Stortingsrepresentantene Kristin Halvorsen og Ågot Valle
har den 7. juni 1999 fremsatt følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen opprette
en ordning som umiddelbart sikrer ofre og pårørende
i alvorlige kriminalsaker bistand fra profesjonelle informasjonsfolk som
kan bistå disse med å takle press og pågang
fra media.»
I begrunnelsen for forslaget vises det bl.a.
til at i alvorlige kriminalsaker utsettes ofte ofre og pårørende -
familie, venner og omgivelser - for sterk pågang og utilbørlig
press fra ulike media.
I alvorlige kriminalsaker bør politiet
etter forslagsstillernes mening rutinemessig tilby profesjonell
hjelp fra informasjonsfolk, som kan bistå dem med å takle mediepresset.
Hjelp bør gis til å kunne sette grenser for mediepågang
og samtidig gi informasjon om hva som kan komme av henvendelser
fra media.
Dokument nr. 8:63 (1998-1999) har vært
forelagt justisministeren som har avgitt uttalelse i brev til komiteen
av 21. oktober 1999, jf. vedlegg.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen
og Ane Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet, Jan
Simonsen og Jørn L. Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn
Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra
Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs,
og fra Senterpartiet, Tor Nymo, ser alvorlig på at
ofre og pårørende møter et sterkt press
fra mediene i alvorlige kriminalsaker. Selve overgrepet eller forbrytelsen
og pågripelsen kan i seg selv skape krise hos familie,
venner og i det sosiale nettverket. I slike opprivende og sjokkerende
situasjoner må media vise stor varsomhet.
Komiteen aksepterer medienes
frihet til å dekke alvorlige kriminalsaker, også med
informasjon fra pårørende og ofre, innen grensene
man har i gjeldende rett. Komiteen ser det derfor
ikke som hensiktsmessig å lage en rettslig regulering av
hva mediene kan eller ikke kan gjøre når det gjelder
innhenting av informasjon. Komiteen mener imidlertid
at pressen og mediene selv må utvikle standarder som kan
veilede media i arbeidet overfor ofre og pårørende.
Komiteen mener at media må være
bevisst på og ha en selvkritisk holdning til de opplysninger
som kan ramme pårørende spesielt. Saker om kriminelle
handlinger med tydelig identifikasjon, blir en meget tung ekstrabelastning
for pårørende. I nabolaget, på arbeidsplassen,
i skolegården etc. konfronteres pårørende direkte
eller indirekte med presseoppslagene. Dermed blir de langt på vei
utsatt for ekstra påkjenninger for andres kriminelle handlinger
som de selv ikke har noen delaktighet i. Komiteen kan
ikke se at pressens oppgave er å forsterke den sorgen og
fortvilelsen de pårørende føler. Pressen
bør ha et etisk ansvar overfor de uskyldige som blir rammet
av at en av deres nærmeste blir sterkt mediefokusert.
Politiet har en generell plikt til å yte
hjelp og bistand til alle som har behov for det, ifølge
den mål- og oppgavestruktur som alle politidistrikt arbeider
etter. Dette gjelder også ofre og pårørende
i kriminalsaker. Det bør gis en orientering om at det i
deres saker kan oppstå press om informasjon etc. fra mediene.
Komiteen finner det ikke riktig
at politi eller påtalemyndighet skal pålegges
oppgaven å tilby hjelp til å avgrense/begrense
kontakt med mediene. I forhold til mistenkte kunne det lett bli
oppfattet som påvirkning av etterforskning og saksbehandling. Komiteen ber Regjeringen
sikre at det i løpet av året ved alle politikamre
finnes informasjonsmateriell om hvordan kriminalitetsofre kan sikres
hjelp og støtte.
Komiteen viser til statsrådens
brev datert 21. oktober 1999. Komiteen er tilfreds
med at det arbeides videre med å finne bedre muligheter
for å yte assistanse overfor ofre og pårørende. Å utvikle
rådgivningskontorene for kriminalitetsofre, som også kan
benyttes av pårørende, ser komiteen som
positivt.
Komiteen vil på denne
bakgrunn ikke gå inn for å opprette en egen ordning
med bistand fra profesjonelle informasjonsfolk.
Komiteen viser til
dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Dokument nr. 8:63 (1998-1999) - forslag fra
stortingsrepresentantene Kristin Halvorsen og Ågot Valle om
opprettelse av tilbud om mediebistand for ofre og pårørende
i alvorlige kriminalsaker - bifalles ikke.
