En ny lov for domstolenes behandling av sivile tvister forutsetter
at det tas stilling til grunnleggende spørsmål
om hvordan retten og partene kan forholde seg til hverandre. For
det første er det spørsmål om partenes
prosesshandlinger bør sette rammer for rettens avgjørelser.
For det annet er det spørsmål om retten står
fritt til å ta initiativ til slike prosesshandlinger. Det
tredje er hva som bør kreves for at det kan skje preklusjon.
Flere hensyn kommer inn ved vurderingen av alle disse spørsmålene,
som å sikre riktige avgjørelser, rettens nøytralitet
og effektiv saksavvikling. Hvordan retten bør utøve
sin aktive saksstyring er også et spørsmål
om rollefordelingen mellom aktørene, og de forannevnte
hensyn vil også der kunne trekkes inn. Men i tillegg må det
særlig legges vekt på at det her dreier seg om å utforme
et virkemiddel som skal gi raskere saksbehandling og sikre at saksbehandlingens
omfang står i rimelig forhold til betydningen av saken.
Departementet ønsker å videreføre
den funksjon som domstolene har etter de hovedregler som følger av
disposisjonsprinsippet og forhandlingsprinsippet. Videre vil et
klart gjennomslag for disse prinsippene bidra betydelig til en økt
sjanse for at partene opplever retten som en nøytral og
uhildet instans. Departementet er også enig med utvalget
i at partene i fellesskap som hovedregel bør kunne motsette
seg at retten sørger for bevisføring.
I flere situasjoner er det likevel behov for at prinsippene ikke
gis fullt gjennomslag. For det første kan det være
aktuelt å la retten stå fritt til å legge
vekt på hensyn som ikke i tilstrekkelig grad blir ivaretatt
av partene, for eksempel i saker om barn. For det annet er det situasjoner
hvor en part kan ha et særlig behov for å bli
veiledet av retten.
Gjeldende tvistemålslov har ingen generell bestemmelse
om at saksbehandlingen skal være kontradiktorisk. Men en
rekke bestemmelser er utslag av et slikt prinsipp. Når
det gjelder rettsanvendelsen, bestemmer tvistemålsloven § 191
at retten av eget tiltak skal undersøke og anvende rettsreglene.
Rettens ansvar for å anvende rettsreglene er ikke til hinder
for at det skjer bevisføring og prosedyre om rettsreglenes innhold.
Det kontradiktoriske prinsipp og likhetsprinsippet vil da kreve
at begge gis den samme anledning til bevisføring og argumentasjon,
og at begge får gjøre seg kjent med den annens
synspunkter på rettsreglene.
Utvalget har foreslått en generell regel om at retten
ikke kan bygge sin avgjørelse på noe partene ikke har
hatt foranledning til å uttale seg om. Det nye i utvalgets
forslag er at det også omfatter den regelforståelse
som retten legger til grunn. Utvalget bemerker likevel at den nye
regelen ikke skal gjelde ved anvendelse av mer alminnelige rettsregler.
Rettens generelle plikt til å anvende gjeldende rettsregler
av eget tiltak er foreslått videreført. Det innebærer
også at retten ikke blir bundet av partenes felles standpunkt
om hvordan en rettsregel skal forstås.
Departementet er enig med utvalget i at grunnleggende trekk ved
kontradiksjonsprinsippet bør komme til uttrykk i en generell
bestemmelse i tvisteloven. Departementet mener videre at retten
bør ha et selvstendig ansvar for at rettsreglene blir anvendt
riktig, og at den bør kunne legge til grunn en rettsanvendelse
som ikke er blitt påberopt av noen av partene.
Departementet er imidlertid ikke enig med utvalget i at bestemmelsen
om kontradiksjon bør gjelde også for rettsanvendelsen.
Departementet vil understreke at prosessystemet i Norge er basert
på at retten har ansvaret for at det blir lagt til grunn
en riktig forståelse av rettsreglene. Denne ordningen forutsetter at
dommerne har tilstrekkelig kompetanse til å finne ut på egen
hånd hvilke rettsregler som er relevante for løsningen
av en tvist, og hvilket nærmere innhold disse reglene har.
