Regjeringen anser det ikke som aktuelt å fastsette valutareguleringer
i medhold av valutareguleringsloven §§ 2,
3 og 5 i en normalsituasjon. Det anses heller ikke som aktuelt å regulere
valutakursen direkte. Det vises til at ingen høringsinstanser
hadde innvendinger mot forslaget i høringsnotatet om å oppheve disse
bestemmelsene. Det kan være nødvendig å innføre
tilsvarende valutareguleringer i en krisesituasjon. Forslag til
en slik særskilt beredskapsbestemmelse er nærmere
omtalt i kapittel 7 om beredskapstiltak i krisesituasjoner.
Regjeringen foreslår etter dette å oppheve
bestemmelsene som gir hjemmel for direkte regulering av valutaomsetning
og valutakursen, jf. valutareguleringsloven § 1
siste ledd, § 2, § 3 og § 5.
Regjeringen mener at finansinstitusjonenes valutarisiko bør
reguleres i eller i medhold av finanslovgivningen, herunder eventuelt
innen rammen av kapitaldekningsregelverket. Regjeringen mener at
det er forsvarlig å oppheve valutaposisjonsreguleringen
i valutareguleringsforskriften og lovgrunnlaget for denne reguleringen.
Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot departementets
foreløpige vurdering av dette i høringsnotatet
fra 2003.
Regjeringen foreslår etter dette ikke å videreføre lovgrunnlaget
i valutareguleringsloven § 1 for valutaposisjonsreguleringen
etter opphevelsen av valutareguleringsloven. Det vises til forslaget
om å oppheve valutareguleringsloven.
Høy grad av kapitalmobilitet muliggjør kapitalbevegelser
som kan gi opphav til betydelige svingninger i eller justeringer
av valutakursen, og medvirke til finanskriser. Dette var bakgrunnen
for at den amerikanske økonomen James Tobin i 1978 foreslo å bruke
en generell avgift på alle valutatransaksjoner til å regulere
kapitalstrømmer. Herav følger betegnelsen Tobin-avgift.
En Tobin-avgift vil kunne redusere sannsynligheten for finanskriser
i situasjoner hvor det ikke er fundamentale årsaker til
slike kapitalbevegelser. Avgiften vil imidlertid først
og fremst virke stabiliserende ved forventninger om mindre svingninger
i valutamarkedene. I situasjoner med press på valutakurser ut
fra fundamentale forhold vil det trolig kreve en svært
høy avgift på valutahandel for at den skal ha vesentlig
innvirkning på kapitalbevegelsene.
Skal en avgift på valutahandel bidra til å redusere svingningene
i valutamarkedet, må den innføres internasjonalt,
og dekke alle former for valutatransaksjoner. Avgiften vil kunne
påvirke kapitalmarkedenes virkemåte, bl.a. gjennom å øke
transaksjonskostnadene. Verdien for aktørene ved å omgå en
slik avgift vil imidlertid være betydelig. Det vil derfor være
motiver for å flytte valutahandel til land som ikke er
omfattet av avgiften eller til markedsplasser utenfor det offisielle
finansmarkedet.
En avgift på omsetning av valuta anses ikke som et egnet
eller ønskelig virkemiddel å innføre
for Norge på ensidig basis. En slik avgift vil også kunne være
i strid med EØS-avtalen og våre internasjonale forpliktelser
om betalingsoverføringer, tjenestetransaksjoner, kapitalbevegelser
og valutakursordninger.
En slik avgift vil imidlertid kunne bli aktuell dersom store
og toneangivende land i internasjonal økonomi skulle innføre
en tilsvarende avgift. Dersom dette skulle skje, deler Regjeringen
oppfatningen til flertallet i Norges Banks hovedstyre om at en slik
avgift i så tilfelle bør innføres ved
særskilt lov. Regjeringen ser således ikke behov
for en slik særskilt hjemmel i sentralbankloven, jf. § 28
i høringsnotatet. Regjeringen vil for øvrig vise
til at forslaget til ny § 29 i høringsnotatet
gir hjemmel til bruk av valutaavgifter i beredskaps- og krisesituasjoner.
I høringsrunden 2003 viser Norges Banks hovedstyre til
at megling av valutaspottransaksjoner har vært uregulert
siden november 1998 og at annen meglingsvirksomhet reguleres
av verdipapirhandelloven. Norges Bank ser derfor ikke behov for å videreføre
hjemmel for regulering av valutamegling.
Forskrift 25. mars 1983 nr. 732 om valutameglervirksomhet
ble opphevet i november 1998. Som nevnt av Norges Bank reguleres
annen valutameglervirksomhet enn megling av valutaspotkontrakter
i verdipapirhandelloven. Departementet har siden opphevelsen av
valutameglingsforskriften ikke registrert noe behov for særskilt
regulering av valutameglere. Regjeringen anser ut fra
denne erfaringen at det ikke er behov for å videreføre
et særskilt lovgrunnlag for regulering av valutameglingsvirksomhet.
