Regjeringen legger vekt på å skattlegge
aksjeselskaper, deltakerlignede selskaper og enkeltpersonsforetak ut
fra de samme grunnprinsippene, slik at ulike typer foretak i størst
mulig grad likebehandles skattemessig. En bør unngå at
valg av organisasjonsform tas ut fra skattemessige hensyn. Samtidig
må målet om en likeartet beskatning av ulike organisasjonsformer avveies
mot andre hensyn. Ulike typer foretak har særtrekk som
vanskeliggjør full skattemessig likebehandling.
Aksjonærmodellen kan ikke anvendes
direkte på deltakerlignede selskaper og enkeltpersonsforetak.
Det skyldes i hovedsak at det er vanskelig å trekke et
skille mellom virksomhetens og deltakerens personlige økonomi
i slike foretak. Det må derfor benyttes en annen løsning
for disse foretakene.
Et spørsmål er om deltakerlignede
selskaper bør gjøres til egne skattesubjekter.
Skattleggingen av deltakerlignede selskaper og aksjeselskaper ville
da bli mer lik. Flere forhold, blant annet den nære tilknytningen
mellom selskap og deltaker, taler imidlertid mot å gjøre
deltakerlignede selskaper til egne skattesubjekter. Å gjøre
deltakerlignede selskaper til egne skattesubjekter, vil også aktualisere
større krav til regnskapsførsel, revisjon mv.,
og kunne medføre redusert adgang for eierne til å samordne
inntekter og fradrag. Slike endringer vil kunne redusere anvendeligheten
for de selskapsformene som i dag deltakerlignes. Inntekt opptjent
i slike selskaper bør derfor etter departementets vurdering
fortsatt lignes hos deltakerne.
Et annet spørsmål er hvordan
beskatning utover skatt på alminnelig inntekt av selskapsoverskuddet
skal gjennomføres hos deltakerne i deltakerlignede selskaper.
Beskatningen kan skje ved opptjening i selskapet, eller først
ved uttak fra selskapet, slik som for aksjeselskaper. Mangelen på et
formelt skille mellom selskapets og deltakernes økonomi
og problemer med å identifisere uttak fra virksomheten,
gjør det imidlertid vanskelig med en uttaksbeskatning av
deltakerlignede selskaper. Tilsvarende problemer taler også mot
uttaksbeskatning i enkeltpersonsforetak.
Departementet foreslår i stedet beskatning
av deltakere i deltakerlignede selskaper og enkeltpersonsforetak
ved opptjening i virksomheten, slik at avkastningen utover et skjermingsfradrag
skattlegges som personinntekt. Denne modellen betegnes skjermingsmodellen.
Skjermingsfradraget bør fastsettes etter samme prinsipp
som i aksjonærmodellen, der risikofri avkastning av kapitalen
skjermes mot beskatning på aksjonærenes hånd.
Skjermingsmodellen står dermed i en annen stilling enn
gjeldende delingsmodell. Gjeldende delingsmodell er en sjablonmodell
for å dele inntekten fra virksomheten i en kapitalavkastningsdel
og en arbeidsavkastningsdel, slik at arbeidsavkastningen kan skattlegges
som personinntekt. I skjermingsmodellen er hensikten å skjerme risikofri
avkastning av investert kapital mot å bli beskattet som
personinntekt.
Det er dermed ikke grunnlag for å skille
mellom eiere som deltar aktivt i selskapets drift, og eiere som
er passive. Skjermingsmodellen skal være grunnlag for beregning
av personinntekt for alle personlige deltakere i deltakerlignede
selskaper. Tilsvarende er det ikke grunnlag for å skille
mellom liberale og ikke-liberale yrker. Det foreslås heller
ikke et lønnsfradrag som det gjeldende lønnsfradraget
i delingsmodellen. Lønnsfradraget er lite treffsikkert,
og vil innebære et brudd med det prinsipielle grunnlaget
for skjermingsmodellen.
Forslaget til skjermingsmodell innebærer
en vesentlig forenkling i beskatningen av personlig næringsdrivende.
Hovedsakelig skyldes dette at en ikke lenger trenger å skille
mellom aktivt og passivt eierskap, eller liberale og ikke-liberale
yrker.
Med skissen til satsstruktur som presenteres
i meldingens kapittel 7, oppnås tilstrekkelig likebehandling
av aksjeinntekter og virksomhetsinntekter utenfor aksjeselskapsformen.
Skjermingsmodellen kan isolert sett innebære en innstramming,
blant annet fordi skjermingsmodellen ikke har takregler som delingsmodellen,
og fordi inntektsgrunnlaget for personinntekten utvides. Dette er
imidlertid en konsekvens av at høy avkastning på investert
kapital skal beskattes på samme nivå, uavhengig
av type foretak. Innstrammingene må også ses i
sammenheng med forslagene til betydelige lettelser på andre
områder, herunder redusert toppskatt og nedtrapping (og
senere avvikling) av formuesskatten. Disse lettelsene vil samlet
sett for disse gruppene overstige skjerpelsene som følge
av endrede regler for beregning av personinntekt.
Skaugeutvalget ber departementet vurdere selskapsligning
for selskaper som i dag blir deltakerlignet. Det legges til grunn
at utvalget med "selskapsligning" i denne forbindelse mener at selskapet
utgjør et eget skattesubjekt. Det vil i praksis si at det
skal gjennomføres et selvstendig ligningsoppgjør
på selskapets hånd, og at utlignet skatt skal
betales av selskapet. Nedenfor vurderes dette spørsmålet
i forhold til skattlegging av alminnelig inntekt.
