Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunnar Halvorsen, lederen Marit Nybakk og Rita Tveiten, fra Høyre,
Anna Amdal Fyhn og Bjørn Hernæs, fra Fremskrittspartiet,
Per Roar Bredvold og Per Ove Width, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjetil
Bjørklund, fra Kristelig Folkeparti, Åse Wisløff
Nilssen, og fra Senterpartiet, Marit Arnstad, understreker
at flodbølgekatastrofen i Asia 2. juledag 2004
fikk et svært dramatisk og tragisk utfall i den regionen
som ble rammet hardest. Med så mange norske tilreisende
i områdene som ble rammet, ble det også en norsk
katastrofe av betydelig omfang ved at 79 nordmenn er identifisert omkommet,
5 fremdeles savnet. Mange kom hjem med fysiske og psykiske skader.
Mange flere er berørt ved å ha mistet slektninger
eller venner.
Komiteen viser til at denne katastrofen
avdekket alvorlige mangler i den norske beredskapen i forhold til alvorlige
hendelser hvor mange nordmenn i utlandet trenger assistanse på samme
tid og sted, og hvor god informasjon hjemme er en avgjørende
faktor i håndteringen. Komiteen ser det
som alvorlig at det ikke fantes relevante kriseplaner i Utenriksdepartementet for
en situasjon av noe omfang hvor mange nordmenn ble direkte berørt
av en krise i utlandet. Ingen kunne ha forusett den aktuelle hendelsen,
men komiteen vil understreke at god kriseberedskap
bygger nettopp på at man planlegger for det uforutsigbare. Komiteen vil understreke
betydningen av at det raskt ble nedsatt et uavhengig utvalg for å evaluere
norske myndigheters håndtering av flodbølgekatastrofen,
og ser det som viktig, både i forhold til å vise
de overlevende og pårørende respekt og trekke
lærdom, at Regjeringen i ettertid har beklaget at hjelpen
som ble gitt ikke var god nok.
Komiteen har merket seg at det
var Utenriksdepartementet som fikk den mest alvorlige kritikken
av det oppnevnte evalueringsutvalget (Reinåsutvalget). Videre
at det ble stilt spørsmål ved om ikke Statsministerens
kontor burde ha bidratt til en bedre koordinering mellom berørte
departementer på et tidligere tidspunkt. Komiteen forutsetter
at Regjeringen arbeider videre med interne forbedringer som kan
medføre en bedre krisehåndtering på Statsministerens
kontor og i alle departementer, og har merket seg de tiltak som
allerede er iverksatt.
Komiteen viser til at samfunnssikkerhet
dreier seg om å ivareta sivilbefolkningens trygghet og
sikre sentrale samfunnsfunksjoner. Det åpne, teknologiske
og globale samfunnet har satt økt fokus på menneskelig sikkerhet
og beskyttelse av menneskers rettigheter og trygghet.
Komiteen mener at flodbølgekatastrofen
viste at Norge verken hadde strukturer eller rutiner til å håndtere
en krise av dette format.
Komiteen viser videre til den
tvil Reinåsutvalget uttrykker om det fantes en struktur
eller et apparat til å håndtere kriser også av
et vesentlig mindre format og legger dette til grunn.
Komiteen vil i den forbindelse
vise til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002)
og til Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld. nr. 39 (2003-2004).
Komiteenviser
til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002),
hvor det bl.a. står:
"Komiteene viser til at det moderne samfunnet også er
et sårbart samfunn, der trusler mot folks trygghet både
består av utilsiktede og tilsiktede hendelser.
De
utilsiktede hendelsene kan være naturkatastrofer som flom,
skogbrann eller skred. Det kan være større ulykker
som utløser behov for en militær og sivil beredskap,
slik som store hotellbranner, utblåsinger på oljeplattformene
eller fly- og togulykker. Utilsiktede hendelser kan også være
feilhåndtering som utløser kaos, kriser eller
katastrofer.
Tilsiktede hendelser er terrorangrep,
sabotasje, spionasje, internasjonal kriminalitet i stort omfang.
Den sikkerhetspolitiske utviklingen viser at det internasjonale
samfunnet står overfor et sammensatt risikobilde som er
uforutsigbart.
De samlede ressurser innenfor sivilt
beredskap, politiet og Forsvaret skal sikre at samfunnet er rustet
til å møte utfordringene som moderne terrorisme
representerer. Et totalkonsept må styrke samarbeidet mellom sivilt
og militært beredskap og definere vanskelige gråsoner
i akutte situasjoner."
Videre sier Innst. S. nr. 9 (2002-2003) at følgende målsettinger
må legges til grunn for arbeidet med samfunnssikkerhet
i framtiden:
"Norge skal oppleves som et trygt og sikkert land å leve
og virke i:– Samfunnets
samlede ressurser skal gjennom samordnet bruk og prioriteringer
settes inn i samfunnssikkerhetsarbeidet.
– Norge skal aktivt bidra innen
internasjonale organisasjoner og gjennom internasjonale virksomheter for
derigjennom indirekte å styrke det nasjonale samfunnssikkerhetsarbeidet.
– Arbeidet med samfunnssikkerhet
skal ha høy prioritet og det organisatoriske ansvaret skal
gjenspeile dette.
– Forebyggende samfunnssikkerhetsarbeid
skal prioriteres, samtidig som trening og øvingsvirksomhet
ytterligere skal intensiveres."
Komiteen vil videre vise til
Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004), hvor
det under punkt 3.4 står:
"Et bredt og sammensatt risikobilde preger Norges sikkerhetspolitiske
omgivelser. Utfordringene og de potensielle trusler er mer diffuse
enn før, og kjennetegnes av glidende overganger mellom
det nasjonale og det internasjonale, og mellom fred, krise, væpnet
konflikt og krig.
