Regjeringen foreslår i St.meld. nr. 34 (2006-2007) at Norge skal være karbonnøytralt i 2050, Norge skal fram til 2020 redusere de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990, og Norge skal skjerpe sin Kyoto-forpliktelse med ti prosentpoeng - til ni prosent under 1990-nivå. Innsatsen for reduksjon av utslipp i Norge må intensiveres - om lag halvparten og opp mot to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjon av klimagasser skal tas nasjonalt.
En bedre internasjonal klimaavtale er det første og viktigste elementet i klimapolitikken, og Regjeringen vil arbeide for en ambisiøs internasjonal klimaavtale som omfatter flest mulig land. Norge må bidra til utslippsreduksjoner i utviklingsland og i raskt voksende økonomier som Kina, India med flere.
Etter at Norge har sluttet seg til det europeiske kvotesystemet, vil om lag 70 prosent av de nasjonale utslippene være underlagt kvoteplikt eller CO2-avgift. På områder som er underlagt generelle virkemidler, er Regjeringens utgangspunkt at man som hovedregel skal unngå ytterligere regulering. Samtidig vil Regjeringen videreføre den muligheten vi har i dag til å benytte andre virkemidler i tillegg til kvoter og avgifter, også i disse sektorene.
Regjeringen foreslår i meldingen sektorvise klimahandlingsplaner og sektorvise mål for de sentrale utslippssektorene i Norge. Det legges fram handlingsplaner for petroleum og energi, transport, industri, primærnæringer og avfall samt for kommunalt klimaarbeid og driften av statlig sektor. Innen hver sektor er det presentert en oversikt over det teknisk mulige potensialet for utslippsreduksjoner, samt tiltak som Regjeringen vil igangsette arbeid med.
Regjeringen vil spesielt vurdere tiltak som er kostnadseffektive i lys av en forventet stigende karbonpris over investeringenes levetid, og som ikke nødvendigvis utløses av dagens virkemiddelbruk. Tiltak som bidrar til teknologiutvikling vil bli særlig vurdert.
Regjeringen vil legge opp til kontrollstasjoner og videreutvikling av nasjonal virkemiddelbruk hvert femte år, og Regjeringen vil innhente uavhengige faglige vurderinger av norsk klimapolitikk fra institusjoner og/eller personer med bred erfaring og kunnskap i utforming og gjennomføring av klimapolitikk. Regjeringen foreslår også at det midtveis i den første Kyoto-perioden (2010) legges fram for Stortinget en vurdering av klimapolitikken og behov for endrede virkemidler.
For en nærmere vurdering av Norges kostnader ved å oppfylle forpliktelsen under Kyotoprotokollen, vises det til St.prp. nr. 49 (2001-2002) Om samtykke til ratifikasjon av Kyotoprotokollen av 11. desember 1997 til FNs rammekonvensjon om klimaendringer av 9. mai 1992, som igjen bygger på beregninger presentert blant annet i St.meld. nr. 54 (2000-2001).
Regjeringen legger opp til at CO2-avgiften videreføres, samtidig som et kvotesystem for perioden 2008-2012 innføres for de sektorene som i dag er omfattet av EUs direktiv for kvotehandel, samt eventuelle andre kilder og utslipp. Økonomiske og administrative konsekvenser for de næringer som tas inn i kvotesystemet er drøftet i Ot.prp. nr. 66 (2006-2007) Om lov om endringer i klimakvoteloven m.m.
Regjeringen vil komme tilbake til oppfølgingen av enkelttiltakene i denne meldingen i forbindelse med de årlige statsbudsjettene.
Regjeringen vil at Norge skal være
en pådriver i arbeidet for en mer ambisiøs og
mer omfattende klimaavtale etter Kyoto-perioden, med utgangspunkt
i målet om at den globale temperaturøkningen skal
holdes under 2 �C sammenliknet med førindustrielt
nivå.
Regjeringens mål
om karbonnøytralitet i 2050 innebærer at Norge
vil redusere de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 100 prosent
av egne utslipp innen 2050. Utslippene fra norsk territorium vil
da være nøytralisert av reduksjoner Norge betaler
i andre land, gjennom kjøp av kvoter eller andre tilsvarende mekanismer
som er tilgjengelige på det tidspunktet.
Regjeringens mål om å kutte
de globale utslippene av klimagasser fram mot 2020 tilsvarende 30 prosent
av Norges utslipp i 1990, vil inkludere både utslippsreduksjoner
i Norge, inklusive opptak av CO2 i skog,
og Norges bidrag gjennom utslippsreduksjoner i andre land.