Beskatningen av forskjellige selskapstyper vil
bli mer likeartet dersom deltakerlignede selskaper gjøres til
egne skattesubjekter. Isolert sett vil dette forenkle skattereglene
noe. Ligningsmyndighetene vil kun få én skattyter
(selskapet) å forholde seg til, i stedet for hver enkelt
deltaker.
På den annen side vil en omgjøring
av deltakerlignede selskaper til egne skattesubjekter være
en løsning som ikke gjenspeiler den nære tilknytningen
mellom selskap og deltaker i deltakerlignede selskaper. Deltakerne
i deltakerlignede selskaper er direkte ansvarlige for selskapets
forpliktelser, uten noen form for ansvarsbegrensning. Det er en
direkte sammenheng mellom selskapets og deltakernes økonomi
og disposisjoner. Å gjøre deltakerlignede selskaper
til egne skattesubjekter innebærer derfor at det innføres
et formelt skille mellom selskapet og deltakerne ved beskatningen,
som i liten grad vil gjenspeile realitetene i selskapsforholdet.
Deltakerne har i dag full samordning av inntektene fra
selskapet og øvrige inntekts- og fradragsposter, dvs. at
underskudd i selskapet kan trekkes fra i deltakerens skattepliktige
inntekter fra andre kilder (med visse begrensninger for underskudd
fra kommandittselskaper). For aksjeselskaper og andre selskaper
som er egne skattesubjekter, er det som hovedregel ikke adgang til å samordne
det skattemessige resultatet i selskapet med andre inntekter og
underskudd på eierens hånd. Det er visse unntak
i reglene om konsernbidrag (som gir adgang til å samordne
skattemessig resultat mellom selskaper som tilhører samme
skattekonsern) og aksjonærbidrag (som på visse
vilkår gir aksjeeierne adgang til å kreve fradrag
for underskudd i aksjeselskap som driver ny virksomhet, ved innbetaling
av et tilsvarende beløp til selskapet). Samordningsadgangen mellom
et aksjeselskap og eierne er likevel betydelig mindre enn mellom
et deltakerlignet selskap og deltakerne. Dersom selskaper som i
dag deltakerlignes blir egne skattesubjekter, taler mye for at samordningsadgangen
må innsnevres tilsvarende som for selskapslignede selskaper
i dag. En slik konsekvens vil etter departementets vurdering være
uheldig.
Å gjøre selskapene til egne
skattesubjekter vil kunne kreve utvidet regnskaps- og revisjonsplikt,
som følge av at deltakerne vil få et mer sekundært
ansvar for selskapets skatteforpliktelser.
Også rutinene for skattebetaling vil
måtte endres, fordi det blir selskapet som får
utlignet skatten, og som (primært) er ansvarlig for denne.
Isolert sett er dette neppe noen avgjørende innvending
mot en omlegging, men sammen med de øvrige konsekvensene
beskrevet ovenfor vil det bli vesentlig større forskjeller
i ligningsmåten for enkeltpersonsforetak, tingsrettslige sameier
og selskaper som nå deltakerlignes. Ligningen for disse
tre kategoriene bør følge samme hovedprinsipper,
fordi det kan være en glidende overgang mellom de tre formene.
I praksis skjer ofte overgangen fra en av disse
kategoriene til en annen uten at særskilte formregler eller prosedyrer
er fulgt, og uten at det er truffet vedtak eller gjennomført
handlinger som kan knytte overgangen til ett bestemt tidspunkt.
Selskapsloven inneholder bestemmelser om stiftelsen av selskaper,
blant annet formkrav til selskapsavtalen. Disse formkravene i selskapsloven
er imidlertid ikke gyldighetsbetingelser. Også formløse
selskapsavtaler er derfor bindende. Ut i fra deltakernes faktiske
handlinger og disposisjoner vil det derfor kunne forekomme at eksempelvis
et tingsrettslig sameie går over til å bli et
ansvarlig selskap (fordi aktiviteten rettet mot tredjemenn øker).
De organisatoriske rammene rundt deltakerlignede selskaper er slik
sett mindre faste enn de er for aksjeselskaper.
Fraværet av formkrav ved selskapsstiftelsen innebærer
at det kan være vanskelig å fastslå når selskapet
faktisk ble dannet, både for deltakerne selv og for andre.
Det tilsier at de praktiske konsekvensene av en overgang fra tingsrettslig
sameie eller fra enkeltpersonsforetak til selskap bør være
moderate. Større endringer i form av andre rutiner for
skatteoppgjør m.m. vil derfor kunne være uheldig.
Etter en samlet vurdering vil departementet
tilrå at selskaper som deltakerlignes etter gjeldende rett,
fortsatt skal lignes på deltakernes hånd, og ikke
bli egne skattesubjekter. Deltakerligningen bør som i dag
gjennomføres etter en nettometode.
Aktive deltakere i deltakerlignede selskaper
får i dag beregnet personinntekt som ilegges trygdeavgift
og eventuell toppskatt. Dette kommer i tillegg til skatt på alminnelig
inntekt.
Det foreslås at det fortsatt skal beregnes
personinntekt for deltakere i slike selskaper, og at personinntekten
skal være grunnlag for utskrivning av trygdeavgift og toppskatt.