Trusler kan oppstå og
utvikle seg raskt og uten særlig forvarsel, blant annet
fordi også ikke-statlige aktører kan true sikkerheten.
Motsetninger mellom stater og ulike grupper kan spre seg i nye og
uventede retninger, og forårsake nye konflikter, basert
på endringer i den kulturelle, ideologiske, religiøse,
informasjonsmessige og politiske sfære. Dette kan føre
til angrep fra internasjonal terrorisme, som ofte har direkte kobling
til internasjonal organisert kriminalitet. Ikke-statlige aktører råder
over et stort spekter av virkemidler, som foruten væpnede
anslag kan omfatte undergraving av lokale politiske regimers legitimitet,
utpressing, informasjonsangrep, spredning av masseødeleggelsesvåpen
osv.
Denne utviklingen øker behovet for
samarbeid mellom militære og sivile aktører i
kriser og konflikter, men har samtidig ført til endret
form for samarbeide. Som beskrevet av Sårbarhetsutvalget
(NOU 2000:24), og senere fulgt opp i Innst. S.nr.9 (2002-2003),
jf St.meld.nr.17 (2001-2002), er oppgaven med å ivareta samfunnssikkerheten
stadig viktigere gitt moderne samfunns sårbarhet."
Komiteen vil understreke betydningen
av at befolkningen har tillit til myndighetenes evne til å håndtere
en krise som oppstår og til at nødvendig beredskap
er til stede. Informasjon om slik beredskap og kommunikasjon under
en krise er av stor betydning.
Komiteen mener dette sviktet
under flodbølgekatastrofen, ikke minst når det
gjaldt informasjon og usikkerhet omkring hvor mange nordmenn som
var savnet etter katastrofen. Dette aspektet kunne vært bedre
belyst i den foreliggende meldingen.
Komiteen viser til at feilinformasjon
om antall savnede bunnet i at selve tallene var feil, men at informasjon
om disse tallene likevel kunne vært håndtert annerledes. Komiteen har
imidlertid merket seg at det skal arbeides videre med å forbedre
planene når det gjelder kriseinformasjon. Komiteen understreker
at beredskapen må bedres på mange plan, fra beredskap
i forhold til å yte hjelp til direkte berørte
personer i et katastrofeområde til informasjonen som gis
til offentligheten i forbindelse med større kriser. Før
det gis kommentarer til de konkrete tiltakene som foreslås
i meldingen, vil komiteen understreke at god krisehåndtering
forutsetter en rekke forhold ut over det konkrete og systemmessige,
blant annet
– at alle
ledere kjenner sitt ansvar og de gjeldende rutiner ved krise.
– at utstyr holdes ved like og
at rette vedkommende kjenner til hvordan det skal brukes.
– at øvelser i krisehåndtering
og tilsyn med beredskap faktisk utføres.
Komiteen vil peke på at
generelle organisasjonsmessige forhold kan ha stor betydning for
en virksomhets evne til å håndtere en krise. Komiteen vil
i denne sammenheng vise til at Reinåsutvalget har pekt på at
det internt i Utenriksdepartementet er en utbredt holdning at organisasjonsmessige
forhold var til hinder for at medarbeiderne kunne yte sitt beste
til håndtering av den aktuelle krisen.
Komiteen forutsetter at Utenriksdepartementets ledelse
følger opp denne problemstillingen. Komiteen vil
presisere at alle departementer, også Utenriksdepartementet,
må organiseres slik at alle strategiske og operative funksjoner
ivaretas og sikrer at hele organisasjonen yter sitt beste, også i
krisesituasjoner.
Komiteen har merket seg utvalgets
understrekning av den store innsatsen som ble utført av
den enkelte ansatte i utenrikstjenesten og anerkjenner dette. Komiteen legger
vekt på utenriksministerens påpekning av at det
sviktet i departementets evne til å lede personellet, særlig
på mellomledernivå, og har merket seg at det nå gjennomføres
tiltak for at dette nivået skal styrkes. Komiteen forutsetter
at dette vil bedre de ansattes mulighet til å yte sitt
beste.
Komiteenviser
til at Regjeringen ved kgl.res. 14. januar 2005, allerede
kort tid etter katastrofen, oppnevnte et utvalg for å evaluere
norske myndigheters håndtering av flodbølgekatastrofen
i Sør-Asia, og at mandat, sammensetning og tidsfrist for
utvalgets arbeid i forkant ble drøftet med de parlamentariske lederne
på Stortinget. Komiteen har merket seg at rammebetingelsene
for utvalgets arbeid synes å ha gitt tilstrekkelig handlingsrom
for utvalget til å evaluere myndighetenes håndtering
av flodbølgekatastrofen i Sør-Asia, og også foreslå forbedringstiltak.
Komiteen verdsetter at utvalget
på kort tid samlet en betydelig informasjonsmengde gjennom
intervjuer og skriftlig materiale, og at de som selv opplevde katastrofen
og de som mistet sine nærmeste har stått i sentrum. Komiteenverdsetter den samvittighetsfulle og
nøyaktige måten arbeidet har vært gjennomført på Komiteenhar merket seg at utvalget har gjennomført
et stort antall samtaler med en rekke berørte, embets-
og tjenestemenn, samt en rekke andre aktører og organisasjoner,
reise- og forsikringsselskaper og frivillige organisasjoner. Komiteen er
godt fornøyd med det grundige arbeidet som utvalget har
gjort for å evaluere myndighetenes håndtering
innenfor temaene koordinering og ledelse, medie - og informasjonshåndtering,
håndteringen i Thailand, håndteringen på Sri Lanka,
håndteringen i Indonesia, evakuering og hjemtransport,
ivaretakelse av skadde, berørte og pårørende i
Norge, registrering av savnede og omkomne og humanitær
bistand. Utvalget gir også en kortfattet presentasjon av
håndteringen i Danmark, Finland, Sverige, Tyskland og Italia.