I nasjonalbudsjettet for 2007 ble utslippene
av klimagasser i 2020 på usikkert grunnlag anslått til
om lag 59 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Erfaringsmessig
vil en slik referansebane kunne endres over tid. Basert på en
tiltaksanalyse utført av Statens forurensningstilsyn, sektorvise
klimahandlingsplaner samt eksisterende virkemidler, mener Regjeringen
det er realistisk å ha et mål om å redusere
utslippene i Norge med 13-16 millioner tonn CO2-ekvivalenter
i forhold til referansebanen slik den er presentert i nasjonalbudsjettet
for 2007, når skog er inkludert. Dette vil innebære
at om lag halvparten og opp mot to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjon
tas nasjonalt. Med en eventuell videreføring av Kyotoprotokollens
regelverk for skog vil det anslagsvis være mulig å få godskrevet
et nettoopptak opp mot 3 millioner tonn CO2 i
et norsk utslippsregnskap for 2020.
I vurderingen av utslippsreduksjoner som skal finansieres
utenom Norges grenser, vil Regjeringen legge stor vekt på tiltak
og prosjekter som sikrer at klimapolitikken kan få størst
mulig positiv virkning på økonomisk utvikling
og fattigdomsbekjempelse i utviklingsland.
Regjeringen vil innenfor Kyotoprotokollens første
periode (2008-2012) skjerpe Norges Kyoto-forpliktelse med ti prosentpoeng
- til ni prosent under 1990-nivå, samt sørge
for at en betydelig del av reduksjonene skjer gjennom nasjonale
tiltak. Det vil si at Norges utslipp, når det er tatt hensyn
til bruk av de fleksible mekanismene under Kyotoprotokollen, i gjennomsnitt
i perioden 2008-2012 skal være ni prosent lavere enn
de var i 1990. Dette vil i stor utstrekning bli innfridd gjennom
finansiering av tiltak i utviklingsland.
Regjeringen vil arbeide for en internasjonal
klimaavtale som omfatter flest mulig land, og man må etablere
et bredere, mer ambisiøst og forpliktende globalt klimaregime.
Industrilandene må gå foran med å ta
ansvar for utslippsreduksjoner, men alle land med store utslipp
må på sikt delta for å kunne oppnå nødvendige
globale utslippsreduksjoner. Et langsiktig mål vil være å etablere
en global pris på klimagasser, noe som blant annet kan
oppnås gjennom et mer globalt kvotehandelssystem. Kvoter
bør fordeles med utgangspunkt i prinsippet om felles, men
differensierte forpliktelser. I tråd med samme prinsipp bør
plikten til å levere kvoter for egne utslipp gjelde for
alle parter til avtalen.
Kyotoprotokollen er et godt grunnlag for videre samarbeid,
og framtidig internasjonalt samarbeid må baseres på de
institusjonelle rammene som er etablert. Vktige elementer i Protokollen må beholdes,
slik som differensierte utslippsforpliktelser, alle klimagasser
må være inkludert, og bruk av fleksible mekanismer
som kvotehandel og prosjektbasert samarbeid må videreføres. På sikt
bør en ha som mål å gå i retning
av en global pris på klimagasser, noe som blant annet kan oppnås
gjennom et mer globalt kvotehandelssystem - og hvor alle land har
utslippsforpliktelser. Industriland må samtidig være
innstilt på å bistå utviklingslandene
med utslippsbegrensninger, teknologiutvikling og tilpasning til
klimaendringer.
Regjeringen legger opp til at staten skal bidra
til utslippsreduksjoner i andre land gjennom kjøp av kvoter
fra prosjekter under Den grønne utviklingsmekanismen (CDM)
og Felles gjennomføring (JI). Utover kostnadseffektive utslippsreduksjoner
kan CDM-prosjekter være gode redskaper for utvikling.
Norges bidrag til reduksjoner av utslippsveksten i
andre land skal også skje gjennom utvikling av klimavennlig
teknologi, overføring av slike teknologier samt kunnskap
om disse til utviklingslandene.
På bakgrunn av prognosene om framtidig
kraftbehov forventer Regjeringen at CO2-håndtering vil
bli et sentralt tiltak for å redusere verdens samlede utslipp
av klimagasser, og ønsker å bruke norsk kompetanse
til å bidra til reduksjon i CO2-utslipp
gjennom internasjonal spredning av slik teknologi. Når
det gjelder implementering av slik teknologi i utviklingsland,
vil det være viktig at CO2-håndtering
som metode godkjennes under CDM.
Det vises i meldingen til at om lag 70 prosent
av de nasjonale utslippene vil være underlagt kvoteplikt
eller CO2-avgift etter at Norge har sluttet
seg til det europeiske kvotesystemet. Enkelte utslippskilder kan
verken pålegges kvoteplikt eller CO2-avgift,
og her må myndighetene bruke andre virkemidler for å redusere
klimagassutslippene.
På områder som er underlagt
generelle virkemidler, er Regjeringens utgangspunkt at man som hovedregel
skal unngå ytterligere regulering.