Personinntekten vil som i dag danne grunnlag for pensjonsrettigheter
mv. i folketrygden.
Skatt på personinntekt vil beregnes
og utlignes hos deltakerne. Departementet har vurdert om denne skattleggingen
bør skje løpende eller først ved uttak
fra selskapet. Nøytralitetshensyn kan tilsi at en tilsvarende uttaksbeskatning
som for aksjeselskaper innføres for deltakerlignede selskaper.
Det er vesentlig vanskeligere å gjennomføre
uttaksbeskatning i deltakerlignede selskaper enn i aksjeselskaper,
fordi det i mindre grad er et klart formelt skille mellom selskapets
og deltakernes økonomi. En uttaksløsning forutsetter
et skille mellom tilbakeholdt og uttatt overskudd, og at det etableres
rutiner for å registrere alle former for uttak. Særlig
følgende forhold gjør det vanskelig med uttaksbeskatning:
– Det foreligger
ingen nærmere definisjon av hvilke disposisjoner som skal
anses som uttak fra virksomheten.
– Det foreligger ikke noe regelverk
for fremgangsmåten ved overføringer fra selskap
til deltakere tilsvarende utbyttereglene i aksjeselskaper.
– Ikke alle deltakerlignede selskaper
har regnskaps- og revisjonsplikt .
Den nære tilknytningen mellom selskap
og deltaker gir også større risiko for privat
bruk av eiendeler som tilhører virksomheten, uten at det
blir registrert som uttak. Disse omgåelsesmulighetene vil
kreve streng regnskapsmessig oppfølging og ligningsmessig
kontroll. Uttaksbeskatning for deltakerlignede selskaper vil dessuten
bidra til å bryte den nære sammenhengen mellom
selskap og deltaker.
En eventuell definisjon av uttak krever en nærmere vurdering
av de situasjoner der deltakerne kan dekke private behov gjennom
bruk av selskapets eiendeler, eller på annen måte
benytte midler i selskapet til formål utenfor selskapet.
Kontrolltiltak mot skjulte uttak må omfatte et vidt spekter
av disposisjoner. At det finnes en egen konto for tilbakeholdt overskudd,
vil i seg selv ikke gjøre det lettere å definere
og identifisere uttak fra virksomheten.
I dag er deltakerlignede selskaper som hovedregel unntatt
fra regnskaps- og revisjonsplikt når følgende kriterier
er oppfylt:
– selskapet
har mindre enn 5 mill. kroner i salgsinntekt
– selskapet har færre
enn 5 ansatte
– selskapet har 5 deltakere eller
færre
– ingen av deltakerne er juridisk
person med begrenset ansvar
En effektiv kontroll med en uttaksløsning
forutsetter at alle deltakerlignede selskaper pålegges
regnskaps- og revisjonsplikt på samme måte som
aksjeselskaper. En slik utvidelse vil påføre en
rekke mindre selskaper økte kostnader.
Etter en samlet vurdering foreslås
det at beskatningen av deltakere i deltakerlignede selskaper ikke
skal skje i tilknytning til uttak fra selskapet. I stedet bør skattleggingen
skje løpende, ved at det årlig beregnes personinntekt
fra selskapet som skattlegges på deltakernes hånd,
uavhengig av om overskuddet deles ut til deltakerne eller ikke.
Etter gjeldende regler skal det beregnes personinntekt
fra deltakerlignede selskaper hvor aktive eiere til sammen eier
minst to tredjedeler av selskapet, eller har krav på en
tilsvarende andel av overskuddet.
I den foreslåtte aksjonærmodellen
skilles det ikke mellom aktive og passive aksjonærer. Utbytte
utover skjermingen skattlegges likt for alle aksjonærer.
Dette tilsier at en heller ikke skiller mellom aktive og passive eiere
i andre selskapsformer. Dersom det ikke beregnes personinntekt for
deltakerlignede selskaper med en viss andel passive eiere, vil det
være et sterkt incentiv til å velge en selskapsform
med deltakerligning for å unngå tilleggsbeskatning.
Et bortfall av eier- og aktivitetskravet vil også være
en sterk forenkling i forhold til dagens delingsmodell. Det foreslås
derfor at det skal beregnes personinntekt fra alle deltakerlignede
selskaper som har fysiske personer som deltakere.
Bortfall av eier- og aktivitetskravet får
konsekvenser for fordelingen av beregnet personinntekt på deltakerne.
Etter gjeldende regler beregnes personinntekten på selskapets
hånd, og fordeles deretter i sin helhet på de
aktive deltakerne. Likebehandling i forhold til aksjonærmodellen
tilsier at personinntekten fordeles på samtlige deltakere,
uavhengig om disse er aktive eller passive. Den beregnede personinntekten
skal fordeles forholdsmessig etter det krav hver enkelt deltaker
har på andel av overskudd i selskapet, det vil si på tilsvarende
måte som ved fordelingen på aktive deltakere i gjeldende
delingsmodell.
Det foreslås at det skal beregnes personinntekt
for deltakerne i deltakerlignede selskaper uten annet aktivitetskrav
enn det som ligger nedfelt i definisjonen av et selskap i selskapslovgivningen,
og i skattelovens begrep "virksomhet". Etter selskapsloven § 1-1
første ledd må det være utøvet
en "økonomisk virksomhet" for at et selskap skal foreligge.
