Forskrift om helse, miljø og sikkerhet er på
el-sikkerhetsområdet fastsatt i medhold av el-tilsynsloven
§ 3, jf. § 9.
Etter departementets oppfatning er ikke hjemmelen i el-tilsynsloven
tydelig nok slik den lyder i dag. Kommunal- og regionaldepartementet
finner det derfor hensiktsmessig at hjemmelen for systematisk helse-,
miljø- og sikkerhetsarbeid i el-tilsynsloven endres slik
at denne fremstår like klar og tydelig som i de andre HMS-lovene.
På denne bakgrunn ønsker Kommunal- og regionaldepartementet
at det i el-tilsynsloven inntas en bestemmelse etter mønster
av de øvrige HMS-lovene. Dette vil også være
i tråd med ønsket om et samordnet og konsistent
regelverk på tilsynsområdet.
Komiteen er enig i forslag til ny § 12
femte ledd i el-tilsynsloven.
I proposisjonen vises det til at det er svært viktig at
tilsynsetatene har klar hjemmel til å kreve nødvendig
adgang til kontrollobjektene. Gjeldende bestemmelser tilfredsstiller
i stor grad dette behovet og anses ikke i seg selv som noe hinder
for samordnet tilsyn fra tilsynsetatene.
Når det gjelder hvor tilsynsmyndighetene skal ha adgang,
er det viktig at bestemmelsene sikrer adgang til steder hvor det
drives aktiviteter som omfattes av den enkelte lov, samt til produkter,
installasjoner med videre som tilsynsmyndighetene skal føre
kontroll med. Det er videre viktig at bestemmelsene utformes slik
at tilsynsmyndighetene ikke utestenges fra steder hvor dokumentasjon
befinner seg.
Det foreslås at adgangshjemlene uttrykkelig skal si
at tilsynsmyndighetene til enhver tid skal ha uhindret adgang til
kontrollobjektene. Dette innebærer ingen realitetsendring
ettersom gjeldende bestemmelser utvilsomt må forstås
slik. Arbeidsmiljølovens regel om at inspeksjon kan skje
uanmeldt anses unødvendig og foreslås opphevet.
Den foreslåtte lovtekst må forstås slik
at også uanmeldt kontroll er hjemlet. Videre menes at tilsynsmyndighetene
ikke skal kunne hindres ved gjennomføringen av kontrollen.
Arbeidsmiljøloven, brannfarlighetsloven og eksplosivloven
pålegger tilsynspersonellet å ta kontakt med arbeidsgiver
når en virksomhet kontrolleres. Tilsvarende skal «virksomhetens
ledelse» kontaktes ved kontroll etter forurensningsloven.
God forvaltningsskikk tilsier at tilsynspersonellet, dersom det
er mulig, tar kontakt med den kontrollen retter seg mot. Subjektet
spesifiseres i hver enkelt lov alt etter hvem loven retter seg mot
(arbeidsgiver, eier og så videre). I alle lovene tas inn
tillegget «eller representant for denne». Med
unntaket «om mulig», menes at tilsynspersonellet
skal sette seg i kontakt med den kontrollen retter seg mot dersom
vedkommende er tilgjengelig. Kontrollen skal uansett kunne gjennomføres
som planlagt. En slik bestemmelse, som også er i pakt med
tilsynsetatenes praksis, foreslås inntatt i alle HMS-lovene. Det
foreslås imidlertid ikke endringer i produktkontrolloven
og forurensningsloven på dette punkt. Miljøvernmyndigheten
finner presiseringen unødvendig fordi de allerede har hjemmel
til å kreve nødvendig adgang til annenmanns eiendom
og til å komme på uanmeldt kontroll. Lovenes forskjellige
virkeområde medfører imidlertid noe forskjellig
begrepsbruk.
Bestemmelsene i arbeidsmiljøloven, brannfarlighetsloven
og eksplosivloven om at tilsynspersonellet skal sette seg i kontakt
med arbeidstakernes vernerepresentanter foreslås videreført.
Det synes ikke å være tilsvarende behov i de øvrige
lovene.
