10.1 Sammendrag

10.1.1 Innledning

Hovedregelen er at søksmål skal reises ved saksøktes hjemting. For en del saker med tilknytning til fast eiendom må saksøkeren anlegge saken ved den faste eiendommens verneting. I en rekke sakstyper er saksøkeren gitt større valgfrihet med hensyn til hvor sak skal anlegges. Dersom en sak er anlagt ved en domstol som ikke har stedlig kompetanse til å behandle saken, skal saken etter gjeldende rett avvises.

Tvistemålsutvalgets forslag viderefører i stor grad gjeldende rett, men innebærer noen vesentlige endringer. For det første foreslås utvidet frihet til å velge verneting i saker om fast eiendoms rettsforhold. For det annet foreslås utvidet valgfrihet med hensyn til forbrukeres verneting og rett til å velge hvor sak mot staten og fylkeskommuner skal reises. Slik utvidet valgfrihet foreslås også i saker mot forsikringsselskaper. Det foreslås en ny bestemmelse som gir en domstol som ikke har stedlig kompetanse til å behandle saken, plikt til å overføre saken til riktig verneting.

Departementet er enig i utvalgets hovedsynspunkter. I likhet med utvalget mener departementet at det er hensynet til sakens opplysning og hensynet til partene som må stå mest sentralt når reglene skal utformes.

10.1.2 Utvidet frihet til å velge verneting i saker om fast eiendoms rettsforhold

Tvistemålsloven § 22 påbyr særlige verneting for noen sakstyper om fast eiendom. Disse sakene skal føres i den rettskretsen eiendommen ligger. Tvistemålsutvalget foreslår at bestemmelsen ikke blir videreført. Utvalget foreslår i stedet at den faste eiendommens verneting skal kunne velges av saksøkeren.

Den sentrale begrunnelsen for bestemmelsen i tvistemålsloven § 22 er hensynet til sakens opplysning. Mange saker om fast eiendom behøver imidlertid ikke behandles ved den faste eiendoms verneting. Samfunnsøkonomiske grunner tilsier i disse tilfellene at saken kan anlegges der en eller flere av partene bor.

Hensynet til sakens opplysning tilsier likeså at en rekke saker bør behandles ved den faste eiendommens verneting. Departementet foreslår at en generell adgang til å anlegge saker som gjelder fast eiendom ved den faste eiendoms verneting videreføres.

Departementet er enig med utvalget i at en oppheving av reglene om tvungent verneting må kombineres med en vid adgang for retten til å overføre saken til en domstol hvor den mer hensiktsmessig bør behandles.

10.1.3 Utvidet adgang til å reise sak mot staten, fylkeskommuner og forsikringsselskaper ved saksøkerens alminnelige verneting

Staten, kommuner og offentlige innretninger har sitt hjemting der hvor dets styre har sitt sete. Unntak følger av tvistemålsloven § 439, jf. § 435. I saker om forsikringsutbetalinger kan skadelidte velge mellom å anlegge saken ved selskapets alminnelige verneting eller på det sted ulykken fant sted.

Utvalget foreslår en regel som generelt åpner for at staten kan saksøkes andre steder enn i Oslo og de steder som ellers følger av de valgfrie verneting. En tilsvarende regel er foreslått for fylkeskommuner. Utvalget anser at de hensyn som taler for at saksøkeren bør gis adgang til å innlede søksmål i saker mot staten, også taler for at forsikringsselskaper skal kunne saksøkes ved skadelidtes hjemting.

Departementet er innforstått med at innføring av en adgang til å saksøke staten og fylkeskommunene ved saksøkerens hjemting kan medføre økte utgifter for det offentlige. På den annen side vil saksøkeren kunne spare tilsvarende utgifter.

Departementet ser at Oslo tingrett har bygd opp verdifull erfaring i saker med det offentlige som part, ikke minst for utlendingssakene. Departementet peker imidlertid på at domstolene er vant til å hanskes med et bredt saksfelt. Departementet antar at også andre tingretter vil kunne håndtere de utfordringer som utlendingssakene reiser, på en tilfredsstillende måte. Skal det innføres en særlig regel om verneting i utlendingssaker, bør det i tilfelle skje ved en bestemmelse i utlendingsloven.