Det legges opp til å beregne personinntekt i alle selskaper
som oppfyller dette og de øvrige kravene til et selskap
i selskapsloven, og som skal deltakerlignes etter skatteloven § 2-2
annet og tredje ledd.
Personinntekt beregnes bare for fysiske personer. Dersom
et aksjeselskap (eller skattemessig likestilt selskap) er deltaker
i et deltakerlignet selskap, skal det ikke ilegges skatt på den
personinntekten som fordeles på aksjeselskapet. Det skal
heller ikke tilordnes personinntekt for fysiske personer
som er aksjonærer i dette aksjeselskapet. Aksjonærmodellen
vil komme til anvendelse på denne delen av overskuddet
når det videreutdeles fra aksjeselskapet som utbytte til
fysiske personer.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering
av at det vil være vesentlig vanskeligere å gjennomføre
en uttaksmodell for enkeltpersonsforetak enn det vil være for
deltakerlignede selskaper. Departementet viser til at det i enkeltpersonsforetak
særlig vil være vanskelig å skille mellom
skattyters personlige økonomi og virksomhet vedkommende
deltar i. De hensynene som det er redegjort for at gjør
uttaksbeskatning uegnet i deltakerlignede selskaper, gjelder også for
enkeltpersonsforetak. Departementet anbefaler derfor en skjermingsmodell
for enkeltpersonsforetak. Både hensynet til nøytralitet
og at det kan være en glidende overgang fra enkeltpersonsforetak
til deltakerlignet selskap tilsier at skjermingsmodellen for enkeltpersonsforetak og
deltakerlignede selskaper bør ha samme hovedinnhold. Departementet
foreslår at det skal beregnes skjermingsfradrag etter samme
metode for næringsdrivende i enkeltpersonsforetak og i
deltakerlignede selskaper.
Departementet foreslår at det aktivitetskravet
som er nedfelt i gjeldende delingsmodell, bortfaller. Etter gjeldende
regler er det et vilkår for deling at eieren "deltar aktivt
i virksomheten", jf. skatteloven § 12-10 første
ledd a. I utfyllende forskriftsbestemmelser er aktivitetskravet
presisert slik at arbeidsinnsats i virksomheten som ikke overstiger
300 timer i inntektsåret, ikke skal regnes som aktivitet,
jf. Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 12-10-2
tredje og fjerde ledd. Bestemmelsene om 300-timerskravet gjelder
som utgangspunkt for alle delingspliktige foretak. Kravet om 300
timer aktivitet i inntektsåret gjelder likevel ikke i liberale
foretak, eller i foretak som har vesentlige likhetstrekk med skattyterens
lønnede yrke.
For deltakerlignede selskaper har departementet foreslått
at det skal beregnes personinntekt for alle selskaper med fysiske
personer som deltakere, uavhengig av om deltakerne er aktive og
de aktive deltakernes eierandel. Departementet foreslår
at tilsvarende skal legges til grunn i enkeltpersonsforetak, og
at det dermed skal beregnes personinntekt uavhengig av om eieren
anses aktiv etter dagens regler. Den praktiske betydningen for eneeiere
vil først og fremst være at 300-timerskravet bortfaller.
Det vil imidlertid fortsatt være et krav om at det drives
aktivitet av et visst omfang for at noe skal anses som næringsvirksomhet og
ikke passiv kapitalforvaltning. Det alminnelige aktivitetskravet
som innebærer at grensene for passiv kapitalforvaltning
er overskredet, og at det i stedet foreligger virksomhet i skattelovens
forstand, vil dermed også være avgjørende
for om det skal beregnes personinntekt.
Departementet viser til at 300-timerskravet
ble innført i 1995 av forenklingshensyn. I praksis har
imidlertid dette kravet vært vanskelig å administrere,
fordi bestemmelsene medfører fortolkningstvil i flere sammenhenger
og kompliserte bevisvurderinger. Problemene gjelder dels hva slags
type aktivitet som er relevant i forhold til bestemmelsene, dels
hvordan antall timer skal telles. Bortfallet av denne regelen vil
etter departementets vurdering innebære en klar administrativ
forenkling. Departementet viser også til at Skaugeutvalget
foreslår at 300-timersregelen oppheves, blant annet på grunn
av de administrative problemene.
Kapitalavkastningsfradraget i gjeldende delingsmodell
skal skille mellom inntekt som skyldes kapitalinnsats i virksomheten,
og inntekt som skyldes arbeidsinnsats. Formålet er å skattlegge
de to inntekts-komponentene som hhv. kapitalinntekt og
arbeidsinntekt. Skjermingsfradraget i den foreslåtte skjermingsmodellen
har ikke det samme formålet. Hensikten er her å skjerme
risikofri avkastning på kapitalen, i tråd med
prinsippene i aksjonærmodellen. Avkastning utover skjermingsfradraget
skattlegges som personinntekt, uavhengig av om meravkastningen skyldes
kapitalavkastning eller (ulønnet) arbeidsavkastning.
I aksjonærmodellen er aksjens kostpris
utgangspunktet for skjermingen. Ubenyttede skjermingsbeløp
blir lagt til kostprisen ved beregning av senere års skjermingsfradrag.
I deltakerlignede selskaper og enkeltpersonsforetak, må verdien
av kapitalen i selskapet danne grunnlag for skjermingen.
Det er et spørsmål om en bør
legge egenkapitalen eller totalkapitalen til grunn for skjermingen.
