4.1 Sammendrag - Ot.prp. nr. 26 (2000-2001)

Innføring av krav til inkassobevilling for virksomheter som driver med oppkjøp og egen inndriving av forfalte pengekrav

Oppkjøp av fordringer for inndriving er en form for egeninkasso som bare faller inn under enkelte av inkassolovens regler, herunder kravet om god inkassoskikk i loven § 8. Oppkjøp og inndriving av fordringer faller imidlertid i hovedsak utenfor de regler om bevilling, tilsyn og kontroll m.v. som loven fastlegger for utførelse av inkassovirksomhet etter oppdrag fra andre (fremmedinkasso).

Banklovkommisjonen fremmer forslag om at virksomhet som nevnt undergis i hovedsak samme regler som annen inkassovirksomhet. Utgangspunktet for en lovreguleringen er å få brakt virksomheten inn i betryggende former. De viktigste rettslige konsekvenser av forslaget vil være at slike former for egeninkasso ikke kan drives uten bevilling etter inkassoloven, og at lovens bestemmelser om utførelse av inkassovirksomhet vil gjelde tilsvarende, samt at virksomheten blir undergitt tilsyn av Kredittilsynet.

Banklovkommisjonens forslag støttes av flere høringsinstanser. Den eneste av høringsinstansene som har innvendinger mot forslaget, er Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen.

Departementet slutter seg til forslaget om å kreve bevilling for oppkjøp av forfalte fordringer og egeninkasso av disse. I motsetning til Banklovkommisjonen er departementet av den oppfatning at det bør innføres et tosporet bevillingssystem, slik at bevilling til å drive alminnelig fremmedinkasso skilles fra retten til å drive innkreving av egne oppkjøpte fordringer. En kombinasjon av fremmedinkasso og oppkjøp og inndriving av fordringer kan etter departementets syn være i strid med kravet om god inkassoskikk. Departementet er for øvrig enig med Banklovkommisjonen i at advokatbevilling ikke bør innebære rett til å drive oppkjøp av fordringer.

Det er ikke gitt at alle reglene i inkassoloven bør få anvendelse ved egen inndriving av oppkjøpte krav. I motsetning til Banklovkommisjonen mener departementet at det bl.a. ikke er grunn til å kreve at foretak som driver oppkjøp av fordringer, skal være suffisient (f.eks. at foretakets aktiva overstiger gjelden) eller stille sikkerhet iht. § 23. For øvrig må bestemmelsene i inkassoloven få lik anvendelse for fremmedinkasso og egen inndriving av oppkjøpte fordringer så langt de passer.

Det vises til lovforslaget § 2, første ledd, samt §§ 4, 5 og 23.

Innføring av inkassobevilling for foretak i stedet for personlig bevilling

Bevilling til å drive inkassovirksomhet er i dag en personlig bevilling, og et foretak vil kunne fortsette sin virksomhet selv om bevillingshaver mister bevillingen ved at ny bevillingshaver ansettes. Større inkassoforetak har vanligvis flere ansatte med bevilling.

Det er etter kommisjonens syn foretakets styre og ledelse som bør ha det offentligrettslige ansvar for at de regler som gjelder for inkassovirksomhet, blir overholdt. Ved alvorlig brudd på reglene bør det således være foretaket, og ikke en ansatt som bevillingshaver, som mister retten til fortsatt virksomhet. Kommisjonen mener at også finansinstitusjoner som vil engasjere seg i oppkjøp og inndriving av forfalte fordringer, bør undergis kravet om bevilling for inkassovirksomhet.

Banklovkommisjonens forslag støttes av en rekke høringsinstanser. Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen mener imidlertid at et krav om bevilling ikke bør omfatte finansinstitusjoner. Norske Inkassobyråers Forening mener at det vil være et problem at muligheten for personlig inkassobevilling bortfaller. Også Kredittilsynet har enkelte kritiske merknader. Tilsynsrådet for advokatvirksomhet uttaler at forslaget medfører en oppsplitting av tilsynet med advokater som er uheldig.

