1. Innledning

Antallet uførepensjonister har de senere årene vært økende. Ved utløpet av 2000 var det 279 573 uførepensjonister, det vil si 9,9 pst. av befolkningen mellom 18 og 67 år. I 2000 utgjorde utgiftene over statsbudsjettet til uførepensjon ca. 30 mrd. kroner. Finansdepartementet mener at utgiftsutviklingen i uførepensjonsordningen for tiden er blant de største statsfinansielle utfordringene, jf. St.prp. nr. 61 (1999-2000).

Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere effektiviteten i trygdeetatens og Aetats arbeid med yrkesrettet attføring før uførepensjon eventuelt blir tilstått, samarbeidet mellom etatene i denne forbindelse, og etatenes arbeid med reaktivisering av uførepensjonister.

Prinsippet for arbeidsdelingen mellom etatene er at trygdeetaten har ansvaret for å vurdere om de medisinske vilkårene for yrkesrettet attføring er til stede, mens Aetat har ansvaret for å vurdere om attføring er nødvendig og hensiktsmessig i forhold til at søkeren skal bli i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid.

2. Oppsummering av undersøkelsen

Andelen blant de nye uførepensjonistene som har prøvd yrkesrettet attføring de siste tre årene før uførepensjon ble tilstått, var i 1999 på 15,4 pst. Andelen er lav, sett i forhold til at det er et vilkår for rett til uførepensjon at vedkommende har gjennomgått hensiktsmessig behandling og attføring for å bedre inntektsevnen og arbeidsevnen. Andelen har i flere år også vært synkende, til tross for at yrkesrettet attføring i mange år har vært høyt prioritert av storting og regjering. Det er heller ikke mange som har prøvd andre aktive tiltak i form av bedriftsintern attføring eller aktiv sykmelding i denne treårsperioden. Det er et spørsmål om trygdeetat og Aetat i tilstrekkelig grad har prioritert disse sentrale målene knyttet til arbeidslinja i velferdspolitikken, selv om etatene har framhevet at det kan være begrensninger blant annet i forhold til den enkelte yrkeshemmedes motivasjon og innsats for å fortsette i arbeidslivet.

Undersøkelsen viser at Sosial- og helsedepartementet og Rikstrygdeverket ikke er fornøyd med andelen som har prøvd yrkesrettet attføring før uførepensjon tilstås. Arbeids- og administrasjonsdepartementet er ikke uenig i at andelen virker lav. Begge departementene mener at det ikke foreligger grunnlag for å si noe om hvor mange som ideelt sett bør prøve yrkesrettet attføring. Hovedregelen er at attføring skal være forsøkt, samtidig som det i mange år har vært slik at fem av seks nye uførepensjonister ikke har prøvd attføringstiltak.

Undersøkelsen viser at andelen som har prøvd yrkesrettet attføring, minker markert med stigende alder. I 1999 var det 40 pst. av de nye uførepensjonistene i aldersgruppen 20-24 år som ikke hadde prøvd slik attføring, mens det i aldersgruppen 50-59 år var 90 pst. som ikke hadde prøvd attføring. Fra 1996 til 1999 har det for alle aldersgrupper vært en nedgang i andelen som har prøvd yrkesrettet attføring blant nye uførepensjonister. Det gir grunnlag for bekymring at nedgangen er størst blant dem som er yngst når de blir uførepensjonert. Utgiftene for samfunnet vil over år bli betydelige når mennesker blir uførepensjonert i ung alder.

Både Sosial- og helsedepartementet og Rikstrygdeverket har gitt uttrykk for at de opplever at attføringstilbudet ikke er godt nok for personer med psykiske lidelser, som i 1999 utgjorde nær halvparten av de nye uførepensjonistene under 40 år. Ifølge Arbeids- og administrasjonsdepartementet arbeides det med å bedre tilbudet til denne gruppen, og antallet tiltaksplasser for denne gruppen skal være økt de siste årene.