Strukturutvalgets forslag til endringer i vernetingsreglene i saker mot staten var begrenset til saker om offentligrettslige forhold. Tvistemålsutvalgets forslag setter derimot ingen skranker overfor privatrettslige saker. Departementet går på denne bakgrunn inn for at adgangen til å reise sak ved hjemtinget ikke begrenses til saker om offentligrettslige forhold.

Tvistemålsutvalgets forslag omfatter også adgang til å saksøke fylkeskommuner ved saksøkerens alminnelige verneting dersom dette ligger i samme fylke. Departementet er enig med utvalget i at mange av de hensyn som gjør seg gjeldende ved søksmål mot staten også er aktuelle ved søksmål mot fylkeskommuner, og går etter dette inn for at det skal være adgang til å reise sak mot fylkeskommuner ved saksøkerens alminnelige verneting, forutsatt at dette ligger i fylket.

Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse med hensyn til forslaget om at skadelidte skal kunne saksøke forsikringsselskap ved skadelidtes hjemting. Departementet går derfor inn for også dette forslaget.

10.1.4 Utvidet adgang for forbrukere til å reise sak ved hjemtinget sitt

Tvistemålslovens utgangspunkt med hensyn til hvor sak skal reises i forbrukersaker, er her, som ellers, at saken skal reises ved saksøktes alminnelige verneting. Tvistemålsloven inneholder ingen generell bestemmelse som gir forbrukere valgfrihet med hensyn til hvor sak om forbrukerforholdet kan reises.

Utvalget foreslår en bestemmelse som vil gi en forbruker adgang til å reise søksmål ved sitt alminnelige verneting mot en næringsdrivende når det gjelder en avtale om varer eller tjenester til personlig bruk. Regelen skal ikke gjelde hvis forbrukeren personlig har møtt opp og inngått avtalen på den næringsdrivendes faste forretningssted.

Departementet ser at det kan oppstå tilfeller hvor forbrukere kan oppnå en vesentlig lettelse ved at vernetingsreglene legger til rette for saksanlegg ved forbrukerens hjemting. Det er særlig i de tilfeller hvor forbrukeren har inngått avtale over internett eller ved postordre, at en slik bestemmelse kan være viktig for om forbrukeren finner det realistisk å kunne prøve saken rettslig ved domstolene. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til utvalgets forslag.

Et særskilt spørsmål er om det bør gjøres unntak fra adgangen til å reise sak ved forbrukerens hjemting når forbrukeren personlig har møtt opp og inngått avtale ved den næringsdrivendes faste forretningssted. Departementet er kommet til at utvalgets forslag bør opprettholdes.

Med hensyn til forbrukerbegrepet i forslaget til vernetingsbestemmelse for forbrukere er det forbrukerbegrep som er nedfelt i forbrukerkjøpsloven § 1 tredje ledd, som også skal gjelde her.

Lovforslaget beskytter ikke forbrukere mot å bli saksøkt i utlandet. Uten folkerettslig avtale er dette rettslig sett heller ikke mulig, idet en utenlandsk domstol følger nasjonale regler om domstolskompetanse. Et viktig eksempel på en slik folkerettslig avtale er Luganokonvensjonen som i artikkel 14 annet ledd bestemmer at en forbruker bare kan saksøkes ved domstolene i den staten der forbrukeren har sitt bosted. Departementet har vurdert en alternativ lovbestemmelse som pålegger partene å avtale at en forbruker med verneting i Norge skal saksøkes her. Departementet antar imidlertid at en slik regel kan føre til uheldige resultater. Siden det ikke er gitt at det er aktuelt å fullbyrde en dom her i riket eller i en stat Norge har avtale med om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer, vil resultatet kunne bli at den norske dommen ikke lar seg fullbyrde. Samtidig vil den lovpålagte vernetingsavtalen hindre den andre parten i å gå til sak i den staten der avgjørelsen faktisk kan fullbyrdes.