Rettens ansvar for rettsanvendelsen er ikke til hinder for at
partene i nesten alle saker vil vise til relevante regler og rettskilder.
Gjennom saksforberedelse og sluttbehandling vil dommerne i stor
grad få hjelp til å finne fram til innholdet i
de aktuelle rettsregler. Selv om plikten til kontradiksjon ikke
utvides til å gjelde rettsanvendelsen, vil retten fortsatt
ha anledning til å følge den framgangsmåte
utvalgets forslag vil innebære, også etter at
en sluttforhandling er avsluttet.
Departementet foreslår etter dette at retten skal ha
det fulle ansvar for at rettsanvendelsen blir godt belyst og underbygd.
Det bør da bero på rettens vurdering i det enkelte
tilfelle om det er grunn til å forelegge en ny rettsanvendelse
eller nye rettslige argumenter for partene før avgjørelsen
i saken blir truffet.
Spørsmålene knyttet til rettens veiledning
faller i to grupper. Den ene gjelder hvilken plikt og hvilken rett
eller adgang retten har til å gi veiledning. Den andre
gruppen spørsmål gjelder hva det gis veiledning om.
Etter tvistemålsloven § 87 har retten
en generell plikt til å gi prosessuell veiledning. Når
det gjelder materiell veiledning, er utgangspunktet det motsatte, nemlig
at det ikke foreligger noen plikt. Det kan likevel bli utført
en betydningsfull veiledning når retten utfører
sin plikt til å sørge for at partenes anførsler blir
så klare og fullstendige som mulig, jf. tvistemålsloven § 86.
På den annen side er det klart at retten har anledning
til å gi veiledning i større utstrekning enn den
har plikt til, men det må skje med den forsiktighet som
hensynet til rettens nøytralitet tilsier.
Utvalget foreslår å videreføre i hovedtrekk
gjeldende rett om rettens adgang og plikt til å veilede
partene. Forslaget tar likevel sikte på visse endringer.
Utvalget mener at plikten til prosessuell veiledning bør
være vidtgående. I samsvar med dette har utvalget
foreslått en generell bestemmelse om prosessuell veiledning
som i det store og hele er ment å tilsvare regelen i tvistemålsloven § 87.
Vedrørende materiell veiledning bør retten
etter utvalgets syn utvise større tilbakeholdenhet. Utvalget går
likevel inn for at det fortsatt skal gjelde en utstrakt plikt til
den materielle veiledning som går ut på å bringe
klarhet i de krav, påstander, anførsler og bevistilbud
som er satt fram. Fortsatt bør det også være en
viss adgang til den form for materiell prosessledelse som går
ut på at retten reiser spørsmål om en part
bør påberope andre anførsler eller bevis
enn dem som er brakt fram i saken.
Departementet er enig med Tvistemålsutvalget i at det
bør være mulig å føre sak for
de alminnelige domstoler uten bruk av advokat. Veiledning kan bidra
til å skape større likhet mellom partene i en
sak for retten og dermed fremme en rettferdig rettergang. Det er
imidlertid ønsket om at retten skal treffe riktige avgjørelser
som er den viktigste begrunnelsen for å gi retten plikt
til å veilede. Behovet for veiledning må ses i
lys av ønsket om en effektiv rettspleie ved å unngå unødige
ankesaker og ønsket om å unngå rettstap
for en part fordi adgangen til å reise ny sak er avskåret.
På den annen side er det hensyn som taler mot en utstrakt
veiledning fra rettens side. Utvalget har særlig framhevet
hensynet til rettens nøytralitet. Departementet er enig
i at det er viktig at dette hensynet blir ivaretatt, men vil understreke
at veiledningens form vil ha mye å si for det.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om en generell
plikt for retten til å veilede om regler og rutiner for
saksbehandlingen og søke å forebygge feil. Departementet
slutter seg også til forslaget om at retten skal ta særlig
hensyn til det behov parter uten prosessfullmektig har for veiledning.