Det har i mange år vært en målsetting å øke antallet og andelen som prøver yrkesrettet attføring i sykepengeperioden. I begge etatene blir det gjennomgående uttalt at det er av avgjørende betydning for et vellykket attføringsopplegg at medlemmet blir overført fra trygdeetaten til Aetat så tidlig som mulig, og helst i sykepengeperioden. Likevel viser undersøkelsen at andelen med yrkesrettet attføring i sykepengeperioden, ikke har økt vesentlig over tid.

Undersøkelsen viser at samarbeidet mellom de to etatene fortsatt er en betydelig utfordring i attføringsarbeidet. Trygdeetaten vurderer enkelte personer som for friske til å uførepensjoneres, mens Aetat vurderer de samme som for syke og for lite konkurransedyktige på arbeidsmarkedet. Både hensynet til samfunnsøkonomien og de yrkeshemmede tilsier at arbeidet med å bedre samarbeidet mellom etatene nå gis økt prioritet. I tillegg er det viktig å følge opp at prioriteringene fra sentralt hold kommuniseres, aksepteres og etterleves i praksis i det enkelte kontor.

3. Departementenes kommentarer

3.1 Sosial- og helsedepartementets kommentarer

Sosial- og helsedepartementet har i sine kommentarer til Riksrevisjonens undersøkelse uttalt at de mest effektive måtene å forebygge uførepensjonering på, vil være tiltak for å forebygge sykefravær og å foreta en aktiv oppfølging av sykmeldte.

Departementet uttaler videre at det har forståelse for Riksrevisjonens spørsmål og deler bekymringen for utviklingen på uføre- og attføringsområdet. Det er forhold som departementet har vært og er løpende opptatt av, og som gis høy prioritet. Departementet peker på at ulike tiltak er iverksatt i trygdeetaten, at samarbeidet med Aetat er bedre tilrettelagt, og at oppfølgingen av Sandman-utvalget er et prioritert område.

Ifølge departementet er mulighetene for å lykkes i dette arbeidet i stor grad avhengig av arbeidslivets evne og vilje til å ansette yrkeshemmede, og av den enkelte yrkeshemmedes motivasjon og forutsetninger. Tiltak på dette området blir en viktig del av oppfølgingen av Sandman-utvalgets rapport.

3.2 Arbeids- og administrasjonsdepartementets kommentarer

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har i sine kommentarer til Riksrevisjonens undersøkelse understreket at utstøting fra arbeidslivet i løpet av de siste årene har blitt et omfattende problem. Utstøtingen skaper vanskeligheter både ved at knappheten på arbeidskraft øker, utgiftene til sykepenger og uførepensjon stiger og den enkelte påføres et velferdstap. Mer bruk av yrkesrettet attføring er ifølge departementet bare ett av flere tiltak som kan dempe eller redusere utstøtingen.

Departementet vil bemerke at det er Aetats samlede innsats overfor alle registrerte yrkeshemmede som har som mål å hindre utstøting og uførepensjonering. Departementet er kritisk til at Riksrevisjonens undersøkelse innsnevrer målgruppen for yrkesrettet attføring til utelukkende å omfatte personer som har mottatt attføringspenger, det vil si en målgruppe som bare utgjør i underkant av 60 pst. av alle yrkeshemmede. Etter departementets vurdering svekker dette muligheten for blant annet å komme fram til riktige tall når det gjelder å beregne andelen som har prøvd attføring før uførepensjon blir innvilget.

4. Riksrevisjonens bemerkninger

Riksrevisjonen vurderer det som lite tilfredsstillende at ikke en større andel av de yrkeshemmede som får tilstått uførepensjon, er gitt mulighet til å bedre inntektsevnen gjennom yrkesrettede tiltak. Det vises i denne sammenheng til at Stortinget gjennom behandlingen av Attføringsmeldingen fastla arbeidslinja framfor passiv stønadsutbetaling i velferdspolitikken, og at dette skulle oppnås blant annet gjennom økt satsing på yrkesrettet attføring. Etter Riksrevisjonens oppfatning bør ambisjonsnivået på dette området økes vesentlig. Hvis flere får prøve attføring, vil trygdeetaten i neste omgang ha større sikkerhet for at attføring er tilstrekkelig prøvd. Spesielt gjelder dette yrkeshemmede som er motiverte, men hvor Aetat er noe usikker på den yrkeshemmedes muligheter.

