med å komme inn i arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener ikke det er en primæroppgave for arbeidsmarkedsetaten å overta personalfunksjoner fra offentlige etater eller private firma, drive utleie av arbeidskraft i konkurranse med private firma og lignende. Disse medlemmer viser til at det ikke er det offentliges oppgave å gå inn på de områder der private vel så godt kan fungere som leverandører. Offentlig engasjement bør først og fremst være begrunnet i markedssvikt. Den liberalisering som nå foretas av adgangen til privat arbeidsformidling og arbeidsutleie innebærer ikke i seg selv et behov for å øke det offentlige engasjementet i nye oppgaver, snarere tvert om.

Disse medlemmer mener derfor at arbeidsmarkedsetaten fremfor selv å engasjere seg på en rekke nye områder bør inngå partnerskap med både private og offentlige aktører. Dette kan f.eks skje gjennom forsøksvirksomhet av den typen som utviklingen av «vikarpoolordningen» har vært. Disse medlemmer mener dette har vært et svært positivt tiltak, men ser det ikke som en oppgave for arbeidsmarkedsetaten å drive denne typen pooler for hele den kommunale sektor i fremtiden. Den delen av dette arbeidet som er etatens kjerneoppgave er knyttet til å formidle og kvalifisere personer innen sin målgruppe til slike ordninger. Disse medlemmer mener derfor slike ordninger bør kunne videreutvikles gjennom partnerskap med private eller f.eks. kommunen. På samme måte bør det etableres samarbeidsordninger f.eks. i forhold til utleie med de private vikarbyråene. Disse medlemmer er enig i at slike tjenester ikke skal finansieres over de vanlige bevilgningene og vil derfor slutte seg til at det åpnes for at arbeidsmarkedsetaten kan kreve betaling for enkelte tjenester, men forutsetter at dette gjelder i et avgrenset forsøks- og utvik­lingsarbeid etter den partnerskapsmodellen som vi her skisserer.