Regjeringen vil gjennomgå skatte- og avgiftsnivået
med sikte på å foreta endringer for å fremme
miljøvennlig atferd. Dette må skje innenfor en
provenynøytral ramme. Regjeringen vil holde skattenivået
fra 2004, men øke miljø- og klimaavgifter mot
tilsvarende reduksjoner av andre skatter og avgifter.
Regjeringen vil videreføre virkemidler
som sikrer gjennomføring av kostnadseffektive tiltak på tvers
av sektorer.
Det nasjonale kvotesystemet og avgifter på utslipp
er sektorovergripende virkemidler som er innført for å redusere
klimagassutslippene. Regjeringen vil vurdere å inkludere
også virksomheter som ikke har obligatorisk kvoteplikt
i EU. Prinsippet om at forurenseren skal betale tillegges avgjørende
vekt, også ved utformingen av det norske kvotesystemet.
De fleste kvotene som norske virksomheter samlet vil trenge for å oppfylle
kvoteplikten, må derfor kjøpes i markedet.
Regjeringen legger ikke opp til å tildele
vederlagsfrie kvoter til offshoresektoren. Vederlagsfrie kvoter
for fastlandsindustrien vil bli tildelt på grunnlag av
gjennomsnittlige utslipp i basisperioden 1998-2001. Samlet skal
tildeling av vederlagsfrie kvoter tilsvare 92 prosent av
utslippene som virksomhetene hadde i basisperioden. Det vil bli
tildelt 100 prosent på grunnlag av prosessutslippene
og 87 prosent ut fra energiutslippene. Samlet antas tildelingen
av vederlagsfrie kvoter å svare til 25 prosent
av behovet for alle kvotepliktige. I tillegg vil det bli satt av
en reserve til nye gasskraftverk som skal basere seg på rensing,
og høyeffektive kraftvarmeverk med konsesjon. Størrelsen
på reserven er ikke endelig bestemt, men det antas at det
samlede volumet av vederlagsfrie kvoter kan bli i størrelsesorden 30 prosent
av det de kvotepliktige trenger, som er vesentlig lavere enn i noe
annet land i det europeiske kvotesystemet. De kvotepliktige virksomhetene
vil få anledning til å bruke kvoter utstedt under
de prosjektbaserte Kyoto-mekanismene Felles gjennomføring
og Den grønne utviklingsmekanismen etter nærmere
regler.
CO2-avgiften er hovedvirkemidlet
i Norge for reduksjon av klimagassutslipp for virksomheter som ikke
er omfattet av kvotesystemet. CO2-avgiften
dekker om lag 52 prosent av de norske klimagassutslippene
og om lag 68 prosent av de samlede CO2-utslippene.
I dag er bruk av mineralolje og bensin og utslipp fra petroleumsvirksomheten
ilagt CO2-avgift. De ulike mineralske produktene
har imidlertid forskjellige avgiftssatser.
Forurensningsloven er sektorovergripende og gjelder
i prinsippet klimagassutslipp. Virksomheter med kvotepliktige utslipp
av CO2 må ha særskilt
utslippstillatelse etter forurensningsloven for disse utslippene.
De tre avgiftene som eksplisitt knytter seg til utslipp av klimagasser
er CO2-avgiften, avgiften på import
av kjemikalier med hydrokarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK)
og sluttbehandlingsavgiften på avfall.
Avgiftssatsen i 2007 tilsvarer om lag 194 kroner per
tonn CO2-ekvivalent - på linje
med CO2-avgiften på mineralolje.
Samlet omfatter kvotesystemet og avgiftene i overkant av 70 prosent av
klimagassutslippene.
I rapporteringen til FNs klimakommisjon i desember
2005 ble det anslått at gjennomførte tiltak i
Norge siden 1990 har bidratt til å redusere utslippene
i 2010 med rundt 11 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
En videreføring av dagens virkemiddelbruk, herunder CO2-avgifter, vil bidra til ytterligere
utslippsreduksjoner i årene framover. Uten tiltak gjennomført
etter 1990 ville utslippene av klimagasser i Norge på usikkert
grunnlag kunne anslås til 75-80 millioner tonn i 2020.
Anslaget tar utgangspunkt i at økt innenlandsk kraftetterspørsel
fram mot 2020 dekkes inn på billigste måte, dvs.
i form av gasskraft uten rensing i Norge.
Det er i meldingen gitt en omtale av muligheter for
utslippsreduksjoner i Norge og kostnadene ved disse, og av kostnadene
knyttet til en ambisiøs klimapolitikk. Det er videre gitt
en omtale av Lavutslippsutvalget og om utvalgets forslag til helhetsløsning.
Forskning på klimasystemet og klimaendringer står
sentralt for å sikre et godt kunnskapsgrunnlag for prognoser
av framtidige klimaendringer og effekter av disse. Regjeringen vil styrke
klimarelatert forskning og forskning og utvikling av miljøvennlige
energiteknologier, herunder bruk av fornybare energikilder og fangst
og lagring av CO2. Det er behov for økt kunnskap
om klimatilpasningstiltak og sårbarhet i utviklingsland.
