18.1 Sammendrag

Pågripelse (arrestasjon) besluttes av påtalemyndigheten og settes i verk av politiet. Også privatpersoner kan beslutte og gjennomføre en pågripelse når den mistenkte "treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor". Forutsetningen er at vilkårene for å pågripe er oppfylt. Hovedregelen er at bare den som mistenkes for en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan pågripes. I tillegg må det foreligge en fengslingsgrunn, normalt enten unndragelsesfare, fare for bevisforspillelse eller fare for gjentakelse. Treffes den mistenkte på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare handlingen, kan han pågripes selv om den straffbare handlingen har en lavere strafferamme.

Straffen for naskeri er bøter eller fengsel i 6 måneder (straffeloven § 391 a). Dermed kan private bare pågripe en som mistenkes for nasking, hvis han treffes på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare handlingen.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Servicebedriftenes Landsforening har gitt uttrykk for at handelsstanden har et behov for å kunne holde igjen naskere.

Etter departementets syn bør en lovendring skje ved at strafferammen i § 391 a endres. Det er tilstrekkelig at det sies i straffebudet at bot kan idømmes sammen med fengselsstraff. Dette vil innebære at lovbruddet kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Dermed vil politiet få en generell adgang til å pågripe naskere hvis det foreligger en fengslingsgrunn. Private vil på de samme vilkår få rett til å pågripe hvis naskeren treffes eller forfølges på fersk gjerning eller på ferske spor. Det er grunn til å tro at forslaget vil ha en preventiv effekt.

Departementet peker på at slik naskeribestemmelsen praktiseres er den ikke begrenset til de helt bagatellmessige forseelsene - verdigrensen går på ca. kr 2 000. Dessuten er det ofte unge mennesker som gjør seg skyldige i nasking. Det kan derfor være hensiktsmessig å reagere overfor denne type lovovertredere på et tidlig stadium for å forebygge ytterligere kriminalitet. Maktanvendelsen må stå i samsvar med lovbruddets alvorlighet, og private vil ikke ha anledning til å holde igjen lovovertrederen over lengre tid.

Høringsinstansene har ulike syn på forslaget.

Departementet peker på at selv om det har klare betenkeligheter å tillate private å utøve makt overfor andre private, kan problemet et godt stykke på vei avhjelpes ved at vektere og butikkansatte gis opplæring og ved at det etableres gode rutiner. Videre bør det innføres rutiner som innebærer at den butikkansatte primært ber naskeren om å legitimere seg. Naskeren har ikke plikt til det, men mange vil nok gjøre det frivillig hvis de får vite at alternativet er å bli holdt tilbake til politiet kommer.

Enkelte høringsinstanser mener at man heller bør lovfeste en slik legitimasjonsplikt, fremfor å utvide adgangen til å pågripe, men dette gir ingen god løsning når den pågrepne ikke har legitimasjonspapirer på seg. På denne bakgrunnen fremmer departementet forslag om å endre strafferammen i straffeloven § 391a.

18.2. Komiteens merknader

Komiteen er kjent med at naskeri er et økende problem og påfører handelsnæringen og forsikringsselskaper store økonomiske tap hvert år. Det er videre bekymringsfullt at mange starter tidlig med denne type lovbrudd, og naskeri er ofte et skritt på veien mot mer alvorlige former for kriminalitet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at disse hensyn taler for en mer markert linje overfor slike lovbrudd, og endringer i lovverket må gjøre det lettere å anmelde og straffeforfølge lovbrytere. Flertallet ser, i likhet med departementet og flere av høringsinstansene, visse betenkeligheter med å gi private adgang til å pågripe og holde tilbake naskere. Men siden naskere sjelden blir strafferettslig forfulgt, kan en pågripelsesadgang virke preventivt.

Flertallet støtter etter dette departementets forslag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er betenkt over å utvide private personers rett til å bruke maktanvendelse, og mener det i alt overveiende grad er politiets oppgave å utøve makt over privatpersoner.

Disse medlemmer vil peke på at reglene for pågripelse er skjønnsmessige, og derfor vanskelig for private å håndtere. Faren for at naskere blir pågrepet i større utstrekning enn loven åpner for, og for at det blir brukt mer makt og tvang enn lovlig, vil være til stede. Dette kan også resultere i at den som utøver tvangsmyndighet selv kan komme i et strafferettslig ansvar.

Disse medlemmer vil peke på at pågripelse også ved naskeri kan vise seg å ikke være helt ufarlig, og mener butikkansattes sikkerhet taler for å ikke utvide denne adgangen.

Disse medlemmer mener at i tilfeller som naskeri, hvor det i stor grad dreier seg om små verdier, bør handelsstanden ivareta sine interesser gjennom forebyggende arbeid i form av videoovervåking, og ved den myndighet den har til å foreta pågripelse med det siktemål å få "tyvegodset" levert tilbake, jf. straffeprosessloven § 173.

Disse medlemmer vil dessuten vise til at i forhold til "serie-naskeri" vil straffeskylden grunnet gjentakelse ikke anses som liten og forholdet vil bli subsumert som tyveri, slik at private vil kunne pågripe etter dagens regelverk.

Disse medlemmer er enig i at butikknæringen skal ha mulighet til å sikre seg nødvendige opplysninger til å anmelde forholdet, samt skaffe bevis for hvem som er gjerningsmannen. Imidlertid bør ikke pågripelsesadgangen strekkes lengre enn dette. Det er dessuten et generelt behov, ikke bare ved naskeri, men også ved andre forseelser, at fornærmede bør ha mulighet til å sikre bevis for hvem som er gjerningsmannen når denne blir tatt på fersk gjerning.

Disse medlemmer mener derfor at butikknæringens behov kan løses på en langt smidigere måte ved at man endrer straffeprosessloven § 173 slik at den som nekter å gi bevis for sine personalia kan pågripes.

Disse medlemmer vil etter dette stemme imot forslaget til endring i straffeloven § 391 a og fremmer i stedet følgende forslag til tillegg til straffeprosessloven § 173 første ledd:

"I straffeprosessloven gjøres følgende endring:

§ 173 første ledd nytt annet punktum skal lyde:

Det samme gjelder den som påtreffes på fersk gjerning, og som på forlangende fra fornærmede eller representant for denne nekter å gi bevis for sin personalia."