Disse to løsningene er i prinsippet ekvivalente. Dersom
totalkapitalen danner grunnlag for skjermingen, må imidlertid skjermingsfradraget
reduseres med gjeldsrentene, slik at det ikke gis fradrag for disse
to ganger.
Etter departementets vurdering tilsier praktiske
hensyn at skjermingsgrunnlaget fastsettes med utgangspunkt i den
skattemessige verdien av eiendelene i selskapet, på tilsvarende
måte som kapitalav-kastningsgrunnlaget i gjeldende
delingsmodell. Dette impliserer at skjermingsfradraget baseres på totalkapitalen
i selskapet.
Videre er det et spørsmål
om virksomhetens finansposter som bankinnskudd, aksjer mv. skal
skjermes med skjermingsrenten, eller med den regnskapsmessige avkastningen.
Fordi skillet mellom person og virksomhet i en del tilfeller kan
være uklart, mener departementet at finansposter i virksomheten
bør skjermes med den faktiske avkastningen. Det følger
av dette at skjermingsgrunnlaget må korrigeres for finansposter som
bankinnskudd og andre verdipapirer, samtidig som de korresponderende
kapitalinntekter legges til skjermingsfradraget. Disse korreksjonene
er i praksis de samme som gjøres ved beregning av personinntekt
i gjeldende delingsmodell. Beregningen av skjermingsfradraget blir
da som følger:
Totalkapital (alle poster på aktivasiden
i balansen)
- Finansposter (bankinnskudd, aksjer mv.)
- Andre eiendeler av privat karakter
= Skjermingsgrunnlag
Skjermingsgrunnlag x skjermingsrente
- Gjeldsrenter
+ Finansinntekter
= Skjermingsfradrag
Aksjeinntekter på foretakets hånd,
skal legges til skjermingsfradraget med verdien før skatt
(på alminnelig inntekt), og den skattemessige verdien av
aksjene skal trekkes ut av skjermingsgrunnlaget, på samme måte
som bankinnskudd mv.
Dersom et foretak med aksjeinntekter har et
aksjeselskap som deltaker, vil inntekten til aksjeselskapet måtte
korrigeres slik at en unngår kjedebeskatning. Departementet
vil vurdere utformingen av en slik korreksjonsmekanisme nærmere.
I virksomheter som omfattes av skjermingsmodellen, vil
foretakets eiendeler økes ved tilbakeholdt overskudd, slik
at skjermingsgrunnlaget øker. For en aksjonær øker
skjermingsgrunnlaget med ev. ubenyttet skjermingsfradrag (differansen
mellom skjermingsfradrag og utbytte), og ikke med hele det tilbakeholdte overskuddet.
For å utjevne den ulike oppbyggingen av skjermingsbeløp
i de to modellene, må personinntekt i skjermingsmodellen
skattlegges løpende, slik at skjermingsgrunnlaget kun øker
med verdien etter skatt av det tilbakeholdte overskuddet. Dette
gir det samme skjermingsgrunnlaget som ved å ta ut utbytte
i aksjonærmodellen, som skattlegges og skytes inn igjen som
ny aksjekapital.
Skjermingen i skjermingsmodellen vil, i likhet
med i delingsmodellen, baseres på verdien av selskapets eiendeler.
Utvalgets vurderinger av kapitalavkastningsgrunnlaget m.m. i gjeldende
delingsmodell, er derfor også relevante for fastsettelsen
av skjermingsgrunnlaget i skjermingsmodellen. Skaugeutvalget drøftet
en revidert delingsmodell for både aktive og passive eiere
i kombinasjon med aksjonærmodellen for aksjonærer.
Nedenfor drøftes de enkelte elementene i skjermingsmodellen
bl.a. med utgangspunkt i utvalgets forslag til endringer i delingsmodellen.
I gjeldende delingsmodell skal eiendelene i
kapitalavkastningsgrunnlaget verdsettes til middelverdien av eiendelenes
inngående og utgående verdi i inntektsåret, etter
følgende hovedregler:
– Avskrivbare
eiendeler verdsettes til skattemessig verdi.
– Ikke avskrivbare eiendeler verdsettes
til den høyeste verdien av historisk kostpris og ligningsverdi.
– Eiendeler som i 1999 ble verdsatt
til regnskapsmessig verdi, kan fortsatt verdsettes til denne verdien.
Skaugeutvalget foreslår å oppheve
særregelen om verdsettelse til regnskapsmessig verdi ved
en eventuell videreføring av delingsmodellen. Utvalget
viser til at regnskapsmessige verdier ikke bør benyttes
ved fastsettelsen av kapitalavkastningsgrunnlaget, blant annet fordi
regnskapets informasjonsverdi kan svekkes dersom regnskapsverdiene
påvirkes av skattemessige forhold.
Departementet vil ikke foreslå å oppheve
særregelen om verdsettelse til regnskapsmessig verdi for
eiendeler som ble verdsatt til slik verdi i 1999. Betydningen av denne
særregelen vil bli redusert etter hvert som eiendelene
selges og utrangeres, og det er derfor ikke sterke grunner for å oppheve
den. Departementet slutter seg ellers til Skaugeutvalgets vurderinger
om at verdsettelse av kapitalavkastningsgrunnlaget kun bør
baseres på skattemessig verdi, historisk kostpris og ligningsverdi.