Det legges i meldingen vekt på at forskning om klima, miljø og
energi går på tvers av fag-, sektor- og departementsgrenser – og
vil være et fellesprosjekt for hele Regjeringen.
Nasjonal handlingsplan for klimaforskning, som ble
lagt fram av Norges forskningsråd i 2006, og Klimaforskning
i norsk utviklingssamarbeid, er presentert i meldingen. Regjeringen
vil se den nasjonale handlingsplanen i sammenheng med oppfølgingen
av de langsiktige klimamålene og de sektorvise klimahandlingsplanene.
I tillegg til den konkrete satsingen på klimaforskning
vil den brede satsingen på blant annet forskerrekruttering,
utstyr og infrastruktur ved universitetene og høyskolene
bidra til å styrke den klimarelevante forskningen i Norge.
Regjeringen vil vurdere å etablere
et forum for strategisk samarbeid for klima- og miljøforskning
etter modell av strategiprosessene OG21 og Energi21, og vil involvere
aktører innen klima- og miljøforskning. Her vil
både forskningsmiljøer, miljøorganisasjoner,
offentlige etater og næringsliv samarbeide.
Det vises for øvrig til at klimakonvensjonen
omfatter krav til industrilandene om forskning og overvåking.
Partsmøtet i Nairobi i 2006 oppfordret industrilandene
til å øke omfanget av klimaovervåkingen.
Når det gjelder klimarelatert overvåking
skal Norge være i front internasjonalt mht. utvikling av
kunnskap om, for og i nordområdene (jf. nordområdestrategien).
Norge har et spesielt ansvar for overvåking av klimaprosesser
og effekter av disse på natur, menneske og samfunn i Arktis. En økt
satsing på forskning og overvåking i nordområdene
vil gi oss en unik innsikt i pågående klimaendringer
og de forsterkende effekter klimaprosessene i området har
på den globale oppvarmingen og virkninger for natur og
samfunn.
Regjeringen foreslår i meldingen sektorvise
klimahandlingsplaner og sektorvise mål for de sentrale
utslippssektorene i Norge. Formålet er å identifisere
de virkemidler som gir kostnadseffektive utslippsreduksjoner for
den enkelte sektor, og som med dagens virkemiddelbruk ikke blir
gjennomført.
Målene knyttet til sektorene er basert
på anslag, og vil måtte revurderes dersom endringer
i framtidige prognoser, kostnader, teknologiutvikling eller andre
vesentlige endrede forutsetninger tilsier det. Innen hver sektor
er det i meldingen presentert en oversikt over det som antas å være
det tekniske potensialet for utslippsreduksjoner, samt tiltak som
Regjeringen vil igangsette arbeid med.
Statens forurensningstilsyn har utredet en rekke enkelttiltak
som kan bidra til å redusere utslippene av klimagasser
fram mot 2020, og som er nærmere presentert i meldingen.
En viktig premiss for analysen er at det i hovedsak er tekniske tiltak
som er vurdert. Tiltak som medfører større samfunnsmessige
endringer, endret produksjonsnivå eller atferdsendringer
er i liten grad inkludert. Regjeringen vil spesielt vurdere tiltak
som er kostnadseffektive i lys av en forventet stigende karbonpris
over investeringenes levetid, og som ikke nødvendigvis
utløses av dagens virkemiddelbruk. Tiltak som bidrar til
teknologiutvikling vil bli særlig vurdert. Særskilte
tiltak kan også bli vurdert for å mobilisere befolkningen
til tidligere omstilling til forbruksmønstre som gir lave
utslipp, enn det som en forventet stigende karbonpris vil utløse
alene.
Regjeringens mål er at eksisterende
og nye virkemidler i petroleums- og energisektoren vil utløse
en reduksjon i klimagassutslippene med mellom tre og fem millioner
tonn CO2-ekvivalenter i denne sektoren
i forhold til den referansebanen som legges til grunn i Statens forurensningstilsyns
tiltaksanalyse.
Regjeringen vil arbeide for en fortsatt økning
i ressursutnyttelsen på norsk kontinentalsokkel, blant
annet gjennom økt utvinningsgrad, tilleggsutbygginger og
nye prosjekter. Regjeringen vil fortsette arbeidet for elektrifisering
av norsk sokkel, gjennom teknologiutvikling og bruk av generelle
virkemidler.
Statens forurensningstilsyn har i sin tiltaksanalyse
anslått det tekniske potensialet for utslippsreduksjoner
i landtransport- og luftfartssektoren i 2020 til 4,4 millioner tonn
CO2-ekvivalenter. CO2-avgiftene,
kjøretøyavgifter, tilskudd til kollektivtransport
og gang- og sykkelveger og arealpolitikk er de viktigste eksisterende
virkemidlene i landtransport- og luftfartssektoren. Regjeringen
legger til grunn at disse virkemidlene vil utløse deler
av dette potensialet.