Regjeringen foreslår etter dette ikke å videreføre lovgrunnlaget
i valutareguleringsloven § 1 andre ledd for å fastsette
at mellommannsvirksomhet ved omsetning av valuta krever tillatelse
etter opphevelsen av valutareguleringsloven. Det vises til forslaget om å oppheve
valutareguleringsloven.
Etter Regjeringens vurdering skal bare banker og finansieringsforetak,
samt utenlandske foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet
her i riket, kunne drive omsetning av valuta. Forslaget innebærer
en viss utvidelse i forhold til gjeldende rett, ved at også finansieringsforetak
vil kunne drive slik virksomhet. Det foreslås imidlertid
ikke å åpne for såkalte frittstående
vekslingskontorer, dvs. valutaveksling utført av foretak
som ikke er underlagt den alminnelige finansinstitusjonslovgivning.
Etter Regjeringens syn innebærer forslaget en hensiktsmessig
avveining av hensynet til å hindre hvitvasking av utbytte
av straffbare handlinger på den ene side, og hensynet til økt
konkurranse og tilgjengelighet av slike tjenester på den
annen side.
Etter Regjeringens syn bør all valutavekslingsvirksomhet
omfattes, uavhengig av om virksomheten kan betegnes som forretningsmessig
eller ikke. I virksomhetsbegrepet ligger imidlertid den avgrensning
at det må dreie seg om tjenester som ytes på forholdsvis
regelmessig basis i forhold til andre.
Regjeringen foreslår at det skal kunne gjøres unntak
fra konsesjonsplikten i forskrift eller ved enkeltvedtak. Dispensasjonsadgangen
vil kunne være aktuell å benytte i forhold til
virksomhet av ubetydelig omfang. For virksomhet som omfattes av
konsesjonsplikten vil finansieringsvirksomhetslovens bestemmelser
i utgangspunktet gjelde fullt ut. I høringsnotatet ble
det foreslått en hjemmel til å gjøre unntak
fra en rekke lovbestemmelser for foretak som bare driver valutavirksomhet,
herunder eierbegrensningsreglene og kapitalkrav mv. Regjeringen
vil imidlertid ikke foreslå en slik dispensasjonshjemmel. Det
vises særlig til at eierbegrensningsreglene er foreslått
erstattet med eierkontrollregler, som bl.a. har til formål å sikre
egnede eiere av finansinstitusjoner, jf. Ot.prp. nr. 50 (2002-2003).
Etter Regjeringens syn bør også finansieringsforetak
som bare yter valutavirksomhet, være omfattet av eierkontrollreglene,
bl.a. med tanke på den fare det ligger i at slike foretak
skal kunne benyttes i hvitvaskingsoperasjoner. Videre bør
slike foretak være underlagt kapitalregler mv. Det vises
til at kapitalreglene åpner for at det kan settes lavere
kapitalkrav til foretak som bare yter et begrenset tjenestetilbud.
Foretakene vil også underlegges løpende kapitalkrav
på lik linje med andre finansieringsforetak.
Regjeringen foreslår å oppheve særreglene
for valutakommisjonærer og valutamegling. Ingen høringsinstanser
har gått i mot forslaget.
Etter Regjeringens vurdering skal bare banker og finansieringsforetak,
samt utenlandske foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet
her i riket, kunne drive betalingsformidling med utlandet. På samme
måte som forslaget om valutaveksling, vil dette innebære
en viss utvidelse i forhold til gjeldende rett, ved at også finansieringsforetak
skal kunne drive slik virksomhet. Etter Regjeringens syn innebærer
forslaget en hensiktsmessig avveining av hensynet til å hindre
hvitvasking og terrorfinansiering, og hensynet til økt
konkurranse og tilgjengelighet av slike tjenester på den
annen side.
Det oppstår særlige spørsmål
i forhold til å definere området for konsesjonsplikten,
dvs. hva som skal regnes som konsesjonspliktig betalingsformidling.
I høringsnotatet benyttes begrepet "betalingsformidling
med utlandet" i lovteksten, men det presiseres i omtalen at begrepet
skal tolkes vidt til å omfatte enhver overføring
av betalingsmidler over landegrensene, uavhengig av om formålet
med overføringen er betaling for en vare eller tjeneste.
Videre skal begrepet omfatte fysisk forsendelse av kontanter. Regjeringen
opprettholder denne vurderingen, men vil foreslå en legaldefinisjon
av begrepet i lovteksten.