Komiteen finner utvalgets evaluering
og konklusjoner dekkende for myndighetens håndtering av
flodbølgekatastrofen i Sør-Asia.
Komiteenvil
presisere at utvalgets hovedkonklusjoner og anbefalinger har gitt
et meget godt grunnlag for St.meld. nr. 37 (2004-2005), og også for
Stortingets behandling av denne stortingsmeldingen. Komiteen vil
i de etterfølgende kapitlene gå nærmere
inn på myndighetenes håndtering av flodbølgekatastrofen
i Sør-Asia, samt ulike tiltak som Regjeringen har foreslått for å styrke
evnen til å bistå norske borgere i utlandet i krisesituasjoner,
samt tiltak for å styrke den generelle krisehåndteringsevnen
i departementene.
Komiteenønsker å påpeke
at det er viktig at Utenriksdepartementet gjennomgår sine
interne arbeidsforhold og at arbeidsmiljøet ivaretas på en
slik måte at det sikres en faglig god utvikling i departementet.
En klarere fordeling av ansvar og ansvarsområder vil klargjøre
og bedre innsatsfaktorene overfor så vel katastrofeinnsats
som daglig utenrikstjeneste.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til den generelle kritikken som har vært reist om Utenriksdepartementet
og de uttalelser som ble gitt til Reinåsutvalget av ansatte
i Utenriksdepartementet om en ukultur i departementet. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng minne om at Fremskrittspartiet
har fremmet Dokument nr. 8:67 (2004-2005) Forslag fra stortingsrepresentantene
Carl I. Hagen, Siv Jensen, Morten Høglund og Christopher Stensaker
om refokusering av norsk utenrikspolitikk og modernisering av utenrikstjenesten.
I dette forslaget fremkommer det at det er tre klare svakheter ved
norsk utenrikstjeneste. For det første mangler vi i en
klart definert utenrikspolitikk på vitale områder.
For det andre er det klare mangler ved UD som organisasjon. For
det tredje har det funnet sted en forvitring av utenrikspolitisk
fagkompetanse innen flere viktige saksfelt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Utenriksdepartementet
er en organisasjon som er i kontinuerlig endring og som etter flodbølgekatastrofen
har startet arbeidet med å gjennomgå alle forbedringspunkter.
Det er således blant annet allerede gjennomført
en arbeidsmiljøundersøkelse i Utenriksdepartementet
som vil bli repetert årlig. Disse medlemmer vil
også vise til at det høsten 2005 vil bli gjennomført
en kartlegging av departementets organisasjonskultur og -ledelse.
Komiteenviser
i all hovedsak til Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld. nr.
39 (2003-2004), Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17
(2002-2003), samt Innst. S. nr. 234 (2004-2005), jf. St.prp. nr.
42 (2004-2005), for en gjennomgang av dagens sikkerhetspolitiske
situasjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
naturskapte hendelser og miljøkatastrofer er eksempler
på risikoer som kan ramme både nasjonalt og internasjonalt,
og at miljøendringer, herunder menneskeskapte klimaendringer, øker
risikoen for ulike former for naturskapte katastrofer. Naturkatastrofer
vil alltid kunne inntreffe, men de menneskeskapte klimaendringene
bidrar til mer uforutsigbare værforhold og mer ekstreme
værtyper. Flertallet vil peke på at
slike hendelser i økende grad også vil kunne ramme
norske borgere både i Norge og utlandet.
I Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld.
nr. 39 (2003-2004), skriver komiteen:
"Komiteen har merket seg rapporter om at klimaendringer
allerede har påvirket mange fysiske og biologiske systemer
over hele kloden. Klimaendringer kan medføre økt
sårbarhet i kritisk infrastruktur og primærnæringene,
og kan medføre helsemessige konsekvenser. Det er behov
for økt kunnskap om klimaendringenes konsekvenser for sikkerhets-
og beredskaps-arbeidet."
Flertallet vil understreke at
endrede klimatiske betingelser krever økt bevisstgjøring
i berørte virksomheter og hos ansvarlige myndigheter.
Komiteen vil også peke
på at utbrudd av smittsomme sykdommer med omfang som pandemi/epidemi
vil utgjøre en risikofaktor for samfunnet vårt
og våre borgere i utlandet, og at det nasjonale beredskapssystemet
må kunne bistå borgere som blir utsatt for smitte
i utlandet.
Komiteen vil presisere at det
ikke er aktuelt å innføre registreringsplikt for
norske borgere som reiser til utlandet, og at registrering av nordmenn
som bosetter seg i utlandet er frivillig. Komiteen mener
allikevel at det er behov for å forbedre den oversikten
som norske myndigheter bør ha over nordmenn i ulike geografiske
områder. Komiteen støtter forslaget
om å styrke samarbeidet med ulike aktører som
nevnt i meldingen som har kontakt med norske borgere i utlandet. Komiteen vil
peke på at det bør etableres et løpende samarbeid
med slike aktører. Komiteen vil peke på at
reisemønstrene er i endring, og har merket seg at Utenriksdepartementet
vil styrke arbeidet med å få oversikt over norske
borgeres reisemønstre og opphold i utlandet.
Komiteen har merket seg at norske
borgere har mulighet til å reise over hele verden, og at
denne friheten innebærer at den enkelte reisende må ta
ansvar for valget som gjøres ved reise til utlandet, for
eksempel gjennom å sørge for dekkende reiseforsikring. Komiteen vil
presisere det selvstendige ansvaret den reisende har for å kunne
håndtere ulykker og uhell under opphold i utlandet, og
at den enkelte reisende bør rette seg etter de internasjonale
anbefalingene som gjelder for reisevirksomhet og innreisebetingelser
til enkelte land, slik som for eksempel krav til vaksiner.