Det foreslås at el-tilsynsloven, brannfarlighetsloven,
brannvernloven og sivilforsvarsloven uttrykkelig pålegger
tilsynspersonellet å legitimere seg før kontroll
gjennomføres. En slik regel følger allerede av forvaltningsloven § 15,
men det anses pedagogisk riktig, både overfor tilsynspersonellet
og kontrollobjektene, at det sies eksplisitt i lovene at en tilsvarende
legitimasjonsplikt skal gjelde.
Arbeidsmiljøloven inneholder et slikt krav i dag, og
samordningshensynet taler derfor for at dette presiseres også i
de øvrige lovene.
Eksplosivloven § 39 gir brannfarlighetsloven § 39 tilsvarende
anvendelse. Det foreslås ingen endring i bestemmelsen i
eksplosivloven; lovens § 39 «adopterer» derved
endringen i brannfarlighetsloven.
Komiteen er enig i de foreslåtte
endringer i el-tilsynsloven § 5 første og annet
ledd, sivilforsvarsloven § 41 nytt annet ledd, brannfarlighetsloven § 39 første
ledd, arbeidsmiljøloven ny § 80 nr. 1 og brannvernloven § 14
nytt annet ledd.
I utgangspunktet har representant for kontrollobjektet en åpenbar
rett til å være til stede under kontrollen. Selv
om dette kan synes selvsagt, og også følger av
forvaltningsloven § 15, mener departementet det er hensiktsmessig å slå dette
fast i tilsynsregelverket.
Kommunal- og regionaldepartementet finner at unntaksbestemmelsen
i forvaltningsloven § 15 tredje ledd som regel gir tilstrekkelig
hjemmel for å nekte arbeidsgiver tilstedeværelse
ved intervju av arbeidstaker. Av opplysningshensyn, og for å unngå eventuell tolkningstvil,
blir det likevel foreslått eksplisitt i disse lovene at
tilsynsmyndigheten skal kunne bestemme at retten til å være
til stede likevel ikke skal gjelde. Dette kan særlig være
aktuelt ved intervju av arbeidstaker. For øvrig gjelder
unntaksbestemmelsene i forvaltningsloven § 15.
El-tilsynsloven gir hjemmel til å pålegge anleggets
eier eller representant for denne å være tilstede under
kontrollen. Produkt- og Elektrisitetstilsynets erfaring tilsier
at hjemmelen, selv om den sjelden «kommer på spissen»,
er nyttig. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å lovfeste
at den kontrollen retter seg mot har rett til, og kan pålegges, å være
tilstede når kontroll gjennomføres. Forslagene
har lik ordlyd, med unntak av angivelsen av hvem kontrollen retter seg
mot, hvor lovenes systematikk for øvrig følges.
Komiteen er enig i forslagene til endringer
i el-tilsynsloven § 5 tredje ledd, sivilforsvarsloven § 41 nytt
tredje ledd, brannfarlighetsloven § 39 nytt fjerde ledd,
arbeidsmiljøloven ny § 80 nr. 2 og brannvernloven § 14
nytt tredje ledd.
Departementet mener at det er en svakhet at gjeldende regelverk,
med unntak av arbeidsmiljøloven, ikke uttrykkelig hjemler
tilgang til dokumentasjon, men bare til opplysninger. Både
hensynet til best mulig samordnede bestemmelser og tilsynsetatenes
behov for å kunne kreve verifiserte opplysninger taler for
innføring av en slik hjemmel i alle lovene.
Departementet mener at et effektivt tilsyn fordrer at tilsynsetatene
skal ha adgang til å kreve at opplysninger blir gitt i
en spesiell form, og foreslår at en slik bestemmelse blir
inntatt i alle lovene. Eksempelvis skal tilsynsmyndighetene, når
det anses nødvendig, kunne kreve å få opplysninger
i systematisert form eller på et forståelig språk.
Det er grunn til å understreke at hensikten ikke er å legge
urimelige byrder på kontrollobjektene. Hjemmelen forutsettes
brukt kun i tilfeller hvor dette faktisk er nødvendig for
et fornuftig tilsyn. Forslaget legger også til rette for
at tilsynsetatene kan kreve at opplysninger blir gitt i elektronisk form
hvor det er hensiktsmessig og hvor det bidrar til en mer effektiv
saksbehandling. Den tid som frigjøres i tilsynsetatene
vil komme kontrollobjektene til gode i form av kortere saksbehandlingstid
og mer effektiv utførelse av tilsynet.