Etter Riksrevisjonens vurdering vil konkrete, omforente og realistiske mål med operasjonaliserte resultatkrav for attføringsarbeidet i de to etatene i sterkere grad sikre at tilstrekkelige ressurser prioriteres mot det samme saksområdet, selv om begge departementene framhever at de ser det som vanskelig å fastsette resultatmål på dette området.

Undersøkelsen viser at trygdeetaten vurderer enkelte personer som for friske til å uførepensjoneres, mens Aetat vurderer de samme som for syke og for lite konkurransedyktige på arbeidsmarkedet. Ifølge Rikstrygdeverket er det et problem som har vært kjent gjennom lengre tid at det er ulik forståelse av hva som er hensiktsmessig og nødvendig i forhold til at søkeren skal bli i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid. Riksrevisjonen ser det derfor som positivt at trygdeetaten nå vil registrere omfanget av og begrunnelsen for at saker returneres fra Aetat til trygdeetaten, for derigjennom å kartlegge eventuelle ulikheter i skjønnsutøvelsen mellom etatene. Dermed vil man lettere få fram årsakene til at etatene i en del tilfeller foretar ulike vurderinger.

Begge de berørte departementene erkjenner at mangel på tiltaksplasser for yrkeshemmede med psykiske lidelser er et problem. Under henvisning til at gruppen med psykiske lidelser i 1999 utgjorde nær halvparten av nye uførepensjonister under 40 år, vil Riksrevisjonen understreke betydningen av at tiltakstilbudet i Aetat bedre blir tilpasset behovet, samtidig som helsetjenestens tilbud styrkes.

Riksrevisjonen vil også peke på at undersøkelsen viser at trygdeetaten i liten grad har nådd målene som ble satt i Velferdsmeldingen om økt bruk av de ulike ordningene med å kombinere arbeid og trygd. Sosial- og helsedepartementet er enig i at det ikke synes å ha vært informert godt nok om ordningen om rett til uførepensjon i inntil tre år etter at man har tatt arbeid, og forsøksordningen med uføregrader lavere enn 50 pst. Riksrevisjonen har merket seg at Rikstrygdeverket derfor skal bedre etatens informasjon til uførepensjonister generelt om mulighetene for å kombinere arbeid og pensjon.

5. Departementenes svar

5.1 Sosial- og helsedepartementets svar

Saken har vært forelagt Sosial- og helsedepartementet som bl.a. har svart følgende:

"Sosialdepartementet er opptatt av de problemstillingene som Riksrevisjonens undersøkelse avdekker. På alle de undersøkte områdene er det planlagt eller iverksatt kvalitetsforbedrende tiltak …"

5.2 Arbeids- og administrasjonsdepartementets svar

Saken har vært forelagt Arbeids- og administrasjonsdepartementet som bl.a. har svart følgende:

"… Utstøting fra arbeidslivet er i løpet av de siste årene blitt et omfattende problem, for samfunnet såvel som for den enkelte. Departementet ser alvorlig på de problemstillingene som Riksrevisjonens undersøkelse reiser. Det er nødvendig med en løpende vurdering av virkemidlene som kan bringe folk som har falt ut av arbeidslivet tilbake i jobb.

Det arbeides med forbedringer på ulike områder. Tiltaksstrukturen er gjennomgått med sikte på forenkling og bedre tilpasning til brukernes behov. Tiltaksplasser rettet mot yrkeshemmede med stort bistandsbehov blir prioritert. Samarbeidet mellom trygdeetat og Aetat er styrket og bygger nå på felles mål og prioriteringer. I Aetat drives et løpende forsøks- og utviklingsarbeid for å gi ulike grupper av yrkeshemmede et bedre tilbud."

6. Riksrevisjonens uttalelse

Riksrevisjonen konstaterer at begge fagdepartementene erkjenner at økt uførepensjonering og utstøting fra arbeidslivet over tid har blitt et stadig større problem både for den enkelte og for samfunnet under ett.

Begge departementene har også framhevet at en rekke tiltak av ulik art er iverksatt de senere årene for å styrke innsatsen på området. Riksrevisjonen har merket seg at Sosial- og helsedepartementet i sin uttalelse har bebudet nye, konkrete tiltak som vil kunne bidra til å snu utviklingen på uførepensjonsområdet.