Komiteen har merket seg, og støtter
prinsippet om at all bistand til nordmenn i utlandet må respektere vertslandets
lovgivning innenfor folkerettens rammer. Dette betyr at med unntak
av de begrensninger som gjelder overfor personer med folkerettslig
immunitet, har vertslandet uten videre enerett til å utøve
politi- og annen håndhevelsesmyndighet på sitt
territorium. Komiteen støtter at Norge har
hatt og har en klar egeninteresse av å sikre respekt for
folkerettens prinsipper og regler, og at denne linjen skal videreføres. Komiteen har
merket seg at norske myndigheters håndhevelse av territorialprinsippet
ved ulykker i Norge også legger føringer for norsk
krisehåndtering i utlandet. Komiteen har
merket seg det at de i de tilfeller der det er behov for å styrke
en utenriksstasjon med personell fra andre norske myndigheter som
regel er nødvendig med ulike avklaringer ut fra folkerettslige forutsetninger
slik det er redegjort for i meldingen. Komiteen har
også merket seg at det kan oppstå situasjoner
der reise til eller utreise fra et land kan bli vanskeliggjort av
fysiske eller politiske grunner, og at beredskapen og krisehåndteringen
i slike situasjoner først og fremst må bygge på tilgjengelige
ressurser på stedet i regi av den norske utenriksstasjonen. Komiteen vil
peke på at det kan oppstå situasjoner der vertslandet
ikke har evne eller vilje til å medvirke til nødvendige
avklaringer, og at dette reiser folkerettslige eller praktiske utfordringer
der norske myndigheter vil kunne ha større muligheter til å få gjennomslag
for sine synspunkter gjennom internasjonalt samarbeid og samordning.
Komiteenviser
for øvrig til Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld.
nr. 39 (2003-2004), der komiteen sier:
"Komiteen støtter Regjeringens ønske
om å bidra til størst mulig klarhet i rollefordelingen
mellom sivile og militære aktører i konfliktområder
og understreker betydningen av FNs rolle når det gjelder
koordinering av ulike aktører.
Komiteen
mener det er svært viktig at humanitære grunnprinsipper
om nøytralitet og upartiskhet ivaretas, slik de er nedfelt
i internasjonal humanitær rett bl.a. i Genève-konvensjonen.
Komiteen
viser videre til at internasjonalt samarbeid på det justispolitiske
området står sentralt, særlig rettet mot
stabilisering av situasjoner med sammenbrutt statsmakt, bistand
ved naturkatastrofer eller teknologiske kriser.
Komiteen
har merket seg at prosjekt "styrkebrønn" er opprettet i
regi av Justis- og politidepartementet. Denne beredskapsgruppen
for internasjonal sivil krisehåndtering er en oppfølging
av forsvarskomiteens og justiskomiteens merknader i Innst. S. nr.
9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002)."
Komiteenhar
merket seg at omfanget og utøvelsen av bistand til norske
borgere i utlandet er regulert i lov 3. mai 2002 om utenrikstjenesten
jf. § 1, og at nærmere regler følger
av utenriksinstruksen av 2003 med senere endringer. Komiteen viser
til at Norge har om lag 100 ambassader og fagkonsulater som er bemannet med
norsk personell, og også om lag 400 honorære konsulater
som normalt er bemannet med privatpersoner fra vedkommende land. Komiteen vil
presisere at en ikke kan forvente samme bistand fra dem som fra fagstasjonene.
I land hvor Norge ikke har utenriksstasjoner, vil andre utenriksstasjoner
kunne gi bistand. Det ligger mange steder til rette for et styrket
samarbeid med de andre nordiske land. Komiteen har
merket seg og støtter at behovet for tilstedeværelse
i områder med mange norske reisende må vurderes fortløpende
og at dette må være ett av flere kriterier for lokalisering
og dimensjonering av utenriksstasjoner.
Komiteen har merket seg og støtter
at norske borgere med permanent bosted i utlandet kommer i en særstilling,
og at de ikke kan forvente samme bistand som nordmenn som er i et
land i en kortere periode. Komiteenviser
til at norske borgere ikke har rettslig krav på konsulær
bistand i utlandet og at norske myndigheter ikke kan kreve at norske
borgere aksepterer bistand. Komiteen vil allikevel
presisere at utenriksstasjonene skal strekke seg langt for å hjelpe
mennesker i en krisesituasjon, og at denne hjelpen vil avhenge av
det konkrete behovet i hver enkelt situasjon, rettstilstanden og
lokale forhold. Komiteen har merket seg at Utenriksdepartementets
generalplan for utenriksstasjonenes krise- og evakueringsplan til
nordmenn i utlandet ved lokale/internasjonale krise- og
katastrofesituasjoner ble revidert 8. januar 2004. Komiteen vil
vise til at utenriksstasjonene har ansvaret for utarbeidelse og ajourføring
av krise- og evakueringsplaner for hvert enkelt tjenesteland og
for iverksettelse av andre forberedende tiltak. Komiteenhar videre merket seg at stasjonen normalt
også har ansvaret for den lokale ledelse og samordning
på norsk side av evakueringsoperasjoner som gjennomføres
på stedet, eventuelt etter nærmere instruks fra
Utenriksdepartementet. Komiteen vil legge vekt på at
Utenriksinstruksen og Generalplanen forutsetter desentraliserte
planer med omfattende delegert ansvar til den enkelte stasjon for å sørge
for nødvendig lokal beredskap, og at Utenriksstasjonenes
planer skal oppdateres årlig. Komiteen vil presisere
at planene skal tilpasses lokale forhold, at de utarbeides i samarbeid
med lokale institusjoner, organisasjoner og bedrifter som er etablert
på stedet og med nordisk koordinering. Komiteen vil
også legge vekt på at det etableres øvings-
og tilsynsrutiner for å sikre at dette planverket øves
og oppdateres årlig.
