Landbrukskvalitetsloven

Landbrukskvalitetsloven gjelder for varer som er fremstilt ved husdyr- eller planteproduksjon, erstatningsmidler for disse, samt produkter som er videreforedlet av slike varer. Loven omfatter også produkter fra viltvoksende vekster. Videre kan Kongen gi forskrifter om hvilke varer og produkter loven skal gjelde for.

Varemerkeloven mv.

Regler om beskyttelse av produktbetegnelser og varemerker har vi også i lov 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker (varemerkeloven), og lov 3. mars 1961 nr. 5 om fellesmerker (fellesmerkeloven). Varemerkeloven gir den som har fått registrert eller innarbeidet et varemerke, rett til å nekte andre å bruke dette kjennetegnet, eller kjennetegn som er egnet til å forveksles med dette, for sine varer.

Fellesmerkeloven regulerer to ulike typer av varekjennetegn. En forening kan ved registrering eller innarbeidelse oppnå enerett til kjennetegn for sine medlemmer. Videre kan en sammenslutning som fastsetter normer for eller fører kontroll med varer eller tjenester, oppnå enerett til varemerke eller annet særlig kjennetegn til bruk for slike varer eller tjenester som normene eller kontrollen gjelder for. Merkene vil typisk markere at varene oppfyller vise kvalitetskriterier. Begge kategorier av merker betegnes som «fellesmerker». I NOU 2001:8 Lov om varekjennetegn med motiver er det foreslått at fellesmerkeloven skal slås sammen med varemerkeloven. Etter forslaget skal det ikke være forbudt å registrere tegn som angir en vares geografiske opprinnelse som fellesmerke.

Lov 6. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) inneholder et forbud mot villedende markedsføring av varer og tjenester. Forbudet vil i mange tilfeller ramme bruk av geografiske betegnelser der det ikke er samsvar mellom betegnelsen og produktets faktiske opphav. Bestemmelsen vil også kunne ramme villedende fremstilling av hvordan produktet er laget, hva det inneholder osv.

Forholdet til EØS-avtalen

EØS-avtalen inneholder i dag regler om opprinnelsesmerking for vin og sprit. Den har også regler om merking av økologiske varer som også omfatter anerkjennelse av økologiske produkter fra land utenfor EØS.

EUs varemerkedirektiv (89/104/EØF) er innlemmet i EØS-avtalen. Direktivet forplikter Norge til å gi eksisterende varemerker vern mot inngrep. Etter rådsforordningene 2081/92/EØF og 2082/92/EØF skal betegnelsene som gis beskyttelse på visse vilkår ha forrang fremfor eksisterende varemerker. Siden dette følger av EU-forordninger, oppstår det ikke noe problem i forhold til varemerkedirektivet innen EU. Forordningene er imidlertid ikke en del av EØS-avtalen. Norge har derfor i utgangspunktet ingen formell hjemmel i EØS-avtalen for å gjøre et slikt unntak fra varemerkedirektivet. Det er imidlertid tale om å innføre de samme unntakene fra varemerkedirektivet som de som gjelder innen EU. Forholdet mellom forordningene og varemerkedirektivet vil bli nærmere vurdert i forbindelse med utarbeidelsen av forskriftene som skal etablere merkeordningen.

EUs regelverk

I tillegg til reglene for vin, sprit og økologiske produkter har EU tre offentlige merkeordninger som henspiller på geografi og tradisjon, nedfelt i rådsforordningene 2081/92/EØF og 2082/92/EØF. Disse forordningene er ikke en del av EØS-avtalen.

Formålet med EUs merkeordninger er:

• utvikling av regional og spesialisert produksjon, med sikte på å skape mangfold i landbruksproduksjonen og medvirke til en utvikling av landsbygda,

• å gi markedsføringshjelp til produsentene samt at de skal kunne differensiere sin produksjon og beskytte sine produkter mot misbruk, og

• å gi pålitelig informasjon til forbrukere som anser opprinnelse eller produksjonsmetode som viktig.

Rådsforordning 2081/92/EØF skiller mellom opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser. Hvordan og i hvor stor grad produkter har tilknytning til det begrensede geografiske området det er oppkalt etter, bestemmer hvilken beskyttelse som kan oppnås og hvilket merke som kan benyttes. Hovedregelen er at bare sammenslutninger av produsenter kan søke om registrering av en produktbetegnelse. Registrering gir alle produsenter innen det definerte geografiske området, som følger de fastsatte produksjonskriteriene i produktspesifikasjonen, eksklusiv rett til å anvende den registrerte betegnelsen og merket på sine produkter. I proposisjonen beskrives hvilke vilkår som må være oppfylt for å få godkjent de ulike typer betegnelser. Et generelt unntak oppstilles for navn som har blitt generiske. Disse kan ikke registreres.

Rådsforordning 2082/92/EØF om særegenhetsbetegnelse har regler for bruk av det tredje merket. Med særegenhet menes det eller de kjennetegn som klart skiller et landbruksprodukt eller næringsmiddel fra lignende produkter i samme kategori. Til forskjell fra forordningen som gjelder beskyttelse av geografiske betegnelser, består retten etter denne forordningen bare unntaksvis av en eksklusiv rett til å anvende produktets navn. Det som forbeholdes produsenter som innehar en enerett, er kombinasjonen av produktets navn, fellesskapsbetegnelsen og fellesskapsmerket.

Medlemsstatene skal sikre at det ikke skjer urettmessig bruk av betegnelsene, men står fritt til å bestemme om kontrollfunksjonen skal utøves av offentlige myndigheter eller overlates til private organer.

WTO-regelverket

Bruken og beskyttelsen av geografiske opprinnelsesbetegnelser er delvis regulert gjennom WTO-avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS-avtalen). TRIPS-avtalens regler om geografiske opprinnelsesbetegnelser er i Norge hittil ansett som ivaretatt av varemerke- og markedsføringslovgivningen. TRIPS-avtalen setter også strenge grenser for hvor langt beskyttelsen av geografiske opprinnelsesbetegnelser kan gripe inn i allerede eksisterende rettigheter som er ervervet i god tro, og bestemmelser om retten medlemsland har til å unnlate å beskytte betegnelser som er blitt generiske.

EUs system for beskyttelse av geografiske opprinnelsesbetegnelser har vært bestridt av USA som 1. juni 1999 ba om konsultasjoner i henhold til WTO-avtalen med EU på grunn av rådsforordning 2081/92/EØF. Saken er ikke brakt videre i tvisteløsningssystemet, men EU vurderer endringer til sitt system.