EØS-avtalen forplikter Norge til å ha et felles
prosedyreregelverk for statlige og kommunale anskaffelser over de
såkalte terskelverdiene. Tilsvarende forplikter følgen
av WTO-avtalen om offentlige anskaffelser. Det nasjonale regelverket
for anskaffelser over disse terskelverdiene gjennomfører
EF-direktivene og WTO-avtalen på dette området.
For anskaffelser under EØS-terskelverdiene gjelder Regelverk
for statens anskaffelsesvirksomhet m.v. (REFSA) for statlig sektor.
For kommunale anskaffelser under terskelverdiene er det opp til
den enkelte kommune å avgjøre om de ser seg best
tjent med å stå uten instruks, utarbeide en egen
innkjøpsinstruks, eller benytte seg av det forslag til
innkjøpsinstruks som Kommunenes Sentralforbund (KS) har
utarbeidet. Det understrekes imidlertid at EØS-loven gir
klare forpliktelser også for alle kommunale anskaffelser
og begrenser kommunenes frihet til å regulere det kommunale
anskaffelsesmarkedet også under terskelverdiene.
På oppdrag fra Næringsdepartementet, og i samråd
med KS, har NORUT Samfunnsforskning og Price Waterhouse Coopers
gjennomført en undersøkelse om kommunenes innkjøpspraksis
og deres vurdering av hvilke konsekvenser et felles regelverk antas å få.
Undersøkelsen viser at det er store variasjoner i regelsituasjonen
mellom de ulike kommunene. Når en rekke kommuner ikke har
etablerte profesjonelle retningslinjer for hvorledes innkjøp
skal skje, medfører dette at samfunnets midler ikke utnyttes
på en effektiv måte. Situasjonen er også uklar
for leverandørene, som må forholde seg til varierende
regimer fra kommune til kommune. Det er en forutsetning for å nyttiggjøre
seg den kompetanse og det potensial leverandørene sitter
med at anskaffelser kunngjøres, og at tildeling av kontrakter
skjer gjennom konkurranse på like vilkår. Samtidig
motvirker man at valg av leverandør og produkt skjer på grunnlag
av andre hensyn enn rent forretningsmessige kriterier.
For mindre kommuner som i dag ikke har et innarbeidet system
for sine anskaffelser, vil et obligatorisk prosedyreregelverk kunne
oppfattes som unødvendig og fordyrende. Departementet vil
imidlertid fremheve at undersøkelsen viser at samtlige
kommuner som har foretatt en omlegging av sin anskaffelsesprosedyre
fra direkte kjøp til tildeling på grunnlag av konkurranse,
har hatt en netto innsparing.
Departementet konkluderer med at både hensynet til effektiv
bruk av samfunnets ressurser, økt profesjonalisering av
offentlig innkjøp, mer enhetlig praksis og bedret rettssikkerhet
for leverandørene tilsier at kommunene blir del av et samlet
regelverk for offentlige anskaffelser. Det foreslås derfor
at hjemmelen for å gi regler for kommunale anskaffelser
også skal gjelde under EØS-terskelverdiene. For å nå overordnede mål
om å endre produksjons- og forbruksmønsteret i en
mer bærekraftig retning, er det viktig at også kommunale
anskaffelser i større grad etterspør miljøvennlige
produkter og tjenester. I forbindelse med forslaget om et felles
regelverk for stat og kommune, foreslås det derfor også å gi
miljøbestemmelsen anvendelse for kommunal sektor.
Komiteen viser til at Regjeringa i
samband med Stortinget si handsaming av Ot.prp. nr. 71 (1997-1998)
foreslo at departementet skulle gå i dialog med kommunesektoren
for å vurdere verknadene av å utvide den nye innkjøpslova
til å gjelde i sin heilskap også for kommunal
sektor. Eit fleirtal i komiteen slutta seg til denne framgangsmåten,
medan mindretalet ville gi heimel for felles regelverk straks.
Komiteen ser positivt på den grundige
samarbeidsprosessen Regjeringa har sett i verk, og har særleg
merka seg den omfattande konsekvensanalysen som er gjennomført. Komiteen meiner
denne prosessen har vore nyttig og nødvendig - både
ut frå respekt for lokaldemokratiet og fordi han har gitt
eit godt beslutningsgrunnlag og nyttige avklaringar.