Det anses videre viktig å få synliggjort at
kontrollobjektet ikke kan holde tilbake nødvendige opplysninger
ved å påberope seg taushetsplikt. Bestemmelsen
får bare praktisk betydning for de kontrollobjekter som
omfattes av annen lovbestemt taushetsplikt, for eksempel kommuner.
Kommunal- og regionaldepartementet mener at de samfunnsinteresser
som HMS-lovgivningen ivaretar bør veie tyngre ved innhenting av
nødvendig HMS-informasjon, enn slik taushetsplikt. På denne
bakgrunn foreslår departementet at bestemmelsen som i dag
er fastslått i forurensningsloven og produktkontrolloven
inntas i de øvrige HMS-lovene. Det understrekes at mottakerorganet
naturligvis vil ha samme taushetsplikt som avgiverorganet, slik
at hensynet bak taushetsplikten således blir ivaretatt
utad.
Komiteen er enig i forslagene til endringer
i el-tilsynsloven § 5 fjerde ledd, sivilforsvarsloven § 2
nytt tredje ledd, brannfarlighetsloven § 39 nytt annet
ledd og produktkontrolloven § 5 første ledd, arbeidsmiljøloven § 82
første ledd, forurensningsloven § 49 annet ledd
og brannvernloven § 14 nytt fjerde ledd.
Forskjellene i eksisterende hjemler vedrørende tilsynsmyndighetenes
rett til å innhente prøver og lignende kan i stor
utstrekning begrunnes i reelle behovsforskjeller mellom etatene.
Etter departementets oppfatning er det av denne grunn lite hensiktsmessig å samordne
bestemmelsene i arbeidsmiljøloven, produktkontrolloven
og forurensningsloven. Disse lovene bør derfor beholde
gjeldende bestemmelser.
Brannfarlighetsloven, eksplosivloven og brannvernloven er på dette
feltet ikke tilstrekkelig oppdaterte eller hensiktsmessige, og skiller
seg dessuten fra de øvrige lovene som søkes harmonisert.
Det presiseres at prøvetaking bare retter seg mot produkter
som omfattes av de tre nevnte lover. Den foreslåtte endring medfører
at henholdsvis brannfarlighetsloven § 43 annet ledd og
eksplosivloven § 40 annet ledd blir overflødig.
Disse bestemmelsene foreslås derfor strøket.
Departementet foreslår at det også i el-tilsynsloven
tas inn en likelydende bestemmelse. Sivilforsvarsloven har ikke
dette hjemmelsbehovet.
Komiteen er enig i endringene i el-tilsynsloven § 11
nytt tredje ledd, brannfarlighetsloven ny § 7, eksplosivloven
ny § 5 og brannvernloven § 27 nytt annet ledd.
Komiteen er dessuten enig i at brannfarlighetsloven § 43
annet ledd og eksplosivloven § 40 annet ledd oppheves.
Departementet mener at god forvaltningsskikk tilsier at etatene
som klar hovedregel skal gi skriftlig tilbakemelding etter kontroll.
Unntak bør bare gjelde i de tilfeller det er helt upraktisk
og unødvendig at slik tilbakemelding gis. Dette er også,
med unntak for brannvernloven, i henhold til den praksis tilsynsetatene
følger. Retningslinjer om å gi tilbakemelding
etter kontroll kan reguleres ved instruks, men av hensyn til den
som blir underlagt kontroll, mener departementet det er hensiktsmessig å lovfeste
en slik plikt for tilsynsmyndighetene slik tilfellet i dag er i
brannfarlighetsloven og eksplosivloven. Forslaget er ikke til hinder
for elektronisk kommunikasjon.
Komiteen er enig i forslaget til endringer
i el-tilsynsloven § 5 nytt sjette ledd, sivilforsvarsloven § 41
nytt femte ledd, brannfarlighetsloven § 39 siste ledd,
produktkontrolloven § 8 nytt fjerde ledd, arbeidsmiljøloven
ny § 80 nr. 3 og forurensningsloven § 50 fjerde
ledd.
