Hovedregelen er at søksmål skal reises ved
saksøktes hjemting. For en del saker med tilknytning til fast
eiendom må saksøkeren anlegge saken ved den faste
eiendommens verneting. I en rekke sakstyper er saksøkeren
gitt større valgfrihet med hensyn til hvor sak skal anlegges.
Dersom en sak er anlagt ved en domstol som ikke har stedlig kompetanse
til å behandle saken, skal saken etter gjeldende rett avvises.
Tvistemålsutvalgets forslag viderefører i stor grad
gjeldende rett, men innebærer noen vesentlige endringer.
For det første foreslås utvidet frihet til å velge
verneting i saker om fast eiendoms rettsforhold. For det annet foreslås
utvidet valgfrihet med hensyn til forbrukeres verneting og rett
til å velge hvor sak mot staten og fylkeskommuner skal
reises. Slik utvidet valgfrihet foreslås også i
saker mot forsikringsselskaper. Det foreslås en ny bestemmelse
som gir en domstol som ikke har stedlig kompetanse til å behandle
saken, plikt til å overføre saken til riktig verneting.
Departementet er enig i utvalgets hovedsynspunkter. I likhet
med utvalget mener departementet at det er hensynet til sakens opplysning
og hensynet til partene som må stå mest sentralt
når reglene skal utformes.
Tvistemålsloven § 22 påbyr
særlige verneting for noen sakstyper om fast eiendom. Disse
sakene skal føres i den rettskretsen eiendommen ligger.
Tvistemålsutvalget foreslår at bestemmelsen ikke
blir videreført. Utvalget foreslår i stedet at
den faste eiendommens verneting skal kunne velges av saksøkeren.
Den sentrale begrunnelsen for bestemmelsen i tvistemålsloven § 22
er hensynet til sakens opplysning. Mange saker om fast eiendom behøver
imidlertid ikke behandles ved den faste eiendoms verneting. Samfunnsøkonomiske
grunner tilsier i disse tilfellene at saken kan anlegges der en
eller flere av partene bor.
Hensynet til sakens opplysning tilsier likeså at en rekke
saker bør behandles ved den faste eiendommens verneting.
Departementet foreslår at en generell adgang til å anlegge
saker som gjelder fast eiendom ved den faste eiendoms verneting
videreføres.
Departementet er enig med utvalget i at en oppheving av reglene
om tvungent verneting må kombineres med en vid adgang for
retten til å overføre saken til en domstol hvor
den mer hensiktsmessig bør behandles.
Staten, kommuner og offentlige innretninger har sitt hjemting
der hvor dets styre har sitt sete. Unntak følger av tvistemålsloven § 439,
jf. § 435. I saker om forsikringsutbetalinger
kan skadelidte velge mellom å anlegge saken ved selskapets
alminnelige verneting eller på det sted ulykken fant sted.
Utvalget foreslår en regel som generelt åpner
for at staten kan saksøkes andre steder enn i Oslo og de steder
som ellers følger av de valgfrie verneting. En tilsvarende
regel er foreslått for fylkeskommuner. Utvalget anser at
de hensyn som taler for at saksøkeren bør gis
adgang til å innlede søksmål i saker
mot staten, også taler for at forsikringsselskaper skal
kunne saksøkes ved skadelidtes hjemting.
Departementet er innforstått med at innføring
av en adgang til å saksøke staten og fylkeskommunene ved
saksøkerens hjemting kan medføre økte
utgifter for det offentlige. På den annen side vil saksøkeren kunne
spare tilsvarende utgifter.
Departementet ser at Oslo tingrett har bygd opp verdifull erfaring
i saker med det offentlige som part, ikke minst for utlendingssakene.
Departementet peker imidlertid på at domstolene er vant
til å hanskes med et bredt saksfelt. Departementet antar
at også andre tingretter vil kunne håndtere de
utfordringer som utlendingssakene reiser, på en tilfredsstillende
måte. Skal det innføres en særlig regel
om verneting i utlendingssaker, bør det i tilfelle skje
ved en bestemmelse i utlendingsloven.
Strukturutvalgets forslag til endringer i vernetingsreglene i
saker mot staten var begrenset til saker om offentligrettslige forhold.