Komiteen har mellom anna merka seg følgjande
resultat i konsekvensanalysen:
Ein stor og aukande del av kommunane
har skriftlege innkjøpsinstruksar, men desse er til dels sterkt
varierande i innhald
Samtlege kommunar som har lagt om innkjøpspraksisen
frå direkte kjøp til kjøp basert på konkurranse,
har hatt ein positiv økonomisk effekt. Dette gjeld også dei
minste kommunane
Få kommunar har opplevd betydeleg administrativ
ressurs- og kostnadsauke som følgje av ei slik omlegging
Fet er dei minste kommunane som vil få dei største
omstillingane ved innføring av eit felles regelverk
Eventuelle meirkostnader ved innføring av felles innkjøpsregelverk
kan reduserast ved innkjøpssamarbeid mellom kommunar eller
mellom kommunar og fylkeskommunar.
Komiteen har merka seg at Kommunenes Sentralforbund
likevel opprettheld sitt primære standpunkt om at slike
felles reglar ikkje bør innførast, og at Kommunenes
Sentralforbund vidare påpeikar at dersom dette likevel
skjer, må ikkje krava til for eksempel organisering og
annonsering påføre kommunane vesentlege ekstrakostnader.
Komiteens fleirtal, alle unntatt medlemet frå Senterpartiet,
meiner konsekvensanalysen viser at det er eit reelt og omfattande økonomisk
potensial i å få til eit felles innkjøpsregelverk
i det offentlege, og at dette vil komme både så vel
små som store offentlege innkjøparar til gode. Fleirtalet vil
særleg peike på at innkjøpssamarbeid
mellom kommunar vil bli lettare gjennom innføring av felles
regelverk, og at dette også sterkt kan redusere dei ulempene
små kommunar elles ville ha hatt med å måtte
byggje opp eigen innkjøpskompetanse og innkjøpskapasitet.
Fleirtalet meiner på denne bakgrunnen
at eit felles regelverk vil kunne frigjere ressursar som kan nyttast
til å gi eit betre tenestetilbod til innbyggjarane. Fleirtalet sluttar
seg difor til Regjeringa sitt framlegg om at heimelen for å gi
reglar for kommunale innkjøp også skal gjelde
under EØS-terskelverdiane.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
vise til at det nå er omlag 20 pst. av kommunene som ikke
har innført felles regelverk for innkjøpsrutiner,
og at disse kommunene i hovedsak er mindre kommuner. Dette
medlem vil videre vise til at enkeltkommuner, særlig
de minste, vil kunne oppleve at en tvungen omlegging av innkjøpsrutinene
slik departementet foreslår ikke automatisk vil føre
til at kostnadene blir redusert. I forbindelse med behandlingen
av Ot.prp. nr. 71 (1997-1998) i Stortinget høsten 1998, gikk
et flertall i næringskomiteen inn for at innkjøp
i kommunesektoren som lå under EØS-terskelverdiene ikke
skulle inkluderes i den nye loven, og en samlet komité skrev
i Innst. O. nr. 27 (1997-1998) at den «støttar
at det vert sett i gang eit samarbeid med kommunesektoren for å vurdera
konsekvensane av å inkludera kommunesektoren i sin heilskap
i regelverket».
Dette medlem finner i denne sammenheng grunn til å påpeke
at Kommunenes Sentralforbund opprettholder sitt primære
standpunkt om at kommunene fortsatt bør kunne få anledning
til å velge egne rutiner ved innkjøp under EØS-terskelverdiene. Dette
medlem vil derfor gå imot Regjeringens forslag om
at hjemmelen for å gi regler for kommunale innkjøp
også skal gjelde under EØS-terskelverdiene, og vil
foreslå at den enkelte kommune selv skal kunne bestemme
om de vil endre sin innkjøpspraksis eller ikke.
Komiteen sluttar seg til framlegget om at miljøbestemmelsen
i lova skal gjelde også for kommunal sektor.
I proposisjonen drøftes forslag til effektivisering av
klage- og håndhevelsesreglene for offentlige anskaffelser.
Ved gjennomføringen av EØS-avtalen valgte man å legge
den nasjonale klagebehandlingen til det ordinære domstolsapparatet.
