Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne
Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn
Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie
og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen
John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav
Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Gunhild Woie Duesund og Magne Aarøen, og fra Senterpartiet,
Ola D. Gløtvold, viser til at regjeringen Stoltenberg
og partene i arbeidslivet inngikk en intensjonsavtale 3. oktober
2001 om et samarbeid for å styrke arbeidslinja i arbeidslivet
samt få til en reduksjon i sykefraværet. Dette
er viktig slik at en kan få stoppet den meget bekymringsfulle økningen
i sykefraværet som har funnet sted i en årrekke.
En må også sette i verk tiltak for å legge
forholdene bedre til rette i bedriftene slik at arbeidstakere med
redusert arbeidsevne, som er i stand til det, kan få utnyttet
sin restarbeidsevne på en mest mulig hensiktsmessig
måte. Skal en få dette til, er det viktig, slik komiteen ser
det, at både staten, arbeidsgivere og arbeidstakere er
seg sitt ansvar bevisst slik at denne ordningen kan bli vellykket.
Komiteen vil vise til at Regjeringen redegjorde for
selve avtalen og de økonomiske konsekvenser av denne i
forbindelse med fremleggelsen St.prp. nr. 1. Tillegg nr.1 (2001-2002).
Det som denne saken dreier seg om, er de lovmessige endringer som
må foretas for å kunne iverksette den fremforhandlede
intensjonsavtalen.
Komiteen viser til at avtalen er basert på deler av
Sandman-utvalgets innstilling, men går ikke, slik Sandman-utvalget
anbefaler, inn for begrensninger i sykelønn eller økt økonomisk
ansvar for arbeidsgiver.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at en
ytterligere økning i det norske sykefraværet vil
kunne påføre næringslivet svekket konkurranseevne
i forhold til de land vi konkurrerer med. Dette vil sette arbeidsplassene
i fare samt påføre samfunnet betydelige utgifter
til sykepenger, dagpenger og uføretrygd. Bedrifter vil
velge å flytte sin virksomhet ut av landet eller i verste
fall går konkurs.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til sine merknader i
Budsjett-innst. S. nr. 11 (2001-2002) der det understrekes at økonomisk
sikkerhet for den enkelte også når sykdom inntreffer,
er et grunnleggende velferdsgode, og at det derfor er helt avgjørende
at vår sykelønn opprettholdes. Disse medlemmer ser
nødvendigheten av å redusere sykefraværet,
men anser ikke reduksjon i sykelønnsordningen som et virkemiddel
i den sammenheng.
Disse medlemmer understreker at det er like viktig
for arbeidstaker, arbeidsgiver og samfunnet at flest mulig mennesker
deltar med den evne de har i arbeidslivet. Disse medlemmer vil
derfor peke på at Rogalandsforskning i en rapport om Global
konkurransekraft - en analyse med utgangspunkt i Kvernlandgruppens
bedrifter i fire land - slår fast at sykelønnsordningen
er gunstig for norske bedrifter, sammenliknet med flere andre land.
Studien viser at det er langt billigere for norske bedrifter å ha
syke arbeidstakere, enn det er for tyske, franske og hollandske. Disse
medlemmer understreker derfor at å opprettholde
sykelønnsordningen faktisk vil kunne sikre konkurranseevne
i fremtiden og er med og bidrar til å sikre norske bedrifters
rammevilkår. Det er imidlertid fremdeles like viktig at
både arbeidstaker og arbeidsgiver yter sitt ytterste for å redusere
fraværet både av hensyn til den enkelte, bedriften
og samfunnet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, påpeker
at en undersøkelse utført av Statens institutt
for folkehelse viser, etter å ha undersøkt 6 000
ryggpasienter, at økt bruk av aktiv sykmelding verken har
hatt nevneverdig positiv effekt på reduserte sykepengeutbetalinger
eller fått personer raskere tilbake i jobb.
Flertallet mener likevel at denne avtalen må få mulighet
til å virke. Dersom målene for redusert fravær
ikke nås, er det nødvendig å vurdere
innstramminger i regelverket grunnet at den sterke utgiftsveksten reduserer
muligheten til å bygge ut andre velferdsordninger i fremtiden.
