Oppkjøp av fordringer for inndriving er en form for
egeninkasso som bare faller inn under enkelte av inkassolovens regler,
herunder kravet om god inkassoskikk i loven § 8.
Oppkjøp og inndriving av fordringer faller imidlertid i
hovedsak utenfor de regler om bevilling, tilsyn og kontroll m.v.
som loven fastlegger for utførelse av inkassovirksomhet
etter oppdrag fra andre (fremmedinkasso).
Banklovkommisjonen fremmer forslag om at virksomhet som nevnt
undergis i hovedsak samme regler som annen inkassovirksomhet. Utgangspunktet for
en lovreguleringen er å få brakt virksomheten
inn i betryggende former. De viktigste rettslige konsekvenser av
forslaget vil være at slike former for egeninkasso ikke
kan drives uten bevilling etter inkassoloven, og at lovens bestemmelser
om utførelse av inkassovirksomhet vil gjelde tilsvarende,
samt at virksomheten blir undergitt tilsyn av Kredittilsynet.
Banklovkommisjonens forslag støttes av flere høringsinstanser.
Den eneste av høringsinstansene som har innvendinger mot
forslaget, er Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen.
Departementet slutter seg til forslaget om å kreve bevilling
for oppkjøp av forfalte fordringer og egeninkasso av disse.
I motsetning til Banklovkommisjonen er departementet av den oppfatning
at det bør innføres et tosporet bevillingssystem,
slik at bevilling til å drive alminnelig fremmedinkasso
skilles fra retten til å drive innkreving av egne oppkjøpte
fordringer. En kombinasjon av fremmedinkasso og oppkjøp
og inndriving av fordringer kan etter departementets syn være
i strid med kravet om god inkassoskikk. Departementet er for øvrig
enig med Banklovkommisjonen i at advokatbevilling ikke bør
innebære rett til å drive oppkjøp av
fordringer.
Det er ikke gitt at alle reglene i inkassoloven bør få anvendelse
ved egen inndriving av oppkjøpte krav. I motsetning til
Banklovkommisjonen mener departementet at det bl.a. ikke er grunn
til å kreve at foretak som driver oppkjøp av fordringer,
skal være suffisient (f.eks. at foretakets aktiva overstiger
gjelden) eller stille sikkerhet iht. § 23. For øvrig
må bestemmelsene i inkassoloven få lik anvendelse
for fremmedinkasso og egen inndriving av oppkjøpte fordringer
så langt de passer.
Det vises til lovforslaget § 2, første ledd,
samt §§ 4, 5 og 23.
Bevilling til å drive inkassovirksomhet er i dag en personlig
bevilling, og et foretak vil kunne fortsette sin virksomhet selv
om bevillingshaver mister bevillingen ved at ny bevillingshaver
ansettes. Større inkassoforetak har vanligvis flere ansatte
med bevilling.
Det er etter kommisjonens syn foretakets styre og ledelse som
bør ha det offentligrettslige ansvar for at de regler som
gjelder for inkassovirksomhet, blir overholdt. Ved alvorlig brudd
på reglene bør det således være
foretaket, og ikke en ansatt som bevillingshaver, som mister retten
til fortsatt virksomhet. Kommisjonen mener at også finansinstitusjoner
som vil engasjere seg i oppkjøp og inndriving av forfalte
fordringer, bør undergis kravet om bevilling for inkassovirksomhet.
Banklovkommisjonens forslag støttes av en rekke høringsinstanser.
Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen
mener imidlertid at et krav om bevilling ikke bør omfatte
finansinstitusjoner. Norske Inkassobyråers Forening mener
at det vil være et problem at muligheten for personlig
inkassobevilling bortfaller. Også Kredittilsynet har enkelte
kritiske merknader. Tilsynsrådet for advokatvirksomhet
uttaler at forslaget medfører en oppsplitting av tilsynet med
advokater som er uheldig.
