I St.meld. nr. 27 (1997-1998) foreslo departementet å styrke
muligheten til å føre kontroll med samfunnstjenestedømte
ved at retten skulle kunne pålegge den domfelte også å gjennomføre
et tilsynsprogram. Departementet foreslår nå å gå lengre,
ved å øke antallet timer som den domfelte skal
gjennomføre pr. måned, og at timene skal kunne
fylles med andre tiltak enn arbeid. I tillegg blir domstolen gitt
anledning til å sette vilkår om at den domfelte
skal overholde bestemmelser om bosted, oppholdssted, arbeid, opplæring,
behandling eller forbys samkvem med bestemte personer.
Friomsorgsutvalget kritiserte i sin innstilling NOU 1993:32 fastsettelsen
av vilkår i forbindelse med betingete dommer, og mente
at fastsettelsen kunne virke tilfeldig. Utvalget foreslo at tilsyn
og andre særvilkår i all hovedsak burde gjelde
dommer som ligger i skjæringspunktet mellom betingede og
ubetingede dommer.
I høringsutkastet ble samfunnsstraff foreslått
lovfestet i straffeloven § 28 a som en ny hovedstraff,
bygget opp etter systemet for samfunnstjeneste. Straffen skulle
være en kombinasjon av dagens samfunnstjeneste og betinget
dom med tilsynsprogram, og erstatte disse reaksjonsformene. Anvendelsesområdet
var som i dag straffbare handlinger som ellers ville medført
fengselsstraff i inntil ett år, men i større grad
enn etter dagens praksis både ubetinget og betinget fengselsstraff.
Siktedes samtykke var den eneste absolutte begrensningen for idømmelse
av samfunnsstraff.
Departementet foreslo at dagens regler om tilsyn ved betinget
dom ble erstattet med regler om en meldeplikt. Denne meldeplikten
skulle ikke innebære noen oppfølging av den domfelte
utover å registrere at han eller hun melder seg som forutsatt.
Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot
at samfunnsstraff blir regulert som en hovedstraff. Enkelte var
skeptiske til at samfunnsstraffen skal erstatte betinget dom med
tilsyn, andre mente anvendelsesområdet er uklart og Riksadvokaten
hadde forslag til annen ordlyd i § 28 a.
Departementet fastholder at anvendelsesområdet for samfunnsstraffen
må knyttes opp mot både betinget og ubetinget
fengselsstraff, men foreslår en endring i lovteksten i § 28
a første ledd i tråd med Riksadvokatens forslag.
Kriteriet for å kunne idømme samfunnsstraff blir
etter dette om den aktuelle forbrytelse har en strafferamme på 6 år
eller mindre. Den nedre del av anvendelsesområdet skal
være saker i skjæringspunktet mellom betinget
og ubetinget dom. Det er videre et krav at den siktede er bosatt
i Norge.
I motsetning til forslaget i høringsutkastet har departementet åpnet
for at domstolen kan sette vilkår når den dømmer
til samfunnsstraff, men denne adgangen bør ikke benyttes
annet enn der domstolen finner det hensiktsmessig å reagere
med omgjøring til ubetinget fengselsstraff hvis den domfelte
gjentatt bryter vilkårene.
Ved samfunnstjeneste beslutter domstolen i dag omfanget og intensiteten
av straffen innenfor en ramme på 360 timer og ett års
gjennomføringstid. 20 timer samfunnstjeneste pr. måned
er antydet som en veiledende norm.
Departementet foreslo i høringsbrevet at den øvre grensen
for timetallet heves fra 360 til 420 timer. Samtidig videreførte
man dagens forutsetning om inntil ett års gjennomføringstid.
Departementet valgte også å videreføre
domstolens adgang til å fravike den øvre grensen
på ett års subsidiær fengselsstraff når sterke
grunner taler for det. Timetallet bør ikke være høyere
enn at det lar seg gjøre å legge til rette gjennomføringen
for domfelte som er i fullt arbeid eller opplæring, og
departementet antydet en ny norm på 30 timer samfunnsstraff
pr. måned.
Det er ulike syn på forslaget. Bare én høringsinstans
mener at timetallet blir for høyt. Enkelte mener timetallet
bør økes ytterligere.