I løpet av de år lov om offentlige anskaffelser
har virket, har imidlertid få saker vært reist
for domstolene. Sammenlignet med øvrige nordiske land er
antallet anskaffelsessaker for norske domstoler svært lavt,
samtidig som klager til EFTAs overvåkningsorgan er relativt
høyt. Det er derfor reist spørsmål ved
om de norske håndhevelsesreglene er tilstrekkelig effektive
til å sikre en god etterlevelse av regelverket. EFTAs overvåkningsorgan
har kompetanse til å ta opp brudd på innkjøpsregelverket med
regjeringen, men ingen plikt til å behandle en klage som
er forelagt dem. Næringslivets forum for offentlige anskaffelser
behandler videre mange saker hvert år. De bidrar til rettsavklaring
på et lavt konfliktnivå og til å belyse
innkjøpsrettslige problemstillinger. Uttalelsenes autoritet
og rettslige verdi er imidlertid begrenset.
En arbeidsgruppe har fremmet et forslag om å opprette
et uavhengig organ som skal kunne avgi rådgivende uttalelser
i saker om offentlige anskaffelser. Organet skal etableres som et
riksdekkende ekspertorgan bestående av høyt kvalifiserte
og uavhengige personer, samt et sekretariat. Et fåtall
høringsinstanser har gått imot forslaget. De viktigste
motargumentene er at reglene kun har virket i seks år,
og at det tar tid før nye regler blir tatt i bruk i praksis.
Det uttrykkes også skepsis mot å betrakte flere
formaliserte konflikter som en positiv utvikling. Uttalelser fra
organet om at anskaffelsesregler er brutt kan også føre
til nytteløse søksmål som ellers ikke
ville blitt reist og at leverandører som ikke vil kunne
nå opp, fremmer klager for å forsinke og forstyrre
konkurrenten.
Departementet er enig i at det er visse betenkelige sider ved å etablere
et særskilt håndhevelsesorgan, men er av den oppfatning
at behovet for styrking av håndhevelsesapparatet er vel
dokumentert. Opprettelsen av et nytt tvisteløsningsorgan
vil kunne effektivisere håndhevelsen av anskaffelsesregelverket.
I tillegg styrkes Norges oppfyllelse av håndhevelsesdirektivet.
Det vektlegges at hovedtyngden av høringsinstansene har
støttet Arbeidsgruppens forslag og understreket behovet
for en ny tvisteløsningsmekanisme, og at organets arbeid
vil bidra til informasjon og kompetansebygging ved at organets avgjørelser
er offentlige og skal publiseres.
Partene kan i utgangspunktet fritt velge om de vil benytte seg
av tvisteløsningsorganet eller gå direkte til domstolen
isteden. I forslaget ligger imidlertid en plikt for oppdragsgiver
til å delta i prosessen når en leverandør
har valgt å klage saken inn for organet. For å kunne
pålegge en slik plikt, vil det være nødvendig at
ordningen hjemles i lov. Kontrollhensynet og hensynet til allmennhetens
tillit til forvaltningen tilsier offentlighet rundt offentlige anskaffelser.
En regel om utsatt offentlighet kombinert med en plikt til å offentliggjøre
organets rådgivende uttalelser, vil i praksis bety at tvisteløsningsorganet
undergis den kontroll og debatt som offentlighetsprinsippet skal
sikre. På denne bakgrunn foreslås det en bestemmelse
i lov om offentlige anskaffelser om utsatt offentlighet frem til tvisteløsningsorganet
har avsluttet sin behandling av saken. Denne løsningen
er også valgt i forbrukerrådets og forbrukertvistutvalgets
klagesaker.
Departementet vil, ut fra forhold som drøftes i proposisjonen,
ikke foreslå at det etableres noen særskilt tilsynsordning
ved siden av et nytt tvisteløsningsorgan.
I lys av en nyere avgjørelse fra EF-domstolen mener
departementet at det er behov for å vurdere endring av
reglene for tildeling av kontrakter.
I henhold til norsk rett er det ikke anledning for tredjemann
til å kreve en inngått anskaffelseskontrakt opphevet.