Regjeringens mål er at eksisterende
og nye virkemidler i transportsektoren vil utløse en reduksjon
i klimagassutslippene med mellom 2,5 og 4 millioner tonn CO2-ekvivalenter i denne sektoren i forhold
til den referansebanen som legges til grunn i Statens forurensningstilsyns tiltaksanalyse.
Statens forurensningstilsyn har i sin tiltaksanalyse
anslått det tekniske potensialet for utslippsreduksjoner
i industrisektoren i 2020 til 5,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Kvotesystemet og frivillige avtaler til 2007
er de viktigste eksisterende virkemidlene i industrisektoren. I
tillegg gjelder forurensningsloven. Regjeringen legger til grunn
at disse virkemidlene vil utløse deler av dette potensialet.
Regjeringens mål er at eksisterende
og nye virkemidler i industrien vil utløse en reduksjon
i klimagassutslippene med to til fire millioner tonn CO2-ekvivalenter i denne sektoren i forhold til
den referansebanen som legges til grunn i Statens forurensningstilsyns
tiltaksanalyse.
Statens forurensningstilsyn har i sin tiltaksanalyse
anslått det tekniske potensialet for utslippsreduksjoner
i landbrukssektoren i 2020 til 1,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter,
og i fiskerisektoren er potensialet for utslippsreduksjoner i 2020
anslått til 50 000 tonn CO2-ekvivalenter.
Regjeringen legger for landbrukssektoren til grunn
at eksisterende virkemidler som for eksempel krav om gjødselplanlegging
og reguleringer av spredning og lagring av husdyrgjødsel,
vil utløse deler av potensialet anslått der, og
at eksisterende virkemidler i fiskerisektoren hhv. vil utløse
deler av potensialet der.
Statens forurensningstilsyn har i sin tiltaksanalyse
videre anslått det tekniske potensialet for utslippsreduksjoner
i avfallssektoren i 2020 til 0,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Krav til avfallsbehandling, sluttbehandlingsavgift og produsentansvarsordninger
er de viktigste eksisterende virkemidlene i avfallssektoren, og Regjeringen
legger til grunn at disse virkemidlene vil utløse deler
av dette potensialet.
Regjeringens mål er at eksisterende
og nye virkemidler i primærnæringene og avfallssektoren
vil utløse en reduksjon i klimagassutslippene med 1-1,5
millioner tonn CO2-ekvivalenter i denne
sektoren i forhold til den referansebanen som legges til grunn i
Statens forurensningstilsyns tiltaksanalyse.
Klimagassutslippene fra denne sektoren utgjorde
12,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter
i 2005, som tilsvarer om lag 24 prosent av de samlede utslippene
dette året.
Det forventes fortsatt sterk vekst i CO2-utslippene fra landtransport og luftfart
dersom ikke nye tiltak iverksettes. Fra 2005 til 2010 er det ventet
en vekst på om lag 15 prosent, og i perioden 2005
til 2020 er det forventet en vekst på nær 40 prosent.
I 2020 er det anslått at utslippene fra landtransport og
luftfart vil utgjøre om lag 28 prosent av de samlede
utslippene dersom ikke nye tiltak iverksettes.
Økt bruk av biodrivstoff til erstatning
for fossilt drivstoff vil bidra til å redusere klimagassutslippene
(fossilt CO2) fra vegtrafikken. Biodrivstoff regnes
for å være klimagassnøytralt etter Kyotoprotokollen.
Regjeringen vil sende på høring forslag til forskriftsendringer
som stiller krav om at minimum to volumprosent av årlig
omsatt volum drivstoff til vegtrafikk skal bestå av biodrivstoff
fra og med 2008, stigende til fem volumprosent fra og med 2009.
Regjeringen vil med et omsetningskrav stimulere
til økt bruk av biodrivstoff. Opptrappingen over tid er
foreslått for å ta hensyn til at det vil ta tid
blant annet å gjennomføre nødvendige
endringer på raffineriene, avklare innkjøp og
distribusjon av biodrivstoffet, få på plass nye
tanker på distribusjonsanleggene og klargjøre
tanker og anlegg på bensinstasjonene. Regjeringen vurderer
at et omsetningskrav er et mer kostnadseffektivt virkemiddel for å sikre
en bestemt andel omsatt biodrivstoff enn for eksempel et innblandingskrav
eller pumpekrav. Regjeringen vil arbeide videre med en nasjonal
målsetting om ca. 7 volumprosent biodrivstoff fra 2010.
Norske myndigheter vil arbeide aktivt sammen med
EU overfor bil- og oljebransjen for å få hevet
terskelen for lavinnblanding av biodrivstoff.