Tvistemålsutvalgets forslag setter derimot ingen skranker
overfor privatrettslige saker. Departementet går på denne
bakgrunn inn for at adgangen til å reise sak ved hjemtinget
ikke begrenses til saker om offentligrettslige forhold.
Tvistemålsutvalgets forslag omfatter også adgang
til å saksøke fylkeskommuner ved saksøkerens alminnelige
verneting dersom dette ligger i samme fylke. Departementet er enig
med utvalget i at mange av de hensyn som gjør seg gjeldende
ved søksmål mot staten også er aktuelle
ved søksmål mot fylkeskommuner, og går
etter dette inn for at det skal være adgang til å reise
sak mot fylkeskommuner ved saksøkerens alminnelige verneting,
forutsatt at dette ligger i fylket.
Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse med hensyn
til forslaget om at skadelidte skal kunne saksøke forsikringsselskap
ved skadelidtes hjemting. Departementet går derfor inn
for også dette forslaget.
Tvistemålslovens utgangspunkt med hensyn til hvor sak
skal reises i forbrukersaker, er her, som ellers, at saken skal
reises ved saksøktes alminnelige verneting. Tvistemålsloven
inneholder ingen generell bestemmelse som gir forbrukere valgfrihet
med hensyn til hvor sak om forbrukerforholdet kan reises.
Utvalget foreslår en bestemmelse som vil gi en forbruker
adgang til å reise søksmål ved sitt alminnelige
verneting mot en næringsdrivende når det gjelder en
avtale om varer eller tjenester til personlig bruk. Regelen skal
ikke gjelde hvis forbrukeren personlig har møtt opp og
inngått avtalen på den næringsdrivendes
faste forretningssted.
Departementet ser at det kan oppstå tilfeller hvor forbrukere
kan oppnå en vesentlig lettelse ved at vernetingsreglene
legger til rette for saksanlegg ved forbrukerens hjemting. Det er
særlig i de tilfeller hvor forbrukeren har inngått
avtale over internett eller ved postordre, at en slik bestemmelse
kan være viktig for om forbrukeren finner det realistisk å kunne
prøve saken rettslig ved domstolene. Departementet slutter seg
på denne bakgrunn til utvalgets forslag.
Et særskilt spørsmål er om det bør
gjøres unntak fra adgangen til å reise sak ved
forbrukerens hjemting når forbrukeren personlig har møtt
opp og inngått avtale ved den næringsdrivendes
faste forretningssted. Departementet er kommet til at utvalgets
forslag bør opprettholdes.
Med hensyn til forbrukerbegrepet i forslaget til vernetingsbestemmelse
for forbrukere er det forbrukerbegrep som er nedfelt i forbrukerkjøpsloven § 1 tredje
ledd, som også skal gjelde her.
Lovforslaget beskytter ikke forbrukere mot å bli saksøkt
i utlandet. Uten folkerettslig avtale er dette rettslig sett heller
ikke mulig, idet en utenlandsk domstol følger nasjonale
regler om domstolskompetanse. Et viktig eksempel på en
slik folkerettslig avtale er Luganokonvensjonen som i artikkel 14
annet ledd bestemmer at en forbruker bare kan saksøkes ved
domstolene i den staten der forbrukeren har sitt bosted. Departementet
har vurdert en alternativ lovbestemmelse som pålegger partene å avtale
at en forbruker med verneting i Norge skal saksøkes her.
Departementet antar imidlertid at en slik regel kan føre til
uheldige resultater. Siden det ikke er gitt at det er aktuelt å fullbyrde
en dom her i riket eller i en stat Norge har avtale med om anerkjennelse
og fullbyrdelse av dommer, vil resultatet kunne bli at den norske
dommen ikke lar seg fullbyrde. Samtidig vil den lovpålagte
vernetingsavtalen hindre den andre parten i å gå til
sak i den staten der avgjørelsen faktisk kan fullbyrdes.