Departementet mener at gjennomføringstiden i utgangspunktet
skal tilsvare den subsidiære fengselsstraffen som domstolen
fastsetter. En økning av intensiteten utover hva som er
foreslått vil, etter departementets mening, gjøre
det praktisk vanskelig for personer som er i fullt arbeid eller
under opplæring å gjennomføre straffen.
Innholdet i samfunnstjenesten er ulønnet samfunnsnyttig
arbeid. Ny kriminalitet i løpet av gjennomføringstiden
eller manglende oppfølging av tjenesteplikten kan føre
til omgjøring til ubetinget fengselsstraff hvis bruddet
er alvorlig eller har skjedd gjentatt.
Innholdet i tilsyn ved betinget dom er generelt angitt i straffeloven § 53
nr. 2. Kriminalomsorgen er gitt vidt skjønn mht. hva tilsynssamtalen
skal gå ut på. Retten kan også knytte
ulike særvilkår til tilsynet.
Departementet foreslo i høringsbrevet at kriminalomsorgen
skulle gis myndighet til å beslutte det nærmere
innholdet av samfunnsstraffen. Det ble vist til at domstolen i dag
i stor grad bygger på forslag fra kriminalomsorgen når
den utformer betingete dommer med tilsynsprogram. Møteplikten
skulle være grunnsteinen i frihetsbegrensningen. Innholdet
i samfunnsstraffen ble i forslaget presisert som arbeid, program
eller andre tiltak som er egnet til å motvirke kriminalitet.
Enkelte høringsinstanser kritiserer departementets forslag
om å forskyve myndigheten til å fastsette innholdet
i straffen fra domstolen til kriminalomsorgen. Flere mener at man
risikerer at domstolen ikke vil velge denne reaksjonen.
Departementet mener det beste utgangspunktet for å kunne
oppnå en individuell tilrettelegging av straffen, er at
kriminalomsorgen gis anledning til å fastsette og justere
innholdet i samfunnsstraffen etter at domstolen har besluttet hvilket
omfang og intensitet straffen skal ha.
Departementet foreslår også at domstolen gis
anledning til å fastsette vilkår som den domfelte
skal overholde i gjennomføringstiden, men domstolen skal bare
kunne fastsette vilkår som er egnet til å følges opp
i form av omgjøring ved brudd.
Begrepet «arbeid» som ble brukt i høringsutkastet er
erstattet med «samfunnsnyttig tjeneste», uten
at det skal innebære noen endring av realiteten. Deltakelse
i program og behandling skal i utgangspunktet bygge på frivillighet,
men noen program er såpass lite konfronterende i forhold
til den enkelte at de bør kunne anvendes uten et samtykke
fra den domfelte.
Dersom ikke påtalemyndigheten eller domstolen anser
at det er behov for en kartlegging av den domfelte, bør
ikke kriminalomsorgens behov alene kunne begrunne innhenting av
personundersøkelse.
Nærmere krav til domfeltes gjennomføring av samfunnstraffen
gis i § 54.
Under gjennomføring av samfunnstjeneste er beruselse
i tjenesten framhevet som et eksempel på et alvorlig brudd.
Under gjennomføringen av en betinget dom med tilsyn er
det ikke satt noe tilsvarende krav til domfelte.
I høringsutkastet ble det presisert at den domfelte skal
møte upåvirket av berusende eller bedøvende midler
for å gjennomføre det idømte antallet
timer. Det gis ikke et generelt forbud mot å bruke rusmidler, men
domfelte som kriminalomsorgen mener kan komme til å begå ny
kriminalitet rettet mot noens liv eller helse, skal kunne pålegges
generelt å avholde seg fra å bruke rusmidler.
Svært få høringsinstanser har uttalt
seg om disse forslagene.
Departementet følger opp forslaget, jf. §§ 54
og 55.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil understreke at i vurderingen av om samfunnsstraff
kan idømmes, må det legges vekt på at
straffens formål blir oppfylt, og hensyn til sikkerhet
må være overordnet. Hensynet til den allmenne
rettsfølelsen og til fornærmede må også veie tungt. Flertallet er
enig i at samfunnsstraff særlig kan være aktuelt
for unge lovbrytere, og at det i større grad bør
idømmes samfunnsstraff enn rene betingede straffer for
disse. Det er viktig at straffereaksjonen overfor unge er en følbar
reaksjon, og at unge lovbrytere ikke får en følelse
av å ha «sluppet unna». Det er også viktig
at reaksjonen og vilkårene eller arbeidet er relevant i
forhold til handlingen og individuelt tilpasset.
