I dag er det ei rekkje ordningar med mellombelse dommarar. Stortinget
har fleire gonger peika på problema ved bruk av konstituerte
dommarar.
Konstitusjon av vikarar kan skje m.a. når dommarstillingar
er ledige, når det ligg føre omorganiseringsplanar
eller når det oppstår ein tidsavgrensa trong for
ekstra dommarkapasitet.
Det stillingsvernet utnemnde dommarar har etter Grunnloven § 22
gjeld og dommarar som vert konstituerte i statsråd. Dommarar
som vert konstituerte ved departementsavgjerd er derimot underlagde
dei same oppseiings- og avskilsreglar som ordinære statstenestemenn.
Departementet konstituerer gjennomsnittleg 15-20 dommarar pr. år,
og det vart gjennomsnittleg konstituert 17 dommarar pr. år
av Kongen i statsråd i perioden 1990 til 1998.
Bruken av dommarfullmektigar har lang tradisjon i Noreg. Normal
tenestetid er to år, men den kan lengjast til tre år.
Dommarfullmektigane sin funksjon og makt er med nokre avgrensingar
formelt likestilt med embetsdommarar. Departementet har fleire gonger åtvara
mot å gje for omfattande og krevjande dømmande
oppgåver til dommarfullmektigar med avgrensa erfaring.
Dommarfullmektigane utgjorde ved årsskiftet 1999/2000
ca. 34 pst. av alle dømmande stillingar i første
instans.
Justisdepartementet har i ei årrekkje oppnemnt pensjonerte
juristar, først og fremst pensjonerte dommarar, til å gjere
teneste som ekstraordinære lagdommarar. I 1999 utførte
desse 16,8 pst. av rettstimane i lagmannsretten, medan 19 pst. vart
utført av herads- og byrettsdommarar som vart tilkalla
til teneste i lagmannsrett.
Mellombelse dommarar har vore brukt i stor utstrekning i Danmark,
og ein søkjer no å avgrense bruken. I Finland
og Sverige har rekrutteringa til domstolane i svært stor
grad vore intern. Mellombelse dommarar vert m.a. nytta som vikarar,
eventuelt ut over oppnådd alderspensjon.
Praksis i Norden og einskilde andre land vert referert i proposisjonen,
jf. pkt. 9.3.
Domstolkommisjonen foreslår at ein, før ein
går til konstitusjon av personar utanfor domstolane, undersøker
om det er mogleg å utnytte kapasitet ved andre domstolar.
Vidare vert det foreslått å opprette faste dommarstillingar
felles for fleire domstolar innanfor same instans, der dommaren
fast held til ved éin domstol. Endeleg har kommisjonen
foreslått at det vert prøvd ut ei ordning der
det vert oppretta nokre nye, faste dommarstillingar ved nokre store
domstolar, utover det talet på dommarar som domstolane
sine eigne saker gjev grunnlag for. Domstolen skal ha plikt til å avgje
desse dommarane til å handsame saker ved sideordna domstol
i regionen svarande til eit visst vekeverk pr. år.
Faste dommarar som vert utnemnde med flytteplikt kan setjast
inn ved dei domstolane som til ein kvar tid har mest å gjere.
Kommisjonen meiner dette òg kan prøvast ut, til
tross for at ein trur det vil vere liten interesse for stillingane.
Ved ein settedommarkonstitusjon grip Kongen, Justisdepartementet
eller fylkesmannen inn i domstolane si saksfordeling og fastset
kven som skal avgjere ei konkret sak. Domstolkommisjonen finn dette
prinsipielt uheldig, og meiner settedommartrongen kan løysast
utan at eit organ utanfor domstolane tek stilling til saksfordelinga.
Høgsterettsdommarar bør framleis konstituerast
i statsråd etter forslag sett fram av Høgsterett.
Dommarfullmektigar må gjevast det same stillingsvernet
som konstituerte dommarar og kome inn under dei same reglane om
disiplinærordning og sidegjeremål. Kommisjonen
foreslår at dommarfullmektigar skal tilsetjast med same
tenestetid som i dag av eit lokalt tilsetjingsråd for domstolane.
Særordninga med at ein etter dommarfullmektigtida kan få ny
dommarfullmektigstilling ved store byrettar, vert fjerna. Det bør
ikkje vere fleire dommarfullmektigar enn faste dommarar ved nokon
domstol.
Domstolkommisjonen har foreslått å avskaffe ordninga
med at departementet oppnemner pensjonerte dommarar som ekstraordinære
lagdommarar. Kommisjonen foreslår vidare at berre éin
av dei tre dommarane i lagmannsretten kan vere ein tilkalla dommar.
I dag er dette lovfesta for sivile saker, men avgrensinga bør
gjelde generelt.
Domstolkommisjonen har i si lovskisse òg foreslått
etablert eit utvida stillingsvern for alle dommarar.