Regjeringen vil vurdere mulighetene for samarbeidsavtaler
med deler av transportbransjen - med tanke på å utløse
potensialet for bruk av høyinnblandet biodiesel i dagens
kjøretøypark, spesielt tyngre kjøretøy.
Særlig større flåteeiere, med profesjonelle
vedlikeholdsrutiner og faglig ekspertise, vil kunne være
interessante samarbeidspartnere - for eksempel drosjer, langtransportører
og varebiler.
Regjeringen vil samarbeide med blant annet EU, internasjonale
organer og drivstoffbransjen for å få på plass
ordninger for å fremme bærekraftig produksjon
og import av biodrivstoff. Dette bør baseres på bærekraftskriterier
og livsløpsanalyser av ulike virkninger av de ulike biodrivstoffene.
Regjeringen vil evaluere strategien for økt
bruk av biodrivstoff senest i forbindelse med statsbudsjettet for
2009.
Regjeringen vil i samarbeid med aktørene
ta initiativ til en strategi for økt FoU på annengenerasjons
biodrivstoff, herunder vurdere støtteordninger til demonstrasjonsanlegg. Regjeringen
vil vurdere om omsetningskravet også bør utvides
til å omfatte andre typer fossile brensler som marin gassolje,
anleggsdiesel og fyringsolje.
Omleggingen av engangsavgiften på kjøretøy
vil ha effekt innenfor Kyoto-perioden og vil øke over tid
med utskifting av bilparken. Det er energikrevende å produsere
en bil, og det er ikke ubetinget et effektivt miljøtiltak å stimulere
til en raskere utskifting av bilparken i et globalt klimaregnskap.
Nye biler bør være mest mulig
utslippseffektive, og Regjeringen ønsker å gjøre
det enklere for forbrukeren å orientere seg om hvilke biler
som er miljøvennlige. Regjeringen vil være en pådriver
i det europeiske arbeidet med krav til kjøretøy
for å redusere klimagassutslipp fra bilparken, herunder
arbeide for at nye biler som selges etter 2015 skal kunne bruke
betydelige andeler klimanøytrale eller utslippsfrie drivstoff.
Regjeringen ønsker å styrke
arbeidet for miljøvennlig transport, og vil utrede spørsmålet
om å opprette et eget organ, Transnova. Dette organet vil
ha oppgaver innen informasjon og opplæring og mulighet
for å gi direkte finansiell støtte til effektive
og hensiktsmessige prosjekter, som ikke blir realisert på grunn
av mangel på kapital eller strukturelle barrierer.
For å stimulere utviklingen av miljøvennlige kjøretøy
foreslår Regjeringen å sette krav til maksimalt
CO2-utslipp i retningslinjene for statlige
anskaffelser på maksimum 120-140 g/km i 2008.
Utslippskravet vil bli skjerpet over tid. Regjeringen vil også vurdere
om kommunale og statlige kjøretøy skal gå på CO2-fritt eller CO2-nøytralt
drivstoff innen 2020.
Regjeringen mener en sterkere differensiering
i samferdselspolitikken mellom byer og landområder er nødvendig.
I byer må forholdene legges bedre til rette for at folk
kan reise kollektivt, gå eller sykle. Dette må kombineres
med restriktive tiltak overfor privatbilbruken, som parkeringspolitikk
og vegprising. Regjeringen vil vurdere å gi økt
prioritet til vegtiltak som gir positive klimaeffekter.
Regjeringen legger vekt på å utvikle
et effektivt og forutsigbart transportsystem som skal bidra til å redusere
miljøbelastningene.
Regjeringen vil videre styrke belønningsordningen
for bedre kollektivtransport og mindre bilbruk eller tilsvarende
ordning, og prioritere byområder som ønsker å utprøve
vegprising, differensierte bompengesatser eller andre trafikkregulerende
tiltak
Regjeringen ønsker å åpne
for bruk av bompenger og annen trafikantbetaling til drift av kollektivtransport
for å få et bedre kollektivtilbud i byområdene.
Regjeringen vil videreføre arbeidet for bedre framkommelighet
for kollektivtransport og syklister i byene.
Regjeringen viser til at det foreløpig
ikke er registrert lokal vilje til å ta i bruk gjeldende
lovverk for vegprising. Regjeringen vil arbeide med tiltak som kan
gjøre vegprising til et mer aktuelt tiltak i de områder
som har spesielle kø- og miljøutfordringer, og
en sterkere målretting av virkemidlene innenfor belønningsordningen
for kollektivtrafikk vil bl.a. bli vurdert i den evalueringen som
pågår.