Kommunal- og regionaldepartementet mener at for å oppnå et
godt samordnet tilsyn, og derved de fordeler dette gir tilsynsobjektene
og tilsynsetatene, må en ha en viss flyt av opplysninger/informasjon
etatene imellom. Det ville være uheldig om sektoriseringen
i forvaltningen skulle være til hinder for at tilsynsmyndigheten
får de nødvendige opplysninger. Forurensningsloven
og produktkontrolloven gir generell hjemmel til å kreve
opplysninger fra offentlige myndigheter. Departementet foreslår
at disse beholdes uendret, og at det innføres tilsvarende
bestemmelse i de øvrige HMS-lovene. På denne måten
skapes klarhet, og man unngår eventuell tolkningstvil i
forhold til bestemmelsene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13
følgende.
Komiteen er enig i forslaget til endringer
i el-tilsynsloven § 5 nytt femte ledd, sivilforsvarsloven
§ 2 nytt fjerde ledd, brannfarlighetsloven § 39
nytt tredje ledd, arbeidsmiljøloven § 82 nytt
annet ledd og brannvernloven § 14 nytt femte ledd.
Departementet mener at alle etatene i hovedsak har hjemmel til å treffe
de vedtak som er nødvendige for å få gjennomført
korrigerende tiltak.
For arbeidsmiljøloven, brannfarlighetsloven og eksplosivloven
foreslås ordlyden harmonisert uten at dette medfører
noen realitetsendring. Dagens påleggsbestemmelser i brannfarlighetsloven
og eksplosivloven inneholder en veiledningsplikt for Direktoratet for
brann- og eksplosjonsvern som ikke foreslås videreført
i lovbestemmelsene. Departementet mener tilsvarende plikt er vel
ivaretatt i forvaltningsloven.
For el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven foreslås innført
en generell hjemmel til å fatte enkeltvedtak. Ordlyden
harmoniseres med ovennevnte. Hjemmelsutvidelsen vil først
og fremst bety en klargjøring av hjemmelsgrunnlaget for å gi
pålegg om korrigerende tiltak. For sivilforsvarsloven er
det imidlertid grunn til å tro at endringen vil medføre «videre» pålegg
enn det som blir gitt i dag, for eksempel i forbindelse med internkontroll.
Brannvernloven er annerledes bygget opp, men bør ut
fra tilsynsmyndighetens arbeidsform beholdes som den er.
Komiteen viser til merknader under
pkt. 3.2 og vil på denne bakgrunn opprettholde gjeldende § 77
nr. 1 andre og tredje ledd i arbeidsmiljøloven. Komiteen støtter
departementets forslag til § 77 nr. 1 siste punktum som
blir § 77 nr. 1 nytt fjerde ledd.
For øvrig er komiteen enig i forslaget
til endringer i el-tilsynsloven § 6 nytt første
ledd, sivilforsvarsloven § 41 nytt fjerde ledd, brannfarlighetsloven § 37
nytt fjerde ledd og eksplosivloven § 37 nytt fjerde ledd.
Kommunal- og regionaldepartementet mener det er viktig at alle
HMS-lovene gir anledning til å benytte et økonomisk
pressmiddel for å sikre etterlevelse av regelverket. Etter
all sannsynlighet er trussel om bruk av tvangsmulkt mer effektivt
enn pålegg alene. Et vedtak om tvangsmulkt har nådd
sin hensikt dersom tvangsmulkt ikke påløper, idet
de påpekte forhold vil bli rettet før fristen.
Det oppleves som lite konsistent at fire av HMS-lovene, brannfarlighetsloven,
eksplosivloven, sivilforsvarsloven og til dels el-tilsynsloven i
dag mangler et slikt virkemiddel. Den manglende harmonisering gjør
det mulig for kontrollobjektene å prioritere oppfyllelse
av pålegg fra myndigheter som har de kraftigste reaksjonsmidlene.
Sett fra myndighetenes side er en slik virkning utilsiktet.
Det er ønskelig at HMS-lovene harmoniseres på en
slik måte at alle lovene hjemler like reaksjonsmidler.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at det innføres
bestemmelser om tvangsmulkt i brannfarlighetsloven, eksplosivloven,
el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven. I tillegg til at lovene i
størst mulig grad bør ha de samme reaksjonsmidlene,
bør man også tilstrebe en lik ordlyd der det er
mulig.
Komiteen er enig i forslaget til endringer
i el-tilsynsloven ny § 13, sivilforsvarsloven § 43
første ledd, brannfarlighetsloven ny § 45, eksplosivloven
ny § 42, arbeidsmiljøloven § 78, forurensningsloven § 73 og
brannvernloven ny § 39.