Fleire høyringsinstansar gjev uttrykk for at det prinsipielle
utgangspunktet bør vere at dømmande avgjerder
vert trefte av fast utnemnde embetsdommarar og at kvar einskild
domstol sjølv dekkjer sin trong for arbeidskraft. Unntaka
bør grunngjevast i praktiske behov, og bruken av mellombelse
dommarar bør reduserast.
Det er elles ulike kommentarar til dei einskilde delane av Domstolkommisjonens
forslag.
Departementet sitt forslag vert oppsummert slik:
1. Konstitusjonar.
1.1 Retten til å konstituere dommarar som vikar held
fram. Dersom det er mogleg, bør ein nytte dommarar felles
for fleire domstolar eller bistand frå annan domstol. Det
skal ikkje kunne konstituerast vikar til å handsame ein
eller fleire konkret fastsette saker.
1.2 Ein vil framleis kunne konstituere dommarar som ekstrahjelp,
men berre som subsidiær løysing etter at domstolleiar
og domstoladministrasjon har vurdert om trongen kan dekkjast ved
dommar felles for fleire domstolar eller bistand frå annan
domstol. Ein skal ikkje kunne vedta ekstrahjelpkonstitusjon til å handsame
ei eller fleire konkret fastsette saker.
1.3 Retten til å konstituere dommar på grunn
av omorganiseringsplanar held fram.
1.4 Det vert gjennomført forsøk med oppretting av
faste dommarstillingar felles for fleire domstolar innan same instans,
der dommaren har sitt faste tilhald ved ein domstol.
1.5 Det vert gjennomført forsøk med øyremerking av
nokre nye faste dommarstillingar ved einskilde store domstolar,
utover det talet på dommarar som domstolane sine eigne
saker gjev grunnlag for. Domstolen skal ha plikt til å avgje
dommarar til handsaming av saker ved andre domstolar i regionen
tilsvarande eit visst vekeverk pr. år.
2. Det skal ikkje vere fleire dommarfullmektigar enn faste dommarar
ved nokon domstol. Det vert foreslått oppretta nokre dommarstillingar
til dei ca. 20 domstolane som i dag ikkje tilfredsstiller dette
kravet til erstatning for eit tilsvarande tal på dommarfullmektigar.
Meir systematiske opplæringstiltak og meir systematisk
siling av kva for saker som vert tildelte dommarfullmektigar mv.
bør finne stad.
3. Det vert lovfesta at det berre kan delta éin tilkalla
eller ekstraordinær dommar ved handsaming av saker i lagmannsrett.
4. Alle mellombelse dommarar vert sikra det same utvida stillingsvernet
for dommarar, jf. Grunnlova § 22 andre leddet.
Ein lengre opplæringsperiode utan dømmande verksemd
vil gjere at det for kvart dommarfullmektigårsverk
gjennomsnittleg vil bli avgjort noko færre saker. Forslaget
om at det ikkje bør vere fleire dommarfullmektigstillingar
enn dommarstillingar ved nokon herads- eller byrett gjer at ca.
20 dommarfullmektigstillingar må gjerast om til dommarstillingar.
Meirkostnaden ved desse endringane vil utgjere ca. kr 6 600 000
pr. år.
Departementet trur det er trong for 5-8 lagdommarstillingar for å kompensere
for avgrensinga i bruk av tilkalla dommarar og ekstraordinære
dommarar. Dette vil gje ein samla årleg kostnad på ca.
3 000 000-5 000 000 kroner.
Komiteen er samd med Regjeringa i at
retten til å konstituere dommarar som vikar, som ekstrahjelp, eller
på grunn av omorganiseringsplanar vert haldne ved lag.
Likeeins er komiteen samd i at det bør gjennomførast
forsøk med oppretting av faste dommarstillingar felles
for fleire domstolar innan same instans, der dommaren har fast tilhald
ved ein domstol, og at det vert gjort forsøk med øyremerking
av eit viss tal nye faste dommarstillingar ved nokre store domstolar,
utover det tal dommarar som domstolen sine eigne saker gjev grunnlag
for.
Komiteen er samd i prinsippet om at det ikkje skal
vere fleire dommarfullmektigar enn det er faste dommarar ved nokon
domstol.
Komiteen har heller ingen merknad til at det vert
lovfesta ei avgrensing av ordningane med at dommarar frå første
instans vert tilkalla til teneste i lagmannsrett og med at pensjonerte
dommarar vert nemnde opp som ekstraordinære lagdommarar.
Det bør berre vere ein tilkalla eller ekstraordinær
dommar ved handsaming av den einskilde sak i lagmannsretten. For å kompensere
for redusert bruk av tilkalla dommarar og ekstraordinære
dommarar må det opprettast eit tilstrekkeleg tal nye lagdommarstillingar. Komiteen er
samd i at alle mellombelse dommarar vert sikra det same utvida stillingsvernet
som gjeld for faste dommarar, jf. Grunnlova § 22
andre leddet.