En gjennomføring av EF-domstolens tolkning av håndhevelsesdirektivet
i norsk rett innebærer i praksis et krav om at de tilbydere
som deltar i konkurransen, og som ikke ligger an til å få kontrakten, må varsles
i rimelig tid før det inngås bindende avtale med
den utvalgte tilbyder.
Ordlyden i gjeldende lov om offentlige anskaffelser med tilhørende
forskrifter inneholder ikke noe pålegg til oppdragsgiver
om å gi slikt varsel. Departementet mener at prosedyren
for tildeling av kontrakt bør presiseres i den nye forskriften
om offentlige anskaffelser som er under utarbeidelse. Departementet har
derfor ikke fremmet noe lovforslag på dette punkt, men
vil behandle spørsmålet nærmere i høringsnotat til
ny forskrift.
Komiteen viser til at både
Regjeringa og Stortinget i samband med handsaminga av Ot.prp. nr.
71 (1997-1998) uttrykte bekymring over at svært få klagesaker
om offentlege innkjøp har blitt reist for domstolane. Både
Regjeringa og Stortinget avventa ved det høvet arbeidet
departementet hadde sett i gong for å finne årsakene
til dette, og for å finne eventuelle tiltak som betre kunne
sikre at innkjøpsreglene vart følgde.
Komiteen kjenner til at arbeidsgruppa for vurdering
av overvakings- og handhevingssystemet for offentlege innkjøp
etter dette har lagt fram sin rapport, og m.a. fremja forslag om å opprette
eit uavhengig organ som skal kunne gi rådgivande uttaler
i saker om offentlege innkjøp. Komiteen er
vidare kjent med at arbeidsgruppa sin rapport har vore sendt på ei
brei høyring, og at dei fleste høyringsinstansane
er samde i at det er trong for eit nytt tvisteløysingsorgan.
Komiteen er samd med departementet i at behovet
for tvisteløysing i saker om offentlege innkjøp ikkje
er godt nok ivaretatt i dagens system, og meiner det er eit mål å gi
høve til å løyse konflikter på eit
lågast mulig nivå og på ein lite ressurskrevande
måte. Komiteen er særleg uroa over
at små og mellomstore bedrifter i praksis har små sjansar
til å få sine saker belyst, og meiner dette kan
utgjere ei reell konkurranseulempe for desse.
Komiteen sluttar seg på denne bakgrunnen
til framlegget om å opprette eit tvisteløysingsorgan
for offentlege innkjøp. Komiteen ser også positivt
på at organet får ei aktiv rolle i å få til
kompetanseheving og informasjonsspreiing om offentlege innkjøp.
Komiteen merkar seg at departementet ønskjer reglar
som sikrar tvisteløysingsorganet og partane innsyn tilsvarande
det ordinære domstolar har, og har ingen merknader til
dette.
Komiteen vil understreke at ålmenta sin
rett til innsyn er eit grunnleggande forvaltingsprinsipp, som i
størst mulig grad må sikrast også i saker
som vedkjem offentlege innkjøp. Komiteen meiner
offentlegheitslova sine unntaksbestemmelsar og forvaltingslova sine
reglar om teieplikt er tilstrekkeleg for å sikre at sensitive
opplysingar blir unnatekne innsyn frå ålmenta,
og kan ikkje sjå at det er naudsynt med reglar eller prosedyrar
som begrensar ålmenta sitt innsyn ut over dette. Komiteen gjer
framlegg til ny § 7 a fjerde ledd i samband
med offentlighet i saker som er til behandling i tvisteløysingsorganet. Komiteen fremmer
følgjande forslag til ny § 7 a
fjerde ledd:
«Lov 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen
får anvendelse på den virksomhet som drives av
tvisteløsningsorganet.»
Komiteen syner elles til brev dagsett 16. november
2000 frå Arbeiderpartiets stortingsgruppe til Nærings-
og handelsdepartementet og statsråden sitt svar på dette
dagsett 17. november 2000, der statsråden konkluderer
på same måte. (Vedlegg 1 og 2).
Komiteen ser positivt på framlegget om
ei plikt til å offentleggjere organet sine rådgivande
uttaler.
Komiteen er samd med Regjeringa i at det på dette
tidspunktet ikkje er ønskjeleg å etablere ei særskilt
tilsynsordning ved sidan av eit nytt tvisteløysingsorgan.
