3.1 Samandrag

Bare livsforsikringsselskaper og pensjonskasser kan tilby ytelsesbaserte pensjonsordninger etter lov om foretakspensjon. Dette skyldes at slike ordninger innebærer forsikringsvirksomhet. Livsforsikringsselskaper og pensjonskasser har derfor lang tradisjon for å tilby skattestimulerte pensjonsordninger til private foretak. Det skattestimulerte pensjonsmarkedet utgjør også en betydelig del av livsforsikringsselskapenes samlede virksomhet. Etter at innskuddspensjonsloven trådte i kraft 1. januar 2001 har også banker og verdipapirfond anledning til å tilby pensjonsordninger til foretakssektoren på tilsvarende skattevilkår.

For å tilby hele produktspekteret innenfor innskuddspensjonsloven kreves ulike konsesjoner. Konsesjon innenfor en type virksomhet vil videre kunne være uforenlig med annen virksomhet, ved at det for eksempel ikke kan bli gitt konsesjon til samme selskap både som bank og forsikringsselskap. Den nevnte skattestimuleringen av typiske spareprodukter har medført økt næringsinteresse for avgrensning av de ulike aktørenes virkeområde, altså hvilken virksomhet som kan drives med en bestemt konsesjon og hvilken virksomhet som vil være annen næringsvirksomhet. I denne sammenheng er det ved flere anledninger tatt opp spørsmål om hvilke innholdsmessige krav som gjelder for produkter som selges av norske livsfor­sikringsselskaper. Særlig gjelder dette for livsforsik­ringsselskaper som tilbyr produkter med investeringsvalg.

Livsforsikringsselskaper har lang tradisjon for å inngå kontrakter hvor de overtar risiko knyttet til forsikredes liv eller helse. I oppsparingsperioden er det ikke knyttet slik risiko til å forvalte pensjonskapital etter innskuddspensjonsloven, men ved pensjonsalder kan pensjonskapitalen konverteres til en pensjonsforsikring med såkalt dødelighetsarv. Det kan også inntas i regelverket for ordningen at midlene skal konverteres til pensjonsforsikring.

Da innskuddspensjonsloven trådte i kraft 1. januar 2001 åpnet Finansdepartementet gjennom en forskriftsendring for at livsforsikringsselskaper kan forvalte pensjonskapital i innskuddsordninger uavhengig av om kapitalen ved pensjonsalder skal konverteres til et produkt med dødelighetsarv, forutsatt at kapitalen blir gitt en garantert avkastning i livsforsikringsselskapet. I Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) ble de nærmere kravene til risikoelement drøftet, og departementet opplyste videre at det ville ta initiativ for å få undersøkt forståelsen og praktiseringen av kravet til risikoelement for slike produkter i enkelte EU-land. I brev av 23. mai 2001 ba Finansdepartementet Kredittilsynet blant annet undersøke praksis i andre land vedrørende virksomhetsbegrensninger i livsforsikringsselskaper.

Kredittilsynets vurderinger ble sendt til Finansdepartementet i brev av 5. september 2001. Problemstillingene har til dels også blitt håndtert parallelt i Banklovkommisjonen, jf. NOU 2001:24 «Ny livsforsik­ringslovgivning» kapittel 3, og i tillegg har Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) på eget initiativ fått utarbeidet en rapport som redegjør for situasjonen i tre land som en kan forvente har en relativt liberal fortolkning av kravet til forsikringselement. Vurderingene av hvilke krav som følger av EØS-forpliktelsene og forståelsen av andre lands praksis er noe forskjellig i de vurderinger som er foretatt. Etter departementets vurdering gjenspeiler dette at de spørsmål som reises er komplekse og at EØS-forpliktelsene er svært generelt utformet. Ut fra dette er det vanskelig å komme fram til en presis avgrensning både av hvilken virksomhet norske myndigheter kan og ikke kan tillate at livsforsikringsselskapene deltar i innenfor den avgrensning som følger av livdirektivene. Vurderingen av hvilke virksomhetsbegrensninger som følger av EØS-reglene i relasjon til forvaltning av pensjonskapital i innskuddsordninger vil derfor måtte baseres på et visst skjønn. Skjønnsspørsmålene vil særlig være knyttet til om forsikringselementet skal være obligatorisk eller frivillig for medlemmene i ordningen, og på hvilket tidspunkt forsikringselementet skal være til stede.

Gjeldende rett er omtalt i punkt 4.2 i proposisjonen og bakgrunnen for de vurderinger som nå er gjort er omtalt i punkt 4.3 i proposisjonen. I punkt 4.4 omtales forholdet til EU/EØS-retten, mens Banklovkommisjonens vurderinger er gjengitt i punkt 4.5. Kredittilsynets vurderinger er gjengitt i punkt 4.6.

