Etter straffeprosessloven § 394 første
ledd skal begjæringer om gjenopptakelse settes frem for
og behandles av den domstolen som har avsagt den angrepne dommen.
En tilsvarende regel gjelder for sivile saker. De dommerne som deltok
ved behandlingen av den angrepne dommen, kan ikke delta ved avgjørelsen av
gjenopptakelsesbegjæringen.
I England ble en kommisjon til å behandle og avgjøre
begjæringer om gjenopptakelse (the Criminal Cases Review
Commission, forkortet CCRC) opprettet ved lov i 1995, og begynte
sin virksomhet 1. januar 1997. Medlemmene utnevnes av dronningen.
Kommisjonen trer som regel i funksjon etter begjæring fra den
domfelte, men kan også ta opp saker av eget initiativ,
og den har vide fullmakter til selv å foreta undersøkelser
og til å pålegge andre å undersøke
på kommisjonens vegne.
Kommisjonen avgjør kun om en sak skal henvises til behandling
i domstolene eller ikke. Den tar ikke standpunkt til realiteten
i saken. Henvisning skjer bare dersom det foreligger en reell mulighet
for at den tidligere dommen ikke vil opprettholdes, enten på grunn av
et argument eller et bevis som ikke tidligere har blitt fremmet
for retten, eller fordi det foreligger særlige omstendigheter.
Den skotske kommisjonen (the Scottish Criminal Cases Review Commission,
forkortet SCCRC) ble etablert 1. april 1999, og har en
tilsvarende funksjon som den engelske kommisjonen. I motsetning
til den engelske kommisjonen utfører medlemmene arbeidet som
et verv ved siden av annet arbeid. En annen forskjell er at den
skotske kommisjonen treffer sine avgjørelser i plenum.
I Skottland skal kommisjonen henvise en sak dersom den kommer til
at det har skjedd en uriktig domfellelse, og det er i allmennhetens
interesse at saken henvises.
Departementet har tatt kontakt med landets domstoler for å skaffe
til veie ulike statistiske opplysninger om behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringer
i årene 1992-1999. I vurderingen av tallmaterialet bør det
tas hensyn til at samme person kan sette frem flere gjenopptakelsesbegjæringer
knyttet til samme sak.
For hele perioden kom det inn 460 begjæringer om gjenopptakelse.
For herreds- og byrettene var det en markert økning i antallet
begjæringer fra og med 1996, og antallet etter dette har
ligget relativt stabilt rundt 50. For lagmannsrettene har antallet
begjæringer ligget mellom 11 og 33, og i Høyesterett
har sakene variert fra 1 til 7 pr. år.
I herreds- og byrettene ble 41 saker besluttet gjenopptatt i
perioden 1992-1999; i lagmannsrettene ble 24 saker gjenopptatt,
og Høyesterett besluttet gjenopptakelse av 1 sak. Det vil
si at 14,3 pst. av gjenopptakelsesbegjæringene ble tatt
til følge. Totalt endte 40 saker med full frifinnelse ved
fornyet behandling i rettssystemet.
I proposisjonen gis også en oversikt over situasjonen
for den engelske kommisjonen og for Den Særlige Klageret
i Danmark for den tilsvarende perioden.
I Justisdepartementets høringsnotat 14. juli
2000 ble det foreslått at begjæringer om gjenopptakelse
av straffesaker enten skal avgjøres av en domstol som er sideordnet
den domstolen som har avsagt den angrepne dommen, eller av en egen
kommisjon. I forslaget om å la begjæringene bli
behandlet av en sideordnet domstol, lå det også at
domstolen skulle ha et større ansvar for sakens opplysning
enn det som gjelder ved behandling av straffesaker ellers.
Forslaget om en egen kommisjon innebar å opprette et
uavhengig forvaltningsorgan med selvstendig ansvar for selv å utrede
saken før den tar stilling til begjæringen. Dersom
begjæringen ble tatt til følge, skulle saken behandles
av domstolene på vanlig måte.
Høringsinstansene er delt i synet på om det
bør opprettes en egen kommisjon. Enkelte går inn
for at man avventer ytterligere erfaringer med to-instansordningen
før det eventuelt gjøres endringer i reglene. Høyesterett
gir ikke uttrykk for noen bestemt oppfatning, men peker på at
de fleste innvendingene som ble reist mot forslaget fra 1999 om
en særlig klagerett, synes å gjøre seg
gjeldende også mot forslaget om å opprette en
kommisjon. Det pekes videre på at kommisjonsalternativet
reiser konstitusjonelle spørsmål.