Etter Riksrevisjonens vurdering synes Arbeids- og administrasjonsdepartementet i mindre grad å være villig til å erkjenne at den lave bruken av yrkesrettet attføring er et problem i forhold til den høye tilgangen av uførepensjonister. Riksrevisjonen er ikke enig med dette departementet i at resultatkravene utelukkende bør knyttes til overgang til arbeid. Slike resultatkrav alene vil kunne virke prioritetsvridende i forhold til hvilke personer som får tilbud om yrkesrettet attføring, ved at personer med mer usikre forutsetninger for å lykkes ikke kommer inn på tiltaket. Riksrevisjonen mener at et slikt resultatkrav heller ikke er godt egnet for å ivareta folketrygdlovens bestemmelser om at det er et vilkår for rett til uførepensjon at vedkommende har gjennomgått hensiktsmessig behandling og attføring for å bedre inntektsevnen eller arbeidsevnen.

Etter Riksrevisjonens vurdering bør ambisjonsnivået økes ytterligere, spesielt i forhold til personer der det ikke er åpenbare grunner til at attføring ikke er hensiktsmessig. Det vises i denne sammenheng til at kun 15,4 pst. av de nye uførepensjonistene i 1999 hadde prøvd yrkesrettet attføring i løpet av de siste tre årene før uførepensjon ble tilstått, og at denne andelen hadde sunket til 14,2 pst. i 2000, jf. St.prp. nr. 1 (2001-2002) Folketrygden. Det er samtidig en relativt liten andel som har forsøkt andre tiltak som bedriftsintern attføring eller aktiv sykmelding i denne treårsperioden.

Som et ledd i saksbehandlingen av dokumentet, foretok komiteen en studietur til Nord-Norge. Komiteen hadde bl.a. et møte 18. januar 2002 med fylkestrygdesjefen og fylkesarbeidssjefen i Finnmark fylke for å diskutere problemstillinger knyttet til uførepensjon og yrkesrettet attføring.

Komiteen skrev i brev av 5. februar 2002 til Sosialdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet med spørsmål om hva som har skjedd på dette området siden den perioden Riksrevisjonens undersøkelse omfatter, samt hvilke tiltak departementene har planlagt for å bedre situasjonen. Departementene svarte i brev av henholdsvis 13. februar 2002 og 18. februar 2002.

Endelig gjennomførte komiteen åpen kontrollhøring om Dokument nr. 3:3 (2000-2001) 14. februar 2002. Representanter for Norges Handikapforbund og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon samt professor Bjørn Hvinden fra Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU møtte til høring. Stenografisk referat fra høringen følger som vedlegg til denne innstillingen. Riksrevisjonen ble bedt om å komme med eventuelle merknader til det som fremkom under høringen og kom med sine synspunkter i brev av 26. februar 2002 til komiteen. Videre ble Sosialdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet bedt om å komme med synspunkter på de stenografiske referatene fra høringen, og de gjorde dette i brev av henholdsvis 25. februar og 28. februar 2002.

7. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Kjell Engebretsen og Jørgen Kosmo, fra Høyre, André Dahl og Martin Engeset, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Henrik Rød, fra Sosialistisk Venstreparti, Christian Holm og lederen Ågot Valle og fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, viser til Dokument nr. 3:3 (2000-2001) om Riksrevisjonens undersøkelse om uførepensjon og yrkesrettet attføring. Komiteen merker seg at få av de nye uførepensjonistene forut for tilståelsen av uførepensjon hadde gjennomgått yrkesrettet attføring på det tidspunktet Riksrevisjonen foretok sin undersøkelse. Komiteen merker seg også at det er foruroligende mange nye unge uførepensjonister. Komiteen viser imidlertid til at ulike tiltak har blitt iverksatt etter at undersøkelsen ble foretatt og at tilgangsraten i perioden 12. august 1999 til 9. juli 2001 har sunket fra 12,8 pst. til 9,7 pst. Komiteen bemerker at det således i etterkant av Riksrevisjonens undersøkelse har vært en viss gledelig utvikling, men understreker betydningen av at arbeidet følges opp med et sterkt fokus på organisasjonsforbedringer, kompetanseheving når det gjelder unge med psykiske lidelser og unge rusmisbrukere samt oppfølgingen av Sandmann-utvalgets innstilling. Komiteen viser i denne sammenheng til at en av de hyppigste årsakene til at uførepensjon tilstås, er muskel- og skjelettsykdommer. Komiteen legger derfor til grunn at departementet intensiverer arbeidet med å finne bedre rehabiliteringsopplegg og mindre fysisk belastende arbeidsoppgaver til denne gruppen uføre.