Etter forslaget vil både tradisjonelle betalingsoppdrag,
hawalavirksomhet og fysisk forsendelse av kontanter omfattes. Et
annet spørsmål knytter seg til hva som menes med
"forretningsmessig" betalingsformidling. Etter gjeldende rett avgrenses
reguleringen til "ervervsmessig betalingsformidling med utlandet
på vegne av allmennheten", jf. valutaforskriften kapittel
4. Virksomhet som har gått med underskudd og som er ideelt
begrunnet har også blitt regnet som "ervervsmessig" virksomhet.
Etter en fornyet vurdering har Regjeringen kommet til at det neppe
er behov for å begrense konsesjonsplikten til "forretningsmessig"
betalingsformidling. Formålet bak konsesjonsplikten er å regulere
betalingsoverføringer som utføres på vegne
av andre, uavhengig av om virksomheten kan betegnes som "forretningsmessig"
eller ikke. Det foreslås derfor å erstatte kravet
til "forretningsmessig" betalingsformidling til "virksomhet som
består i" betalingsformidling med utlandet. Virksomhetsbegrepet
skal tolkes vidt, men vil neppe omfatte betalingsformidling som
bare skjer ved enkeltstående tilfeller.
I likhet med det som foreslås for valutavekslingsvirksomhet,
foreslår Regjeringen en hjemmel til å gjøre
unntak fra konsesjonsplikten ved enkeltvedtak eller forskrift. Etter
Regjeringens foreløpige vurdering vil det bl.a. kunne være
aktuelt å gi en forskrift som unntar foretak som driver
postformidling (aktuelt for bl.a. Posten og DHL) fra konsesjonsplikt
ved betalingsformidling, forutsatt at hensynene bak konsesjonsplikten
vil kunne ivaretas på annen betryggende måte.
Dette er imidlertid spørsmål som eventuelt må utredes
nærmere.
Når det gjelder den nærmere reguleringen av konsesjonspliktig
virksomhet foreslås ikke en lovhjemmel til å gjøre
unntak fra eierkontrollreglene og kapitalkrav mv. for foretak som
omfattes av konsesjonsplikten.
Kredittilsynet vil kunne pålegge stans av ulovlig betalingsformidlingsvirksomhet,
jf. kredittilsynsloven § 4a. For ordens skyld
presiseres at foretak som driver ulovlig ikke vil være
underlagt tilsyn, jf. også uttalelser i Ot.prp. nr. 65
(1997-1998) s. 8.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag til opphevelse av valutareguleringsloven,
endring av finansieringsvirksomhetsloven § 3-16
første og andre ledd samt nytt kapittel 4a i finansieringsvirksomhetsloven. Komiteen slutter seg
til at de enkelte bestemmelser i valutareguleringsloven kan oppheves
til ulik tid nedenfor under punkt 11.2.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet går
imot Regjeringens forslag om at bestemmelsen i valutareguleringsloven § 6
ikke skal videreføres. Disse medlemmer støtter
forslaget i høringsnotatet fra 1996 der det foreslås
en ny § 29 i sentralbankloven om at Kongen kan
fastsette at det skal svares en avgift til Norges Bank når
noen omsetter utenlandsk valuta eller når det foretas overføringer
i norske kroner til eller fra en utlendings bankkonto. Det samme
skal etter forslaget gjelde for inn- og utgående oppgjørsbetalinger
og avregningsforretninger mellom Norge og utlandet. Disse
medlemmer anser ikke en avgift på omsetning av
valuta som et egnet eller ønskelig virkemiddel å innføre
for Norge på ensidig basis. Det understrekes derfor at
dette virkemiddelet bare skal anvendes dersom en slik avgift innføres
internasjonalt. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer forslag om at følgende bestemmelse tas
inn i sentralbankloven:
"Departementet kan bestemme at det skal svares en avgift til
staten når noen omsetter utenlandsk valuta eller når
det foretas overføringer i norske kroner til eller fra
en utlendings bankkonto. Det samme gjelder for inn- og utgående
oppgjørsbetalinger og avregningsforretninger mellom Norge
og utlandet. En slik avgift skal bare innføres som del
av en internasjonal avtale der store, toneangivende land deltar."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til den internasjonale debatten om innføring av en egen
avgift på valutatransaksjoner, også kalt Tobin-avgift,
eller valuta-avgift. Disse medlemmer mener en slik
avgift ville bidratt til å hindre spekulasjon og virke
stabiliserende på valutamarkedene. Mange land har tatt
til orde for en slik avgift, blant dem Frankrike og Canada. Disse
medlemmer etterlyser en vilje fra Den norske regjering til å reise
spørsmålet internasjonalt, og registrerer at det
er en betydelig forskjell på regjeringen Bondevik I og
den sittende i synet på slike tiltak. Disse medlemmer mener
at når det blir aktuelt å innføre en
slik avgift vil det naturlige være å hjemle dette
i egen lov, og ikke i valutareguleringsloven, og vil derfor støtte
opphevelse av loven.