Ansatte og andre som utfører arbeid for banker og forsikringsselskaper, er blant dem som ikke alltid kan forklare seg for politiet selv om de skulle ønske det. Disse gruppene er underlagt taushetsplikt om kunders forhold etter lovene som regulerer deres virksomhet. Taushetsplikten er også til hinder for å formidle opplysninger til politiet på annen måte enn ved forklaring, for eksempel ved utlevering av dokumenter eller annet bevismateriale. Dersom det under etterforskningen av en straffesak blir klart at et vitne ikke kan eller vil forklare seg for politiet, må det - dersom politiet likevel ønsker å gjennomføre avhøret - fremmes en begjæring om rettslig avhør. Vitnet har møteplikt og som hovedregel også forklaringsplikt overfor retten.

Utleveringsplikten følger vitneplikten som bestemmer at retten kan pålegge utlevering av dokumenter eller andre bevisgjenstander som antas å ha betydning som bevis, såfremt besitteren plikter å vitne i saken. Bestemmelsene om taushetsplikt for ansatte i finansinstitusjoner mv. kan derfor ikke begrunne en nektelse av å utlevere dokumenter eller andre bevis som retten har pålagt vitnet å utlevere.

Inndragningsutvalget foreslo i NOU 1996:21 en regel om at påtalemyndigheten på visse vilkår og etter å ha innhentet et generelt forhåndssamtykke fra retten, skulle kunne pålegge ansatte i finansinstitusjoner mv. å gi politiet opplysninger i saker om utvidet inndragning. Høringsinstansene var delt i synet på Inndragningsutvalgets forslag.

Straffelovkommisjonen ga uttrykk for at forslaget om forklaringsplikt overfor politiet var problematisk i et rettssikkerhetsmessig perspektiv. Kommisjonen stilte seg likevel ikke helt avvisende til forslaget. Den var enig i at forslaget i mange tilfeller kunne virke ressursbesparende, men viste til at det samme kan anføres i forhold til all etterforskning. Kommisjonen anbefalte derfor en vurdering av spørsmålet om forklaringsplikt i en bredere sammenheng enn utvalget la opp til.

Departementet ga uttrykk for at Inndragningsutvalgets forslag hadde gode grunner for seg. Samtidig mente departementet, i likhet med Straffelovkommisjonen, at det kunne virke tilfeldig å avgrense en lovendring til saker om utvidet inndragning. Departementet tok derfor til orde for at det mer generelt burde vurderes å åpne for at påtalemyndigheten etter å ha innhentet et generelt samtykke fra retten, skal kunne pålegge vitner å forklare seg eller utlevere bevis. Etter departementets syn burde et slikt forslag sendes på høring, før det eventuelt ble fulgt opp videre.

Justiskomiteen kom i likhet med departementet til at det ikke burde innføres en særregel som åpner for pålegg om vitneplikt i inndragningssaker spesielt, og ga uttrykk for at spørsmålet om vitneplikt burde drøftes i en videre sammenheng, se Innst. O. nr. 50 (1998-1999).

Saken ble fulgt opp ved et høringsnotat som ble sendt ut i desember 2000. Departementet opprettholdt her sitt standpunkt om at det er lite hensiktsmessig at vitner som har plikt til å forklare seg for retten, på grunn av taushetsplikten skal være avskåret fra å gi opplysninger til politiet. Departementet foreslo likevel en annen løsning på problemet enn den Inndragningsutvalget hadde lagt opp til.

I høringsnotatet tok departementet utgangspunkt i revisorloven § 6-1 fjerde ledd. Bestemmelsens første punktum gjør det klart at en revisor uten hinder av taushetsplikten, kan avgi forklaring og overlevere dokumentasjon til politiet når det er åpnet etterforskning i straffesak. Etter bestemmelsens annet punktum er taushetsplikten heller ikke til hinder for at revisor underretter politiet dersom det i forbindelse med revisjonsoppdrag eller andre tjenester fremkommer forhold som gir grunn til mistanke om at det er foretatt en straffbar handling. Departementets forslag gikk ut på å innføre unntaksregler etter mønster av revisorloven i bestemmelsene om taushetsplikt i forretningsbankloven, sparebankloven, finansieringsvirksomhetsloven, forsikringsvirksomhetsloven og verdipapirsentralloven (nå erstattet av verdipapirregisterloven).

De fleste høringsinstansene støtter forslagene til lovendringer som departementet kom med i høringsnotatet.

Høringen har styrket departementet i synet på at det er behov for lovendringer som gir personer som utfører arbeid for banker, forsikringsselskaper og andre finansinstitusjoner anledning til å bistå politiet med opplysninger, uten at det er nødvendig med rettens medvirkning.

Det er først og fremst prosessøkonomiske årsaker som tilsier at personer som utfører arbeid for finansinstitusjoner mv., bør kunne videreformidle opplysninger til politiet, uten hinder av taushetsplikten. Dagens ordning fremstår etter departementets oppfatning som unødvendig ressurs- og tidkrevende.

Selv om noen vitner trolig vil føle seg mer komfortable med å avgi forklaring for retten, kan departementet ikke se at det er betenkelig ut fra et rettssikkerhetsperspektiv å gi politiet anledning til å gjennomføre avhør av vitner med taushetsplikt etter banklovgivningen eller annen tilsvarende særlovgivning, uten at det finner sted en slik begrenset rettslig prøvelse som straffeprosessloven gir anvisning på.

Departementet foreslår derfor at det innføres en forklarings- og utleveringsplikt i forhold til politiet for ansatte i finansinstitusjoner mv. Etter departementets forslag inntrer plikten når det er åpnet etterforskning i straffesak og ellers når sterke allmenne hensyn tilsier det.

Siden departementet nå går inn for å oppstille en forklarings- og utleveringsplikt i forhold til politiet, bør unntakene fra taushetsplikten for ansatte i finansinstitusjoner mv. fremgå av straffeprosessloven, og ikke av særlovene som taushetsplikten for de berørte personene utledes av. Bakgrunnen er at reglene nå fremstår som klare unntak fra hovedregelen i straffeprosessloven om at ingen plikter å forklare seg for politiet.

Straffeprosessloven inneholder allerede en regel som et stykke på vei tilgodeser politiets behov for rask innhenting av dokumenter eller andre bevisgjenstander, herunder fra banker og andre finansinstitusjoner. For å oppnå en utleveringsplikt som fullt ut korresponderer med vitneplikten, foreslår departementet likevel at § 210 tilføyes et nytt tredje ledd, som gir påtalemyndigheten rett til å pålegge ansatte i finansinstitusjoner mv. å utlevere dokumenter eller andre ting som antas å ha betydning som bevis, og som omfattes av forklaringsplikten for politiet.

Departementet foreslår at det oppstilles en regel om forklarings- og utleveringsplikt også i andre saker enn straffesaker, men at regelen begrenses slik at plikten bare inntrer når sterke allmenne hensyn tilsier at opplysninger gis. Med dette siktes det særlig til forsvinningssaker, hvor det kan være grunn til å frykte at noe har tilstøtt den savnede.