Departementet er enig med kommisjonen i at inkassoloven bør endres slik at bevilling til å drive inkassovirksomhet er knyttet til foretaket. Departementet mener imidlertid at man fortsatt også bør ha et personlig ansvar for den som driver inkassovirksomhet, og foreslår at ordningen med personlig inkassobevilling videreføres for den som faktisk leder inkassovirksomheten, i tillegg til kravet om foretaksbevilling. Dersom den personlige bevillingen faller bort, mister også foretaket sin bevilling.

Loven er ikke til hinder for at enkeltpersoner som driver inkasso i eget navn kan få bevilling, men denne bevillingen må knyttes til personens virksomhet som enpersonsforetak. Endringen bør imidlertid ikke medføre at enmannsforetak må oppfylle suffisienskravet.

Departementet er enig med Kredittilsynet i at det ikke synes nødvendig å kreve tidligere erfaring fra inkassovirksomhet for å få bevilling til å drive oppkjøp og egen inndriving av pengekrav. Det foreslås derfor et system der Kredittilsynet kan stille særlige vilkår overfor foretak som søker om bevilling til å drive oppkjøp og inndriving av fordringer.

Departementet finner ikke grunn til å foreslå endringer i reglene om tilsyn overfor advokatvirksomhet, og tar derfor ikke opp forslaget om at Kredittilsynet kan frata advokater rett til å drive inkassovirksomhet. Departementet mener videre at institusjoner som har bevilling som finansinstitusjon ikke i tillegg behøver bevilling etter inkassoloven for å drive oppkjøp og inndriving av fordringer.

Det vises til lovforslaget § 2, annet ledd, samt §§ 4 og 5, og tekniske endringer av §§ 6, 7 og 26.

4.2 Sammendrag - Dokument nr. 8:76 (1999-2000)

Stortingsrepresentant Odd Einar Dørum har den 8. juni 2000 fremsatt følgende forslag til endring av inkassoloven § 2 første ledd:

«§ 2 første ledd skal lyde:

Med inkassovirksomhet menes ervervsmessig eller stadig inndriving av forfalte pengekrav for andre, samt oppkjøp og inndriving av forfalte pengekrav for egen regning.»

I begrunnelsen for forslaget vises det bl.a. til at i de senere år har virksomhet basert på oppkjøp og inndriving av forfalte fordringer fått et større omfang. Det bør etter forslagsstillers syn være slik at låntakeren ikke kommer i en annen og dårligere situasjon som følge av at kravet blir overdratt. Erververe av forfalte fordringer må i dag ikke ha noen form for offentlig tillatelse for å drive denne virksomheten. De er heller ikke underlagt offentlig tilsyn. Forslagsstiller viser til at vi har sett nye aktører i dette markedet som har sitt utspring fra MC-klubben Bandidos. Dagens lovgivning tar ikke høyde for denne utviklingen. Det er derfor nødvendig raskt å forta lovendinger for å sikre at den nevnte virksomhet kommer inn under offentlig tilsyn og kontroll ved at den behandles som inkassovirksomhet etter inkassoloven.

Også erververe av fordringer for inndriving er underlagt inkassolovens krav til «god inkassoskikk». Enkelte foretak som driver slik virksomhet benytter likevel metoder overfor skyldnere som er uønskede eller i strid med inkassoloven. Dersom oppkjøp av forfalte fordringer underlegges konsesjonsplikt, vil erververe av slike fordringer være underlagt Kredittilsynets kontroll også etter at konsesjon er gitt.

4.3 Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til forslaget i Ot.prp. nr. 26 (2000-2001) fra departementet og Banklovkommisjonen om å kreve bevilling for oppkjøp av forfalte fordringer og egeninkasso av disse. Komiteen viser i denne sammenheng også til tilsvarende forslag fra stortingsrepresentant Odd Einar Dørum i Dokument nr. 8:76 (1999-2000), jf. uttalelse til forslaget fra justisministeren ved brev til komiteen av 26. juli 2000.

Komiteen er enig i intensjonen som ligger til grunn for begge forslagene, og mener det haster å få vedtatt en lovendring som regulerer useriøs inkassovirksomhet. Komiteen peker på at departementet i proposisjonen foreslår en annen lovteknisk utforming enn forslaget i Dokument nr. 8:76 (1999-2000), og komiteen støtter departementets forslag.