Skaugeutvalget foreslår at all leverandørkreditt
og forskuddsbetaling fra kunder skal trekkes fra i kapitalavkastningsgrunnlaget,
uavhengig av betalingsbetingelsene. Utvalget begrunner forslaget
med at det bør være symmetrisk behandling av virksomhetens
leverandørkreditter/forskuddsbetaling fra kunder
og kundefordringer. Skatteloven § 12-13 annet ledd a må utvides,
slik at forskudd til leverandører inngår i kapitalavkastningsgrunnlaget.
Utvalget viser for øvrig til at forslaget innebærer
en administrativ forenkling, fordi gjeldende bestemmelser innebærer
at ligningsmyndighetene må sjekke alle fakturaer for å få brakt
eventuelle avtaler om renter og kredittid på det rene.
Departementet mener at virksomhetens leverandørkreditter
og forskuddsbetaling fra kunder bør behandles konsekvent,
og slutter seg derfor til Skaugeutvalgets vurderinger og forslag.
For å unngå at skattereglene
om forretningsverdi benyttes som ledd i skatteplanlegging, foreslår
utvalget to tiltak. Utvalget viser til at det er et hovedproblem
at gevinst ved salg av forretningsverdi ikke anses som personinntekt
etter gjeldende regler, uavhengig av om det overdragende selskapet
er delingspliktig eller ikke. Dette problemet kan etter utvalgets
vurdering løses gjennom en regel som sikrer at egenutviklet
forretningsverdi skattlegges som personinntekt ved salg. Videre
foreslår utvalget at forretningsverdi som er overført
fra et foretak med hovedsakelig samme eierkrets som det overtakende
foretaket, bør unntas fra kapitalavkastningsgrunnlaget.
Departementet vil med utgangspunkt i Skaugeutvalgets
forslag, arbeide videre med ulike løsninger på problemene
knyttet til overdragelse av forretningsverdi mv.
Skjermingsfradraget skal i prinsippet ivareta
de samme hensynene som i aksjonærmodellen, det vil si sikre
at en risikofri avkastning på investert kapital kun skattlegges
som alminnelig inntekt. De vurderingene som ligger til grunn for
valg av skjermingsrente i aksjonærmodellen kan derfor i
utgangspunktet også anvendes for skjermingsmodellen. Det
bør likevel tas hensyn til at dette fradraget i skjermingsmodellen
gis i et grunnlag som ikke er redusert med skatt på alminnelig inntekt.
I skjermingsmodellen bør det derfor benyttes en rente før
skatt. Departementet vil vurdere fastsettelsen av skjermingsrenten
nærmere.
Departementet deler Skaugeutvalgets oppfatning
av at lønnsfradraget er lite treffsikkert. Særlig
fordi egenopparbeidet forretningsverdi ikke inngår i kapitalavkastningsgrunnlaget,
har det vært hevdet at det er behov for lønnsfradrag
for å unngå mulig diskriminering av arbeidsintensive
foretak. Dobbeltfradraget for lønnsutgifter, som lønnsfradraget
i realiteten innebærer, er imidlertid ingen god løsning
for å fange opp immateriell kapital og virksomhetskapital
i bedriftene. Det vises til at lønnsfradraget ikke inngikk
i det opprinnelige forslaget til delingsmodell. Departementet legger
også vekt på at likebehandling med aksjonærmodellen
tilsier at skjermingsmodellen ikke bør inneholde lønnsfradrag.
De skisserte lettelsene i toppskatten m.m., vil dessuten redusere
behovet for særlige fradrag som reduserer personinntekten.
Departementet foreslår derfor at skjermingsmodellen ikke
skal inneholde noe lønnsfradrag.
Departementet foreslår å videreføre
gjeldende regler for å fremføre negativ beregnet
personinntekt i skjermingsmodellen. Det innebærer at uutnyttet
skjermingsfradrag fremføres mot senere avkastning fra samme
kilde.
Skjermingsmodellen skiller ikke mellom liberale
og ikke-liberale foretak. Administrativt er et slikt skille svært
krevende fordi det ikke er mulig å gi noen uttømmende
opplisting av liberale foretak. Fraværet av et slikt skille
i skjermingsmodellen innebærer derfor en vesentlig administrativ
forenkling i forhold til gjeldende delingsmodell.
Gjeldende delingsmodell har begrensningsregler
for beregnet personinntekt (takregler).
Departementet viser til at skjermingsmodellen
prinsipielt sett står i en annen stilling enn gjeldende delingsmodell.
Gjeldende delingsmodell er en sjablonmodell for å dele
aktive deltakeres inntekt fra virksomheten i en kapitalavkastningsdel
og en arbeidsavkastningsdel, slik at arbeidsavkastningen kan skattlegges
som personinntekt. Utgangspunktet for en skjermingsmodell er å skjerme
risikofri avkastning av den investerte kapitalen mot å bli
beskattet som personinntekt. I en slik modell bør det ikke
være noe tak på beregnet personinntekt, slik at
særlig høy kapitalbeskatning bare blir beskattet
med 28 pst.
Virkningene av å fjerne begrensningsreglene
dempes som følge av at personinntekten skal fordeles på alle selskapsdeltakerne,
og ikke i sin helhet på aktive deltakere slik som i gjeldende
delingsmodell. Innstrammingene må også vurderes
i lys av reduksjonene som foreslås i toppskatten. Departementet
foreslår derfor at skjermingsmodellen ikke skal inneholde
regler om begrensning av beregnet personinntekt.