Komiteen registrerer at Nordlandsforskning anslår at effekten av utdanning i forhold til sysselsetting er dobbelt så stor for funksjonshemmede som for befolkningen for øvrig. Det er derfor, etter komiteens mening, spesielt viktig at det for denne gruppen legges til rette for attføringstiltak hvor høyere utdanning/lengre utdanningsløp inngår.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon viser til at vurderingen av om attføringstiltak er nødvendige og hensiktsmessige etter dagens praksis ofte tar utgangspunkt i arbeidsmuligheter på stønadsmottakernes hjemsted. Komiteen understreker at man ved utøvelse av dette skjønnet bør legge til grunn at arbeidskraft i dagens samfunn er mobil.

Komiteen peker på at det er et særlig behov for tiltak i forhold til unge, personer med psykiske lidelser og rusmisbrukere. For disse gruppene er det spesielt viktig at attføringstilbudet tar form av et helhetlig opplegg med tett oppfølging over et lengre tidsrom. For grupper med sammensatte behov må alle nødvendige elementer som skal sikre et vellykket attføringsløp på plass - eksempelvis medisinsk behandling, bolig og hjemmetjenester, i tillegg til mer direkte arbeidsmarkedsrettede tiltak.

Komiteen har merket seg at kvalitetssikring av uførepensjonsvedtak har blitt gjennomført i form av nasjonal kvalitetsstandard fra og med mai 2001. Rikstrygdeverket har foretatt en landsdekkende kvalitetsundersøkelse av førstegangsvedtak i uførepensjonssaker, og fylkestrygdekontorene er oppfordret fra departementets side til å prøve ut ulike organisatoriske modeller for et faglig samarbeid. Videre er kravene til at hensiktsmessig attføring skal ha vært forsøkt blitt skjerpet, og trygdeetaten foretar en mer kritisk prøving av vilkårene for uførepensjon. Komiteen bemerker også at trygdeetaten i samarbeid med Aetat fra mai 2001 har satt i gang arbeidet med å revurdere uførepensjonssaker med henblikk på å forsøke å få reaktivisere uførepensjonister og få disse tilbake i arbeid. 15 000 uførepensjonister har blitt innkalt til samtale på trygdekontor og felles informasjonsmøte med trygdeetat og Aetat hvorav 300 per 13. februar 2002 ifølge departementet er helt eller delvis tilbake i arbeid. Komiteen vil påpeke at andelen kan synes lav og at innsatsen bør styrkes i den grad det er realistisk å få flest mulig av de resterende tilbake i arbeid. Komiteen merker seg at slike felles samarbeidsarenaer oppfattes positivt lokalt og at flere trygdekontorer og Aetat-kontorer benytter informasjonsmøter og forhåndskontakt for å sikre at de ulike etater skal få en felles forståelse av den enkelte sak. Komiteen merker seg også at flere lokale trygdekontor og Aetat legger til grunn at Aetat søker å prioritere søkere som fortsatt har sykepengerettigheter. Komiteen bemerker i denne sammenheng viktigheten av at tilstrekkelig informasjon gis slik at misforståelsen blant enkelte om at attføring ikke kan tilstås før sykepengeperioden er over blir avhjulpet.