10.1.5 Internasjonalt verneting

Tvistemålsloven inneholder ikke særskilte regler som avgjør om norske domstoler kan behandle en sak med internasjonal tilknytning. Grunnlag for at en norsk domstol kan behandle saken kan imidlertid følge av traktatsforpliktelser. Et sentralt eksempel er Luganokonvensjonen. Konvensjonen bygger i det vesentlige på en tilsvarende konvensjon inngått mellom de daværende EF-stater 27. september 1968 (Brusselkonvensjonen). Brusselkonvensjonen er imidlertid innen EU erstattet av en egen forordning (med unntak for Danmark). Endringene som forordningen har medført, medfører også behov for endringer i Luganokonvensjonen. Konvensjonen er avgjørende for norske domstolers internasjonale kompetanse for saker som omfattes av konvensjonen. I saker som ikke omfattes av konvensjonen må tvistemålslovens vernetingsregler tolkes for å avgjøre om en norsk domstol kan behandle saken.

Kravet til at saken må ha en naturlig tilknytning til Norge for at saken skal kunne behandles her, framkommer ikke i tvistemålsloven. Etter departementets syn bør de aktuelle vurderingstemaer for hvorvidt saken skal tas til behandling, framgå av loven. Departementet går inn for en bestemmelse som foreslått av utvalget.

10.1.6 Behandlingen av vernetingsspørsmålet. Overføring

Er saken anlagt ved feil verneting, skal den avvises. Etter domstolloven § 38 har den domstol en sak er brakt inn for, adgang til å overføre saken til en annen domstol når særlige grunner gjør det påkrevd eller hensiktsmessig.

Utvalget foreslår at dersom et søksmål blir reist for urett domstol, skal domstolen henvise saken til riktig domstol. Bare hvis norske domstoler ikke har myndighet til å behandle saken i det hele tatt skal saken avvises. Utvalget går inn for å opprettholde og understreke regelen i domstolloven § 38.

Etter departementets oppfatning taler de beste grunner for utvalgets forslag om plikt til henvisning til riktig verneting. Det vil være en enkel og effektiv framgangsmåte for parter og domstoler om domstolen kan foreta en direkte henvisning til kompetent domstol, i stedet for at saken avvises med etterfølgende ny innsending av stevning eller forliksklage til rett verneting. Departementet er enig i at tvisteloven bør understreke rettens ansvar for å vurdere om saken bør overføres etter domstolloven § 38. Henvisningen til bestemmelsen bør derfor framgå uttrykkelig av loven.

10.2 Komiteens merknader

Komiteen vil understreke at i spørsmålet om hvor søksmål skal reises, er det hensynet til sakens opplysninger og hensynet til partene som må veie tyngst når reglene skal utformes.

I saker om fast eiendom vil komiteen peke på de samfunnsøkonomiske gevinstene ved at saken kan anlegges der en eller flere av partene bor, når dette avviker fra den rettskretsen der eiendommen ligger. Samtidig ser komiteen at saker om fast eiendom ofte krever befaring på eiendommen. Derfor støtter komiteen departementets forslag om en generell adgang til å anlegge sak der den faste eiendommen ligger. Komiteen deler departementets oppfatning av at dette både vil gi en klar forenkling av dagens reg­ler og større fleksibilitet når det gjelder å sikre at saken kan bli behandlet i en egnet rettskrets.

For mange privatpersoner og særlig mindre næringsvirksomheter vil det være en fordel å kunne føre en sak på hjemstedet, både ut ifra likhets- og kostnadshensyn. Komiteen støtter derfor departementets forslag om å utvide adgangen til å reise sak mot staten, fylkeskommunen og forsikringsselskaper ved saksøkers alminnelige verneting.

Komiteen vil understreke at ved handel over Internett eller gjennom postordre kan det være viktig for at forbrukeren skal ha en realistisk mulighet til å kunne prøve saken rettslig ved domstolene, at en legger til rette for saksanlegg ved forbrukerens hjemting. Komiteen slutter seg derfor til forslaget om utvidet adgang for forbrukere til å reise sak ved sitt alminnelige verneting.

Komiteen støtter departementets forslag om å kodifisere dagens gjeldende rett om at det bør kreves en naturlig tilknytning til Norge for at en sak skal kunne behandles av en norsk domstol. Komiteen støtter også forslaget om plikt til henvisning til riktig verneting.