Departementet viser til oversikten over gjeldende norske regler om livsforsikringsselskapers virksomhet (punkt 4.2 i proposisjonen). Som der nevnt inneholder lov om forsikringsvirksomhet § 7-1 forbud mot at livsforsikringsselskaper driver virksomhet som ikke har naturlig sammenheng med livsforsikring. Virksomhetsområdet for livsforsikringsselskaper er nærmere fastlagt gjennom forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling. Det framgår videre (punkt 4.3 i proposisjonen) at pensjonsordninger med innskuddspensjon hittil har vært antatt å være et kapitaliseringsprodukt, og at forskriftens bestemmelse om kapitaliseringsprodukter har vært forstått slik at det stilles krav om avkastningsgaranti fra selskapets side. På denne bakgrunn er det hittil ikke åpnet for at livsfor­sikringsselskaper over lengre tid forvalter pensjonskapital i pensjonsordninger med innskuddspensjon uten at selskapet gir avkastningsgaranti, jf. drøftelsen i Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) kapittel 4.

Det framgår av Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) at det da proposisjonen ble framlagt forelå betydelig usikkerhet med hensyn til hva som ville være den riktige tolkingen av de relevante bestemmelser i EUs første livsforsikringsdirektiv, og at dette ble vektlagt av departementet. Etter departementets syn var det derfor behov for å klarlegge EU-landenes forståelse og praktisering av EU-regelverket på dette området før en i tilfelle endret de norske bestemmelsene. Dette har en søkt å gjøre så langt som praktisk mulig på det nåværende tidspunkt ved den kartlegging av praksis i EU-landene som blant annet Kredittilsynet har utført. På denne bakgrunn legger departementet nå til grunn at den tolkning av EUs regelverk på dette området som det er redegjort for ovenfor, kan tas som utgangspunkt ved vurderingen av hvordan det norske lov- og forskriftsverket bør utformes.

Etter departementets vurdering vil hensynet til å motvirke uønsket risikoeksponering i livsforsikringsselskapene og soliditets- og tilsynsmessige hensyn, ikke tilsi at en begrenser norske livsforsikringsselskapers adgang til å tilby pensjonsordninger basert på innskuddspensjon med investeringsvalg i forhold til de rammer for slik virksomhet EU-regelverket på området må antas å inneholde. Generelt vil departementet følge utviklingen i tiden framover både i forhold til regelutviklingen og praksis i andre land, og i forhold til eventuell rettspraksis i forhold til første livsforsik­ringsdirektiv. Departementet viser videre til finanskomiteens uttalelser i Innst. O. nr. 85 (2000-2001) (gjengitt i punkt 4.3 i proposisjonen) hvor det fra komitéflertallets side anmodes om at

«… departementet foretar de nødvendige avklaringer som sikrer målsettingen om at livsforsikringsselskapene kan forvalte innskuddspensjonsprodukter uten rentegaranti på konkurransedyktige vilkår i forhold til konkurrenter som opererer i innskuddspen­sjonsmarkedet.»

Departementet antar på denne bakgrunn at det ikke vil være aktuelt å videreføre særlige norske regler som begrenser livsforsikringsselskapenes adgang til å overta pensjonsordninger med innskuddspensjon i forhold til de rammer som bestemmelsene i første livsforsikringsdirektiv må antas å fastlegge. Det vises til at slike særlige regler ville kunne motvirke effektiv konkurranse mellom de ulike typer av institusjoner som må antas å ville engasjere seg i det norske innskuddspensjonsmarkedet. Departementet ser at det er fordeler i at en nå, på samme måte som i flere andre EU-land, søker å legge forholdene til rette for et fullt integrert marked for langsiktig pensjonssparing i form av innskuddspensjon. Dette må antas å være så vel i livsforsikringsselskapenes som bedriftenes og arbeidstakernes interesse.

Departementet vil vurdere i hvilken utstrekning det vil være behov for endringer i gjeldende regelverk for å bringe regelverket i samsvar med de vurderinger det ovenfor er gitt uttrykk for. Teknisk sett vil endringene i tilfelle kunne gjennomføres ved endring av forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling klasse III Livsforsikring med investeringsvalg og klasse VI Kapitaliseringsprodukter.

Det har vært reist spørsmål om livsforsikringsselskaper kan tilby pensjonsordninger basert på innskuddspensjon med investeringsvalg innenfor klasseforskriften klasse V Forvaltning av midlene i pensjonskasser og andre pensjonsinnretninger. Slik forvaltning skjer også uten risiko knyttet til person og uten avkastningsrisiko for selskapet, men avviker ellers etter sin art vesentlig fra de pensjonsprodukter selskapene tilbyr bedriftene og arbeidstakerne. Kredittilsynets kartlegging av praksis i EU-landene viser at det ikke vil være i samsvar med EU-regelverket på området å utvide denne forsikringsklasse til å omfatte pensjonsordninger med innskuddspensjon. Departementet legger denne oppfatning til grunn.

3.2 Merknader frå komiteen

Komiteen viser til departementet sine vurderingar, og tek desse til vitande.