Departementet er enig med utvalget i at tvisteloven bør
inneholde en generell plikt for retten til å sørge
for klargjøring av partens påstander og standpunkter
til faktiske og rettslige spørsmål. I tillegg
bør retten ha adgang til å gjøre partene
oppmerksom på rettslige eller faktiske spørsmål
som synes å ha betydning for saken.
Departementet mener at hensynet til rettens upartiskhet ikke
vil innebære et så omfattende hinder for veiledning
som utvalget kan synes å ha forutsatt. Det må antas
at retten i stor utstrekning vil kunne veilede uten at denne tilliten
blir svekket. Departementet er enig med utvalget i at retten ikke
skal kunne gi råd til partene.
Departementet vil ikke foreslå å lovfeste en
generell regel om rettens plikt til veiledning. Regler med det generelle
siktemål å påvirke retten til å se
flest mulig sider av en sak, uavhengig av deres disposisjoner, har
etter departementets syn lite for seg når partene har fri
rådighet.
Departementet framhever at den nye loven trolig vil føre
til at rettens materielle veiledning får større omfang.
Etter gjeldende rett har partene i stor utstrekning rett til å henvende
seg muntlig til retten og få den til å sette henvendelsen
opp som prosesskriv. Utvalget foreslår denne ordningen
videreført for prosesshandlinger som må til for å bringe
en sak i gang eller videre. Ingen av høringsinstansene
har hatt innvendinger mot forslaget, og departementet følger
det opp. Når retten skal sette opp prosesskriv for en part,
oppstår det særlige spørsmål
om hvor langt og på hvilken måte veiledningen
bør skje. Departementet er kommet til at det ikke bør
gjelde noen særregler for rettens veiledning i disse situasjonene.
Det neste spørsmålet er om det vil svekke tilliten til
rettens upartiskhet om saken skal behandles videre av en dommer
som har satt opp en prosesshandling som prosesskriv. Departementet
er kommet til at en dommer som har satt opp en muntlig prosesshandling som
prosesskriv, bør være avskåret fra å delta
i den videre behandling av saken.
Departementet er enig med utvalget i at gjeldende rettstilstand
om adgangen til å rette prosessuelle feil angir et vurderingstema
som er lite treffende. Utvalgets forslag vil gi domstolene et mer
hensiktsmessig vurderingstema. Det er også fleksibelt i
den forstand at det åpner for å bøte
på de mest urimelige utslag som kan følge av videreføringen
av prinsippet om at en part identifiseres med prosessfullmektigens handlinger.
Når "sterkt å bebreide" nå blir et vurderingstema,
er det ikke noe til hinder for at det i totalvurderingen kan legges
noe vekt på om vedkommende advokat som har forsømt
seg, er erfaren eller ikke. Det er likevel grunn til å understreke
at en advokat må finne seg i at den foreslåtte
normen langt på vei blir objektivisert.
Tvistemålsutvalget har foreslått generelle
preklusjonsregler. Disse vil i noen grad øke adgangen til å prekludere.
Formålet med en slik skjerping er å få klarhet
i tvisten før hovedforhandlingen, slik at denne kan bli
mer konsentrert.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til generelle
regler og ser det som en fordel at preklusjonsadgangen blir noe
utvidet. Partene, og særlig deres prosessfullmektiger,
vil gjennom forslaget få et incitament til å utforme
krav og påstander og påberope påstandsgrunnlag
og bevis før saksforberedelsen avsluttes. Departementet
mener det er hensiktsmessig at det er tidspunktet for avslutningen
av saksforberedelsen som utløser den generelle preklusjonsadgangen.
Reglene i utvalgets forslag er fleksible og åpner for at
det legges betydelig vekt på rimelighet, herunder hvilken
virkning det vil få for en part å få en prosesshandling
avskåret.
Utvalget har foreslått at saksforberedelsen i lagmannsretten
skal avsluttes fire uker før ankeforhandlingen, mot to
uker før hovedforhandlingen i tingretten. Departementet
ser ikke grunn til å opprettholde den særskilte
fristen i lagmannsretten. Det avgjørende hensynet mot en
så tidlig frist er at det i flere tilfeller vil kunne bidra
til å forlenge den samlede saksbehandlingstiden og øke
partenes kostnader ved at advokatene må gjennomgå saken
to ganger.
