Dagens regelverk med forbud mot privat arbeidsformidling ble
etablert etter krigen og må sees på bakgrunn av
samfunnsforholdene i mellomkrigstiden. Stor arbeidsløshet
tilsa at arbeidstakeren skulle beskyttes. I tillegg ble det fra
flere hold fremholdt prinsipielle og moralske argumenter mot privat
arbeidsformidling.
Lovbestemmelsen som regulerer arbeidsformidling finnes i sysselsettingsloven § 26.
Unntakene fra forbudet er fastsatt i forskrift om unntak fra forbudet mot
privat arbeidsformidling av 10. november 1993.
Formidlingssamarbeid uten fortjeneste kan etter forskriften § 2
gis til virksomheter som i samarbeid med den offentlige arbeidsformidling
vil drive formidling av arbeidssøkere. Virksomheten kan
ikke ta betalt av arbeidsgiver utover det som er nødvendig
for å dekke reelle utgifter i forbindelse med formidlingsvirksomheten.
Formidling med fortjeneste overfor en avgrenset gruppe arbeidstakere
er begrenset til: Arbeidstakere over 60 år, au-pair og
praktikanter (trainee), arbeidstakere til arbeid som har et sosialt
formål, musikere, kunstnere og artister, og leger som er
bostedsregistrert i utlandet ved formidlingen. Det kan videre gis dispensasjon
til å formidle alle typer arbeidskraft til utlandet, unntatt
underordnede sjøfolk, jf. forskriften § 17.
Det er for begge nevnte kategorier forbudt å ta betalt
av arbeidssøker for formidlingstjenesten. Det kan likevel
gjøres unntak fra dette, bl.a. for virksomheter som formidler
au-pair, jf. forskriften § 18 annet ledd.
Overtredelse av forbudet mot privat arbeidsformidling kan straffes
med «bøter eller med fengsel inntil 3 måneder
eller begge deler» etter sysselsettingsloven § 40.
Etter samme bestemmelse finner påtale bare sted etter «krav
fra Arbeidsdirektoratet eller den det bemyndiger». Bruk
av ulovlige private formidlingstjenester er ikke straffbart, i motsetning
til utleie av arbeidskraft hvor bruk (innleie) av ulovlig utleid
arbeidskraft er straffbart.
I proposisjonen er det gitt en nærmere redegjørelse
vedrørende fortolkning og avgrensning av forbudet mot privat
arbeidsformidling og forvaltning og kontroll av regelverket.
Det er gjort en rekke undersøkelser, bl.a. Arbeids- og
bedriftsundersøkelsen for 1989 og 1993 og av Arbeidsdirektoratet,
som viser hvilke rekrutteringskanaler arbeidsgivere og hvilke søkekanaler
arbeidssøkere benytter i det norske arbeidsmarkedet. Hovedresultatet
i slike undersøkelser har vist at mange etablerer et arbeidsforhold
uten at en mellommann har knyttet kontakt mellom partene.
Arbeidsmarkedsetaten har de senere årene økt
formidlingsinnsatsen betydelig. I 1998 foretok den 144 000
formidlinger. Dette utgjorde 30 pst. av de ledige stillingene som
arbeidsmarkedsetaten har registrert i sin stillingsbase.
Mens formidlingsmarkedet fram til 1980-tallet var dominert av
arbeidsmarkedsetaten, er bildet i dag at en i tillegg har en rekke
ulike aktører som tilbyr alternative mellomleddstjenester.
I tillegg til private arbeidsformidlingsfirmaer har det kommet
en rekke nye typer av tjenester som grenser mot arbeidsformidling,
f.eks. bemanningstjenester og nedbemanningsbistand. Disse tjenestene
bidrar til å besette ledige stillinger, men de gjør
det på ulike måter.
Komiteen tar dette til etterretning.