Jeg viser til brev av 6. oktober d.å.
fra justiskomiteens fungerende leder Vidar Bjørnstad, vedlagt
forslag om ovennevnte (Dok. nr. 8:63).
Jeg deler den uro som representantene Kristin
Halvorsen og Ågot Valle gir uttrykk for, når
det gjelder påkjenningene som ofre og/eller pårørende
utsettes for i flere alvorlige kriminalsaker. Etter min oppfatning hender
det ikke sjelden at medier går for langt i sitt arbeid
for å få tak i opplysninger og synspunkter for å lage
en nyhetssak, noe som pårørende og ofre nok føler krenkende.
Vern om privatlivets fred er også i slike situasjoner viktig.
Imidlertid har mediene frihet til å dekke
alvorlige kriminalsaker, også med informasjon fra pårørende
og ofre, innen grensene man har i gjeldende rett. Jeg finner det
ikke hensiktsmessig å ta initiativ til en rettslig regulering
av hva mediene kan eller ikke kan gjøre, når det
gjelder innhenting av informasjon i forbindelse med kriminalsaker.
Pressen og mediene for øvrig må selv arbeide for å utvikle
standarder som kan veilede i arbeidet overfor ofre og pårørende.
Jeg finner det heller ikke riktig at politiet,
som skal ha ansvaret for gjennomføringa av etterforskningen
i straffesaker, eller påtalemyndigheten som skal iretteføre
sakene, skal ha som oppgave å tilby hjelp til å avgrense/begrense
kontakt med mediene, selv om ofre eller pårørende
skulle gi uttrykk for ønske om dette. Etter min oppfatning
vil en slik praksis kunne medføre uheldige utslag, selv
om det kunne være informasjonsfolk som utfører
en slik virksomhet, og ikke politiets tjeneste- eller embetsmenn.
Ikke minst den mistenkte eller siktede, samt forsvarersiden, kunne
oppfatte en slik ordning som et forsøk fra politiets eller
påtalemyndighetens side på å påvirke
etterforskningen og saksbehandlingen. Det kan dessuten tenkes at
også den mistenkte/siktedes pårørende
kunne trenge en tilsvarende ordning, i de tilfeller der mediene
er ekstra pågående.
Politiet har i dag i flere distrikter egne informasjonsmedarbeidere.
Disse har som primær oppgave å bringe politidistriktets
informasjon og synspunkter ut til allmennheten. Det faller etter
min vurdering ikke naturlig at disse skal yte ofrene bistand når
det gjelder å ivareta forholdet til mediene. Også disse
medarbeiderne er underlagt politiets ledelse og vil lett bli oppfattet
som å arbeide for politiets hensyn i kriminalsaker.
Det er imidlertid grunn til å ta alvorlig
det press som mange ofre eller pårørende møter
fra mediene i alvorlige kriminalsaker. Dette er saker der den påkjenningen som
har med selve overgrepet eller forbrytelsen, i seg selv er betydelig.
Jeg vil derfor se på andre muligheter for å kunne
yte den assistanse overfor ofre og pårørende som
representantene foreslår i Dok. nr. 8:63. I den forbindelse
vil jeg peke på muligheten som ligger i utvikling av rådgivningskontorer
for kriminalitetsofre. Dette er kontorer som også kan benyttes
av pårørende til ofre i alvorlige kriminalsaker.
Det pågår for tiden et prøveprosjekt
i et samarbeid mellom Justisdepartementet og Sosial- og helsedepartementet
med rådgivningskontorer for kriminalitetsofre. Erfaringene
hittil er positive og jeg vil vurdere om disse bør utvikles
videre med sikte på å kunne gi hjelp, veiledning
og støtte som 1.linjetjeneste overfor kriminalitetsofre.
Jeg vil også nevne at politiet har
en generell plikt til å yte hjelp og bistand til alle som
har behov for det. Dette er nedfelt i den mål- og oppgavestruktur
som alle politidistrikter arbeider etter. Dette gjelder også ofre
og pårørende i kriminalsaker, som kan orienteres
om at det i deres saker kan oppstå press om informasjon
etc. fra mediene.
Oslo, i justiskomiteen, den 3. februar 2000
Kristin Krohn Devold
leder |
Åse Wisløff Nilssen
ordfører |
Jan Simonsen
sekretær |