Komiteen ser at det av fleire grunnar kan vere riktig å innføre
eit krav om at tilbydarar som deltar i konkurransen og ikkje ligg
an til å få kontrakten, må varslast i
rimelig tid før det vert inngått avtale med den
utvalde tilbydaren. Komiteen er samd i at slike prosedyrar
bør presiserast i regelverket, og merkar seg at departementet
vil handsame dette spørsmålet nærare
i arbeidet med ny forskrift om offentlege anskaffelsar.
I samsvar med sitt mandat vurderte Tronslin-utvalget i NOU 1997:21
om regelverket for statlige anskaffelser bør benyttes for å ivareta
hensyn utover de rent innkjøpsfaglige. Selv om en regulering
av dette skjer ved forskrift, valgte departementet i Ot.prp. nr. 71
(1997-1998) å orientere Stortinget da spørsmålene er
av prinsipiell karakter.
Hovedkonklusjonen til Tronslin-utvalget er at ikke-innkjøpsfaglige
krav bare bør stilles i den utstrekning de ikke kommer
i konflikt med målene med selve anskaffelsesprosessen og
hensynet til forretningsmessige innkjøp. Kravene må formuleres
slik at de medfører minst mulig ressursbruk for, og begrenset rom
for skjønnsutøvelse hos oppdragsgivere.
Utvalget foreslår konkret å stille krav til
skatteattest og HMS-egenerklæring. Utvalget foreslår
imidlertid at det ikke bør stilles krav til at virksomhetene har
lærlingordninger eller at oppdragsgiver skal avvise leverandører
som er lovlig organisert som kontraktører. Dette både
fordi det vanskelig kan forenes med et forenklet og effektivt regelverk
for offentlige anskaffelser, og siden kravene er problematiske i
forhold til EØS-avtalen. I proposisjonen redegjøres
for departementets oppfølging av utvalgets forslag.
Et obligatorisk krav om bruk av lærlingklausul kan ha
konkurransevridende effekt, og bl.a. medføre at små og
mellomstore bedrifter (SMB) ikke ser seg tjent med å delta,
eller at kravet ekskluderer disse leverandørene fra å kvalifisere
seg. Begrensningene som følger av EØS-avtalen
og WTO-avtalen om offentlige anskaffelser har også vært
vesentlige momenter. EØS-avtalen tillater ikke at leverandører
som har tilknyttede lærlinger gis et konkurransefortrinn
når man vurderer hvilke av de kvalifiserte leverandørene som
har det beste tilbud. Norges internasjonale avtaleforpliktelser
er imidlertid ikke til hinder for at det kan stilles kvalifikasjonskrav
kun til norske leverandører. Departementet mener derfor
at det fortsatt bør være adgang til å bruke
lærlingklausul der dette er formålstjenlig ut
fra behovet for lærlingplasser i kommunen. Klausulen bør
bare rettes mot norske leverandører.
Dagens kontraktørklausul skal bidra til at entreprenørers
forpliktelser til å oppfylle skatte-, trygde- og arbeidsmiljømessige
krav ovenfor ansatte ikke kan omgås ved at «ansettelsesforholdet» baseres
på kontrakt mellom selvstendige næringsdrivende
fremfor ansettelsesforhold. Et enstemmig utvalg og en betydelig
del av de omfattende oppdragsgivere foreslår at dagens
klausul ikke videreføres. Dagens klausul synes problematisk
i forhold til EØS-avtalen. Ved å begrense mulighetene
for lovlig organiserte virksomheter til å konkurrere om
offentlige kontrakter, kan det innebære en uakseptabel
restriksjon på adgangen til å yte tjenester fritt
over landegrensene. Departementet vektlegger at praktiseringen av
dagens klausul bidrar til uoversiktlighet og uforutsigbarhet. Dette
antas å være spesielt av betydning for SMBs muligheter
til å delta i konkurransen om offentlige kontrakter. Departementet
vil i stedet velge virkemidler som ikke strider mot effektive offentlige
anskaffelser eller åpner for forskjellsbehandling av leverandører.
En vil i forskrift legge til rette for at ordningen om HMS-egenerklæring
utvides til også å omfatte en erklæring
om at virksomheten er lovlig organisert i henhold til gjeldende
skatte- og arbeidsmiljøregelverk.
