Etter de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler (kostmetoden)
skal investeringer i selskapsandeler vurderes til anskaffelseskost,
og nedskrives ved et eventuelt verdifall som ikke forventes å være
forbigående, jf. regnskapsloven § 5-3.
Utbytte og andre utdelinger fra datterselskap resultatføres.
Både egenkapitalmetoden og bruttometoden er unntak fra
de generelle vurderingsreglene.
Vurdering etter egenkapitalmetoden innebærer etter regnskapsloven § 5-17
tredje ledd at:
1. Investeringen skal vurderes til den
regnskapspliktiges andel av egenkapitalen, og resultatandelen skal
inntektsføres eller kostnadsføres.
2. På kjøpstidspunktet skal investeringen
vurderes til anskaffelseskost.
3. Resultatandelen fratrukket utdelinger fra selskapet skal
tillegges investeringen i balansen. Ved beregning av resultatandelen
skal det tas hensyn til mer- eller mindreverdier på kjøpstidspunktet og
interngevinster.
4. I selskapsregnskapet skal fond for vurderingsforskjeller
være lik en positiv differanse mellom investeringens balanseførte
verdi og dens anskaffelseskost.
Regnskapsføring etter bruttometoden innebærer at
deltakeren regnskapsfører sin andel av inntekter, kostnader,
eiendeler og gjeld, jf. regnskapsloven § 5-18
annet ledd. Metoden tilsvarer egenkapitalmetoden, men innebærer
en mer omfattende spesifisering.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for gjeldende
rett og EØS rett på dette området, for
bakgrunnen for lovforslaget og for den høring som departementet
gjennomførte med frist for merknader 12. mai 2000.
Departementet slutter seg i det vesentlige til de argumenter
som er anført for å utsette den endelige vurderingen
av om det bør være plikt til å anvende
egenkapitalmetoden til evalueringen av regnskapsloven etter tre
regnskapsår. Denne evalueringen kan påbegynnes
etter innleveringen av årsregnskapene for 2001. Fristen
for innlevering av årsregnskapene for 2001 er 1. august
2002. Departementet anser ut fra dette at den gjeldende overgangsregelen
som gjør egenkapitalmetoden valgfri for regnskapsåret
1999, bør utvides til å omfatte regnskapsårene
2000 til og med 2003. I høringen av egenkapitalmetoden
som er gjennomført nå, har departementet mottatt
grundige innspill som bør kunne danne et godt utgangspunkt for
en endelig vurdering av egenkapitalmetoden ved den kommende evalueringen
av regnskapsloven. Det vises til forslag til endringer i regnskapsloven § 9-3 sjette
ledd.
Departementet viser til at FNH, NHO og Kreditttilsynet mener
at egenkapitalmetoden bør være obligatorisk for
livsforsikringsselskaper. Departementet er enig med disse i at den
særskilte funksjon livsforsikringsselskapenes regnskaper
har ved at det danner grunnlag for overskuddsdeling mellom eiere
og kunder, tilsier at egenkapitalmetoden bør være
obligatorisk for disse selskapene. Departementet vil derfor fastsette
en forskriftsendring om at egenkapitalmetoden skal være
obligatorisk for livsforsikringsselskaper.
Departementet anser på samme måte som Kreditttilsynet
at tilsynshensyn taler for at egenkapitalmetoden bør være
obligatorisk også for banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper.
På den annen side legger departementet vekt på at
finansinstitusjonene i den foreslåtte overgangsperioden
fram til evalueringen av regnskapsloven bør ha samme fleksibilitet
som andre regnskapspliktige på dette punktet. I 1999 hadde
disse institusjonene samme valgadgang som andre foretak. Departementet
har etter en konkret avveining kommet til at det fortsatt bør
være valgfrihet for banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper,
til tross for at dette kan innebære en viss svekkelse av
myndighetenes analysegrunnlag. Departementet legger vekt på at
dette foreløpig vil gjelde innen en overgangsperiode. Kredittilsynet
opplyser at flere banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper
anvendte egenkapitalmetoden for 1999. Det vil være naturlig å se
på utviklingen av bruken av egenkapitalmetoden blant disse
institusjonene ved evalueringen av regnskapsloven fra 2002.
Etter regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr.
4 skal en positiv differanse mellom investering i datterselskap
og tilknyttet selskap vurdert etter egenkapitalmetoden og dens anskaffelseskost
avsettes til fond for vurderingsforskjeller. Fondet kan ikke være
negativt. Tilsvarende gjelder for deltakelse i felles kontrollert virksomhet
etter regnskapsloven § 5-18 annet ledd. I Ot.prp.
nr. 43 (1998-1999) er det i særmerknaden til regnskapsloven § 5-17
tredje ledd nr. 4 (s. 30) presisert at beregningen skal gjøres
separat for hver investering. Det er videre angitt i proposisjonen
pkt. 4.5 at det kan vurderes å åpne for negativt
fond for vurderingsforskjeller i forbindelse med evalueringen av regnskapsloven
etter tre regnskapsår. I høringsnotatet varslet
departementet at denne vurderingen nå er framskyndet. Det
legges i proposisjonen her opp til å vurdere egenkapitalmetoden
fra 2002. En vil derfor ikke foreta en endelig vurdering av negativt
fond for vurderingsforskjeller nå. Departementet ser likevel ikke
vesentlige betenkeligheter ved å åpne for at den enkelte
investering kan gi negativt bidrag til fond for vurderingsforskjeller,
så lenge det samlede fondet ikke kan være negativt.
