2.1 Generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Magne Aarøen, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, viser til at regjeringen Stoltenberg og partene i arbeidslivet inngikk en intensjonsavtale 3. oktober 2001 om et samarbeid for å styrke arbeidslinja i arbeidslivet samt få til en reduksjon i sykefraværet. Dette er viktig slik at en kan få stoppet den meget bekymringsfulle økningen i sykefraværet som har funnet sted i en årrekke. En må også sette i verk tiltak for å legge forholdene bedre til rette i bedriftene slik at arbeidstakere med redusert arbeidsevne, som er i stand til det, kan få utnyttet sin rest­arbeidsevne på en mest mulig hensiktsmessig måte. Skal en få dette til, er det viktig, slik komiteen ser det, at både staten, arbeidsgivere og arbeidstakere er seg sitt ansvar bevisst slik at denne ordningen kan bli vellykket.

Komiteen vil vise til at Regjeringen redegjorde for selve avtalen og de økonomiske konsekvenser av denne i forbindelse med fremleggelsen St.prp. nr. 1. Tillegg nr.1 (2001-2002). Det som denne saken dreier seg om, er de lovmessige endringer som må foretas for å kunne iverksette den fremforhandlede intensjonsavtalen.

Komiteen viser til at avtalen er basert på deler av Sandman-utvalgets innstilling, men går ikke, slik Sandman-utvalget anbefaler, inn for begrensninger i sykelønn eller økt økonomisk ansvar for arbeidsgiver.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at en ytterligere økning i det norske sykefraværet vil kunne påføre næringslivet svekket konkurranseevne i forhold til de land vi konkurrerer med. Dette vil sette arbeidsplassene i fare samt påføre samfunnet betydelige utgifter til sykepenger, dagpenger og uføretrygd. Bedrifter vil velge å flytte sin virksomhet ut av landet eller i verste fall går konkurs.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2001-2002) der det understrekes at økonomisk sikkerhet for den enkelte også når sykdom inntreffer, er et grunnleggende velferdsgode, og at det derfor er helt avgjørende at vår sykelønn opprettholdes. Disse medlemmer ser nødvendigheten av å redusere sykefraværet, men anser ikke reduksjon i sykelønnsordningen som et virkemiddel i den sammenheng.

Disse medlemmer understreker at det er like viktig for arbeidstaker, arbeidsgiver og samfunnet at flest mulig mennesker deltar med den evne de har i arbeidslivet. Disse medlemmer vil derfor peke på at Rogalandsforskning i en rapport om Global konkurransekraft - en analyse med utgangspunkt i Kvernlandgruppens bedrifter i fire land - slår fast at sykelønnsordningen er gunstig for norske bedrifter, sammenliknet med flere andre land. Studien viser at det er langt billigere for norske bedrifter å ha syke arbeidstakere, enn det er for tyske, franske og hollandske. Disse medlemmer understreker derfor at å opprettholde sykelønnsordningen faktisk vil kunne sikre konkurranseevne i fremtiden og er med og bidrar til å sikre norske bedrifters rammevilkår. Det er imidlertid fremdeles like viktig at både arbeidstaker og arbeidsgiver yter sitt ytterste for å redusere fraværet både av hensyn til den enkelte, bedriften og samfunnet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, påpeker at en undersøkelse utført av Statens institutt for folkehelse viser, etter å ha undersøkt 6 000 ryggpasienter, at økt bruk av aktiv sykmelding verken har hatt nevneverdig positiv effekt på reduserte sykepengeutbetalinger eller fått personer raskere tilbake i jobb.

Flertallet mener likevel at denne avtalen må få mulighet til å virke. Dersom målene for redusert fravær ikke nås, er det nødvendig å vurdere innstramminger i regelverket grunnet at den sterke utgiftsveksten reduserer muligheten til å bygge ut andre velferdsordninger i fremtiden.

Flertallet mener at skal en kunne oppnå en reduksjon i sykefraværet i henhold til avtalens målsetting, vil dette kreve en stor innsats fra helsevesenets side i form av økt samarbeid mellom offentlig og privat helsevesen slik at helsekøene kan forsvinne. Det er også en forutsetning at kjøp av helsetjenester for sykepenger økes betydelig i forhold til dagens budsjetter.