Departementets forslag til skjermingsmodell innebærer
at overskuddet i deltakerlignede selskap skattlegges løpende.
Gjeldende metode for gevinstberegning ved realisasjon av andel kan
dermed fortsatt benyttes (fordi økningen i skattemessige
verdier i selskapet i eierperioden kan ses som ikke uttatt skattlagt
overskudd).
Etter gjeldende regler beregnes gevinsten slik:
Vederlaget for andelen (salgssum)
- Andel av skattemessige verdier i selskapet
på
realisasjonstidspunktet
+ - Korreksjon for over- eller underkurs
ved ervervet av andelen
= Skattepliktig gevinst
(Over- eller underkurs ved ervervet av andelen tilsvarer
differansen mellom en forholdsmessig andel av selskapets skattemessige
verdier på ervervstidspunktet og kjøpesummen.)
Gevinsten skattlegges som alminnelig inntekt,
og inngår ikke i personinntektsgrunnlaget.
Mye taler for å skattlegge realisasjonsgevinst
på forretningsverdi som personinntekt. Dersom slik realisasjonsgevinst
skal skattlegges som personinntekt, vil gevinstberegningen fortsatt
ta utgangspunkt i reglene over, men trygdeavgift og eventuell toppskatt
på personinntekten kommer i tillegg.
Etter gjeldende rett skattlegges norsk deltaker
også for inntekter fra utenlandsk deltakerlignet selskap,
så langt Norges beskatningsrett ikke er begrenset av eventuell
skatteavtale. Også alminnelig inntekt fra utenlandsk selskap
fastsettes etter nettometoden. Deltakerens andel av selskapets resultat
fastsettes etter norske skatteregler som om selskapet var norsk.
Det beregnes personinntekt for deltakerne etter samme regler som for
deltakere i norske selskaper. Også gevinst ved realisasjon
av andelen skattlegges til Norge etter alminnelige regler. Realisasjonstap
kommer tilsvarende til fradrag.
Disse løsningene kan videreføres
i skjermingsmodellen. Den viktigste forskjellen i forhold til gjeldende regler,
er at det etter skjermingsmodellen må beregnes personinntekt
også for passive deltakere. I prinsippet krever imidlertid
ikke skjermingsmodellen flere opplysninger fra selskapet eller deltakeren
enn gjeldende regler.
Skjermingsmodellen gir dermed likebehandling
av norske deltakere i norske og utenlandske deltakerlignede selskaper.
Deltaker i utlandet har skatteplikt til Norge
etter de alminnelige bestemmelsene om skatteplikt til Norge i skatteloven.
Skattyter i utlandet som er deltaker i selskap som driver virksomhet
i Norge, har begrenset skatteplikt til Norge etter skatteloven § 2-3
første ledd b. Begrensninger i skatteplikten kan følge
av skatteavtaler.
Utenlandske deltakere som får skatteplikt
til Norge på grunn av selskapsdeltakelsen, skattlegges
etter samme regler som norske deltakere.
Disse løsningene kan videreføres
med skjermingsmodellen. Det innebærer at skjermingsmodellen gir
likebehandling av norske og utenlandske deltakere i norske deltakerlignede
selskaper.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet, ber
Regjeringen utrede videre muligheten for å innføre
en modell for uttaksbeskatning også for deltagerlignede
selskaper og enkeltpersonforetak. Dersom det ikke er mulig å utforme
en hensiktsmessig uttaksmodell for begge eller en av selskapsformene
bes Regjeringen om å vurdere nærmere konsekvensene
av å innføre skjermingsmodellen, særlig
for nyskaping og gründervirksomhet, samt fremme evt. forslag
til justering av skjermingsmodellen dersom det anses nødvendig
etter en slik vurdering. Utredningen, både av muligheten
for uttaksbeskatning og vurdering av evt. behov for justering av
skjermingsmodellen bør foreligge i løpet av våren
2005, slik at eventuelt ny modell kan iverksettes samtidig med aksjonærmodellen
1. januar 2006.
Flertallet viser til at inntil
ny modell er på plass, vil delingsmodellen bli videreført
slik det også er beskrevet i meldingen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre, vil peke på at skjermingsmodellen ikke ble
foreslått av Skaugeutvalget, og at forslaget ikke har vært
ute på bred høring. Flertallet mener
at konsekvensene av å innføre skjermingsmodellen
for deltakerlignede selskaper og enkeltpersonsforetak ikke er utredet
godt nok, og er særlig bekymret for hva modellen vil bety
for nyskaping og gründervirksomhet.
Flertallet viser til brev av
18. mai 2004 fra Handels- og servicenæringenes hovedorganisasjon,
Norges Autoriserte regnskapsføreres forening, Finansnæringens
hovedorganisasjon, Næringslivets hovedorganisasjon, Bedriftsforbundet
og Sparebankforeningen i Norge til finanskomiteen. I brevet advarer
organisasjonene sterkt mot å innføre skjermingsmodellen
uten å gjennomføre grundige konsekvensanalyser
og vurderinger av hvilke alternativer som finnes. De frykter at
de skattemessige konsekvensene for de involverte enkeltpersonsforetak
og deltakerlignede selskaper vil kunne få negative konsekvenser
for næringsutviklingen i landet.