Departementet går inn for en slik justering nå.
Det foreslås å presisere dette i lovteksten ved å benevne
investeringene i datterselskaper og tilknyttede selskaper i flertall.
Se forslag til endringer i regnskapsloven § 5-17
tredje ledd nr. 4.
Uklarheter knyttet til reglene om avsetning til fond for vurderingsforskjeller
har vært anført som et særskilt problem
i forhold til selskapsrettslige regler om fri og bundet egenkapital.
Disse reglene kan videre ha skattemessig betydning, særlig
for systemet med godtgjørelse i utbyttebeskatningen. Departementet har
vurdert om det er særskilt behov for avklaring av problemstillinger
knyttet til plikt til avsetning til fond for vurderingsforskjeller.
Den norske Revisorforening har gjennomgått en rekke ulike
egenkapitaltransaksjoner mv. der det kan være uklart hva
som skal avsettes til fond for vurderingsforskjeller. Resultatet
av gjennomgangen er sendt ut til foreningens medlemmer og fulgte
som vedlegg til foreningens høringsuttalelse. Revisorforeningen
har med dette antakelig gjennomført den til nå grundigste
gjennomgangen av reglene om fond for vurderingsforskjeller. Departementet
viser til at revisorforeningen konkluderer med at en endring av
loven slik at fondets størrelse igjen skal fastsettes basert
på inntektsstrømmer, løser noen problemer
men samtidig skaper andre problemer. Foreningen anbefaler derfor å beholde
lovregler basert på beholdninger. Departementet anser på samme
måte som revisorforeningen at en antakelig ikke vil skape
noen vesentlig klarere situasjon ved å endre reglene om
fond for vurderingsforskjeller på dette punktet. Til dette
kommer begrunnelsen i Ot.prp. nr. 43 (1998-1999) for å endre
bestemmelsen fra å være basert på inntektsstrømmer
til å være basert på beholdninger. Departementet
la vekt på at dette vil gi en bedre beskrivelse av fondets
virkemåte (proposisjonen pkt. 4.5 s. 17). Departementet
anser ut fra dette at det vil være mest hensiktsmessig å vurdere
en justering i loven på dette punktet i forbindelse med
en mer endelig vurdering av egenkapitalmetoden fra 2002.
De problemer som har vært tatt opp i forhold til fond
for vurderingsforskjeller, henger først og fremst sammen
med ulike egenkapitaltransaksjoner (kapitalnedsettelse, kapitalforhøyelse,
fusjon, fisjon mv.) eller transaksjoner mellom foretak i samme konsern. Det
kan også være uklart hvordan kjøp og
salg av aksjer i datterselskap og tilknyttet selskap på ulike
tidspunkter og til ulik pris skal påvirke avsetningene
til fond for vurderingsforskjeller (suksessive oppkjøp mv.).
Departementet har vurdert om det bør fastsettes en generelt
utformet særregel som angir at det for slike transaksjonstyper
i samsvar med god regnskapsskikk kan avsettes til fond for vurderingsforskjeller slik
at fri egenkapital ikke endres i forhold til om investeringen var
vurdert etter generelle vurderingsregler (anskaffelseskost). Departementet
antar at en på den måten vil unngå enkelte
problemer som skyldes at behandlingen av enkelte transaksjoner etter
ordlyden i gjeldende bestemmelse ikke vil samsvare med formålet
med fond for vurderingsforskjeller. En slik bestemmelse vil for
de transaksjoner som dekkes, angi avsetningene til fond for vurderingsforskjeller
ut fra formålet med fondet. Størrelsen på avsetningene
vil ikke være klart angitt i loven. Dette kan anses som
en ulempe i forhold til at bestemmelsen har direkte betydning for
den selskapsrettslige reguleringen av bundet egenkapital. Det er
videre en fare for at uklarhet vil bestå også med
en slik regel. Departementet legger vekt på at det bør
være mulig å praktisere bestemmelsen om fond for
vurderingsforskjeller innen tilsiktede rammer også i de
tilfeller som er omtalt her. En bestemmelse som nevnt vil legge
til rette for det. Det er etter departementets vurdering av betydning å legge til
rette for praktikable løsninger, slik at flere foretak vil
velge å ta egenkapitalmetoden i bruk. Departementet går
derfor inn for en særregel som nevnt. Det vil være
lite hensiktsmessig å fastsette detaljerte regler for alle
de særtilfeller der det kan være uklart hva som skal
avsettes til fond for vurderingsforskjeller. Det er heller ikke
hensiktsmessig at departementet skal ta stilling til alle slike
detaljspørsmål. En bestemmelse som nevnt anses å være
en praktisk tilnærming til å oppnå praktikable
løsninger. Ved vurderingen av de enkelte særtilfellene,
vil god regnskapsskikk i enkelte tilfeller gi anvisning, jf. særlig
de foreløpige regnskapsstandardene om konsernregnskap (1999)
og investering i tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet
(1999). Den norske Revisorforenings gjennomgang vil også kunne
være retningsgivende for de tilfeller som er dekket der.