Komiteen har merket seg og støtter
Regjeringens ønsker om å gi den enkelte borger
best mulig bistand i kriser og styrke evnen til å hjelpe
norske borgere i en krisesituasjon i utlandet hvor mange nordmenn
er rammet, men at det på grunnlag av ulike folkerettslige, geografiske
eller andre praktiske forhold, ikke er mulig for norske myndigheter å garantere
alle typer bistand ved en krise i utlandet. Komiteen har
merket seg evalueringsutvalgets påpeking av de mange og
betydelige svakhetene i myndighetenes håndtering av den innledende
fasen av katastrofen, og at Utenriksdepartementet rolle var mest
sentral. Komiteen har videre merket seg at Utenriksdepartementet
har gjennomført en intern gjennomgang av departementets
håndtering av katastrofen og av departementets generelle
kriseberedskap. Komiteen har også merket
seg at Utenrikstjenestens samlede krise- og beredskapsplaner er
under gjennomgang, og at dette arbeidet skal være avsluttet
i løpet av året. Komiteen støtter
konklusjonene om at det er behov for å styrke utenriksstasjonenes
forutsetninger for å hjelpe nordmenn ved kriser og katastrofer i
utlandet, og at forholdene skal legges bedre til rette for at politi,
helsemyndigheter og i enkelte situasjoner Forsvaret, skal kunne
bistå utenriksstasjonene i en krisesituasjon. Komiteen har
merket seg at dette er tatt hensyn til i sammensetningen av utrykningsenhetene.
Komiteen vil understreke betydningen
av et godt samarbeid mellom myndighetene og de frivillige organisasjoner. Komiteen mener
at frivillige må trekkes med i enda større grad
enn i dag og er tilfreds med at det legges opp til et styrket samarbeid
i Norge og ved utenriksstasjonene. Komiteen støtter
forslaget om å innlemme en representant fra frivillige
organisasjoner i UDs utrykningsenheter, i de tilfeller der det kan
være hensiktsmessig.
Komiteen har merket seg og støtter
forslaget om at ved en eventuell ny større krise som berører
nordmenn i utlandet, skal politiet ivareta arbeidet med å registrere og
følge opp arbeidet med savnede. Komiteen har videre
merket seg at det skal etableres en ordning som sikrer at Utenriksdepartementets
registreringssystemer har forbindelse til politiets registreringssystemer.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
vil styrke apparatet for krisehåndtering i utlandet på en
rekke områder. Komiteen har merket seg at
utenriksstasjonenes krise- og evakueringsplaner er under gjennomgang,
at det skal innføres årlige rutiner for kriseøvelser, og
at vaktordningene skal styrkes. Komiteen vil videre
peke på at samarbeidet med de frivillige organisasjonene
skal styrkes, og at stasjonenes tekniske utstyr oppgraderes. Komiteen har
merket seg at det opprettes utrykningsenheter som skal forsterke
utenriksstasjonenes innsats ved krise, og at disse enhetene skal være
operative i løpet av 5 timer.
Komiteen merker seg at sammensetningen
av utrykningsenhetene vil avhenge av krisens art og utenriksstasjonenes
behov. I enhetene inngår medarbeidere fra departementet
med særlig opplæring og kompetanse, sammen med
representanter fra blant annet politi og helsevesen. I mange tilfeller
vil det være naturlig at en representant fra frivillige
organisasjoner inngår i enheten.
Komiteen vil peke på at
enhetene skal være oppdaterte med nødvendig teknisk
utstyr.
Komiteen tar til etterretning
at den strategiske ledelsen av krisehåndteringen i Utenriksdepartementet skal
ivaretas av ledergruppen, og at den operative ledelsen skal ivaretas
av en krisestab bestående av spesialtrente medarbeidere
i en turnusordning.
Komiteen merker seg at krisestaben
planlegges for deltakere av kontaktpersonell fra blant annet politi, helsetjeneste
og forsvar, og at det etableres faste kontakter og løpende
samarbeid med eksterne partnere. Komiteen legger
stor vekt på at det etableres en overordnet plan for krisekommunikasjon. Komiteen vil
peke på at det etableres rutiner for øving og
tilsyn av apparatet for krisehåndtering. Komiteen har
merket seg at en stor krise i utlandet som berører mange norske
borgere og interesser, raskt vil kreve umiddelbare tiltak i Norge,
og at det i særskilte situasjoner av kompleks og omfattende
karakter kan bli nødvendig å koordinere håndteringen
til et annet departement enn Utenriksdepartementet. Komiteen vil
peke på at Justisdepartementet har ansvaret for hovedtyngden
av de nasjonale rednings- og beredskapsressursene, men at beslutning
om å overføre samordningsfunksjonen til et annet
departement skal tas av statsministeren i samråd med berørte
statsråder etter tilrådning fra Regjeringens kriseråd.
Komiteen viser til at organiseringen
av krisehåndtering har vært diskutert over lang
tid, og var gjenstand for drøfting i NOU 2000:24 Et sårbart
samfunn, Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld. nr. 39 (2003-2004).
Komiteen viser til Innst. S. nr. 49 (2004-2005)
jf. St- meld. nr. 39 (2003-2004), der et flertall uttaler:
"Flertallet vil likevel peke på at øvelser
har vist at ulike etater har ulike meninger om hvilken etat som
har det overordnede ansvar for den oppståtte krisesituasjonen.
At det kan oppstå slike uoverensstemmelser, er ikke vanskelig å forestille
seg. Kriser kan ha et svært komplekst innhold som parallelt
kan berøre flere offentlige etater med ulike rapporteringsrutiner.
Flertallet viser til at krisesituasjoner av natur er tidskritiske med
tanke på å redde menneskeliv og unngå materiell skade.