Flertallet mener at skal en kunne oppnå en
reduksjon i sykefraværet i henhold til avtalens målsetting,
vil dette kreve en stor innsats fra helsevesenets side i form av økt
samarbeid mellom offentlig og privat helsevesen slik at helsekøene
kan forsvinne. Det er også en forutsetning at kjøp
av helsetjenester for sykepenger økes betydelig i forhold
til dagens budsjetter.
Komiteen legger til grunn at om intensjonsavtalens
mål om å redusere sykefraværet med 20
pst. innen 2005 skal lykkes, er en ikke bare avhengig av ansvarliggjøring
av arbeidsgiver og arbeidstaker. Spesialisthelsetjenesten, poliklinikker
og sykehusene må gis mulighet til å behandle flere
pasienter enn tilfelle er i dag. I tillegg fordres en utvikling
og en kvalitetsmessig utvikling av opptreningsinstitusjonene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at ordningen med kjøp av helsetjenester har vært
positiv og mener at den foreslåtte utvidelse av diagnosegrupper
i ordningen «kjøp av helsetjenester» til
også å gjelde psykiske diagnoser, er av stor betydning.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader i statsbudsjettet for 2002 hvor det etisk betenkelige
i at sykmeldte gis prioritet i helsekø på bekostning
av andre pasientgrupper, blir påpekt. Disse medlemmer mener
at trygdemidler kan benyttes til å avvikle helsekøene
forutsatt at dette kommer hele gruppen av ventende til gode. Under
denne forutsetningen mener disse medlemmer at ordningen
også kan gjelde psykiske diagnoser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at tallene
for økning i sykefravær og uføretrygding
i Ot.prp nr. 29 (2001-2002) ikke er oppdaterte med tall fra 2001. Disse medlemmer viser
til at sykepengeutbetalingene for de tre første kvartalene
fra 2001 tilsier et utgiftsanslag som er 1 028 mill. kroner
lavere enn bevilgningene i statsbudsjettet for 2001. Tilsvarende
ble utgiftene til stønad ved uførhet anslått
til å bli 528 mill. kroner lavere. Disse medlemmer viser
til at veksten i sykefravær og uføretrygding fra
2000 og 2001 ser ut til å flate ut. Disse medlemmer mener
at Regjeringen bør bruke disse positive utviklingstendensene
til å foreslå flere konstruktive tiltak som kan
bidra til å redusere sykefravær og uføretrygding.
Komiteen vil vise til at for å kunne
gjennomføre avtalen, der også trygdeetaten skal
ha en økt medvirkning gjennom rådgivning, veiledning
og økonomiske tiltak, er det planlagt å utvide
antall stillinger i trygdeetaten med 600 hjemler. Trygdeetaten skal
videre inngå samarbeidsavtale med IA-virksomheter, og virksomhetene
skal kunne benytte seg av spesielle tiltak. Trygdeetaten skal påse
at IA-virksomhetene overholder sine avtaleforpliktelser. Komiteen vil
vise til at trygdeetaten foreløpig har ansatt 160 nye personer
hvorav ca. 80 stillinger er besatt av arbeidslivstjenesten fra Aetat.
Denne kompetansen er viktig for trygdekontorenes oppfølging
av intensjonsavtalen
Komitees flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, understreker betydningen av at gjennomføringen
av intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv får
de beste rammebetingelser med ansvarliggjøring av så vel
arbeidsgiver, arbeidstaker og det offentlige velferdsapparat.
Flertallet understreker betydningen av at trygdeetaten
har kompetanse til å følge opp arbeidet med sykmeldte,
og deler følgende synspunkt uttrykt i NHOs høringsnotat
av 4. februar 2002:
«NHO ønsker å vektlegge at
forslag til lovendringer er en direkte oppfølging til anbefalinger
i Sandmanutvalgets innstilling og bør derfor
gjennomføres permanent uansett utfallet av intensjonsavtalen.»