Komiteen viser til at ein samla komité i
samband med handsaminga av Ot.prp. nr. 71 (1997-1998) understreka
balansen mellom reint innkjøpsfaglege omsyn og omsyn av
meir samfunnstenleg karakter, og at komitéfleirtalet ba
Regjeringa sjå spesielt på forhold knytt til lærlingar
og tiltak mot kontraktørverksemd i utforminga av forskriftene
til den nye lova. Komiteen ser det som positivt at
Regjeringa no kjem attende til Stortinget med inngåande
vurderingar av korleis desse omsyna kan ivaretakast i det nye regelverket.
Komiteen meiner at ein obligatorisk lærlingeklausul
kan ramme små og mellomstore bedrifter negativt og ekskludere
desse frå å kvalifisere seg. Komiteen merkar
seg også at røynsler frå kommunal sektor
tilseier at ein lærlingeklausul berre i liten grad er eigna
til å påverke leverandørar til å påta
seg opplæringsfunksjon for lærlingar, og at ein
eventuell klausul ut frå internasjonale avtaler Noreg har
forplikta seg til berre kan rette seg mot norske leverandørar. Komiteen viser
også til at det i dag er få fag med stor mangel
på læreplassar, og at denne situasjonen har betra
seg kraftig i løpet av dei siste åra.
Ut frå ei samla vurdering er difor komiteen samd
i at det ikkje er hensiktsmessig å innføre ein obligatorisk
lærlingeklausul i lovverket.
Fleirtalet i komiteen, alle unnteke
medlemene frå Fremskrittspartiet og Høyre, meiner
vidare at ei opning i lovverket for at oppdragsgivarar kan stille
krav om at norske leverandørar skal ha lærlingar
tilknytt bedrifta, slik Regjeringa skisserer, er eit fleksibelt
virkemiddel som i tilstrekkeleg grad tek omsyn til innvendingane
som er nemnt ovanfor. Fleirtalet forutset at ein
slik klausul blir eit målretta verkemiddel til bruk i situasjonar
og bransjer der det er eit klart definert behov for fleire lærlingeplassar,
og at klausulen ikkje ut over dette blir brukt slik at mindre og
nyoppstarta verksemder vert ekskluderte frå innkjøpskonkurransar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er tilfreds med at Regjeringen ikke foreslår
en obligatorisk lærlingklausul i loven. Uavhengig av behovet
for flere lærlingeplasser kan en slik bestemmelse virke
konkurransevridende og føre til at små og mellomstore
bedrifter ikke blir i stand til å delta i eller kvalifisere
seg til å konkurrere om offentlige anbud. Disse
medlemmer understreker imidlertid at forslaget om en bestemmelse
som gir oppdragsgiver mulighet til å stille krav om at
leverandører skal ha lærlinger eller være
tilknyttet en lærlingordning vil ha samme konkurransevridende
virkning overfor små og mellomstore bedrifter. Disse medlemmer mener
samtidig det er uakseptabelt å pålegge norske
leverandører et krav som ikke stilles til konkurrenter
i andre EØS-land. Det er viktig å skille mellom
behovet for et ryddig regelverk for offentlige innkjøp
og tiltak for å styrke lærlingeordningen. Disse
medlemmer går på denne bakgrunn mot forslaget
om å gi oppdragsgivere adgang til å benytte lærlingklausul.
Kontraktørproblematikken vart inngåande drøfta
i samband med handsaminga av Ot.prp. nr. 71 (1997-1998). Fleirtalet
peikte ved det høvet på vanskane med å definere
kontraktøromgrepet eintydig. Komiteen vil
understreke at det store fleirtalet av enkeltmannsforetak er seriøse
og driv etter reglane, og at dette er bedrifter samfunnet treng
og bør oppmuntre til. Fleirtalet ba på same tid
Regjeringa utforme forskriftene slik at ein unngår tilbydarar
som omgår faglege rettar og dei sosiale kostnadene ved å ha
eigne tilsette. Komiteen er samd med Regjeringa i
innvendingane mot dagens antikontraktørklausul, og i at omsynet
bak klausulen kan ivaretakast godt på den måten
Regjeringa skisserer, gjennom ei utvida HMS-eigenmelding.