Komiteen har lagt merke til opplysningene gitt av Norges Handikapforbund i åpen høring med komiteen om at det synes som om enkelte Aetat-kontorer lokalt noen ganger har for stort fokus på den enkelte funksjonshemmedes fysiske begrensninger fremfor muligheter. Kontorene preges også undertiden av mangel på kunnskap om funksjonshemninger. Komiteen understreker at det er en forutsetning for å drive effektivt attføringsarbeid at de som har ansvar for å utforme attføringsopplegg har tilstrekkelig faglig kompetanse og kunnskaper om arbeids- og utdanningsmarkedet. Komiteen merker seg at dette målet kan være problematisk å realisere i de Aetat-kontorer som er preget av blant annet stor turnover, et lite fagmiljø, en vanskelig rekrutteringssituasjon og hvor mye tid går med til å drive internopplæring av nyansatte på bekostning av det utadrettede arbeidet overfor næringslivet og offentlig sektor. I denne sammenheng vises det blant annet til opplysninger gitt av både organisasjoner i åpen høring med komiteen og Aetat selv. Komiteen merker seg at det har gått klare signaler fra departementet til Aetat om å strekke seg langt for å bidra til at yrkeshemmede og uførepensjonister får en mulighet til å prøve et attføringsopplegg, men komiteen registrerer at oppfatningen blant brukerne av tjenestene fortsatt er svært negativ. Komiteen understreker betydningen av at den tverrfaglige kompetansen i Aetat styrkes for derigjennom bedre å kunne legge til rette for varig arbeid for mennesker med redusert arbeidsevne. Komiteen ber Regjeringen vurdere behovet for kapasitetsøkning i Aetat som ledd i arbeidet med å heve det samlede kompetansenivå i etaten.

Komiteen viser videre til at det synes å være en generell oppfatning i både trygdeetat, Aetat, organisasjoner og blant den enkelte bruker at den enkelte lege synes å være til dels mer opptatt av å fastslå diagnose enn å fastsette funksjonsnivået og den enkeltes individuelle arbeidsevne. Komiteen viser videre til at vidt forskjellig kompetanse og ulikt tenkesett mellom trygdeetat og Aetat samt selve etatsstrukturen, kan skape barrierer mot å få flere ut i ordinært arbeid selv om dette er søkt avhjulpet gjennom samarbeid mellom etatene i form av samarbeidsavtaler, fellesmøter, forhåndskontakt m.v. Disse strukturbarrierene kan forsterkes ved at det kommunale sosialhjelpssystem ikke i tilstrekkelig grad er søkt koordinert med de statlige etaters virksomhet.

Komiteen er oppmerksom på at lege, trygdeetat, de kommunale sosialkontor og Aetat har ulike arbeidsoppgaver, ulike formål for sin virksomhet og skal oppfylle til dels ulike målsettinger, men komiteen bemerker likevel at det kan synes som om disse ulikhetene i vurderingstema og organisasjonsstrukturene disse skal arbeide innenfor, kan bidra til at attføringsarbeidet blir skadelidende. Komiteen har merket seg at Regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak fra 14. desember 2001 om å utrede spørsmålet om en felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten og legge frem saken for Stortinget i løpet av 2002. Komiteen har også merket seg professor Bjørn Hvindens kritiske innvendinger mot Riksrevisjonens rapport under åpen høring, herunder mangelen på et helhetlig rapporteringssystem. Komiteen anmoder på denne bakgrunn Regjeringen om å vurdere hvorvidt en fullstendig forvaltningsmessig sammenslåing av Aetat, trygdeetat og sosialetat vil avhjelpe de avdekkede systemsvakheter, og at Regjeringen etablerer et felles rapporteringssystem for etatene. Komiteen understreker i denne sammenheng at rapporteringsrutinene søker å fokusere på kvaliteten i det samlede arbeid overfor den enkelte bruker. Komiteen vil videre understreke betydningen av å gjennomføre forløpsanalyser for å evaluere enkeltpersoners karriereløp i attføringsapparatet da dette kan gi et bedre grunnlag for å vite hvilke tiltak som har vist seg å fungere for den enkelte.

Komiteen er kjent med at det drives forsøksarbeid i både inn- og utland for å avhjelpe de avdekkede systemsvakheter. Komiteen viser i denne sammenheng til at det fra AADs side nylig er igangsatt forsøk med to ulike lønnstilskuddsordninger som innebærer blant annet en høyere tilskuddssats enn innenfor det ordinære lønnstilskuddstiltaket i etaten.