Flertallet vil derfor at de overordnede organisatoriske løsningene
ikke skal være til hinder for rask og effektiv ledelseshåndtering
når en krise oppstår.
Flertallet
mener derfor at organisatoriske uoverensstemmelser skal løses
ved at det etableres en krisehåndteringsenhet som delegerer
og fordeler ansvar i tråd med krisesituasjonens innhold.
Krisehåndteringsenheten vil altså ha som oppgave å ta
ledelsen over krisesituasjonen for å klargjøre
hvilke etater som skal bistå med ressurser for å redusere
og forebygge effekten av krisesituasjonen, da det ikke forventes
at krisehåndteringsenheten vil ha selvstendige ressurser
i en slik grad at ansvarsprinsippet kan fravikes. På dette
punkt stiller flertallet seg undrende til om de prinsipper som foreslås
i Stortingsmeldingen, er gode nok for meldingens overordnede formål.
Som det pekes på i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld.
nr. 17 (2001-2002), vil Regjeringen gi sin støtte til en
rekke andre organisatoriske grep, heller enn et overordnet departement.
Flertallet vil derfor igjen understreke, som det står i
Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), at
det "i dagens situasjon og med framtidens trusselbilde er nødvendig å gi
det videre samfunnssikkerhetsarbeidet en enda klarere prioritering
innenfor en spesifikk og strukturert ramme". Flertallet vil også derfor
understreke at et flertall i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld.
nr. 17 (2001-2002), ba Regjeringen legge frem forslag om en sentral
krisehåndteringsenhet som ved kriser skal ha koordineringsansvar
av departement og etater som må være operative
i beredskapsarbeidet. Flertallet kan ikke se at St.meld. nr. 39
(2003-2004), innfrir dette ønsket."
Komiteen viser videre til Stortingets
enstemmige vedtak 30. november 2004, hvor:
"Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet
om en sentral krisehåndteringsenhet som ved kriser skal
ha koordineringsansvar av departementet og etater som må være
operative i beredskapsarbeidet, og komme tilbake til Stortinget
med saken på egnet måte."
Komiteen vil for øvrig
vise til de vedtak Stortinget fattet i Innst. S. nr. 49 (2004-2005)
jf. St. meld. nr. 39 (2003-2004), og forutsetter at Regjeringen
kommer tilbake til Stortinget med disse sakene, herunder en gjennomgang
av beredskapslovgivningen.
Håndteringen av flodbølgekatastrofen
i Sørøst-Asia viser at dette var en viktig problemstilling,
og at erfaringene fra flodbølgekatastrofen tilsier at en
sentral krisehåndteringsenhet er nødvendig.
Komiteen oppfatter forslaget
om å opprette Regjeringens kriseråd som et riktig
grep for å sikre god strategisk ledelse i krisesituasjoner,
og i tråd med det evalueringsutvalget flodbølgekatastrofen
i Sør-Asia anbefaler.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
viser til forslaget om opprettelsen av Regjeringens kriseråd,
og merker seg at dette er utformet noe annerledes enn det Evalueringsutvalget
har foreslått. Den foreslåtte modellen for krisehåndtering
forutsetter gode beslutningsstrukturer innad i kriserådet
og at ansvarsfordelingen idet en krise inntreffer avklares raskt
med det berørte departement.
Flertallet har merket seg at
i mindre alvorlige krisesituasjoner vil samordningen mellom departementene
kunne ivaretas av lederdepartementet alene, mens det i mer alvorlige
krisesituasjoner er behov for styrket koordinering mellom departementene. Flertallet har
merket seg at regjeringens kriseråd skal tre i funksjon
i slike situasjoner.
Flertallet viser til sammensetningen
av regjeringens kriseråd, som skal bestå av følgende
faste medlemmer:
– regjeringsråden
ved Statsministerens kontor
– departementsråden i
Justisdepartementet
– departementsråden i
Forsvarsdepartementet
– departementsråden i
Helse- og omsorgsdepartementet
– utenriksråden i Utenriksdepartementet
I tillegg skal rådet i lys av den aktuelle
krisen utvides med den eller de departementsrådene som
er berørt av den aktuelle krisen. Flertallet har
merket seg at alle departementsrådene kan ta initiativ
til innkalling av regjeringens kriseråd, og at departementsråden
fra lederdepartementet leder regjeringens kriseråd.
Det er en forutsetning for effektiv krisehåndtering
at utvidelse til andre departementer og underliggende etater skjer
friksjonsfritt. Flertallet merker seg at Justisdepartementet
skal lede møtene dersom lederdepartement ikke er avklart
og ha ansvaret for å kalle inn til møter, dersom
dette ikke gjøres av andre.
Flertallet vil presisere at opprettelsen
av regjeringens kriseråd ikke endrer regjeringens og statsministerens
overordnede ansvar.
Flertallet viser til kriteriene
for å velge lederdepartement, og prinsippene for krisestyring.
Selv om Regjeringen har rett i at det i de aller fleste tilfeller
vil være opplagt hvor hovedansvaret skal ligge, er det
viktig å organisere den strategiske ledelsen av en krise
slik at også unormale og uforutsette situasjoner fanges
opp effektivt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet har merket seg at Regjeringen ønsker å innføre
et system hvor lederansvaret i kriserådet skal variere
etter hva slags katastrofe det er snakk om. Dette fremstår
for disse medlemmer som et lite egnet system. Et
skiftende lederskap plasserer etter disse medlemmers oppfatning
ikke ansvaret godt nok. Ansvaret må ligge under Statsministerens
kontor. På den måten sikres rådet én
ledelse som kan reagere raskt uansett hva slags katastrofe det er. Fagstaben
bør hentes inn fra de ulike berørte departementene
for å sikre faglig kompetanse og ressurser. Regjeringens
forslag om delt ledelse vil etter disse medlemmers oppfatning
skape interessekonflikter mellom departementene. Det er flere områder
hvor ansvaret deles mellom flere ulike departementer, og det er
derfor etter disse medlemmers mening viktig å sørge
for en klar ansvarsfordeling styrt av Statsministerens kontor. Disse
medlemmer ønsker i denne sammenheng å minne
om at Sårbarhetsutvalget som ble ledet av tidligere statsminister
Kåre Willoch foreslo nettopp at ansvaret for kriseberedskapet
skulle samles på ett sted. Det mest naturlige er da at
det plasseres under Statsministerens kontor. Disse medlemmer ønsker
derfor å fremme forslag om at kriserådets ledelse
samles under Statsministerens kontor.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å samle
kriserådets ledelse under Statsministerens kontor."