Departementet er enig med kommisjonen i at inkassoloven bør
endres slik at bevilling til å drive inkassovirksomhet
er knyttet til foretaket. Departementet mener imidlertid at man
fortsatt også bør ha et personlig ansvar for den
som driver inkassovirksomhet, og foreslår at ordningen
med personlig inkassobevilling videreføres for den som
faktisk leder inkassovirksomheten, i tillegg til kravet om foretaksbevilling. Dersom
den personlige bevillingen faller bort, mister også foretaket
sin bevilling.
Loven er ikke til hinder for at enkeltpersoner som driver inkasso
i eget navn kan få bevilling, men denne bevillingen må knyttes
til personens virksomhet som enpersonsforetak. Endringen bør
imidlertid ikke medføre at enmannsforetak må oppfylle
suffisienskravet.
Departementet er enig med Kredittilsynet i at det ikke synes
nødvendig å kreve tidligere erfaring fra inkassovirksomhet
for å få bevilling til å drive oppkjøp og
egen inndriving av pengekrav. Det foreslås derfor et system
der Kredittilsynet kan stille særlige vilkår overfor
foretak som søker om bevilling til å drive oppkjøp
og inndriving av fordringer.
Departementet finner ikke grunn til å foreslå endringer
i reglene om tilsyn overfor advokatvirksomhet, og tar derfor ikke
opp forslaget om at Kredittilsynet kan frata advokater rett til å drive
inkassovirksomhet. Departementet mener videre at institusjoner som
har bevilling som finansinstitusjon ikke i tillegg behøver bevilling
etter inkassoloven for å drive oppkjøp og inndriving
av fordringer.
Det vises til lovforslaget § 2, annet ledd, samt §§ 4 og
5, og tekniske endringer av §§ 6, 7 og
26.
Stortingsrepresentant Odd Einar Dørum har den 8. juni
2000 fremsatt følgende forslag til endring av inkassoloven § 2
første ledd:
«§ 2 første ledd skal lyde:
Med inkassovirksomhet menes ervervsmessig eller stadig inndriving
av forfalte pengekrav for andre, samt oppkjøp og inndriving
av forfalte pengekrav for egen regning.»
I begrunnelsen for forslaget vises det bl.a. til at i de senere år
har virksomhet basert på oppkjøp og inndriving
av forfalte fordringer fått et større omfang. Det
bør etter forslagsstillers syn være slik at låntakeren
ikke kommer i en annen og dårligere situasjon som følge
av at kravet blir overdratt. Erververe av forfalte fordringer må i
dag ikke ha noen form for offentlig tillatelse for å drive
denne virksomheten. De er heller ikke underlagt offentlig tilsyn.
Forslagsstiller viser til at vi har sett nye aktører i
dette markedet som har sitt utspring fra MC-klubben Bandidos. Dagens
lovgivning tar ikke høyde for denne utviklingen. Det er derfor
nødvendig raskt å forta lovendinger for å sikre at
den nevnte virksomhet kommer inn under offentlig tilsyn og kontroll
ved at den behandles som inkassovirksomhet etter inkassoloven.
Også erververe av fordringer for inndriving er underlagt
inkassolovens krav til «god inkassoskikk». Enkelte
foretak som driver slik virksomhet benytter likevel metoder overfor
skyldnere som er uønskede eller i strid med inkassoloven.
Dersom oppkjøp av forfalte fordringer underlegges konsesjonsplikt,
vil erververe av slike fordringer være underlagt Kredittilsynets
kontroll også etter at konsesjon er gitt.
Komiteen slutter seg til forslaget
i Ot.prp. nr. 26 (2000-2001) fra departementet og Banklovkommisjonen
om å kreve bevilling for oppkjøp av forfalte fordringer
og egeninkasso av disse. Komiteen viser i denne sammenheng
også til tilsvarende forslag fra stortingsrepresentant
Odd Einar Dørum i Dokument nr. 8:76 (1999-2000), jf. uttalelse
til forslaget fra justisministeren ved brev til komiteen av 26.
juli 2000.
Komiteen er enig i intensjonen som ligger til grunn
for begge forslagene, og mener det haster å få vedtatt
en lovendring som regulerer useriøs inkassovirksomhet. Komiteen peker
på at departementet i proposisjonen foreslår en
annen lovteknisk utforming enn forslaget i Dokument nr. 8:76 (1999-2000),
og komiteen støtter departementets forslag.