Komiteen er kjent med at det har vokst frem egne miljøer som spesialiserer seg på oppkjøp og inndriving av forfalte fordringer. En viktig forutsetning fra låntagers side bør i slike situasjoner være at låntager ikke kommer i en dårligere situasjon, som følge av at lånet er overdratt til andre enn den låntager opprinnelig inngikk en avtale med. Komiteen er kjent med at betalingssvake debitorer i mange tilfeller presses til å betale mer av gjelden enn de ville ha gjort om det opprinnelige kundeforholdet bestod.

Komiteen viser til behandlingen av finansavtaleloven, Innst. O. nr. 81 (1998-1999) der justiskomiteen fastslo at useriøs inndriving av fordringer basert på press måtte reguleres bedre enn hittil, og at låntagere som hadde inngått avtaler med f.eks en ordinær bank, ikke måtte oppleve å få sitt låneforhold overført til mer useriøse aktører uten noen innflytelse til å påvirke forholdet. Komiteen uttaler bl.a.:

«Komiteen viser til at en låneavtale først og fremst dreier seg om en avtale mellom långiver og låntaker. Dersom en tredjemann bringes inn i avtalen, er det viktig å sikre at partene er orientert, og dessuten at rettsvernet for låntaker står like sterkt. Komiteen er enig i at det må være adgang til å overdra fordringer, men låntakeren må ikke komme i noe dårligere stilling fordi fordringen blir overdratt.»

Komiteen finner det ikke lenger akseptabelt at selskap som kjøper opp forfalte fordringer ikke har noen form for offentlig godkjennelse eller offentlig tilsyn. Komiteen er kjent med at kriminelle mc-miljøer opptrer som aktører i dette markedet, og ønsker en rask lovendring for å sikre at inkassovirksomhet kommer under offentlig tilsyn og kontroll.

Komiteen mener at en utvidelse av bevillingskravet vil gjøre det mulig å kontrollere hvem som driver oppkjøp og inndriving av fordringer og slik forhindre at useriøse foretak og virksomheter får bevilling. En vil videre kunne sikre at de som får bevilling anses egnet til å drive virksomhet som er i samsvar med lovens krav til god inkassoskikk og at virksomheten blir undergitt tilsyn.

Komiteen er enig i at det bør innføres et tosporet bevillingssystem, slik at bevilling til å drive alminnelig fremmedinkasso skilles fra retten til å drive innkreving av egne oppkjøpte fordringer. Bevilling til å drive oppkjøp og inndriving av forfalte pengekrav bør derfor ikke innebære at vedkommende også har rett til å drive fremmedinkasso, ettersom det her bør stilles særlige krav til virksomheten av hensyn til oppdragsgiverne.

Komiteen merker seg at en utvidelse av bevillingskravet betyr at inkassolovens bestemmelser i utgangspunktet får lik anvendelse for fremmedinkasso og egen inndriving av oppkjøpte fordringer. Komiteen er imidlertid enig i departementets vurderinger når det gjelder forslaget om å gi enkelte unntak fra lovens bestemmelser for egeninkasso, for eksempel kravet om å være suffisient eller stille sikkerhet, ettersom egeninkasso ikke innebærer håndtering av klientmidler som ved fremmedinkasso.

Komiteen støtter videre forslaget om at bevilling til å drive inkassovirksomhet knyttes til foretaket, men at krav om personlig inkassobevilling videreføres for den som faktisk leder virksomheten. Slik vil det være mulig å sikre et personlig ansvar for den som driver inkassovirksomhet, men også et mer effektivt tilsyn som kan forholde seg til selskapets reelle ledelse og i større grad enn i dag rette eventuelle sanksjoner mot foretaket.

Komiteen er enig i at det ikke foreslås endringer i reglene om tilsyn overfor advokater når det gjelder inkassovirksomhet, og at finansinstitusjoner gis adgang til å drive oppkjøp og inndriving av fordringer i kraft av bevilling som finansforetak.