Brannfarlighetsloven og eksplosivloven har i dag identiske bestemmelser.
For å kunne utføre eller få utført
korrigerende tiltak på tilsynsobjektets regning, må man
enten ha en rettskraftig dom eller likestilt forelegg. Brannvernloven
har nesten tilsvarende bestemmelser. Av hensyn til den som får
pålegget, mener Kommunal- og regionaldepartementet det
er grunn til å opprettholde foreleggsprosedyren i disse lovene.
Dette sikrer at den som har fått et pålegg får reell
mulighet til å overprøve dette rettslig dersom vedkommende
har innsigelser. Samme hensyn taler for å innføre
foreleggsinstituttet i el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven. Den
som får et forelegg fra tilsynsmyndighetene rettet mot
seg, har en frist på 30 dager etter forkynnelsen av forelegget
til å reise søksmål dersom vedkommende
mener at forelegget er rettsstridig. Dersom søksmål
ikke blir reist innen denne fristen, vil forelegget være
tvangsgrunnlag uten dom eller kjennelse etter lov 26. juni
1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) § 13-14.
Departementet vil spesielt bemerke at det som omtales som forelegg
i denne sammenheng er et skriftlig påbud om å etterkomme
et allerede gitt pålegg, og må ikke forveksles
med forelegg i strafferettslig forstand.
Departementet foreslår et samordnet forslag for brannfarlighetsloven,
eksplosivloven, brannvernloven, sivilforsvarsloven og el-tilsynsloven
etter mønster av tilsvarende bestemmelse i lov 14. juni
1985 nr. 77 (plan- og bygningsloven). For brannfarlighetsloven,
eksplosivloven og brannvernloven medfører ikke forslaget
noen realitetsendringer. Da el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven
ikke har tilsvarende regler i dag, vil forslaget innebære
en utvidelse i forhold til gjeldende rett. Forslaget legger til
rette for en samordnet praksis i forbindelse med gjennomføring
av pålegg. I brannvernloven er eksisterende § 38
første ledd siste punktum beholdt uendret.
I bestemmelsene er det videre foreslått at tilsynsmyndighetene
ved overhengende fare skal ha mulighet til direkte tvangsgjennomføring
av et gitt pålegg etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14,
uten at det er nødvendig med rettskraftig dom eller dermed likestilt
forelegg. Dette er i tråd med gjeldende bestemmelser i
brannfarlighetsloven, eksplosivloven og brannvernloven. Slik adgang
vil tilsynsmyndighetene allerede i en viss utstrekning ha etter
alminnelige nødrettsbetraktninger. Det er likevel naturlig
med en særlig hjemmel fordi det kan være tvilsomt
om alminnelige nødrettsbetraktninger rekker langt nok i
forhold til myndighetenes behov for snarlig inngripen i farlige situasjoner.
Dette kan også være tilfelle der den farlige situasjonen
trekker ut i tid og myndighetenes inngrep etter hvert vil bære
mer preg av et forebyggende tiltak.
Komiteen er enig i de foreslåtte
endringene i el-tilsynsloven ny § 6 a og ny § 6
b, sivilforsvarsloven ny § 43 a og ny § 43 b,
brannfarlighetsloven ny § 46 og ny § 46 a, eksplosivloven
ny § 43 og ny § 43 a og brannvernloven § 37
nytt første, annet og tredje ledd og § 38 nytt
første og annet ledd.
HMS-lovene, med unntak av produktkontrolloven, el-tilsynsloven
og sivilforsvarsloven, har hjemler for å kunne gjøre
vedtak om stans av virksomhet. Etter departementets oppfatning tilsier
verken behov eller innretning i el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven at
disse to lovene skal stilles annerledes enn de øvrige HMS-lovene
på dette punkt. Departementet mener at det også i
disse lovene bør inntas hjemler som gir adgang til stans
av virksomhet.
Kommunal- og regionaldepartementet finner det hensiktsmessig
at det i HMS-lovene i størst mulig utstrekning innføres
like og generelt utformede hjemler om stansing. De vel utprøvde
bestemmelsene i arbeidsmiljøloven § 77 nr. 2 synes
velegnet som mønster for dette. Det vil si at HMS-lovene
med unntak av produktkontrolloven gir tilsynsetatene uttrykkelig hjemmel
til å fatte vedtak om stans av virksomhet, både
som akutt vernetiltak («nødstilfellene»)
og som pressmiddel for å få gjennomført
pålegg.