Flertallet viser til at Skaugeutvalget
gikk inn for å innføre uttaksbeskatning også for
deltakerlignede selskaper og enkeltpersonsforetak, fordi dette ville
føre til full skattemessig nøytralitet mellom
ulike virksomhetsformer. Flertallet vil derfor be
Regjeringen om å foreta en nærmere utredning av
en modell for uttaksbeskatning for disse selskapsformene. En ordning
der deltakerlignede selskaper og enkeltpersonsforetak kan velge
mellom en modell med løpende beskatning og uttaksbeskatning
bør også vurderes.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at aksjeselskaper,
deltakerlignede selskaper og enkeltpersonsforetak prinsipielt bør
likebehandles skattemessig, men at mangelen på formelle
skiller mellom deltakernes og virksomhetens økonomi i deltagerlignede
selskaper og enkeltpersonsforetak gjør det vanskelig med
en uttaksbeskatning.
Disse medlemmer mener derfor
at beskatningen av deltakere i deltagerlignede selskaper og enkeltpersonsforetak
bør foregå ved opptjening og at avkastning utover
et skjermingsfradrag skattlegges som personinntekt slik som beskrevet
for den såkalte skjermingsmodellen i meldingen.
Disse medlemmer viser til at
fastsettelsen av skjermingsfradraget for deltagerlignede selskaper
og enkeltpersonsforetak i prinsippet skal ivareta de samme hensyn
som skjermingsrenten i aksjonærmodellen. Disse medlemmer mener
at selv om de vurderinger som er benyttet for skjermingsrenten i
aksjonærmodellen langt på vei kan benyttes, så er
det spesielle forhold for virksomheter som kommer inn under skjermingsmodellen
som gjør at både størrelsen på skjermingsrenten
og andre særlige forhold for deltagerlignede selskaper
og enkeltpersonsforetak bør vurderes nærmere. Disse
medlemmer mener derfor at i skjermingsrenten for skjermingsmodellen
må det gis ytterligere et risikotillegg utover den risikofrie
renten på 5-års statsobligasjoner.
Disse medlemmer vil fremheve
betydningen av at forslaget til skjermingsmodell innebærer
en vesentlig forenkling i beskatningen av personlige næringsdrivende
ved at en ikke lenger behøver å skille mellom
aktivt og passivt eierskap, eller liberale og ikke-liberale yrker.
Det gir en likebehandling av aksjeinntekter og virksomhetsinntekter
utenfor aksjeselskapsformen.
Disse medlemmer viser til at
skjermingsmodellen isolert sett kan innebære en skattemessig
innstramming på grunn av at inntektsgrunnlaget for personinntekten
utvides og fordi modellen ikke har takregler slik som i eksisterende
delingsmodell. Dette er en konsekvens av at høy avkastning
på investert kapital gjennom skattereformen beskattes på samme
måte, uansett type foretak.
Disse medlemmer mener at disse
innstramminger må sees i en helhet sammen med forslagene
til betydelige lettelser i toppskatten samt nedtrapping av formuesskatten,
slik at lettelsene for disse grupper foreta samlet vil overstige
skjerpelsene som følge av endret regleverk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet mener skjermingsmodellen burde vært
utredet grundigere, og helst ute på høring. Skjermingsmodellen
skattlegger høy eieravkastning som personinntekt ved opptjeningen. Disse
medlemmermerker seg at det forhold
at det ikke skilles mellom aktive og passive deltakere, medfører
en forenkling, men også en skatteøkning for tidligere
passive deltakere som hadde tilpasset seg. Disse må nå svare
toppskatt og trygdeavgift på sin del av overskuddet etter
fradrag for skjermingsrente. Dette er da også tilsiktet
fra Regjeringens side. Modellen sperrer også tilpasninger
gjennom indre selskap.
Disse medlemmermerker
seg videre at eierne i denne modellen ikke har mulighet til å unngå at
inntekt blir beskattet som personinntekt, ettersom alt skattemessig
overskudd likestilles med uttak. Dette betyr at skatteyter skattlegges
med høy sats uavhengig av om man tar ut inntekt eller ikke,
hvilket gir små insentiver til å reinvestere i
bedriften som i aksjonærmodellen. Dette kan også føre
til at investorer vegrer seg for å investere kapital. Ettersom
toppskatten slår inn ved 6 G vil man for inntekter over
dette skattes hardere enn om virksomheten hadde vært organisert
som et aksjeselskap. Disse medlemmer er av den oppfatning
at dette skaper uheldig forskjellsbehandling av ulike organiseringsformer.
Ettersom skjermingsgrunnlaget tar utgangspunkt
i totalkapitalen, er verdsettelsen av denne avgjørende
for om man får fastsatt et riktig skjermingsbeløp
med utgangspunkt i den risikofrie renten.
Disse medlemmer mener det burde
vurderes nærmere hvorvidt deltakerlignede selskaper, herunder enkeltpersonsforetak
kunne velge å komme inn under aksjonærmodellen,
med det som følger av økt kontroll som revisjonsplikt.
Disse medlemmer viser til at
Finansdepartementet selv påpeker at skattemeldingen ikke
drøfter skjermingsmodellen uttømmende, men kun
presenterer hovedprinsippene for modellen. Disse medlemmer registrerer
også at Finansdepartementet vil arbeide videre med den
konkrete utformingen, herunder mer detaljerte regler om skjermingsgrunnlaget. Disse
medlemmer mener at delingsmodellen må beholdes
for denne selskapsgruppen inntil skjermingsmodellen foreligger i
en mer fullstendig utredet form. Disse medlemmer påpeker viktigheten
av at dette skjer snarest mulig.