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at det i avtalen er forutsatt en økning
av antall ansatte i trygdeetaten med 600 stillinger. Disse
medlemmer vil vise til St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002)
hvor Regjeringen stiller spørsmål ved om det er
realistisk å gjennomføre en så kraftig økning
i løpet av ett år og samtidig unngå at
effektiviteten i trygdeetaten blir svekket. Regjeringen understreker
samtidig at ressursbehovet knyttet til oppfølging av avtalen
må dekkes ikke bare gjennom tildeling av ekstra midler, men
også ved omprioritering og effektivisering innenfor trygdeetatens
rammer. Disse medlemmer støtter disse vurderingene
og legger til grunn at oppbemanningen skjer gradvis i takt med inngåtte
avtaler.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at trygdeetaten gjennom denne avtalen har fått omfattende
oppfølgings- og rådgivningsansvar som til dels
forutsettes ivaretatt av en ny organisasjonsenhet og 600 nye stillinger. Disse medlemmer viser
til at midler satt av til etatens oppfølging av intensjonsavtalen
ble vesentlig redusert gjennom budsjettbehandlingen, og at bare
160 personer til nå er ansatt. Disse medlemmer legger imidlertid
til grunn at departementet gjennom dette vil fase inn den nye organisasjonen,
og at den etter hvert vil telle ca. 600 stillinger slik planen forutsetter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
i den åpne høringen om saken blitt gjort kjent
med at NHO er av den oppfatning at ettersom en stor del av arbeidet
med attføring skal foregå i bedriftene, må dette
føre til redusert arbeidsbyrde for trygdeetaten samtidig
som de får en økning i oppfølgingsarbeidet.
NHO mener derfor at 600 nye stillinger er et altfor høyt
tall. Disse medlemmer mener at departementet må foreta
en ny kritisk gjennomgang av nødvendigheten av disse stillingene
med tanke på en betydelig reduksjon i antall stillingshjemler.
Det bør derfor ikke ansettes flere i trygdeetaten før en
slik gjennomgang er foretatt. Disse medlemmer vil
videre vise til at avtaleperioden er frem til 2005, og det er derfor
etter disse medlemmers mening hensiktsmessig at de
nye stillingene i trygdeetaten som følge av avtalen gjøres
om til prosjektstillinger.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at gjennomføringen
av intensjonsavtalen baserer seg på aktivitet og ansvarliggjøring
fra både arbeidsgiver og arbeidstaker. Flertallet viser
til at § 8-8 har bestemmelser om arbeidstakers
plikter til medvirkning samt bestemmelser om sanksjoner dersom pliktene
ikke overholdes.
Flertallet legger til grunn at gjennomføringen av
intensjonsavtalen forutsetter gjensidige forpliktelser mellom arbeidstaker
og arbeidsgiver. Flertallet vil understreke arbeidsgivers
plikt til å tilrettelegge arbeidsoppgaver for den sykmeldte
i tråd med funksjonsevnen.
Flertallet viser i denne forbindelse til arbeidsmiljølovens § 14
f der arbeidsgiver plikter å organisere og tilrettelegge
arbeid under hensyn til den enkelte arbeidstakers alder, kyndighet,
arbeidsevne og øvrige forutsetninger. Videre viser flertallet til
folketrygdlovens § 25-2 andre ledd som presiserer
arbeidsgivers plikt til etter krav fra trygdekontoret å gi
en redegjørelse om muligheter for tiltak på arbeidsplassen for
at en sykmeldt arbeidstaker skal kunne komme tilbake i arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at ovenstående problemstilling er inndekket i dagens lovgivning.
Komiteen viser til at intensjonsavtalen
legger opp til at arbeidstaker og lege skal ha plikt til å gi
opplysninger til arbeidsgiver om funksjonsevne. Dette skal medvirke
til større åpenhet omkring sykdomsforfall og gi
arbeidsgiver bedre mulighet til å vurdere hva en syk arbeidstaker
kan utføre, og hvilke oppgaver vedkommende ikke kan utføre.
Avtalen legger opp til at det skal legges mer vekt på selve
funksjonsevnen enn på sykdommens natur. Komiteen vil
imidlertid påpeke at det skal fortsatt være mulig å være
borte fra jobben dersom dette er nødvendig, men det legges
opp til at det skal være lettere å prøve
andre tiltak ut fra arbeidstakers evne til å utføre
andre/nye oppgaver. Det skal videre innføres en
plikt for arbeidstaker til å gi opplysninger om egen funksjonsevne
til arbeidsgiver. Sykmelding fra lege skal ta utgangspunkt i funksjonsvurdering.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil videre vise
til at ordningen med at legen etter anmodning fra arbeidstaker og
-giver skal gi en nærmere vurdering av den sykmeldtes funksjonsevne
etter at den er nedsatt grunnet sykdom, kan bli gjenstand for en
del misnøye og uenighet. I forbindelse med komiteens åpne
høring i sakens anledning ble det tydeliggjort at det fra
arbeidstakers og -givers side var to forskjellige utgangspunkter
for denne problemstillingen. Flertallet vil vise
til at LO gav uttrykk for at det måtte være opp
til arbeidstakeren å gi arbeidsgiver melding om funksjonsevnen,
og at arbeidsgiver ikke skal kunne kreve slike opplysninger fra
legen, mens det fra NHOs side ble påpekt at de var enige
i at arbeidstaker og -giver i fellesskap skal kunne forlange en
funksjonsvurdering fra legen. NHO påpekte imidlertid at
de ønsker at legen skal tilpliktes å anføre
slike opplysninger uoppfordret til arbeidsgiver i forbindelse med
sykmeldingen.