Komiteen viser til planene om
kriseøvelser og tilsyn, og gir tilslutning til at det gjennomføres
slik det er beskrevet i de enkelte departementer.
Utenriksdepartementets forhold til utenriksstasjonene
er utfordrende fordi operativ og strategisk ledelse her er samlet. Komiteen vil
i den forbindelse vise til den kritikk som framkommer i Evalueringsutvalgets rapport
om kontakten mellom utenriksstasjonene og departementet. Komiteen finner
det foruroligende hvordan kommunikasjonen foregikk i denne krisesituasjonen,
og at denne var nærmest fraværende i den innledende
og dramatiske fasen. Dette bidro til at departementet gikk glipp
av svært viktig informasjon om utviklingen underveis, mens
utenrikstjenesten ikke fikk klare signaler fra ledelsen om hvordan
de skulle håndtere situasjonen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
har også merket seg kritikken mot kulturen i departementet,
og at frykt for reaksjoner kan ha stått i veien for at
de beste løsninger ble valgt i felten.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har lagt evalueringsutvalgets
evaluering og konklusjoner til grunn for sitt arbeid, slik Regjeringen
også har i arbeidet med denne stortingsmeldingen, og finner
behandlingsmåten forsvarlig. Flertallet er
av den oppfatning at meldingen inneholder viktige forslag som av
hensyn til beredskapssikkerheten og framdriften i tiltakene ikke
bør utsettes unødig. Flertallet finner
det naturlig at behandlingen av stortingsmeldingen foregår
i en helhet, og ikke deles opp mellom flere storting.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
med bekymring på at denne meldingen blir behandlet over
et så kort tidsrom. Denne meldingen er av en slik karakter
at det er viktig å se på de fremtidige aspekter
ved meldingene over et tilstrekkelig tidsrom. Det er derfor viktig
for disse medlemmer å understreke at disse
medlemmer fremmet forslag i forsvarskomiteen om å utsette
deler av meldingen til høsten 2005.
Komiteen viser til
forslaget om å opprette en krisestøtteenhet, og
mener dette er velbegrunnet, særlig med hensyn til infrastruktur
og logistikk. En slik enhet må bestå av spisskompetanse
og være teknologisk og faglig oppdatert til enhver tid,
hvis den skal fungere etter intensjonen. Komiteen mener
at en slik enhet ikke må stå i veien for at de
enkelte departement har høy kvalitet på teknologisk
utstyr og ekspertise.
Komiteen synes ideen om å opprette
en krisestøtteenhet som kan kobles inn ved behov er god. Komiteen forutsetter
at arbeidet med å etablere denne kommer i gang i fort,
og at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en orientering
om hvordan denne er innrettet for å sikre at relevante
støttefunksjoner er ivaretatt gjennom denne enheten.
Komiteenvil
peke på bruken av Forsvarets ressurser under flodbølgekatastrofen
i Sør-Asia, og vil understreke at Forsvaret har store operative
ressurser som er tilgjengelige for bruk også ved vanskelige,
kriseliknende hendelser i fred.
Komiteenviser
til Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld. nr. 39 (2003-2004),
der komiteen sier:
"Komiteen vil presisere begrepet "totalforsvar" i
lys av samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet. Totalforsvaret
består av militære og sivile virkemidler. Det militære
forsvaret består av Forsvaret. Det sivile forsvar omfatter
hele samfunnet med alle sine funksjoner som må fungere
i krise og krig. Komiteen vil også presisere at de totale
ressurser som er tilgjengelige for å håndtere
en krig, også skal kunne brukes ved vanskelige, kriseliknende
hendelser i fred.
Komiteen vil peke på viktigheten
av felles innhold i begreper innenfor det nye totalforsvarskonseptet.
Det er viktig å arbeide aktivt for å implementere
en felles forståelse (konsensus) av begreper innenfor det
sivil-militære samarbeid. Dette vil lette planarbeid, samt sikre
god kommunikasjon på alle forvaltningsnivå.
Komiteen
viser til at totalforsvarskonseptet må i tillegg til samarbeid
mellom Forsvaret og det sivile samfunn, også styrke samarbeidet
mellom sivile institusjoner for å gi bedre helhetsløsninger
og bedre ressursutnyttelse. Komiteen tar det for gitt at Regjeringen
har en jevnlig vurdering av ulike samfunnssektorers behov for samordning
innen sikkerhet og beredskap.
Komiteen mener også at
arbeidet med samfunnssikkerhet må gjøre bruk av
et totalforsvarskonsept som sikter mot å styrke samarbeidet
mellom sivilt og militært beredskap."
Komiteen viser til at behovet
for profesjonell og presis informasjonsformidling er en forutsetning
for en effektiv krisehåndtering, både internt
og eksternt. Informasjonsflyten går hurtigere og informasjonskildene
er flere i dag enn bare få år tilbake. Det stiller store
krav til beredskap på dette området. Komiteen viser
til at Regjeringen styrker informasjonsberedskapen i departementene
og gjennomgår hvordan en eventuell krisesituasjon skal
håndteres. Komiteen viser i den forbindelse
til Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St- meld. nr. 39 (2003-2004),
hvor følgende forslag ble fremmet:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette en evaluering av
Kriseinfo (Regjeringens kriseinformasjonsenhet)."