I en lang rekke saker gjelder det unntak fra de reglene
som følger av disposisjons- og forhandlingsprinsippet.
Slike saker blir gjerne omtalt som saker uten fri rådighet
eller som indispositive saker. Tvistemålstvalget har ikke ønsket å gjøre
noen reelle endringer i det tradisjonelle skillet mellom dispositive
og indispositive saker. Utvalget mener at regelbehovet for saker
som ikke er undergitt fri rådighet, kan ivaretas gjennom
tre sett av regler. For det første foreslås en
gjennomgående regel som fastlegger at partenes rådighet
over prosessopplegget må vike i den grad offentlige hensyn
nødvendiggjør dette. For det annet foreslår
utvalget at retten i denne typen saker skal ha en plikt til å sørge
for at bevisføringen gir et forsvarlig grunnlag for avgjørelsen.
For det tredje foreslås særregler knyttet til
bestemte sakstyper.
Departementet slutter seg til de gjengitte synspunkter fra utvalgets
utredning om behovet for regler om begrensninger i partenes frie
rådighet. Dette innebærer at det ikke blir gjort
noen reelle endringer i det tradisjonelle skillet mellom dispositive
og indispositive saker.
Tvistemålsutvalget har lagt stor vekt på at
retten får plikt til langt mer aktiv saksstyring enn det
som gjennomgående er praksis i dag. Hovedtanken er at retten
må ha det avgjørende ord ved struktureringen. For å oppnå dette
må det settes frister og treffes nødvendige beslutninger,
herunder fastsetting av tid for hovedforhandlingen. Det opplegg
som retten fastsetter, skal ikke kunne fravikes av partene, og det
er viktig at dommeren fører kontroll med at opplegget følges.
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger om behovet
for aktiv saksstyring og dets forslag til lovregler om dette. Departementet
anser en mer aktiv saksstyring som meget viktig av flere grunner. Det
vil legge til rette for mer effektiv rettspleie med kortere saksbehandlingstid,
og de nye lovreglene vil gi retten langt bedre styringsmekanismer
til å nå de mål som vil føre
til en rimeligere prosess.
Departementet ser det også som viktig at reglene om
rettens saksstyring innebærer at det straks etter tilsvar
rutinemessig blir tatt stilling til om det bør mekles
mellom partene, gjennom rettsmekling eller mekling i rettsmøte.
Rettens arbeid med saksstyringen før hovedforhandlingen
vil på flere måter virke inn på arbeidet med
saken under og etter hovedforhandlingen. At retten utviser aktivitet
helt fra starten, vil gjøre at partene blir tvunget til å gjøre
grundigere forarbeid på et tidligere stadium. Det vil medvirke
til at de blir bedre forberedt til hovedforhandlingen og øke
sjansene for at det da er avklart hva de er uenige om. At dommeren
er godt forberedt til hovedforhandlingen, vil legge grunnlaget for
at vedkommende vil kunne styre saken med henblikk på en
mest mulig konsentrert gjennomføring av hovedforhandlingen.
Departementet antar at reglene om aktiv saksstyring ikke trenger å føre
til noen øking av ressursbehovet i domstolen. Økt
arbeid med saksstyringen vil isolert sett føre til økt
ressursbruk. Men samtidig vil mer aktiv saksstyring føre
til ressursbesparelser, som antas å overstige eller tilsvare
den ressursøking som følger av det merarbeid som
vil bli lagt i saksstyringen. De fleste hovedforhandlinger og ankeforhandlinger
vil kunne gjennomføres på vesentlig kortere tid,
og det vil bli mindre arbeidskrevende å skrive dom. Fordelene
vil sterkest gjøre seg gjeldende når den som leder
saksforberedelsen, også leder hovedforhandlingen i tingretten,
eller er med som en av de tre fagdommerne under ankeforhandlingen
i lagmannsretten. Departementet forutsetter at praktiske hensyn
bare sjelden vil tilsi at andre dommere enn den som har hatt hele
saksforberedelsen, vil lede hovedforhandlingen i tingretten.
