Etter gjeldende rett er den klare hovedregelen at fordringer
fritt kan overdras. Adgangen til fri overdragelse kan likevel være
avskåret eller innskrenket ved lov eller avtale. I den
forbindelse nevnes bl.a. finansavtaleloven § 45
som sier at lånefordringer kan overdras til finansinstitusjoner
og lignende institusjoner, og at fordringen også kan overdras
til andre dersom låntakeren samtykker i dette.
Banklovkommisjonen har undersøkt rettstilstanden på området
i en rekke land. Det fremgår at det i alle de aktuelle
land er adgang til å overdra fordringer. Det kreves ikke
samtykke fra skyldneren. Ingen av landene har regler om forkjøpsrett
for skyldneren ved overdragelse.
Banklovkommisjonen foreslår i samsvar med Stortingets
vedtak en ny § 45 om forkjøpsrett i finansavtaleloven.
Det har vært delte meninger i kommisjonen om behovet for
en regel om forkjøpsrett. Kommisjonen mener samlet det
er behov for andre lovtiltak, herunder i inkassoloven, for å løse
de problemer som var fremme i forbindelse med Stortingets vedtak,
og at en forkjøpsrett ikke vil være tilstrekkelig
til å ivareta de hensyn som etter kommisjonens syn ligger
under stortingsvedtaket.
Banklovkommisjonens forslag gjelder i utgangspunktet overdragelse
av fordringer ved lån til forbruker. Videre gjelder forslaget
også overdragelse av fordringer knyttet til kausjon uavhengig
av om låntakeren er forbruker.
Når det gjelder prisfastsettelse i tilknytning til en eventuell
forkjøpsrett uttaler Banklovkommisjonen bl.a. at det eneste
sikre holdepunkt for prissettingen ved porteføljeoverdragelser
er det vederlag som er betalt for hele porteføljen. Med
dette som utgangspunkt er det mulig å beregne en gjennomsnittspris
for de enkelte lånefordringer. En gjennomsnittlig prissetting vil
imidlertid etter kommisjonens oppfatning ikke ta tilstrekkelig hensyn
til variasjonene når det gjelder verdi og forventet inndrivingsmulighet
for de enkelte fordringene i porteføljen.
Kommisjonen foreslår ut fra dette å knytte
prisen på den enkelte lånefordring til det dobbelte
av det gjennomsnittlige prisnivå for fordringene i porteføljen.
Også dersom lånefordringen unntaksvis skulle bli avhendet
enkeltvis, foreslår kommisjonen at forkjøpsrettsprisen
bør legges på det dobbelte av avtalt pris. En lovbestemmelse
som bare fastsetter prisen til avtalt pris, vil kunne gjøre
det vanskeligere for långiveren å utnytte den
markedsmessige restverdi som ligger i fordringen. Det foreslås
også en regel som gir adgang til å sette prisen
ned dersom den etter omstendighetene vil virke urimelig høy.
Høringsinstansene er delt i synet på innføring
av forkjøpsrett ved overdragelse av fordringer. Blant de som
støtter forslaget pekes det bl.a. på at det lett
fremstår som urimelig at en fordring selges til en oppkrever
for et så lavt beløp at skyldneren selv ville
hatt muligheten til å innfri. Flere bemerker likevel at
de foreslåtte endringene i inkassoloven vil være
av minst like stor betydning for å beskytte forbrukerne
mot pågående inndrivingsmetoder. Det er også ulike
syn på Banklovkommisjonens forslag til prisberegning. Det lanseres
en tanke om en offentlig refinansieringsinstitusjon som kan gi skyldnere
refinansieringslån på gunstige betingelser.
Blant de som går mot forslaget fremheves det bl.a. at
de aktuelle problemstillinger best kan løses gjennom endringer
i inkassoloven. Det pekes på at forslaget om forkjøpsrett åpner
for at skyldneren vil kunne få sanert store deler av sin
gjeld som følge av et kreditorskifte. Flere mener at forkjøpsrettsbestemmelsene ikke
må omfatte porteføljeoverdragelse der dette er
et ledd i selskapsrettslige eller markedsmessige omstillinger og
tilpasninger. Problemet med å finne frem til det beløp
debitor skal betale dersom forkjøpsretten skal benyttes,
er i seg selv et argument mot forkjøpsrett.
Justisdepartementet er for sin del kommet til at det på bakgrunn
av innvendingene i høringsrunden vil frarå Stortinget å vedta
en bestemmelse om forkjøpsrett for låntakere.
Etter departementets syn kan en slik forkjøpsrett få uheldige
virkninger for utviklingen av effektive finansmarkeder, og skape
risiko for at enkelte låntakeres betalingsvilje blir redusert.
