Departementet slutter seg til utvalgets forslag vedrørende kontroll-
og kommunikasjonsrutiner med enkelte justeringer. Det foreslås at
bestemmelsen om at rapporteringspliktige skal påse at kontroll-
og kommunikasjonsrutiner er kjent for filialer og datterselskaper
etablert i stater utenfor EØS flyttes til egen bestemmelse om slike
filialer og datterselskaper i lovforslaget § 26.
Det understrekes at forhandlere er i en spesiell situasjon ved
at de kun omfattes av loven når de utfører kontanttransaksjoner
over 40 000 kroner, men de vil i disse tilfellene omfattes fullt
ut. Forhandlere av gjenstander er en svært uensartet gruppe og krav
til kontroll- og kommunikasjonsrutiner må tilpasses den enkelte
forhandlers virksomhet. Sentrale deler av lovforslaget omhandler
rapporteringspliktiges plikter der det foreligger etablerte kundeforhold.
Dette vil i utgangspunktet ikke være aktuelt for forhandlere, i og
med at de normalt kun utfører enkeltstående transaksjoner. Kravet
til kontroll- og kommunikasjonsrutiner må tilpasses dette. For den
"typiske" forhandler forventes det at foretaket minst har rutiner
med hensyn til hvordan man skal håndtere situasjoner med kontantsalg
dersom slike situasjoner oppstår. Rutiner og opplæring må minst
omfatte bestemmelsene om plikt til å bekrefte identiteten ved legitimasjon
og rapportering av mistenkelige transaksjoner til Økokrim.
Det vises til lovforslaget § 23.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
regelen om at finansinstitusjoner skal ha elektroniske overvåkningssystemer.
Departementet slutter seg også til forslaget om at departementet
har adgang til i forskrift å pålegge andre rapporteringspliktige
å etablere elektroniske overvåkningssystemer. Det vises til lovforslaget
§ 24.
Utvalget foreslår at det innføres plikt for rapporteringspliktige
som nevnt i lovforslaget § 4 første ledd å ha systemer som muliggjør
raske og fullstendige svar på forespørsler fra Økokrim eller tilsynsmyndighet
om hvorvidt de har eller i løpet av de siste fem år har hatt kundeforhold
til konkrete personer og om kundeforholdets art, jf. utvalgets lovforslag
§ 24. Med tilsynsmyndighet menes her den myndighet som fører tilsyn
med den rapporteringspliktiges etterlevelse av hvitvaskingsregelverket,
noe som i de fleste tilfeller vil være Kredittilsynet.
Utvalget legger til grunn at rapporteringspliktige vil ha stor
frihet ved valg av løsninger for etablering av systemer som nevnt
ovenfor. Det sentrale vil være at den rapporteringspliktige raskt
kan fremskaffe den nødvendige informasjon om de aktuelle personer.
Utvalget antar at den mest praktiske løsning normalt vil være søkbare,
elektroniske databaser over kundeforhold. Slike elektroniske databaser
anvendes allerede av en rekke rapporteringspliktige.
Departementet slutter seg til uvalgets forslag om systemer for
oversikt over kundeforhold. Det vises til lovforslaget § 25.
Departementet slutter seg til uvalgets forslag om plikt for finansinstitusjoner
og andre rapporteringspliktige som nevnt i forslaget § 4 første
ledd til å påse at filialer og datterselskaper etablert i stater
utenfor EØS anvender tilsvarende tiltak for kundekontroll, løpende
oppfølging og oppbevaring. Det foreslås i tillegg at rapporteringspliktige
skal påse at filialer og datterselskaper etablert i stater utenfor
EØS er kjent med kontroll- og kommunikasjonsrutiner som beskrevet
i lovforslaget § 23. Utvalget foreslo tilsvarende bestemmelse i
utvalgets lovforslag § 22.
Det vises til lovforslaget § 26.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ny hvitvaskingslov §§ 23, 24, 25 og 26.