Komiteens flertall unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil fremheve behovet for tiltak som stimulerer private og offentlige arbeidsgivere til å ansette yrkeshemmede. Det er grunn til å merke seg undersøkelsens bemerkninger i delkapittelet om forutsetninger for å øke andelen med yrkesrettet attføring. Det pekes på at arbeidsgivere i dagens situasjon ikke har tilstrekkelig incitament til å beholde eller ta inn yrkeshemmet arbeidskraft. Det legges også vekt på at det i større grad bør legges til rette for at ikke alle må jobbe 100 pst. Flertallet vil understreke behovet for muligheter til kombinasjoner av arbeid og trygd. Videre har erfaringene med ordningen arbeid med bistand vært positive. Det bør, etter flertallets mening, tas hensyn til i den videre satsingen på arbeid med bistand.

Komiteen viser også til FAFO-rapporten "Fra sosialhjelp til lønnet kvalifisering. Resultater fra prøveprosjekter med heldags kvalifiseringtilbud for flyktninger."

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen påpeker at antallet tiltaksplasser ikke er tilstrekkelig. Komiteen merker seg at det fra 1998 til 2001 har vært en jevn økning i tallet på yrkeshemmede i tiltak fra om lag 40 600 i 1998 til 48 100 i 2001 ifølge opplysninger fra AAD. I denne sammenheng ber komiteen departementet rette fokuset spesielt mot kvaliteten på og innholdet av tiltaksplasser som undertiden ikke synes å gi formell kompetanse og til dels har en standardisert form som ikke tar høyde for den enkeltes behov og muligheter. Komiteen understreker betydningen av at den enkelte ikke demotiveres som følge av manglende skreddersøm av attføringsopplegg.

Komiteen merker seg at det fra nyttår er innført et nytt regelverk som gir større rom for bruk av lokalt skjønn med det formål å kunne tilby skreddersydde attføringsløp ut fra den enkeltes behov for individuelt tilpassede opplegg. Komiteen anmoder Regjeringen om å følge praktiseringen av dette regelverket nøye og viser i den sammenheng til de problemstillinger Norsk Handikapforbund og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon fremhevet under åpen høring med komiteen.

Komiteen vil understreke at den enkelte stønadsmottakers motivasjon er en forutsetning for at et attføringsløp skal kunne lykkes. Komiteen mener derfor at brukerens synspunkter og ønsker må tillegges stor vekt når individuelle handlingsplaner utarbeides. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Norges Handikapforbund påpeker at brukere ofte møter manglende forståelse for deres behov. Komiteen er opptatt av at man tar disse signalene alvorlig.

Komiteen viser igjen til at stønadsmottakernes motivasjon er av avgjørende betydning. I den sammenheng er det viktig at nivået på rehabiliterings- og attføringspenger med tilleggsytelser er slik at det gir akseptable økonomiske levekår. Begrensninger i den enkeltes økonomi skal ikke svekke stønadsmottakernes muligheter for å gjennomføre et vellykket rehabiliterings- eller attføringsløp.

Komiteens flertall unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har merket seg at endringene i beregningsreglene fra 1. januar 2002 ser ut til å ha slått svært uheldig ut for mange.

Komiteen bemerker spesielt den økte tilgangen av nye unge uførepensjonister. Komiteen er gjort kjent med at tilfanget av unge med psykiske problemer og ungdom med dobbeldiagnose på grunn av rusmisbruk, er sterkt økende. I denne sammenheng understreker komiteen betydningen av at det enkelte trygdekontor, Aetat-kontor og sosialkontor har tilstrekkelig kompetanse til å håndtere til dels sammensatte problemer hos den enkelte og understreker betydningen av kompetansehevingsprogrammer for å sikre prioritering av unge funksjonshemmede. Herunder merker komiteen seg betydningen av at man kommer tidlig inn i forhold til den enkelte ved overgangen fra et skoletrinn til et annet og fra skole til arbeid.

Komiteens tilråding

Komiteen viser til dokumentet og det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Dokument nr. 3:3 (2000-2001) - om Riksrevisjonens undersøkelse om uførepensjon og yrkesrettet attføring - vedlegges protokollen.