Selv om en forkjøpsrett kan være til fordel for
den enkelte låntaker som måtte benytte seg av
den, vil det være en fordel som kan virke vilkårlig
i forhold til andre låntakere og andre, mer generelle former
for gjeldssanering. Hovedhensyn som en forkjøpsrett skal
ivareta - å motvirke uheldige innkrevingsmetoder og lette
vanskeligstilte skyldneres stilling - kan etter departementets syn ivaretas
bedre ved andre lovtiltak, jf. proposisjonen kap. 4 og 6. En nærmere
utdyping av departementets vurderinger fremgår i proposisjonen
kap. 3.5.2 - 3.5.10. Det reises bl.a. spørsmål
ved om innføring av forkjøpsrett for låntakere
vil være i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.
Etter dette fremmer departementet i proposisjonen ikke forslag
om en bestemmelse i finansavtaleloven om forkjøpsrett for
låntakere.
Komiteen viser til at Stortinget i
forbindelse med behandlingen av finansavtaleloven ba Regjeringen
komme tilbake med forslag som åpner for at låntakere
får forkjøpsrett når fordringen overdras.
Det ble i begrunnelsen for forslaget vist til ulike hensyn, som
bl.a. et bedre vern mot å skulle forholde seg til nye kreditorer
med fare for å bli utsatt for aktører som benytter
harde inndrivingsmetoder. Komiteen viser til at departementet
har fulgt opp dette ved å presentere et slikt forslag fra
Banklovkommisjonen som har utredet spørsmålet. Komiteen merker
seg at Banklovkommisjonen fremhever at den legger frem sitt forslag
fordi den er bedt om det og at det i kommisjonen har vært
ulike syn på behovet for forkjøpsrett og i hvilken
grad dette vil bidra til å styrke låntakernes stilling.
Komiteen legger vekt på at kommisjonen
mener de hensyn Stortinget var opptatt av, best kan løses ved
endringer i inkassoloven som kommisjonen også foreslår
(jf. kap. 4).
Komiteen merker seg at det har vært delte
meninger og til dels sterke innvendinger blant høringsinstansene
når det gjelder spørsmålet om forkjøpsrett.
Komiteen merker seg videre at departementet på bakgrunn
av innvendingene i høringsrunden vil frarå Stortinget å vedta
en bestemmelse i finansavtaleloven om forkjøpsrett for
låntakere.
Komiteen viser til at forslaget om forkjøpsrett i
finansavtaleloven i hovedsak vil gjelde ved overdragelse av forfalte
og vesentlig misligholdte lån til forbruker. Undersøkelser
tyder på at det i dag først og fremst er andre
kundefordringer (f.eks. vederlag for kjøp av varer og tjenester)
som overdras, men dette ligger utenfor forslaget til forkjøpsrett.
Komiteen mener at finansavtaleloven i utgangspunktet
gir låntakeren et godt vern mot eventuelle uønskede
konsekvenser av et kreditorskifte. Det vises her til at skyldneren
ikke rettslig sett skal komme i noen dårligere stilling
ved at fordringen overdras, og at dette uten låntakers
samtykke bare kan skje til annen finansinstitusjon.
Ved overdragelse til annen finansinstitusjon skal reglene i loven
gjelde også i forholdet mellom låntakeren og de
som har overtatt fordringen. Det betyr at låntakeren vil
beholde alle rettigheter etter finansavtaleloven og eventuelle innsigelser
eller motkrav i forhold til den opprinnelige kreditoren. Långiveren
skal varsle låntakeren om overdragelsen. Låntakeren
gis mulighet til å tilbakebetale lånet uten at
det påløper gebyr og eventuelt selv flytte lånet
til annen institusjon.
Krav om samtykke fra låntaker ved overdragelse av lånefordringen
til andre enn finansinstitusjoner reduserer faren for å stå overfor
useriøse aktører og harde inndrivingsmetoder. Komiteen vil
uansett påpeke at inndriving med ulovlige metoder må løses
med strafferettslige virkemidler (kap. 6).
Komiteen viser til at det verken ved behandlingen
av finansavtaleloven eller senere er vurdert forslag om en regel
om samtykke også der en lånefordring overdras
til en annen finansinstitusjon. Komiteen mener at
et slikt forslag om ytterligere begrensning i adgangen til overdragelse
av fordringer også bør vurderes, og fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere forslag om krav
til samtykke i finansavtaleloven når forbrukerlån overdras
til en annen finansinstitusjon.»
Komiteen registerer at det både
i kommisjonens utredning og i høringsrunden er påpekt
problemer knyttet til prisfastsettelse av fordringer som overdras.