Departementet går etter en samlet vurdering inn for et
tillegg til den gjeldende bestemmelsen om fond for vurderingsforskjeller
i regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 om at
differanse mellom investeringens balanseførte verdi og
dens anskaffelseskost som oppstår som følge av
omsetning av andeler i selskapet, egenkapitaltransaksjoner eller transaksjoner
mellom foretak i samme konsern skal avsettes til fond for vurderingsforskjeller,
slik at fri egenkapital ikke endres i forhold til om investeringen var
vurdert etter generelle vurderingsregler (anskaffelseskost). Det
vises til forslag til regnskapsloven § 5-17 tredje
ledd nr. 4 nytt tredje punktum.
Etter gjeldende rett skal investeringer i tilknyttede selskaper
og deltakelse i felles kontrollert virksomhet vurderes etter egenkapitalmetoden
(bruttometoden) i konsernregnskapet. For foretak med slike investeringer
men som ikke utarbeider konsernregnskap, er det nå valgfritt å anvende
egenkapitalmetoden. Departementet viser til at Økokrim,
NHO og FNH mener at en bør vurdere obligatorisk bruk av
egenkapitalmetoden for store og mellomstore foretak som ikke har
datterselskaper og dermed heller ikke utarbeider konsernregnskap,
og som samtidig har investeringer i tilknyttede selskaper eller
deltar i felles kontrollert virksomhet. Departementet anser at hensynene
til informasjon og sammenlignbarhet tilsier en særskilt
plikt for disse foretakene til å anvende egenkapitalmetoden
(bruttometoden) i selskapsregnskapet. Departementet anser likevel
at også denne vurderingen mest hensiktsmessig kan gjøres
ved evalueringen av regnskapsloven etter tre regnskapsår
og foreslår ikke særregler om dette i proposisjonen
her.
Departementet viser til at Kredittilsynet har tatt opp at interngevinster
etter gjeldende god regnskapsskikk ikke elimineres ved bruk av kostmetoden
(i motsetning til ved bruk av egenkapitalmetoden). Dette innebærer
at gevinster som oppstår ved transaksjoner mellom foretak
i samme konsern kan danne grunnlag for utdeling av utbytte. Finansdepartementet anser
som et klart utgangspunkt at det er uheldig at interngevinster kan
danne grunnlag for utdeling av utbytte. Slike gevinster bør
i denne sammenheng anses som ikke realiserte, slik betraktningsmåten
er ved bruk av egenkapitalmetoden. Departementet har merket seg
at Norsk RegnskapsStiftelse vurderer denne problemstillingen. Departementet
vil overvåke utviklingen av god regnskapsskikk på området
fram mot evalueringen av regnskapsloven fra 2002. Departementet
vil ut fra dette vurdere om det er behov for særskilt regulering
i regnskaps- eller aksjelovgivningen.
Eliminering av interngevinst, som etter gjeldende god regnskapsskikk
skal foretas ved anvendelse av egenkapitalmetoden men ikke etter
generelle vurderingsregler, kan medføre at balanseført
verdi av investeringen reduseres i forhold til vurdering etter generelle
vurderingsregler (anskaffelseskost). Etter regnskapsloven § 5-17
tredje ledd nr. 4 skal differansen mellom disse størrelsene
avsettes til fond for vurderingsforskjeller. Anvendelse av bestemmelsen
kan derfor føre til at interngevinst gir grunnlag for utbytte også ved
bruk av egenkapitalmetoden. Departementet anser at det er behov
for en presisering i loven for å hindre at interngevinst
eliminert etter egenkapitalmetoden på denne måten
kan danne grunnlag for utdeling av utbytte. Det vises til forslag
til regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 nytt
annet punktum.
Ved endringen av regnskapsloven § 5-17 tredje ledd
nr. 4 ved lov 18. juni 1999 nr. 41 (Ot.prp. nr. 43 (1998-1999)),
er det ved en inkurie ikke lenger samsvar mellom bestemmelsene i
aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-3 om fond
for vurderingsforskjeller og regnskapsloven § 5-17
tredje ledd nr. 4. Departementet foreslår tekniske endringer
i aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-3 for å rette
på dette.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til
endringer i regnskapsloven § 9-3 sjette ledd, § 5-17 tredje
ledd nr. 4, herunder nytt annet og tredje punktum, samt til de foreslåtte
tekniske endringer i aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-3.