Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at norsk
rett er i samsvar med direktivforpliktelsene for rapporteringspliktige
som er underlagt tilsyn av Kredittilsynet eller Tilsynsrådet for
Advokatvirksomhet. For rapporteringspliktige som ikke er underlagt
slikt tilsyn (forhandlere av gjenstander og tilbydere av virksomhetstjenester)
mener departementet, i samsvar med utvalget, at det i samråd med
bransjeorganisasjonene bør vurderes hvordan tilsynsspørsmålet mest
hensiktsmessig kan løses. Departementet vil ta initiativ til kontakt
med aktuelle bransjeorganisasjoner for å få etablert et hensiktsmessig
tilsyn og videreutvikle god informasjon til disse rapporteringspliktige.
Det vises til lovforslaget § 27.
Departementet slutter seg til utvalgets omtale av skyldkrav,
og foreslår å sette skyldkravet i hvitvaskingsloven til grov uaktsomhet.
Det vises til lovforslaget § 28.
I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) la Justisdepartementet til grunn
at forsett er den alminnelige skyldformen i spesiallovgivningen,
og at det må begrunnes særskilt dersom uaktsomhet skal være tilstrekkelig
for straff. Justisdepartementet understreker imidlertid at
"[m]ange overtredelser av spesiallovgivningen vil være
straffverdige også når gjerningspersonen bare har vært uaktsom.
I andre tilfeller bør uaktsomhet kunne straffes fordi det er nødvendig
for at straffebudet skal ha en tilstrekkelig effektiv virkning [...]. Det
sentrale ved forslaget, slik departementet ser det, er at det leder
til en bedre gjennomtenkning av hva som bør være skyldkravet ved
utarbeidelse av nye straffebestemmelse."
Departementet mener at hvitvaskingslovens virkeområde tilsier
at grov uaktsomhet skal være straffbart. Etter departementets syn
vil grovt uaktsom overtredelse av slike bestemmelser bli ansett
som klanderverdige, samfunnsskadelige og være straffverdige. Departementet
slutter seg til utvalgets vurdering av at straffbarhet for grov
uaktsomhet kan føre til en mer effektiv håndhevelse av hvitvaskingslovgivningen.
Departementet peker blant annet på, slik også utvalget gjør, at
for lovgivning som primært retter seg mot foretak er det naturlig
å omfatte uaktsomhet i skyldkravet for på denne måten lettere å
kunne ilegge foretaksansvar. Videre peker departementet på at den
bevistvilen som erfaringsmessig kan forekomme, oftest synes å gjelde
spørsmålet om hvorvidt den nedre grensen for forsettlig opptreden
er nådd. Følgelig er det grunn til å tro at hensynet til effektive
regler i betydelig grad ivaretas ved at grensen for subjektivt straffbar
opptreden trekkes ved grov uaktsomhet.
Advokatforeningen går imot forslaget, og viser blant annet til
at reglene er skjønnsmessige og at straffbarhet for uaktsom atferd
kan lede til overrapportering. Departementet kan ikke se at dette
er et avgjørende argument mot å innføre straffbarhet for grov uaktsomhet.
Økokrim ber departementet vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig
å skille ut enkelte sentrale bestemmelser som skal være straffesanksjonerte.
Departementet er enig i at det kan være hensiktsmessig å skille
ut enkelte sentrale bestemmelser som skal være straffesanksjonerte.
Etter departementets syn er ikke bruken av generelle straffebud
for hele lover en gunstig lovgivningsteknikk bl.a. fordi det minsker
forutberegneligheten når det gjelder straffbarhet. Departementet
går derfor inn for at kun følgende bestemmelser i lovforslaget gjøres
straffbare:
§ 5 om risikobasert kundekontroll
og løpende oppfølging,
§ 6 om plikt til å foreta kundekontroll,
§ 7 om gjennomføring av kundekontroll,
§ 8 om registrering av opplysninger,
§ 15 om forsterkede kontrolltiltak,
§ 17 om undersøkelsesplikt,
§ 18 om rapporteringsplikt og
§ 22 om oppbevaring av opplysninger og dokumenter.
Disse bestemmelsene representerer de mest sentrale forpliktelsene
for de rapporteringspliktige og utløser en handleplikt. Det er derfor
naturlig å anta at disse bestemmelsene representerer de tilfellene
der det vil være praktisk å kunne reagere med straff.
Hvitvaskingslovens primære pliktsubjekter er de rapporteringspliktige.
Når det gjelder lovutkastets § 11 og § 12 legger departementet til
grunn at det er den rapporteringspliktige som er straffansvarlig
for at de straffesanksjonerte pliktbestemmelsene er overholdt. I
gjeldende hvitvaskingsloven §§ 5 og 7 er også rapporteringspliktiges
ansatte pliktsubjekter. Konsekvensen av dette er at en ansatt kan
straffes som hovedmann ved overtredelse av de aktuelle bestemmelsene.
Departementet slutter seg til utvalgets syn om at det ikke er hensiktsmessig
at ansatte gjøres til direkte pliktsubjekter i enkelte lovbestemmelser.
I den grad det er aktuelt å ilegge straff for ansatte, vil dette
kunne gjøres på grunnlag av et medvirkningsansvar. Departementet
vil imidlertid understreke at fysiske personer som er underlagt
loven i kraft av deres yrke vil kunne straffes som hovedmann selv
om de er ansatte i et foretak.
Det vises til lovforslaget § 28.
Utvalget opplyser at det ikke har foretatt en helhetlig vurdering
av bestemmelsene i hvitvaskingsloven §§ 10 og 14 og hvitvaskingsforskriften
§ 17, om Økokrims plikt til å slette opplysninger og Kontrollutvalget
for tiltak mot hvitvasking av utbytte av straffbare handlinger.