Komiteen legger til grunn at om intensjonsavtalens mål om å redusere sykefraværet med 20 pst. innen 2005 skal lykkes, er en ikke bare avhengig av ansvarliggjøring av arbeidsgiver og arbeidstaker. Spesialisthelsetjenesten, poliklinikker og sykehusene må gis mulighet til å behandle flere pasienter enn tilfelle er i dag. I tillegg fordres en utvikling og en kvalitetsmessig utvikling av opptreningsinstitusjonene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at ordningen med kjøp av helsetjenester har vært positiv og mener at den foreslåtte utvidelse av diagnosegrupper i ordningen «kjøp av helsetjenester» til også å gjelde psykiske diagnoser, er av stor betydning.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader i statsbudsjettet for 2002 hvor det etisk betenkelige i at sykmeldte gis prioritet i helsekø på bekostning av andre pasientgrupper, blir påpekt. Disse medlemmer mener at trygdemidler kan benyttes til å avvikle helsekøene forutsatt at dette kommer hele gruppen av ventende til gode. Under denne forutsetningen mener disse medlemmer at ordningen også kan gjelde psykiske diagnoser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at tallene for økning i sykefravær og uføretrygding i Ot.prp nr. 29 (2001-2002) ikke er oppdaterte med tall fra 2001. Disse medlemmer viser til at sykepengeutbetalingene for de tre første kvartalene fra 2001 tilsier et utgiftsanslag som er 1 028 mill. kroner lavere enn bevilgningene i statsbudsjettet for 2001. Tilsvarende ble utgiftene til stønad ved uførhet anslått til å bli 528 mill. kroner lavere. Disse medlemmer viser til at veksten i sykefravær og uføretrygding fra 2000 og 2001 ser ut til å flate ut. Disse medlemmer mener at Regjeringen bør bruke disse positive utviklingstendensene til å foreslå flere konstruktive tiltak som kan bidra til å redusere sykefravær og uføretrygding.

2.2 Utvidet oppfølgingsrolle for trygdeetaten

Komiteen vil vise til at for å kunne gjennomføre avtalen, der også trygdeetaten skal ha en økt medvirkning gjennom rådgivning, veiledning og økonomiske tiltak, er det planlagt å utvide antall stillinger i trygdeetaten med 600 hjemler. Trygdeetaten skal videre inngå samarbeidsavtale med IA-virksomheter, og virksomhetene skal kunne benytte seg av spesielle tiltak. Trygdeetaten skal påse at IA-virksomhetene overholder sine avtaleforpliktelser. Komiteen vil vise til at trygdeetaten foreløpig har ansatt 160 nye personer hvorav ca. 80 stillinger er besatt av arbeidslivstjenesten fra Aetat. Denne kompetansen er viktig for trygdekontorenes oppfølging av intensjonsavtalen

Komitees flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, understreker betydningen av at gjennomføringen av intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv får de beste rammebetingelser med ansvarliggjøring av så vel arbeidsgiver, arbeidstaker og det offentlige velferdsapparat.

Flertallet understreker betydningen av at trygdeetaten har kompetanse til å følge opp arbeidet med sykmeldte, og deler følgende synspunkt uttrykt i NHOs høringsnotat av 4. februar 2002:

«NHO ønsker å vektlegge at forslag til lovendringer er en direkte oppfølging til anbefalinger i Sand­manutvalgets innstilling og bør derfor gjennomføres permanent uansett utfallet av intensjonsavtalen.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i avtalen er forutsatt en økning av antall ansatte i trygdeetaten med 600 stillinger. Disse medlemmer vil vise til St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) hvor Regjeringen stiller spørsmål ved om det er realistisk å gjennomføre en så kraftig økning i løpet av ett år og samtidig unngå at effektiviteten i trygdeetaten blir svekket. Regjeringen understreker samtidig at ressursbehovet knyttet til oppfølging av avtalen må dekkes ikke bare gjennom tildeling av ekstra midler, men også ved omprioritering og effektivisering innenfor trygdeetatens rammer. Disse medlemmer støtter disse vurderingene og legger til grunn at oppbemanningen skjer gradvis i takt med inngåtte avtaler.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at trygdeetaten gjennom denne avtalen har fått omfattende oppfølgings- og rådgivningsansvar som til dels forutsettes ivaretatt av en ny organisasjonsenhet og 600 nye stillinger. Disse medlemmer viser til at midler satt av til etatens oppfølging av intensjonsavtalen ble vesentlig redusert gjennom budsjettbehandlingen, og at bare 160 personer til nå er ansatt. Disse medlemmer legger imidlertid til grunn at departementet gjennom dette vil fase inn den nye organisasjonen, og at den etter hvert vil telle ca. 600 stillinger slik planen forutsetter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har i den åpne høringen om saken blitt gjort kjent med at NHO er av den oppfatning at ettersom en stor del av arbeidet med attføring skal foregå i bedriftene, må dette føre til redusert arbeidsbyrde for trygdeetaten samtidig som de får en økning i oppfølgingsarbeidet. NHO mener derfor at 600 nye stillinger er et altfor høyt tall. Disse medlemmer mener at departementet må foreta en ny kritisk gjennomgang av nødvendigheten av disse stillingene med tanke på en betydelig reduksjon i antall stillingshjemler. Det bør derfor ikke ansettes flere i trygdeetaten før en slik gjennomgang er foretatt. Disse medlemmer vil videre vise til at avtaleperioden er frem til 2005, og det er derfor etter disse medlemmers mening hensiktsmessig at de nye stillingene i trygdeetaten som følge av avtalen gjøres om til prosjektstillinger.

2.3 Arbeidstakerens opplysnings- og medvirkningsplikt

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at gjennomføringen av intensjonsavtalen baserer seg på aktivitet og ansvarliggjøring fra både arbeidsgiver og arbeidstaker. Flertallet viser til at § 8-8 har bestemmelser om arbeidstakers plikter til medvirkning samt bestemmelser om sanksjoner dersom pliktene ikke overholdes.

Flertallet legger til grunn at gjennomføringen av intensjonsavtalen forutsetter gjensidige forpliktelser mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Flertallet vil understreke arbeidsgivers plikt til å tilrettelegge arbeidsoppgaver for den sykmeldte i tråd med funksjonsevnen.

Flertallet viser i denne forbindelse til arbeidsmiljølovens § 14 f der arbeidsgiver plikter å organisere og tilrettelegge arbeid under hensyn til den enkelte arbeidstakers alder, kyndighet, arbeidsevne og øvrige forutsetninger. Videre viser flertallet til folketrygdlovens § 25-2 andre ledd som presiserer arbeidsgivers plikt til etter krav fra trygdekontoret å gi en redegjørelse om muligheter for tiltak på arbeidsplassen for at en sykmeldt arbeidstaker skal kunne komme tilbake i arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at ovenstående problemstilling er inndekket i dagens lovgivning.

2.4 Legens plikt til å foreta og gi en funksjonsvurdering

Komiteen viser til at intensjonsavtalen legger opp til at arbeidstaker og lege skal ha plikt til å gi opplysninger til arbeidsgiver om funksjonsevne. Dette skal medvirke til større åpenhet omkring sykdomsforfall og gi arbeidsgiver bedre mulighet til å vurdere hva en syk arbeidstaker kan utføre, og hvilke oppgaver vedkommende ikke kan utføre. Avtalen legger opp til at det skal legges mer vekt på selve funksjonsevnen enn på sykdommens natur. Komiteen vil imidlertid påpeke at det skal fortsatt være mulig å være borte fra jobben dersom dette er nødvendig, men det legges opp til at det skal være lettere å prøve andre tiltak ut fra arbeidstakers evne til å utføre andre/nye oppgaver. Det skal videre innføres en plikt for arbeidstaker til å gi opplysninger om egen funksjonsevne til arbeidsgiver. Sykmelding fra lege skal ta utgangspunkt i funksjonsvurdering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil videre vise til at ordningen med at legen etter anmodning fra arbeidstaker og -giver skal gi en nærmere vurdering av den sykmeldtes funksjonsevne etter at den er nedsatt grunnet sykdom, kan bli gjenstand for en del misnøye og uenighet. I forbindelse med komiteens åpne høring i sakens anledning ble det tydeliggjort at det fra arbeidstakers og -givers side var to forskjellige utgangspunkter for denne problemstillingen. Flertallet vil vise til at LO gav uttrykk for at det måtte være opp til arbeidstakeren å gi arbeidsgiver melding om funksjonsevnen, og at arbeidsgiver ikke skal kunne kreve slike opplysninger fra legen, mens det fra NHOs side ble påpekt at de var enige i at arbeidstaker og -giver i fellesskap skal kunne forlange en funksjonsvurdering fra legen. NHO påpekte imidlertid at de ønsker at legen skal tilpliktes å anføre slike opplysninger uoppfordret til arbeidsgiver i forbindelse med sykmeldingen.

