Ved utformingen av prosessreglene står en i mange sammenhenger
overfor valget om de forskjellige deler av saksbehandlingen skal
foregå skriftlig eller muntlig. Valget mellom skriftlighet
og muntlighet har ikke bare betydning for effektivitet og konsentrasjon,
men også for om saksbehandlingen blir gjennomført
forsvarlig, og valget kan ha forskjellige virkninger i ulike typer
saker.
Utvalget deler i hovedtrekk det syn på muntlighet som
lå til grunn for vedtakelsen av gjeldende lov. Moderne
informasjons- og kommunikasjonsteknologi har endret noen av forutsetningene
for vurderingen av om saksbehandlingen bør være
skriftlig eller muntlig. Dette reduserer ulempene og kostnadene ved
muntlighet, som hittil i stor grad har innebåret at alle
må møte på samme sted. På den
annen side legger utvalget opp til at prosesstoffet skal leveres
elektronisk. Teknisk sett legges det da til rette for at det effektivt
gis mulighet for innsyn i prosessmaterialet.
Utvalget har langt på vei foreslått å videreføre
dagens regler. Samlet sett er det imidlertid foreslått å åpne
for en noe større grad av muntlighet, men samtidig åpne
for skriftlige elementer i den muntlige prosess. Det skal fortsatt
foreligge en skriftlig stevning. I utvalgets utkast er det ikke
videreført et tosporet system med enten skriftlig eller
muntlig saksforberedelse. Avgjørelser om saksbehandlingen
og overprøving av kjennelser og beslutninger skal skje
etter en skriftlig behandling.
Når det gjelder sakens realitet, er utgangspunktet at
avgjørelsen skal skje etter en muntlig behandling. Men
partene kan avtale en helt eller delvis skriftlig behandling. Selv
om det på vanlig måte blir avholdt muntlige forhandlinger
om sakens realitet, er det åpnet for at tingretten kan
pålegge partene å inngi skriftlige redegjørelser
om avgrensede spørsmål. I lagmannsretten foreslår
utvalget mindre strenge vilkår for å kreve skriftlige
redegjørelser om avgrensede spørsmål.
I Høyesterett er det ikke satt andre vilkår for
skriftlige redegjørelser enn at de må dreie seg
om nærmere angitte spørsmål. De skriftlige
redegjørelsene vil utgjøre en del av avgjørelsesgrunnlaget
og få betydning for gjennomføringen av hoved-
eller ankeforhandlingen.
Det er foreslått flere endringer vedrørende
bevisføring. To av disse berører bevisumiddelbarheten. For
det første skal forbudet mot bruk av utenrettslige erklæringer
mykes opp betraktelig. For det annet skal fjernavhør direkte
for den dømmende rett, og ikke bevisopptak, bli den primære
formen for bevisføring når et vitne ikke kan møte
under hovedforhandlingen.
I tillegg til den forkorting av hovedforhandlingen som bruk av
skriftlige redegjørelser vil innebære, legges
det generelt opp til mer konsentrerte forhandlinger. De mer konsentrerte
forhandlinger kommer først og fremst til uttrykk ved regler
som tar sikte på å komme bort fra de omfattende
innledningsforedragene.
Departementet er enig med utvalget i at avgjørelser
av sakens realitet fortsatt bør basere seg på en muntlig
forhandling, og at saksforberedelsen i hovedtrekk bør foregå skriftlig.
Skriftlighet bør også være den normale
behandlingsmåte ved overprøving av kjennelser
og beslutninger. Departementet er videre enig i at partene med rettens
samtykke bør kunne avtale skriftlig behandling av tvisten.
Endelig gir departementet sin tilslutning til forslaget om at avgjørelser
om saksbehandlingen, herunder ved overprøving i ankeinstansen,
kan baseres på en muntlig behandling når hensynet
til en forsvarlig eller rettferdig rettergang tilsier det.
Det bør fortsatt utarbeides en skriftlig stevning. Departementet
er enig med utvalget i at det fortsatt bør være
mulig for retten å bestemme at tilsvar skal avgis muntlig
i rettsmøte.
Departementet er enig med utvalget i at en ankeforhandling for
lagmannsretten normalt bør ha et vesentlig annet preg enn
en hovedforhandling for tingretten. Det har særlig sammenheng
med at tingrettens dom vil utgjøre en del av avgjørelsesgrunnlaget, og
at ankeforhandlingen skal konsentreres om de spørsmål
som partene er uenige om.
Det er både hensynet til at retten skal få et
best mulig avgjørelsesgrunnlag, og hensynet til en effektiv
behandling av saken som tilsier en hovedregel om at muntlige forhandlinger
utgjør grunnlaget for realitetsavgjørelsen. Men
departementet mener at begge hensyn i en del tilfeller tilsier at
den for en stor del også baseres på en skriftlig
framstilling av saken. Det nye ved utvalgets forslag - som departementet
i hovedsak slutter seg til - er først og fremst at det
legges opp til utarbeiding av dokumenter som loven forutsetter er
lest av retten før hovedforhandlingen tar til. Dette gjelder
for det første sluttinnlegg, som begge parter normalt skal
utarbeide, og som skal angi påstanden, påstandsgrunnlagene,
rettsregler som påberopes, og de bevis parten vil føre.
Uavhengig av rettens kunnskap om saken før hovedforhandlingen
er departementet enig med utvalget i at det er behov for og fullt
forsvarlig å foreta ytterligere nedskjæringer
av hovedforhandlingen i forhold til hvordan mange blir avviklet
i dag. Det vises til utvalgets syn på de omfattende innledningsforedragene.