Særlig vil dette gjelde ved porteføljeoverdragelser,
som vil være situasjonen i de fleste tilfeller. Videre
synes det vanskelig å finne løsninger der forfalte
lånefordringer overdras sammen med andre aktiva og hvordan
grensen skal trekkes mellom virksomhetsoverdragelse og fordringsoverdragelse.
Det vil her være omgåelsesmuligheter som det ikke
er funnet noe klart svar på.
Komiteen er enig i at det kan virke støtende
at fordringen selges til et så lavt beløp at låntakeren
selv kunne hatt mulighet til å innfri lånet. Samtidig
kan det neppe sies å være urimelig at låntakeren
er ansvarlig for å tilbakebetale de pengene vedkommende
faktisk har lånt. Komiteen viser til at
flere høringsinstanser påpeker faren for at debitorer
vil spekulere i en forkjøpsrett ved at betalingen av fordringen
blir trenert inntil den blir overdratt, slik at gjeldsansvaret kan
innfris for en lavere sum enn pålydende.
Komiteen peker på at en forkjøpsrett
vil ha en gjeldssanerende effekt. Det sentrale utgangspunkt for eksisterende
bestemmelser knyttet til gjeldsordninger er at skyldnerens totale økonomiske
situasjon legges til grunn. En forkjøpsrett vil åpne
for gjeldssanering på grunnlag av et kreditorskifte. Rene
tilfeldigheter vil avgjøre hvilke skyldnere som vil nyte
godt av dette, og det er ingen sikkerhet for at det er de skyldnere som
trenger det mest som oppnår lettelse i gjeldsansvaret. Komiteen mener
at privatpersoners muligheter til gjeldssanering og vern mot kreditorforfølgning
bør skje ved endringer i gjeldsordningsloven, konkursloven
og/eller dekningsloven.
Komiteen merker seg for øvrig at Barne-
og familiedepartementet har sendt på høring forslag
til endringer i gjeldsordningsloven, hvor hovedhensynet har vært å bidra
til større likhet og rettferdighet for de gjeldsrammede.
På bakgrunn av de ovennevnte innvendinger og problemer
i forhold til forslaget om en forkjøpsrett i finansavtaleloven,
mener komiteen at intensjonen med å beskytte
låntakere ytterligere best kan skje ved endinger i andre
lover og regler. Komiteen viser her til innstillingen
når det gjelder endringer i inkassoloven og andre forslag
i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å beskytte
låntakeren ytterligere i forhold til de regler i finansavtaleloven som
begrenser adgangen til overdragelse av fordringer. Etter disse
medlemmers mening bør låntakeren enten
ha anledning til å kjøpe fordringen på seg selv
når denne fremsettes til salg av lånegiveren,
eller kunne reservere seg mot videresalg. Disse medlemmer mener
at det kan fremstå som støtende at fordringen
selges til et så lavt beløp at låntakeren
selv kunne hatt mulighet til å innfri lånet med
tilsvarende beløp. Disse medlemmer mener
det vil være rimelig at låntaker gis tilbud om å kjøpe
fordringen på samme vilkår som det lånegiveren
er villig til å selge fordringen for til en tredjepart,
eller at låntaker alternativt skal kunne beskytte seg gjennom
adgang til å nekte videresalg av fordringen til andre finansinstitusjoner
enn den avtalen opprinnelig er inngått med.
Disse medlemmer viser til at ved overdragelser
av fordringer har debitor (låntaker) som en avtalepart
en mer beskyttelsesverdig interesse enn den tredjepart som ønsker å kjøpe
fordringen. Disse medlemmer understreker at forslaget
ikke er en særskilt favorisering av debitor så lenge
denne må kjøpe fordringen til samme pris som den
fra kreditors side skal selges for. Disse medlemmer mener
at en eventuell regel om forkjøpsrett eller samtykke skal begrenses
til å gjelde forbrukerforhold.
Etter disse medlemmers mening vil det viktigste
med en lovfestet forkjøpsrett eller innføring
av krav om samtykke være å gjøre det
mindre attraktivt for finansinstitusjoner å selge ut deler
av sin forbrukerlånportefølje, og disse
medlemmer mener i tråd med Forbrukerrådet
at en forkjøpsrett vil gjøre det mer attraktivt å komme
frem til gode gjeldssaneringsordninger med låntaker direkte.
Disse medlemmer ønsker på denne
bakgrunn enten en ordning som åpner for at låntaker
som er forbruker får forkjøpsrett når
fordringen overdras, eller kan reservere seg mot at lånet
overføres til andre finansinstitusjoner.
Disse medlemmer konstaterer at det ikke er flertall
for å innføre en forkjøpsrett og støtter
på denne bakgrunn forslaget om krav til samtykke når
forbrukslån overføres til annen finansinstitusjon.