For det første etterlater høringen et klart
inntrykk av at det ikke er realistisk å gå særlig
langt i å pålegge en ordinær domstol å ta
aktive skritt for selv å opplyse saken før det
tas stilling til begjæringen. En annen avklaring høringen
har bidratt til, er at det ikke bør åpnes for
domstolsoverprøving av kommisjonens avgjørelser.
I lys av kritikken som ble rettet mot forslaget i høringsbrevet
fra 1999 om å opprette en særskilt klagerett,
fremstår dette alternativet som lite aktuelt.
Departementet er enig med flere høringsinstanser i at
det ikke er grunnlag for generell kritikk av at domstolene tar kollegiale
hensyn eller på annen måte behandler gjenopptakelsesbegjæringer
slik at det gir grunnlag for svekket tillit. Det vises imidlertid
til at den offentlige debatten i flere år har blitt preget
av kritiske holdninger til dagens system.
Departementet foreslår å opprette en egen kommisjon
for å behandle begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker.
Det er lagt avgjørende vekt på at behandlingen
av gjenopptakelsesbegjæringer bør innrettes på en
måte som er mest mulig tillitvekkende, som i størst mulig
utstrekning leder frem til materielt riktige avgjørelser,
og som gjør det til et samfunnsansvar å avdekke
urett som kan ha blitt begått.
Det er departementets syn at kjernen i kommisjonsalternativet
- å la et forvaltningsorgan avgjøre om gjenopptakelse
skal tillates - ikke er uforenlig med forfatningen eller med menneskerettighetene,
jf. pkt. 3.6.3 i proposisjonen. Konstitusjonelle synspunkter får
imidlertid betydning for den nærmere utformingen av en
slik ordning.
Komiteen viser til at det i dag er
den domstolen som har avsagt den kritiserte dommen som i førsteinstans
skal avgjøre spørsmålet om gjenopptakelse. Komiteen mener
at dette i enkelte tilfeller i seg selv kan gi grobunn for tvil
om bakgrunnen for at en begjæring om gjenopptakelse blir
avvist. Det er derfor etter komiteens mening av avgjørende
betydning at et annet organ eller en annen domstol behandler begjæringer
om gjenopptakelse, og ikke den domstolen som i utgangspunktet avsa
den kritiserte dommen slik det er i dag. Etter komiteens mening
er dette et helt sentralt element i det foreliggende forslaget.
Komiteen finner grunn til å understreke
at med dagens ordning har 14,3 pst. av gjenopptakelsesbegjæringene
blitt tatt til følge, og i perioden 1992-1999 har dette
resultert i 40 saker med full frifinnelse ved fornyet rettsbehandling.
Dette viser at det i domstolene unntaksvis forekommer at det blir
avsagt dommer på gale premisser slik at uskyldige blir
dømt, og at det derfor er nødvendig å sørge
for at de som blir uskyldig dømt kan få prøvet
sin sak for domstolene på ny.
Komiteen vil for øvrig understreke at
rettsvesenet selvsagt hele tiden må gjøre sitt
ytterste for å unngå at noen blir uskyldig dømt
i første omgang. Selv om 40 saker er særdeles
beskjedent sammenliknet med det store antall straffesaker som pådømmes, mener
likevel komiteen at dette tallet er urovekkende. Komiteen viser
til at det på 90-tallet var flere store saker hvor gjenopptakelse
førte til full frifinnelse, blant annet i Rødsethsaken
og i Lilandsaken. Komiteen er derfor meget tilfreds
med at Regjeringen i proposisjonen pkt. 7 gjennomgår vurderingene etter
granskingen av Lilandsaken, og mener det er svært viktig
at de anbefalinger og utredninger som er kommet som følge
av dette arbeidet følges opp snarest mulig.
Komiteen er tilfreds med at departementet har foreslått å opprette
en egen kommisjon for å behandle begjæringer om
adgang til gjenopptakelse, da komiteen mener at en
slik ordning imøteser de hensyn som er nevnt over.
Komiteen ser at hensynet til offeret i noen grad taler
imot en vid adgang til å begjære gjenopptagelse. Det
kan åpenbart være en stor påkjenning
for ofrene og deres pårørende som forsøker å legge
en forbrytelse bak seg, dersom en tidligere straffesak tas opp igjen etter
mange år. Komiteen mener imidlertid at forslaget
om at en egen kommisjon skal avgjøre om saken kan gjenopptas
og der kommisjonen får et større selvstendig etterforskningsansvar,
ikke i seg selv svekker ofrenes stilling i forhold til gjeldende
ordning.
Komiteen merker seg at departementet mener det
ikke er avgjørende konstitusjonelle betenkeligheter knyttet
til det å opprette en slik kommisjon, og legger dette til
grunn.