Flertallet viser til høringen hvor både
NHO og LO var enige om en endring av § 8-7 vedrørende
vurdering av arbeidsuførhet med utgangspunkt i en funksjonsvurdering.
Endringen består i at legen, som nøytral fagperson,
uten anmodning fra arbeidsgiver skal foreta en vurdering av arbeidstakers
funksjonsevne ved sykmelding. Disse medlemmer støtter
denne endringen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet ser positivt på at
en sykmelding heretter ikke bare skal baseres på rent medisinsk
grunnlag, og at sykmeldingen i tillegg til medisinsk diagnose skal
ta utgangspunkt i en funksjonsvurdering.
Disse medlemmer viser til at denne funksjonsvurderingen
skal være grunnlag for dialogen mellom arbeidstaker og
arbeidsleder for å oppnå et mer inkluderende arbeidsliv.
Disse medlemmer viser til høringsnotater
fra Landsorganisasjonen og Næringslivets Hovedorganisasjon
når det gjelder arbeidsgivers og arbeidstakers plikter
vedrørende arbeidstakers funksjonsevne. Med utgangspunkt
i disse høringsdokumentene konstaterer disse medlemmer at
partene i arbeidslivet er enige om at legen i samarbeid med arbeidstakeren
skal ha plikt til å gi en nærmere vurdering av
arbeidstakerens funksjonsevne. Disse medlemmer er
enig i dette og vil understreke at det er av stor verdi for gjennomføringen
av avtalen at lovteksten på dette punktet er slik at den
har tilslutning fra partene i arbeidslivet.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
«I lov om folketrygd (folketrygdloven) skal § 8-7 nytt
fjerde ledd lyde:
Legen plikter i samarbeid med arbeidstakeren å gi nærmere
vurdering av arbeidstakerens funksjonsevne.»
Komiteen viser til at både
LO og NHO i forbindelse med komiteens åpne høring
i sakens anledning gav uttrykk for at det foreslåtte tilretteleggingstilskuddet
på 250 kroner er for lavt. LO ønsker videre at
det ikke skal settes et «tak» på en eventuell
utvidelse av tilskuddsperioden, mens NHO på sin side ønsker
en tilskuddsperiode på 24+24 nye ukers utvidelse.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener
at 250 kroner kan være for lavt til å motivere
til innsats fra arbeidsgiver, da et tilskudd i denne størrelsesorden
kan være utilstrekkelig til å dekke opp bedriftenes
utgifter til dette arbeidet.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere å øke
tilretteleggingstilskuddet utover de foreslåtte 250 kroner
slik at tilskuddet blir mer i samsvar med de reelle kostnadene en
slik tilrettelegging medfører for den enkelte arbeidsgiver.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, ser positivt på forslaget om
at folketrygden kan dekke utgifter til sykepenger i arbeidsgiverperioden
når årsaken til sykefraværet er relatert til
svangerskap og omplassering til annet arbeid ikke er mulig. Flertallet viser
til at ved å knytte sykepengerefusjonen til krav om tiltak
for den gravide understrekes arbeidsgivers ansvar for å forebygge
fravær blant annet gjennom tilrettelegging og tilpassing
av arbeidsoppgavene for den gravide.
Flertallet viser imidlertid til komiteens tidligere
merknader om behovet for å behandle arbeidsfravær
i forbindelse med svangerskap og fødsler på annen
måte enn ordinært sykefravær. Flertallet anser det
foreliggende forslag som en første imøtekommelse
på et mer omfattende og prinsipielt forslag fra komiteen
om at svangerskapsplager skal defineres og relateres til vår
trygdelovgivning på en annen måte enn gjennom
sykefraværslovgivningen.