Dagens næringspolitikk er ikke godt nok tilpasset de utfordringer vi står overfor, og må i sterkere grad fokusere på nyskaping. Dette innebærer at vi må godta omstilling og vri offentlig ressursbruk mot prioriterte områder.

Næringslivets generelle rammevilkår må være konkurransedyktige. Stabile rammebetingelser reduserer næringslivets usikkerhet og er viktig når det gjelder valg av lokaliseringsland for næringsvirksomhet. Det pågående arbeidet med referansetesting av norsk næringslivs rammebetingelser vil være et hjelpemiddel for å vurdere norske vilkår i forhold til andre land.

Arbeidskraft framstår i dag som en knapp innsatsfaktor for økt verdiskaping. Framskrivninger av arbeidsstyrken og forventet behov for arbeidskraft indikerer at dette er en situasjon som vil kunne vedvare. For å opprettholde tilfredsstillende økonomisk vekst og videreutvikle vår velferd er det derfor viktig at arbeidskraften trekkes til de virksomheter og sektorer hvor avkastningen av arbeidsinnsatsen er størst. Disse utfordringene vil også måtte tillegges betydelig vekt mht. innretningen av den framtidige virksomheten til SND.

Kompetanse, forskning og nyskaping blir avgjørende for norsk næringslivs konkurranseevne i framtiden. En må derfor sørge for at den norske økonomien er kjennetegnet ved utstrakt kommunikasjon mellom bedrifter, forsknings-, utdannings- og utredningsinstitusjoner, konsulenter, finansinstitusjoner og offentlige etater.

Det ble i revidert nasjonalbudsjett 1999 etablert et nytt fond for forskning og nyskaping. Det er videre pekt ut fire tematiske satsingsområder for forskning innenfor samfunns- og næringsliv med særlig stort potensiale for verdiskapning: Marin forskning, medisinsk og helsefaglig forskning, informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) og forskning i skjæringsfeltet mellom energi og miljø. Satsingen på langsiktig, grunnleggende forskning skal bidra til å bygge et grunnlag for innovasjon og omstilling. En betydelig del av innsatsen vil omfatte næringsrettet forskning. Et regjeringsoppnevnt utvalg (Hervik-utvalget) har vurdert skatteincentiver og andre tiltak for å stimulere forskning i bedriftene. Utvalget foreslo bl.a. en skatteorientert generelt virkende incentivordning. Videre pekte utvalget på betydningen av SNDs virkemidler for risikoavlastning når det gjelder å kommersialisere forskningsresultater. Regjeringen vil legge vekt på at forskning og næringsutvikling er tilstøtende områder hvor resultatoppnåelsen på det ene området ikke kan sees isolert fra det andre. Forslaget om en generell ordning for å stimulere til FoU er fulgt opp gjennom en ny tilskuddsordning "FoU-prosjekter i næringslivets regi" i statsbudsjettet for 2001, med oppstart 1. juli 2001.

Den teknologiske utviklingen gir både utfordringer og muligheter for næringslivet. Regjeringens eNorge-plan involverer de fleste samfunnsområder. IKT vil endre vilkårene for næringsvirksomhet, inkludert konkurranseforhold som lokalisering og transportkostnader. Det er ikke entydig hvordan teknologiutviklingen vil slå ut på ulike regioners konkurransekraft. I distriktene er det på denne bakgrunn viktig at virkemidler for næringsutvikling ses i sammenheng med og brukes til å utvikle levedyktige verdiskapingsmiljøer. Nærings­klynger kan representere miljøer med gode muligheter for langsiktig konkurransedyktighet for næringslivet. Det er nærings- og distriktspolitikkens oppgave å legge et grunnlag for at slike miljøer kan vokse fram og utvikle seg.

Innovasjon er en sentral faktor for økonomisk vekst og velstandsutvikling. Utredninger som er foretatt peker på at bedrifter investerer mindre i kompetanse, forskning og utvikling (FoU) og andre innovasjonsaktiviteter enn det samfunnet er tjent med. Årsaken er gjerne at kostnadene må dekkes av den utførende bedriften, mens gevinstene kan komme mange til nytte gjennom at arbeidskraft flytter og ved kunnskaps- og teknologispredning. Private aktører tar heller ikke tilstrekkelig investeringsrisiko i forhold til hva som er samfunnsmessig optimalt. Den enkelte investor har gjerne en portefølje som er for liten til å tåle høyrisiko­prosjekter som samfunnet som helhet ville være tjent med å få gjennomført. Det offentlige kan derfor med sine bedre muligheter for risikospredning bidra med risikokapital for å sikre at lønnsomme investeringer blir realisert.

Norge har en høy andel av sysselsettingen i små og mellomstore bedrifter. Dette tilsier en større offentlig medvirkning innenfor områder som kompetanse, nettverksbygging og finansiering enn hvis næringslivet er dominert av større bedrifter. Det vil være myndighetenes ansvar å sørge for at virkemiddelapparatet løser slike oppgaver.

Regjeringen har som mål at hovedtrekkene i bosettingsmønsteret skal opprettholdes og at det skal være likeverdige levekår over hele landet. Virkemidlene skal innrettes for å løse regionale behov som kan variere fra sted til sted. Regjeringen er av den oppfatning at det er større behov for å arbeide proaktivt i distriktene enn i sentrale strøk, med sterkere virkemidler rettet mot innovasjon, nettverksbygging og kompetanseheving. I tillegg til risikoavlastende finansielle virkemidler er dette helt nødvendig for å skape et bredere næringsgrunnlag og bedrifter med egen evne til å foreta nødvendig omstilling.

Prosjekter med høy grad av innovasjon og risiko er i voksende grad utvikling av menneskelig kompetanse. Dette gjør det vanskeligere å sikre lån med pant, og andre former for risikofinansiering framstår ofte som mer egnede. Egenkapital blir mer aktuelt som virkemiddel for å fremme innovasjonsevne og kompetansenivå i næringslivet. Det er sannsynlig at sammensetningen av virkemidler overfor næringslivet vil ha større vekt på andre typer finansielle instrumenter framover.

Det er et mål at norske bedrifter skal ha konkurransedyktige rammebetingelser. EØS-avtalen bidrar til konkurransedyktige rammevilkår for de fleste norske bedrifter innenfor de områder avtalen gjelder. SNDs virkemidler må løpende tilpasses EØS-avtalen. EU har i tillegg en rekke fond og ordninger for næringsutvik­ling, og norske bedrifter kan i noen grad benytte disse virkemidlene.