Komiteen er kjent med at det har vokst frem egne
miljøer som spesialiserer seg på oppkjøp
og inndriving av forfalte fordringer. En viktig forutsetning fra
låntagers side bør i slike situasjoner være
at låntager ikke kommer i en dårligere situasjon,
som følge av at lånet er overdratt til andre enn
den låntager opprinnelig inngikk en avtale med. Komiteen er
kjent med at betalingssvake debitorer i mange tilfeller presses
til å betale mer av gjelden enn de ville ha gjort om det
opprinnelige kundeforholdet bestod.
Komiteen viser til behandlingen av finansavtaleloven,
Innst. O. nr. 81 (1998-1999) der justiskomiteen fastslo at useriøs
inndriving av fordringer basert på press måtte
reguleres bedre enn hittil, og at låntagere som hadde inngått
avtaler med f.eks en ordinær bank, ikke måtte
oppleve å få sitt låneforhold overført til
mer useriøse aktører uten noen innflytelse til å påvirke
forholdet. Komiteen uttaler bl.a.:
«Komiteen viser til at en låneavtale
først og fremst dreier seg om en avtale mellom långiver
og låntaker. Dersom en tredjemann bringes inn i avtalen, er
det viktig å sikre at partene er orientert, og dessuten at
rettsvernet for låntaker står like sterkt. Komiteen
er enig i at det må være adgang til å overdra
fordringer, men låntakeren må ikke komme i noe
dårligere stilling fordi fordringen blir overdratt.»
Komiteen finner det ikke lenger akseptabelt
at selskap som kjøper opp forfalte fordringer ikke har noen
form for offentlig godkjennelse eller offentlig tilsyn. Komiteen er
kjent med at kriminelle mc-miljøer opptrer som aktører
i dette markedet, og ønsker en rask lovendring for å sikre
at inkassovirksomhet kommer under offentlig tilsyn og kontroll.
Komiteen mener at en utvidelse av bevillingskravet
vil gjøre det mulig å kontrollere hvem som driver
oppkjøp og inndriving av fordringer og slik forhindre at
useriøse foretak og virksomheter får bevilling.
En vil videre kunne sikre at de som får bevilling anses
egnet til å drive virksomhet som er i samsvar med lovens
krav til god inkassoskikk og at virksomheten blir undergitt tilsyn.
Komiteen er enig i at det bør innføres
et tosporet bevillingssystem, slik at bevilling til å drive
alminnelig fremmedinkasso skilles fra retten til å drive
innkreving av egne oppkjøpte fordringer. Bevilling til å drive
oppkjøp og inndriving av forfalte pengekrav bør derfor
ikke innebære at vedkommende også har rett til å drive
fremmedinkasso, ettersom det her bør stilles særlige
krav til virksomheten av hensyn til oppdragsgiverne.
Komiteen merker seg at en utvidelse av bevillingskravet
betyr at inkassolovens bestemmelser i utgangspunktet får
lik anvendelse for fremmedinkasso og egen inndriving av oppkjøpte
fordringer. Komiteen er imidlertid enig i departementets
vurderinger når det gjelder forslaget om å gi
enkelte unntak fra lovens bestemmelser for egeninkasso, for eksempel
kravet om å være suffisient eller stille sikkerhet,
ettersom egeninkasso ikke innebærer håndtering
av klientmidler som ved fremmedinkasso.
Komiteen støtter videre forslaget om
at bevilling til å drive inkassovirksomhet knyttes til
foretaket, men at krav om personlig inkassobevilling videreføres
for den som faktisk leder virksomheten. Slik vil det være
mulig å sikre et personlig ansvar for den som driver inkassovirksomhet,
men også et mer effektivt tilsyn som kan forholde seg til
selskapets reelle ledelse og i større grad enn i dag rette
eventuelle sanksjoner mot foretaket.
Komiteen er enig i at det ikke foreslås
endringer i reglene om tilsyn overfor advokater når det
gjelder inkassovirksomhet, og at finansinstitusjoner gis adgang
til å drive oppkjøp og inndriving av fordringer i
kraft av bevilling som finansforetak.