For arbeidsmiljøloven vil et slikt samordnet forslag
kun medføre redaksjonelle endringer.
Det presiseres at på grunn av virkemiddelets inngripende
karakter, skal stansing som pressmiddel som hovedregel benyttes
sekundært i forhold til tvangsmulkt. Retningslinjer om
bruk av stansing bør imidlertid fastsettes i styrende dokumenter
fra departementet til etatene fremfor å lovfestes.
Komiteen er enig i forslag om endringer
i el-tilsynsloven ny § 6 annet og tredje ledd, sivilforsvarsloven § 43
nytt annet og tredje ledd, brannfarlighetsloven § 37 nytt
siste ledd, eksplosivloven § 37 nytt siste ledd, arbeidsmiljøloven § 77
nr. 2 og brannvernloven § 23 nytt tredje ledd.
Arbeidsmiljøloven, produktkontrolloven og el-tilsynsloven
har hjemler for tilbakekall av produkter. Disse foreslås
ikke endret, men det er ønskelig å få modernisert
brannfarlighetsloven, eksplosivloven og brannvernloven på dette
området. Problemstillingen er beskrevet foran under behovet
for endringer vedrørende prøvetaking. De tre lovene
er ikke tilstrekkelig oppdatert og det er også viktig å få bestemmelsene harmonisert
med de øvrige tilsynslovene. Det presiseres at tilbakekall
av produkt bare retter seg mot produkter som omfattes av de tre
nevnte lover.
Komiteen er enig i forslaget til endringer
i brannfarlighetsloven § 8 nytt sjette ledd, eksplosivloven § 7
nytt sjette ledd og brannvernlovens, tilføyelse til § 27
første ledd.
Alle lovene er straffesanksjonert. Skyldkravet er som regel uaktsomhet.
Strafferammen varierer. Det er også forskjeller med hensyn
til om det straffbare forhold skal regnes som forbrytelse eller
forseelse.
Straffesubjekt er også noe forskjellig. Arbeidsmiljøloven
er eksempelvis alene med særlig straffebestemmelse for
hindring av offentlig myndighet. Også med hensyn til påtalebegjæring
er det enkelte forskjeller.
Ulikhetene i lovbestemmelsene anses ikke som noe vesentlig hinder
for samordnet tilsyn. Ulik anmeldelsespraksis etatene imellom kan
imidlertid medføre at tilsynsobjektene opplever dette annerledes.
Lik anmeldelsespraksis må gjennomføres ved samordning av
tilsynspraksis og kan neppe i seg selv oppnås ved å samordne
straffebestemmelsene i de ulike lovene.
De store forskjellene i utforming av straffebestemmelsene og
strafferammer, tilsier imidlertid at det kan være behov
for å samordne bestemmelsene noe. Eksempelvis synes det
lite rasjonelt at forurensningskriminalitet kan straffes med inntil
fem års fengsel, mens straffbart brudd mot el-tilsynsloven
ikke hjemler fengselsstraff.
Kommunal- og regionaldepartementet mener at alle HMS-lovene bør
få inn en bestemmelse om straffeansvar for å hindre
offentlig myndighet, etter mønster av arbeidsmiljøloven § 89.
Denne bestemmelsen går noe lenger enn tilsvarende straffebud
i straffeloven og gir også en klar signalvirkning overfor
kontrollobjektene.
I likhet med gjeldende bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 89,
vil de foreslåtte bestemmelsene ramme både forsettlig
og uaktsom overtredelse.
Komiteen er enig i forslaget til endringer
i el-tilsynsloven § 14 nytt tredje ledd, sivilforsvarsloven
§ 62 nytt tredje ledd, brannfarlighetsloven § 44
nytt annet ledd, eksplosivloven § 41 nytt annet ledd og brannvernloven § 36
nytt annet ledd.