Bestemmelsene har ikke noe direkte motstykke i tredje hvitvaskingsdirektiv
eller FATFs anbefalinger.
Utvalget foreslår å endre forskriftshjemmelen i hvitvaskingsloven
§ 10 for å kunne tilpasse forskriften til den reelle arbeidsfordelingen
mellom Økokrim og politidistriktene. For øvrig foreslås bestemmelsen videreført
uendret, jf. utvalgets lovforslag § 28.
Utvalget foreslår å forkorte kontrollutvalgets navn til "kontrollutvalget
for tiltak mot hvitvasking". For øvrig foreslås gjeldende § 14 videreført
i utvalgets lovforslag § 30.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til videreføring
av hvitvaskingsloven §§ 10 og 14. Hvitvaskingsloven § 10 om Økokrims
håndtering av opplysninger videreføres i lovforslaget § 29. Hvitvaskingsloven
§ 14 om kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking videreføres
i lovforslaget § 31.
Utvalget skriver følgende om forskriftshjemler:
"Hvitvaskingsloven § 18 lyder:
"Departementet
kan i forskrift fastsette:
1. regler
til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i loven,
2. unntak fra enkelte eller flere av bestemmelsene i loven
for visse rapporteringspliktige,
3. regler om hvilke opplysninger om avsender som skal følge
en transaksjon i betalingskjeden
4. særskilte regler om rapportering av transaksjoner med
eller for personer eller foretak som har tilknytning til land eller
områder som ikke har gjennomført tilfredsstillende tiltak mot hvitvasking av
utbytte eller finansiering av terrorisme,
5. forbud eller restriksjoner når det gjelder adgangen til
å etablere forretningsforhold til eller foreta transaksjoner med
personer eller foretak som har tilknytning til land eller områder
som ikke har gjennomført tilfredsstillende tiltak mot hvitvasking
av utbytte eller finansiering av terrorisme."
Utvalget
anser den generelle hjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr. 1 som
overflødig ved siden av de særskilte forskriftshjemler som gis løpende
i lovforslaget, og foreslår at hjemmelen ikke videreføres.
Lovforslaget
§ 4 femte ledd første punktum viderefører hjemmelen i hvitvaskingsloven
§ 18 nr. 2.
Hjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr.
3 foreslås skilt ut som egen bestemmelse og utvidet med tillegget
"samt regler om betalingsformidleres opplysnings- og kontrollplikter
i forbindelse med slike transaksjoner", jf. punkt 9 og utvalgets
lovforslag § 31. Utvidelsen er nødvendig for å gjennomføre Europaparlaments-
og rådsforordning (EF) nr. 1781/2006 om opplysninger om betaleren
som skal følge med pengeoverføringer. Forordningen bygger på FATFs
spesialanbefaling VII (SR VII). SR VII fastslår at virksomheter
som driver betalingsformidling skal sikre at opplysninger som er
egnet til å identifisere avsenderen følger med betalingen. Et sentralt formål
med anbefalingen er å hindre at terrorister og andre kriminelle
kan benytte det finansielle system til å overføre midler.
Hjemlene
i hvitvaskingsloven § 18 nr. 4 og 5 har sin bakgrunn i FATFs arbeid
med å identifisere land og territorier som ikke samarbeider i kampen
mot hvitvasking (såkalte Non Cooperative Countries and Territories,
NCCT). Arbeidet ble påbegynt i 1999. Et sentralt element i NCCT-prosessen
var offentliggjøring av land og territorier som ikke ble ansett
som samarbeidsvillige. Dersom FATF mente det aktuelle landet ikke
viste fremgang, kunne hvert medlemsland i FATF iverksette nærmere
definerte mottiltak mot landet, for eksempel skjerpede rapporteringskrav.
NCCT-prosessen i FATF er nå avsluttet. Det kan imidlertid ikke utelukkes
at det på et senere tidspunkt iverksettes lignende prosesser. På
denne bakgrunn foreslår utvalget at forskriftshjemlene i hvitvaskingsloven
§ 18 nr. 4 og 5 videreføres, med visse språklige endringer, jf.
utvalgets lovforsalg § 32."
Departementet slutter seg til uvalgets forslag om at departementet
i forskrift kan fastsette regler om opplysninger som skal følge
en transaksjon i betalingskjeden og om personer eller foretak med
tilknytning til land eller områder som ikke har gjennomført tilfredsstillende
tiltak. Det vises til lovforslaget §§ 32 og 33.
Utvalget har i utredningen punkt 8.5 tatt opp om det er hensiktsmessig
å innføre unntak fra taushetsplikt for å sikre at Økokrim i større
grad gis tilgang til opplysninger av betydning for analyse av mistenkelige
transaksjoner. Utvalget uttaler at det kan være hensiktsmessig at
Økokrim gis hjemmel til å innhente nødvendig informasjon uavhengig
av spesiallovgivningens taushetspliktregler.
Økokrims behov for opplysninger må slik utvalget vurderer det,
veies opp mot personvernhensyn. En bestemmelse som gjør unntak fra
taushetspliktbestemmelsene, vil innebære at muligheten for å spre opplysninger
mellom kontrollorganer øker merkbart. Utvalget anser ut fra dette
at et unntak fra regler om taushetsplikt fordrer en grundig vurdering,
som utvalget ikke anser seg egnet til å foreta.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering, og foreslår
ikke unntak fra taushetsplikt for å sikre at Økokrim i større grad
gis tilgang til opplysninger av betydning for analyse av mistenkelige
transaksjoner.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ny hvitvaskingslov §§ 27, 28, 29, 31, 32, 33 og 35.
Komiteen viser til punkt 2.2 ovenfor når det gjelder
myndighetenes ansvar for å utvikle regelverket videre ved behov.