Departementet er enig med utvalget i at det er en uting at saken
i stor utstrekning blir prosedert både i innledningsforedrag
og prosedyre. I noen saker kan det være liten uenighet
om fakta. Da vil det være praktisk å hoppe over
det som i dag tilsvarer innledningsforedrag, og la partene føre
eventuelle bevis mellom de to innleggene de til sammen kan holde.
I andre situasjoner bør det legges opp til at partenes første
innlegg blir minst mulig prosederende, slik at disse bare skal inneholde
en beskrivelse av de faktiske omstendigheter som anføres,
og en gjennomgåelse av de skriftlige bevis.
I sitt første innlegg bør saksøkeren
under sin konsentrerte saksframstilling understreke hvilke punkter saksøkte
er uenig i, i den grad dette er kjent for saksøkeren. At
partene i det første innlegget ikke gjør rede
for sitt syn på innholdet av de rettsregler som vil bli
påberopt, vil også være et betydelig
bidrag til at innlegget ikke blir prosederende.
På denne bakgrunn antar departementet at saksøkte
vil ha et mer begrenset behov for å redegjøre for
sin sak innledningsvis enn det saksøkeren har. Når
saksøker i sin konsentrerte saksframstilling har påpekt
faktiske omstendigheter som saksøkte fullt ut kan slutte
seg til, er det normalt ingen grunn for saksøkte til å gjenta
dette. Av og til kan det være at partenes uenighet er så omfattende
at en slik framgangsmåte vil føre til en svært
uoversiktlig framstilling, eller at saksøkte har et helt
annet perspektiv på de faktiske forhold enn saksøkeren.
Da bør det åpnes for at saksøkte gir
sin egen konsentrerte saksframstilling. Departementet har i samsvar
med dette endret utvalgets lovforslag når det gjelder beskrivelsen
av saksøktes første innlegg.
Departementet er enig med utvalget i at retten bør kunne
bestemme at hovedforhandlingen legges opp på en vesentlig
annen måte i saker hvor skriftlige bevis utgjør
hovedtyngden av bevismaterialet. Det vil da ofte være mest
praktisk at partene holder sine hovedinnlegg straks etter at retten
innledningsvis har klargjort påstander, påstandsgrunnlag
og bebudet bevisføring. Selv om det kan tenkes at det blir
ført vesentlige bevis etter slike hovedinnlegg, mener departementet
at det er tilstrekkelig at regelen går ut på at partene
skal få ordet til et kortere innlegg hver.
Det framgår at opplegget med at retten foretar en klargjøring
av sentrale spørsmål ved innledningen av hovedforhandlingen,
utgjør en av de viktige forutsetningene for å gå inn
for at partenes første innlegg skal forkortes vesentlig.
Utsikten til at retten kan forberede og gjennomføre denne
klargjøringen på en effektiv måte er
i de fleste sakene avhengig av at partene har inngitt sluttinnlegg.
De vil derved være et viktig bidrag til å komme
vekk fra de omfattende innledningsforedragene. Dessuten skal sluttinnleggene fremme
forslag om en framdriftsplan. Departementet slutter seg etter dette
til utvalgets forslag om at det som regel skal avgis sluttinnlegg.
Som nevnt ser departementet det som en fordel at det er retten
som skal klargjøre viktige punkter i saken før
partene får ordet til innlegg. Departementet kan ikke se
noen fare for tap av tillit til rettens innsikt i saken ved at det
er retten som gjennomgår påstander og påstandsgrunnlag.
Departementet mener at det ikke er grunn til at meddommeres deltakelse
skal lede til at hovedforhandlingen blir gjennomført på noen
vesentlig annen måte enn om de ikke hadde deltatt.
Departementet er enig i utvalgets hovedsynspunkt knyttet til
skriftlighet i de forskjellige instansene. Det er grunn til å tillate
større bruk av skriftlige redegjørelser som en
del av avgjørelsesgrunnlaget, og mer jo høyere
opp i instansene en kommer. Departementet er ikke enig med Oslo
tingrett i at partene alltid bør kunne pålegges å avgi
kortfattede skriftlige og systematiserte redegjørelser
for det faktiske forhold. Slike pålegg bør begrenses
til de saker hvor saksforholdet er uoversiktlig.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til en viss utvidelse
av unntakene fra bevisumiddelbarheten. Det gjelder for det første
muligheten for at fjernavhør blir noe utvidet. For det
annet er departementet enig i at det er fjernavhør som
bør bli det primære alternativet når
et vitne ikke vil kunne møte under hovedforhandlingen og
avgi forklaring direkte for den dømmende rett. For det
tredje bør adgangen til å bruke skriftlige erklæringer
utvides. Departementet er enig med utvalget i det bør gjelde
et vilkår om at det er ubetenkelig av hensyn til sakens
opplysning.
Departementet er enig med utvalget i at partene med rettens samtykke
bør kunne avtale skriftlig behandling, eventuelt kombinert
med muntlige forhandlinger, i tingrett og lagmannsrett. Forutsetningen er
at retten mener at en slik behandlingsmåte er forsvarlig.
Departementet er også enig i at lagmannsretten, når
umiddelbar bevisføring er av liten betydning, og Høyesterett,
når spørsmålene i saken egner seg for det,
bør kunne beslutte skriftlig behandling.
Komiteen er enig i at avgjørelser
av sakens realitet bør basere seg på en muntlig
behandling, og at saksforberedelsen i hovedtrekk bør foregå skriftlig. Komiteen er
enig i at saksbehandlingsreglene bør fremme økt
fleksibilitet, slik at sakene kan bli behandlet både raskt
og forsvarlig. Komiteen viser til at utviklingen
innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi åpner nye
muligheter for saksbehandlingen i domstolene.