Tvistemålsloven inneholder ikke særskilte regler som
avgjør om norske domstoler kan behandle en sak med internasjonal
tilknytning. Grunnlag for at en norsk domstol kan behandle saken
kan imidlertid følge av traktatsforpliktelser. Et sentralt
eksempel er Luganokonvensjonen. Konvensjonen bygger i det vesentlige
på en tilsvarende konvensjon inngått mellom de
daværende EF-stater 27. september 1968 (Brusselkonvensjonen).
Brusselkonvensjonen er imidlertid innen EU erstattet av en egen
forordning (med unntak for Danmark). Endringene som forordningen
har medført, medfører også behov for
endringer i Luganokonvensjonen. Konvensjonen er avgjørende
for norske domstolers internasjonale kompetanse for saker som omfattes
av konvensjonen. I saker som ikke omfattes av konvensjonen må tvistemålslovens
vernetingsregler tolkes for å avgjøre om en norsk
domstol kan behandle saken.
Kravet til at saken må ha en naturlig tilknytning til
Norge for at saken skal kunne behandles her, framkommer ikke i tvistemålsloven.
Etter departementets syn bør de aktuelle vurderingstemaer
for hvorvidt saken skal tas til behandling, framgå av loven.
Departementet går inn for en bestemmelse som foreslått
av utvalget.
Er saken anlagt ved feil verneting, skal den avvises. Etter domstolloven § 38
har den domstol en sak er brakt inn for, adgang til å overføre
saken til en annen domstol når særlige grunner
gjør det påkrevd eller hensiktsmessig.
Utvalget foreslår at dersom et søksmål
blir reist for urett domstol, skal domstolen henvise saken til riktig
domstol. Bare hvis norske domstoler ikke har myndighet til å behandle
saken i det hele tatt skal saken avvises. Utvalget går
inn for å opprettholde og understreke regelen i domstolloven § 38.
Etter departementets oppfatning taler de beste grunner for utvalgets
forslag om plikt til henvisning til riktig verneting. Det vil være
en enkel og effektiv framgangsmåte for parter og domstoler
om domstolen kan foreta en direkte henvisning til kompetent domstol,
i stedet for at saken avvises med etterfølgende ny innsending
av stevning eller forliksklage til rett verneting. Departementet
er enig i at tvisteloven bør understreke rettens ansvar
for å vurdere om saken bør overføres
etter domstolloven § 38. Henvisningen til bestemmelsen
bør derfor framgå uttrykkelig av loven.
Komiteen vil understreke at i spørsmålet
om hvor søksmål skal reises, er det hensynet til
sakens opplysninger og hensynet til partene som må veie tyngst
når reglene skal utformes.
I saker om fast eiendom vil komiteen peke på de
samfunnsøkonomiske gevinstene ved at saken kan anlegges
der en eller flere av partene bor, når dette avviker fra
den rettskretsen der eiendommen ligger. Samtidig ser komiteen at
saker om fast eiendom ofte krever befaring på eiendommen.
Derfor støtter komiteen departementets forslag
om en generell adgang til å anlegge sak der den faste eiendommen ligger. Komiteen deler
departementets oppfatning av at dette både vil gi en klar
forenkling av dagens regler og større fleksibilitet
når det gjelder å sikre at saken kan bli behandlet
i en egnet rettskrets.
For mange privatpersoner og særlig mindre næringsvirksomheter
vil det være en fordel å kunne føre en
sak på hjemstedet, både ut ifra likhets- og kostnadshensyn. Komiteen støtter
derfor departementets forslag om å utvide adgangen til å reise
sak mot staten, fylkeskommunen og forsikringsselskaper ved saksøkers
alminnelige verneting.
Komiteen vil understreke at ved handel over Internett
eller gjennom postordre kan det være viktig for at forbrukeren
skal ha en realistisk mulighet til å kunne prøve
saken rettslig ved domstolene, at en legger til rette for saksanlegg
ved forbrukerens hjemting. Komiteen slutter seg derfor
til forslaget om utvidet adgang for forbrukere til å reise
sak ved sitt alminnelige verneting.
Komiteen støtter departementets forslag
om å kodifisere dagens gjeldende rett om at det bør
kreves en naturlig tilknytning til Norge for at en sak skal kunne
behandles av en norsk domstol. Komiteen støtter
også forslaget om plikt til henvisning til riktig verneting.