Regjeringen ønsker at Norge skal delta
i et eventuelt europeisk kvotemarked for luftfart. Det vises til
at EU-kommisjonen har lagt fram et forslag til endringer i kvotedirektivet,
slik at CO2-utslippene fra luftfartssektoren
blir inkludert i EUs kvotesystem. Forslaget innebærer at
alle flygninger internt i EU/EØS-området
blir kvotepliktige fra 2011, mens systemet fra 2012 utvides til
også å omfatte alle flyginger til og fra EU. I henhold
til dette forslaget vil flyselskapene måtte ha klimakvoter
tilsvarende sine utslipp av CO2. Denne
utvidelsen av EUs kvotesystem vil også gjøre norske
flyginger kvotepliktige.
Regjeringen vil arbeide for en beskatning av
internasjonal luftfart, og for at inntektene fra en slik skatt skal
bidra til finansieringen av FN.
Regjeringen vil arbeide for at internasjonal skipsfart
inkluderes i framtidige klimaavtaler.
Klimagassutslipp fra innenriks skipsfart utgjorde
i 2005 2,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter,
som er ca. fem prosent av de totale norske klimagassutslippene.
Skipsfarten har hatt en årlig prosentvis økning
i klimagassutslipp siden 1990 - med 0,9 prosent. Det forventes årlig
vekst i utslippene i Kyoto-perioden, og videre økning også fram
mot 2020. Utslippsveksten er knyttet til økt salg av drivstoff
på grunn av økt aktivitetsnivå.
Regjeringen la i 2007 fram en nasjonal maritim strategi
med tanke på å utvikle en av verdens mest innovative,
miljøvennlige og verdiskapende maritime næringer.
Tiltak for en mer miljøvennlig skipsfart er en del av denne
strategien.
CO2-avgiften er i
dag det viktigste klimavirkemiddelet i sjøfart. Avgiften
er ilagt bruk av mineralolje, men gass i blant annet fergedrift
er ikke omfattet. Fra 2006 ble innenriks sjøfart ilagt
full CO2-avgift.
Regjeringen vil videreføre Norges pådriverrolle i
IMO for at utslippene fra internasjonal skipsfart kartlegges, og
for at det i løpet av få år vedtas et forpliktende
regime for reduksjon av klimagassutslipp fra alle skip uavhengig
av flaggstat.
Det vises i meldingen til at gassdrift kan tilrettelegges
ombord både i motorer for ren gassdrift (bare én
type drivstoff), motorer for dual-fuel (tilrettelagt for to alternative
typer drivstoff, gass eller diesel) og etter hvert brenselceller, som
også kan gå på naturgass. En kan også ha anlegg
med rene gassmotorer sammen med dieselmotorer og brenselceller sammen
med dampturbiner og gassmotorer. Regjeringen vil bidra til å styrke
distribusjonen av naturgass, blant annet for å legge til
rette for innføring av gassferger.
Regjeringen vil vurdere å utarbeide
en tiltaksanalyse for å kartlegge kostnadene og potensialet for
reduksjon av CO2-utslippene fra skipsfarten, og
utrede mulighetene for alternative energibærere. Regjeringen
vil også vurdere å stimulere og legge til rette
for en mer energieffektiv drift og teknologiforbedringer i skipsfartssektoren.
Innenfor fiskeri- og havbrukssektoren er det
i all hovedsak fiskeflåten som bidrar til norske klimagassutslipp.
Av de samlede utslipp i 2005 på 54 millioner tonn CO2-ekvivalenter var fiskeflåtens
andel 1,3 millioner tonn (2,5 prosent). Fiskeflåtens
klimagassutslipp består nesten utelukkende av CO2 .
Fiskeflåten er unntatt fra grunn- og
CO2-avgift på mineralolje (diesel
eller solar), og det er etablert en egen refusjonsordning som administreres av
Garantikassen for fiskere.
Det mest effektive tiltaket for reduksjon av utslippene
ser ut til å være overgang til gass som energibærer.
Infrastrukturen for lagring og tilgang til gass langs kysten er
imidlertid ikke utbygd. Regjeringen vil vurdere å stimulere
og legge til rette for mer energieffektiv drift og teknologiforbedringer
i fiskeflåten, og utrede muligheten for overgang til andre
energibærere i fiskeflåten. Overgang til en mer
energieffektiv drift vil kunne gi raske resultater, og vil således kunne
få effekt innenfor Kyoto-perioden.
Det er i forbindelse med innføringen
av en avgift på NOx-utslipp
vedtatt at det skal etableres et eget NOx-reduksjonstilskudd
for fiskeflåten, hvor det kan gis inntil 100 prosent
støtte til kostnadseffektive NOx-reduserende
tiltak.
Dersom dagens refusjonsordning for CO2-avgift og grunnavgift fjernes, vil det
gi fiskeflåten et større økonomisk incentiv
til energieffektiv drift, ettersom en miljøkostnad ved
klimagassutslipp vil internaliseres i den enkelte virksomhet. Dette
kan ha virkning på det enkelte fartøys driftsmønster
og kan redusere den totale driftstiden i fiskeflåten, som
følge av at flere fartøyer velger å ikke
delta i marginale fiskerier. Bakgrunnen for at fiskeflåten
ble unntatt fra avgiften i utgangspunktet var flåtens vanskelige økonomiske
situasjon. Konsekvenser av å fjerne ordningen må derfor
utredes nærmere før dette eventuelt gjennomføres.