På bakgrunn av at reaksjonsbestemmelsene i de ulike
tilsynslovene samordnes, vil det være nødvendig med
ytterligere omredigering av el-tilsynsloven. Dette for å beholde
de grunnleggende sikkerhetskravene til elektriske anlegg og utstyr
som til nå har fremgått av hver enkelt reaksjonsbestemmelse
i denne loven. De grunnleggende sikkerhetskravene vil nå fremgå av §§ 2
og 10. Dette medfører imidlertid ingen realitetsendringer
i forhold til gjeldende rett.
Videre er Kommunal- og regionaldepartementet i ferd med å legge
om autorisasjonsordningen for elektroinstallasjonsvirksomheter fra å være
en lokal autorisasjon innenfor det enkelte elektrisitetsverks forsyningsområde
til å bli en landsdekkende ordning. Registeret vil bli
bygget opp av Produkt- og Elektrisitetstilsynet og vil ved hjelp
av internett-teknologi bli tilgjengelig for det lokale elektrisitetstilsyn over
hele landet. Dette vil gjøre det lettere for de lokale
elektrisitetstilsyn å føre tilsyn med virksomhetene. Virksomhetene
på sin side vil ikke lenger kunne flytte sin virksomhet
fra landsdel til landsdel dersom de fratas autorisasjonen, slik
de nå har kunnet gjøre.
Kommunal- og regionaldepartementet fremmer på denne
bakgrunn forslag om hjemmel i tilsynsloven til å kunne
fastsette forskrifter om avgift for registrering og autorisasjon.
Komiteen er enig i forslaget til endringer
i el-tilsynsloven § 4 første ledd og el-tilsynsloven
ny § 12 fjerde ledd.
Komiteen er også enig i omredigeringen
som er foretatt i enkelte bestemmelser i el-tilsynsloven.
Brannvernloven § 25 nytt annet ledd tar sikte på å gi
en klar hjemmel for å kreve at eiere av vegtunneler i særlige
tilfeller kan pålegges enten selv å etablere egnet
beredskap, eller å bidra økonomisk til den utrustning
av brannvesenet som er nødvendig på grunn av den
særegne utfordring som en brann i en vegtunnel utgjør.
Tunneler faller inn under brannvernlovens bestemmelser om særskilte
brannobjekter med krav til tekniske og organisatoriske tiltak i
objektet.
En del objekter, slike som vegtunneler, har sentrale samfunnsmessige
funksjoner som rekker langt ut over hva som dekker behovene i den
aktuelle kommunen. Disse kan i tillegg representere en risiko som
er langt alvorligere enn hva som ellers er vanlig i kommunen.
Norsk miljøpolitikk har et sentralt prinsipp om at det
er den part eller virksomhet som forårsaker miljøbelastninger
som skal være ansvarlig for å utrede og avbøte
skader eller ulemper. Dette prinsippet har også vært
gjeldende for brannvernområdet, med unntak av tunneler.
Departementet fremmer derfor forslag om at dette også gjøres
gjeldende for eiere av tunneler.
Ettersom kommunale brannvesen skal være organisert og
dimensjonert for den risiko som foreligger i kommunen, innebærer
det at lange tunneler i små kommuner vil ha avgjørende
betydning for dimensjonering og organisering av det lokale brannvesenet. Større
kommuner forventes å ha ressurser for å imøtekomme
de krav som settes til innsats i slike objekter. Den foreslåtte
bestemmelsen retter seg derfor mot å bidra til at det er
forholdsmessighet mellom de krav som ellers settes til innsats og
ressurser i små kommuner, og hva som kreves for å opprettholde
et rimelig sikkerhets- og innsatsnivå i vegtunneler. Kriteriet
for kravet vil derfor være at det foreligger en ekstraordinær
risiko i forhold til det alminnelige krav til beredskap i kommunen.
Innsats i tunneler stiller høye krav til utstyr og kompetanse
hos mannskapene. Sentrale innsatsressurser er knyttet til vanntilførsel
og røykdykkere, og aktuelle krav overfor eier vil i de
fleste tilfeller omhandle krav om bidrag til dette.
Det legges opp til at vedtak om styrking av den lokale beredskap
må fattes av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.
Det normale vil være at direktoratets vedtak fattes på bakgrunn
av en konkret henvendelse og begrunnelse fra den enkelte kommune.
Departementet forutsetter at Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern
har en dialog med Vegdirektoratet i forbindelse med at slike vedtak
fattes.