Når saksstyringen drøftes med partene, bør hovedforhandling
berammes selv om det under drøftingen blir bestemt at det
skal gjennomføres mekling i rettsmøte eller rettsmekling.
Departementet mener at dette samlet sett ikke vil virke uheldig
for domstolenes saksavvikling.
Lovforslaget forutsetter at domstolene ikke skal ha flere restanser
enn at det er mulig å overholde påbudet i NOU § 9-4
annet ledd bokstav h om å avholde hovedforhandling
innen seks måneder fra stevning ble inngitt. Når
saksmengden øker, bør domstolene i så stor
grad som en forsvarlig saksbehandling gjør det mulig, avsette
mindre tid til behandling av hver sak.
Departementet mener normalfristen for å holde hovedforhandling
bør være seks måneder. Dersom retten
feilberegner behovet for lengden på saksbehandlingen, vil
det være mulig å omberamme saken. At flere domstoler
i dag har for store restanser til at hovedforhandlingen avholdes
bare seks måneder etter stevning, kan ikke tillegges avgjørende
vekt. Departementet mener at det bør tas sikte på å nedarbeide restansene
på sivile saker før ikraftsetting av loven til et
nivå som gjør det mulig med en så kort
saksbehandlingstid.
Departementet støtter utvalgets forslag om at den plan
for saksbehandlingen som retten skal drøfte med partene
rett etter tilsvar, bør skje i rettsmøte, og at
det skal gjelde strenge vilkår for å gjøre
unntak fra denne hovedregelen.
For å nå målsettingen om
en mer effektiv domstolsbehandling mener komiteen det
er viktig at loven legger opp til en mer aktiv saksstyring fra dommeren
for å sikre fremdrift i saksbehandlingen.
Det er videre et grunnleggende mål å sikre
riktige avgjørelser. Komiteen er derfor
enig med departementet i at det er behov for å lovfeste
plikter for retten om veiledning både i prosessuelle og
materielle spørsmål. Det er imidlertid viktig
at lovregler om veiledningsplikten ikke er egnet til å trekke
rettens rolle som nøytral instans i tvil. Komiteen mener
departementets forslag til lovregler ivaretar disse hensyn på en
tilfredsstillende måte.
Komiteen mener det er viktig at loven tar høyde
for situasjoner der en part har et særlig behov for veiledning
av retten, særlig i saker der en part ikke er representert
ved prosessfullmektig. Komiteen har merket seg at
departementet foreslår særlige regler om dette,
og slutter seg til forslaget.
Vedrørende lovforslagets § 9-8
om forenklet domsbehandling ser komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet at åpenbart
urimelige krav eller innsigelser bør kunne behandles på en
forenklet måte. Det er uheldig å benytte store
ressurser på forhold der det åpenbart ikke er
verken ønskelig eller behov for dette. Disse medlemmer er
likevel opptatt av at EMKs krav om tilgang på domstol samt
en forsvarlig behandling respekteres fullt ut. En kan få noe
usikkerhet rundt dette dersom retten avgjør kravet ved
forenklet behandling, og en grunnet ankesum eller annet ikke har
mulighet til verken å anke avgjørelsen eller saken
som sådan. Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at kriteriet for dette må tolkes strengt. Begrepet "klart"
har ikke en nødvendig klar avgrensning i så henseende.
All den tid regelen er å unngå unødig
ressursbruk på åpenbare forhold, bør
en sette et sterkere krav til dette, spesielt der det ikke finnes
muligheter til å få overprøvd avgjørelsene. Disse
medlemmer mener intensjonen vises best ved at en bruker
begrepet "åpenbart".
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Tvisteloven § 9-8
første ledd første punktum skal lyde:
Hvis det er åpenbart at et krav som er fremmet ikke
for noen del kan gis medhold, eller det er åpenbart at
innsigelsene mot kravet i sin helhet er uholdbare, kan retten etter
begjæring avgjøre kravet ved dom eller forenklet
domsbehandling."