Når det gjelder innholdet i samfunnsstraffen deler flertallet den
oppfatningen at det er størst mulighet til å kunne
få de beste individuelt tilpassede og relevante oppleggene
ved at innholdet defineres av kriminalomsorgen. Men det er også viktig
at domstolene kan sette vilkår som må overholdes
for at den domfelte skal få sone samfunnsstraff.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Høyre og Fremskrittspartiet, støtter hovedlinjene
i den nye samfunnsstraffen. Ved at de som er dømt til samfunnsstraff
nå også kan dømmes til å gjennomføre tilsynsprogram,
blir det flere likheter mellom denne typen straff og en betinget
dom med særvilkår. Det er derfor naturlig med
en felles betegnelse samfunnsstraff, som viser at dette er en straff
som i utgangspunktet skal gjennomføres ute i samfunnet,
i motsetning til fengselsstraffen.
Dette flertallet slutter seg til kriteriene for å kunne
idømme samfunnsstraff. Ved å sette en grense for
handlinger med en strafferamme på inntil seks år, utelukkes
de alvorlige forbrytelsene.
Dette flertallet slutter seg videre til forslaget om å heve
den øvre grensen for antall timer til 420 timer og normalt
30 timer pr. måned, og viser i den forbindelsen til sine
merknader om dette i Innst. S. nr. 6 (1998-1999).
Komiteens medlemmer fra Høyre vil endre
reglene for bruk av samfunnsstraff slik at samfunnsstraff i hovedsak
brukes for førstegangsdømte og aldri ved volds-
eller sedelighetskriminalitet. Disse medlemmer fremmer
forslag til endringer i straffeloven § 28 a i
tråd med dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
positivt på innstramningen i samfunnstjenesten i form av økning
av den øvre grensen for antall timer, og ved at samfunnstjeneste,
som nå omdøpes til samfunnsstraff, kombineres
med idømming av tilsynsprogram og kan benyttes også som
erstatning for betingede dommer.
Disse medlemmer reagerer imidlertid sterkt på at
samfunnsstraff skal kunne brukes for kriminelle handlinger med en
strafferamme helt opp til 6 års fengsel. Disse medlemmer mener
at samfunnsstraff kan ha en positiv effekt dersom en forbryter får anledning
til å gjøre opp for seg i form av samfunnsnyttig
arbeid, og mener derfor at en slik ordning kan benyttes som tilleggsstraff
i forbindelse med betingede dommer. Forutsetningen må da
være at den straffedømte må arbeide på full
tid, og ikke bare noen få timer hver dag. Slik samfunnsstraffen
legges opp i lovforslaget vil den hovedsakelig virke til å redusere straffebyrden.
Forslaget er derfor uakseptabelt for disse medlemmer.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot § 28 a
i straffeloven og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at samfunnsstraff
kun kan idømmes som tilleggsstraff ved betingede dommer.»
Komiteen mener at det er en selvfølge
at en som er dømt til samfunnsstraff skal være
helt rusfri når vedkommende møter opp for å gjennomføre
ulike oppgaver og delta i tiltak. Det harmonerer også med rusforbudet
som gjelder i fengslene. Komiteen ser at det vil
være problematisk å kontrollere et forbud mot
alkohol som strekker seg utover den tiden domfelte har kontakt med
kriminalomsorgen eller dens samarbeidspartnere. Dessuten er samfunnsstraffen
en straffeform som krever mer av domfelte i forhold til å ta
ansvar for egen situasjon, og takle det åpne samfunnets
utfordringer. Komiteen slutter seg derfor til at det
i utgangspunktet ikke skal være et absolutt alkoholforbud
for alle som er dømt til samfunnsstraff. Komiteen understreker
samtidig at et slikt forbud alltid må settes dersom det
er noen grunn til å tro at den straffedømte etter
tilgang til alkohol kan komme til å begå alvorlig
kriminalitet rettet mot noens liv eller helse. Det samme må gjelde
dersom vedkommende har et rusproblem.