Endringene som foreslås i brannloven, eksplosivloven
og brannfarlighetsloven, er endringer som foreslås fulgt
opp i utkast til ny lov om brann- og eksplosjonsvern (NOU 1999:4).
På bakgrunn av det økte samarbeid mellom de ulike
tilsynsmyndighetene, har Kommunal- og regionaldepartementet imidlertid
funnet det mest hensiktsmessig at de endringer som har sin bakgrunn
i nettopp dette samordningsarbeidet, fremmes sammen med de øvrige
tilsynslovene.
Forslaget om endring av brannvernloven § 25 har sin
bakgrunn i at Justisdepartementets lovavdeling har pekt på at
dagens lov ikke gir tilstrekkelig hjemmel for å stille
krav om at objektseier skal bekoste en nødvendig oppgradering
av den kommunale beredskap.
Kommunal- og regionaldepartementet viser til at Webster-utvalget,
som i NOU 1999:4 har fremmet forslag til ny lov om brann- og eksplosjonsvern,
også har foreslått en bestemmelse som blant annet
er ment å ivareta de samme hensyn som departementets forslag.
Lovutvalgets forslag går imidlertid noe lenger, idet dette
favner alle objekter som anses å utgjøre en ekstraordinær
risiko innen kommunen. På grunn av nødvendige
avklaringer av en del forhold som er reist av høringsinstansene
i tilknytning til Webster-utvalgets innstilling, vil en slik mer
generell hjemmel tidligst kunne fremmes for Stortinget i 2001/2002.
Ut fra de viktige hensyn som denne bestemmelsen er ment å ivareta,
og ut fra en oppfatning om at det er vegtunnelene som utgjør
det største problemområdet, mener departementet
at det er nødvendig å etablere en spesifikk hjemmel
for pålegg i tilknytning til disse, før en mer
generell hjemmel etableres i den nye loven.
Departementet legger stor vekt på å unngå varierende
krav fra kommune til kommune, og at eventuelle pålegg etter
bestemmelsen derfor må baseres på risikoanalyser
som viser at kravene faktisk fører til en høyning
av sikkerhetsnivået. Departementet forutsetter derfor at
denne type vedtak ikke skal fattes av kommunale myndigheter selv,
men av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Dette slås
fast direkte i bestemmelsen. Kommunal- og regionaldepartementet vil
også peke på at mange større brannvesen
allerede har nødvendig utstyr og trening for å håndtere
ulykker i vegtunneler, og departementet forutsetter at hjemmelen
ikke benyttes der hvor utstyr og kompetanse allerede finnes.
Departementet viser ellers til at Vegdirektoratet og Direktoratet
for brann- og eksplosjonsvern i fellesskap arbeider med retningslinjer
for hvordan hensynet til brannsikring og beredskap i vegtunneler
skal ivaretas på et tidligst mulig tidspunkt i planprosessen.
Departementet forutsetter at retningslinjene senere også tilpasses
situasjonen etter lovendringen til å omfatte også de
her omtalte forhold, slik at man kan få etablert en systematisk
og betryggende behandling av sikkerhets- og beredskapsaspektene
i forbindelse med vegtunneler.
Komiteen er enig i forslaget til endring
av brannvernloven § 25 nytt annet ledd.
Den 20. desember 1999 ble det vedtatt et nytt kapittel
XII B i arbeidsmiljøloven (Ot.prp. nr. 13 (1999-2000) og
Innst. O. nr. 26 (1999-2000)). Ved denne lovendringen ble arbeidsmiljøloven § 55
D om utenlandsstasjonerte arbeidstakere flyttet til ny § 73
P annet og tredje ledd. Som følge av at § 55 D
ble flyttet rykket §§ 55 E og F fram og har blitt
til §§ 55 D og E. Ved en inkurie ble ikke arbeidsmiljøloven § 55
G samtidig endret til § 55 F.
For at arbeidsmiljøloven ikke skal bli stående
med en «tom» paragraf 55 F foreslår Kommunal-
og regionaldepartementet at nåværende § 55
G blir ny § 55 F.
I tråd med dette foreslår Kommunal- og regionaldepartementet å endre
henvisningen i § 55 G (ny § 55 F) til også å omfatte
arbeidsmiljøloven § 73 P andre og tredje ledd.
Komiteen er enig i forslag til endring
av arbeidsmiljøloven ny § 55 F.