Komiteen viser til at dette forslag
ble reist på bakgrunn av at Kriseinfo har eksistert i 13 år,
og at det er blitt reist spørsmål om hensiktsmessigheten
ved denne. Komiteen registrerer at Regjeringen nå velger å legge
denne ned.
Komiteen understreker viktigheten
av at departementene benytter seg av gode teknologiske løsninger innen
kommunikasjon og annet utstyr, og merker seg at dette nå skal
gjennomgås. Komiteen forutsetter at det
betyr oppgradering av eventuelt utdatert materiell.
Komiteen forutsetter at Regjeringen
etablerer nødvendige kriseinformasjonsopplegg i de ulike
departementene og hos Statsministerens kontor.
Komiteen viser til planene for
krisehåndteringsøvelser og tilsyn. Komiteen støtter
en opptrapping av tilsyn, og vektlegger at dette også må omfatte
beredskapsplanene som legges til grunn for øvelsene. Evalueringsutvalget
kunne vise til at kvaliteten på Utenriksdepartementets
beredskapsplaner var kritikkverdig. Komiteen mener
det på den bakgrunn er nødvendig å øke
forståelsen av hva en beredskapsplan er og hvordan den
skal operasjonaliseres som et ledd i økt tilsyn med krisehåndtering.
Komiteen vil vise til nødvendigheten
av hyppige øvelser som en viktig del av det forebyggende
sikkerhetsarbeidet. Scenario- og katastrofeøvelser må skje
på alle nivåer og på tvers av etater. Komiteen mener
at med så mangeartede kriser som det åpne, kompliserte samfunnet
kan bli rammet av, må Norge ha maler både for
operasjonell ledelse og øvelser.
Komiteen viser til behovet for øvelser
som involverer departementene og deres kriseberedskap. Komiteen viser
videre til at øvelser kan synliggjøre hva slags
operative ressurser som er tilgjengelige og hvor raskt de er tilgjengelige,
videre vil øvelser bidra til trening i samarbeid, ledelse
og koordinering. På regionalt nivå mener komiteen at
det er behov for standardiserte øvelser med fylkesmannen
som koordinator. Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap
vil være en viktig katalysator som også må kunne
ta initiativ overfor andre direktorat og etater for å sikre
et opplegg for trening og øvelser. Komiteen vil
bl.a. vise til de nye sikkerhetsforskriftene for havner, som krever forebygging
og øvelser.
Øvelser bør normalt omfatte
relevante sivile og militære ressurser.
Komiteen viser til de samtaler
Evalueringsutvalget har gjort med pårørende og
berørte av flodbølgekatastrofen, og berømmer
den innsatsen utvalget har gjort for å la folks egne opplevelser
av krisehåndteringen komme til uttrykk. Komiteen mener
på denne bakgrunn at arbeidet som ble gjort for å imøtekomme behovene
til de kriserammede områdene og deres pårørende
hjemme i Norge, led av store mangler. Komiteen har
imidlertid merket seg at de fleste ambassadene gjennomgående
håndterte krisen godt.
Komiteenhar
merket seg den store innsatsen som Nasjonal Støttegruppe
etter flodbølgekatastrofen, en rekke organisasjoner og
enkeltpersoner har ytt i forbindelse med flodbølgekatastrofen
i Sør-Asia, og anerkjenner denne. Komiteen vil
peke på at støttegruppen har vært et
viktig kontaktpunkt mellom de pårørende og myndighetene,
og at Sosial- og helsedirektoratet har arrangert og koordinert møter
med støttegruppen siden februar 2005. Komiteen har
merket seg at behovet for råd, veiledning og informasjon
til pårørende og berørte fortsatt er
stort.
Komiteen stiller seg bak de tiltak
som Regjeringen har iverksatt i ettertid for å bistå berørte
og pårørende. Komiteen viser i
den forbindelse til Revidert nasjonalbudsjett og de forslag som
behandles der.
Komiteen viser til at det i dag
finnes flere foreninger for pårørende etter ulike
kriser og katastrofer. Komiteen vil be Regjeringen
vurdere økonomisk støtte til slike støttegrupper
avhengig av situasjon.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
i denne sammenheng be Regjeringen vurdere om det bør gis økonomisk
støtte til å få dette arbeidet inn i
mer permanente former, f.eks. gjennom en organisasjon som kan ivareta
de rammedes interesser.
Komiteen har merket
seg at Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har
fått i oppdrag å utføre forskning knyttet
til flodbølgekatastrofen, og mener dette vil gi nyttig
kunnskap til å kunne gi god støtte til berørte
i framtidige katastrofesituasjoner. Komiteen vil
understreke at det er viktig å kunne gi en mer tilstrekkelig
støtte til pårørende og direkte berørte
under framtidige katastrofer, og at hjelpeapparatet også må være
forberedt på å kunne yte støtte og hjelp
over tid etter en dramatisk katastrofe, blant annet for å kunne
håndtere psykiske senskader.
Komiteen har merket seg at de
fremlagte forslagene innebærer økonomiske og administrative
konsekvenser som må utredes nærmere. Komiteen forutsetter
at dette arbeidet prioriteres slik at tiltakene kan iverksettes
raskt. Komiteen har videre merket seg at forslagene
kan medføre behov for investeringsmidler og driftsmidler
og tar til etterretning at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget
med konkrete forslag til tiltak og bevilgningsbehov i forbindelse
med nysalderingen av 2005-budsjettet, og i forbindelse med St.prp. nr.
1 (2005-2006).