Arbeids- og sosialdepartementet meiner at det bør fastsetjast
ei beløpsgrense, slik at den supplerande stønaden
berre vert gitt dersom stønadsbeløpet vert minst
så høgt som dette beløpet. Kostnadene
ved å administrere ei sak og ved utbetalinga av ytingar
talar for dette. Sett på bakgrunn av målet med
den nye lova, bør minstebeløpet ikkje vere for
høgt. Departementet meiner òg at det vil vere
ei føremon å få ei beløpsgrense
som ikkje må regulerast særskilt.
Etter ei samla vurdering vil departementet foreslå at
supplerande stønad ikkje vert utbetalt dersom stønaden
er lågare enn to prosent av full supplerande stønad
etter lovforslaget § 5 første leddet
bokstav a (nivået for einslege stønadstakarar)
utan tillegg for forsørgde barn. Med eit grunnbeløp
på 58 778 kroner vert grensa 2 108 kroner
per år og 176 kroner per månad.
Ein viser til lovforslaget § 9 og merknadene
til denne paragrafen.
Den nye lova må ha reglar om kva som skal skje når
inntektene endrar seg over tid.
Grensa for endring av stønaden ved inntektsendringar
vert avgjerande for når stønaden skal setjast opp
eller ned. Det er viktig at ein ikkje får for mange endringssaker,
men dette må vurderast i høve til utslaga for
stønadstakarane. Det vil generelt heller ikkje vere heldig
at ytingane er høgare eller lågare enn den faktiske
inntekta skulle føre til. Departementet foreslår
at inntektsendringar skal føre til endringar i stønaden
når stønaden som følgje av dette vil
gå opp eller ned med minst 10 pst. Dette tilsvarar grensa
i praksis i folketrygda.
Det er òg andre tilhøve som vil kunne føre
til endringar i stønaden, til dømes endringar
i sambuarskap eller at eit forsørgt barn fyller 18 år.
Departementet foreslår difor at lova får ei generell
utforming.
Ein viser til lovforslaget § 10.
Departementet vil peike på at ytingane frå ei
supplerande stønadsordning skal dekkje dei daglege behova
til stønadstakaren. Ytinga er meint å erstatte, heilt
eller delvis, behovet for økonomisk sosialhjelp i den aktuelle
gruppa, og stønadstakarane vil normalt ha vore klientar
på sosialkontoret i perioden som det vil vere aktuelt å gi
etterbetaling av ytingar for. Det vil ikkje vere tenleg å leggje
opp til etterbetaling for lange periodar. Arbeids- og sosialdepartementet
meiner at ein bør kunne leggje til grunn hovudregelen i folketrygdlova § 22-13
tredje leddet om etterbetaling i tre månader. Regelen gjeld
for dei fleste av ytingane frå folketrygda, til dømes
for uførepensjon.
Av dei same grunnane meiner departementet at det heller ikkje
er aktuelt å opne for utvida etterbetaling av supplerande
stønad når feil på trygdekontoret er årsaka
til at ytinga ikkje er gitt tidlegare.
Departementet foreslår at supplerande stønad berre
vert gitt i inntil tre månader før den kalendermånaden
då søknaden om stønad vart sett fram.
Det skal heller ikkje vere opning for å krevje kompensasjon
for tapte terminar etter lova om skadebot eller etter alminnelege
erstatningsrettslege reglar. Tilsvarande skal ein ikkje gi renter
eller eventuell erstatning for rentetap.
Departementet foreslår i tillegg at det vert gitt reglar
om utbetaling av ytingar mv. i tråd med reglane for månadsvise
ytingar i folketrygda.
Stønadstakaren vil ofte ha hatt økonomisk sosialhjelp
i heile eller delar av perioden som ei etterbetaling av supplerande
stønad refererer seg til. Det er her behov for ei samordning,
ettersom det ikkje er meininga at stønadstakaren skal ha
begge stønadene fullt ut. Departementet finn at den enklaste
løysinga vil vere at trygdeetaten av eige tiltak gjer frådrag
i den supplerande stønaden for sosialhjelp som er gitt
i etterbetalingsperioden.
Ein viser til § 11 i lovforslaget.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og
Senterpartiet, støttar forslaget i proposisjonen.