Flertallet viser til høringen hvor både NHO og LO var enige om en endring av § 8-7 vedrørende vurdering av arbeidsuførhet med utgangspunkt i en funksjonsvurdering. Endringen består i at legen, som nøytral fagperson, uten anmodning fra arbeidsgiver skal foreta en vurdering av arbeidstakers funksjonsevne ved sykmelding. Disse medlemmer støtter denne endringen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser positivt på at en sykmelding heretter ikke bare skal baseres på rent medisinsk grunnlag, og at sykmeldingen i tillegg til medisinsk diagnose skal ta utgangspunkt i en funksjonsvurdering.

Disse medlemmer viser til at denne funksjonsvurderingen skal være grunnlag for dialogen mellom arbeidstaker og arbeidsleder for å oppnå et mer inkluderende arbeidsliv.

Disse medlemmer viser til høringsnotater fra Landsorganisasjonen og Næringslivets Hovedorganisasjon når det gjelder arbeidsgivers og arbeidstakers plikter vedrørende arbeidstakers funksjonsevne. Med utgangspunkt i disse høringsdokumentene konstaterer disse medlemmer at partene i arbeidslivet er enige om at legen i samarbeid med arbeidstakeren skal ha plikt til å gi en nærmere vurdering av arbeidstakerens funksjonsevne. Disse medlemmer er enig i dette og vil understreke at det er av stor verdi for gjennomføringen av avtalen at lovteksten på dette punktet er slik at den har tilslutning fra partene i arbeidslivet.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«I lov om folketrygd (folketrygdloven) skal § 8-7 nytt fjerde ledd lyde:

Legen plikter i samarbeid med arbeidstakeren å gi nærmere vurdering av arbeidstakerens funksjonsevne.»

2.5 Tilretteleggingstilskudd

Komiteen viser til at både LO og NHO i forbindelse med komiteens åpne høring i sakens anledning gav uttrykk for at det foreslåtte tilretteleggingstilskuddet på 250 kroner er for lavt. LO ønsker videre at det ikke skal settes et «tak» på en eventuell utvidelse av tilskuddsperioden, mens NHO på sin side ønsker en tilskuddsperiode på 24+24 nye ukers utvidelse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at 250 kroner kan være for lavt til å motivere til innsats fra arbeidsgiver, da et tilskudd i denne størrelsesorden kan være utilstrekkelig til å dekke opp bedriftenes utgifter til dette arbeidet.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere å øke tilretteleggingstilskuddet utover de foreslåtte 250 kroner slik at tilskuddet blir mer i samsvar med de reelle kostnadene en slik tilrettelegging medfører for den enkelte arbeidsgiver.»

2.6 Dekning av utgifter til sykepenger i arbeids­giverperioden når sykefraværet skyldes svangerskap

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser positivt på forslaget om at folketrygden kan dekke utgifter til sykepenger i arbeidsgiverperioden når årsaken til sykefraværet er relatert til svangerskap og omplassering til annet arbeid ikke er mulig. Flertallet viser til at ved å knytte sykepengerefusjonen til krav om tiltak for den gravide understrekes arbeidsgivers ansvar for å forebygge fravær blant annet gjennom tilrettelegging og tilpassing av arbeidsoppgavene for den gravide.

Flertallet viser imidlertid til komiteens tidligere merknader om behovet for å behandle arbeidsfravær i forbindelse med svangerskap og fødsler på annen måte enn ordinært sykefravær. Flertallet anser det foreliggende forslag som en første imøtekommelse på et mer omfattende og prinsipielt forslag fra komiteen om at svangerskapsplager skal defineres og relateres til vår trygdelovgivning på en annen måte enn gjennom sykefraværslovgivningen.