Petroleumssektoren står for 29 prosent
av de nasjonale CO2-utslippene. Cirka
90 prosent av de totale CO2-utslippene
fra petroleumsvirksomheten er relatert til kraftproduksjon, og om
lag 10 prosent er knyttet til fakling. Utslippene fra sektoren
har økt med i underkant av 80 prosent i perioden
1990-2005. Imidlertid er CO2-utslippene
per produsert oljeekvivalent redusert med ca. 21 prosent i samme
periode.
Petroleumsvirksomheten er omfattet av flere sektorovergripende
virkemidler som CO2-avgift, NOx-avgift og faklingsforbud. Fra 2008 vil
sektoren også omfattes av klimakvoteloven. Dagens CO2-avgift tilsvarer 300 kroner per tonn
for diesel og 342 kroner per tonn for utslipp av gass.
Fra 2008 vil petroleumssektoren inkluderes i CO2-kvotehandelssystemet og installasjonene vil
måtte kjøpe alle kvoter på markedet.
CO2-avgiften vil opprettholdes, men nivået
vil justeres slik at den totale CO2-kostnaden
opprettholdes på tilnærmet dagens nivå.
Regjeringen vil intensivere arbeidet med utslippsfri
kraft, herunder forskning på offshore vind. Med bakgrunn
i tekniske, økonomiske og forsyningsmessige forhold skal
kraft fra land/utslippsfri kraft til offshore eller landanlegg
vurderes ved nye utbygginger og større utviklingsprosjekter.
Spørsmålet om tilknytning
av petroleumsanlegg på sokkelen til kraftforsyningen fra
land må vurderes opp mot utviklingen i kraftforsyningen både
nasjonalt og i de enkelte regioner hvor ilandføring planlegges.
Utviklingen i Midt-Norge og Hordaland viser
utfordringene knyttet til en rask forbruksvekst knyttet til utviklingen
av prosessindustrien og petroleumsvirksomheten med stort kraftbehov. Uten
omfattende nye utbygginger av større produksjonsenheter
og overføringsnett vil en økende elektrifisering
av sokkelen bidra til å svekke forsyningssikkerheten for
strøm innenlands, og øke risikoen for regionale
forsyningsproblemer og egne prisområder. Det vil være krevende å få på plass
omfattende ny produksjons- eller overføringskapasitet.
Utbygging av overføringsnettet synes
i begrenset grad å ville bidra til å hindre en økt
sårbarhet i slike områder. Utviklingen i den nasjonale kraftbalansen
innebærer også at det er begrenset tilgang på overskuddsområder
for kraft. Over tid må ny overføringskapasitet
framføres over stadig lengre avstander, og store nettprosjekter
vil ofte være omstridte.
En økende regional elektrisitetsetterspørsel
fra petroleumssektoren gjennom en ytterligere bruk av el fra land
til forsyning av sokkelen, vil kunne utløse behov for utbygging
av ny stor produksjonskapasitet. Fleksibiliteten i petroleumssektoren
må antas å være begrenset, og kraftproduksjon
for denne sektoren må derfor i stor grad baseres på forutsigbar
og stabil produksjon. På lengre sikt vil offshore vindkraft
kunne bidra til å dekke deler av det framtidige behovet til
petroleumssektoren.
Norge er per i dag nettoimportør av
kraft i normalår. Siden det i utgangspunktet ikke er noe
innenlands kraftoverskudd å hente til forsyning av sokkelen,
må kraften skaffes til veie enten ved økt import
eller ny innenlands kraftutbygging.
Kostnadene er betydelig større for
eksisterende installasjoner enn for nye utbygginger. Kostnadene
ved å velge kraft fra land på nye prosjekter er
vesentlig lavere enn å ettermontere slike kraftsystemer
på eksisterende innretninger. Høye tiltakskostnader
for å gjennomføre prosjekter med kraft fra land
tilsier at utbygginger med lang levetid bør prioriteres.
Regjeringen legger opp til en sterk økning
i satsingen på elektrisitetsproduksjon fra fornybare energikilder.
Dette vil kunne gi en betydelig økning i utbygging av vannkraft
fra mindre vannkraftanlegg og utbygging av vindkraftanlegg i årene
framover.
Det arbeides med planer for bruk av naturgass
i kraftverk av flere energibedrifter, og det er til nå gitt
energikonsesjon for gasskraftverk på Kårstø, Kollsnes,
Skogn, Tjeldbergodden, Mongstad og Melkøya. For anlegget
på Mongstad har staten og Statoil inngått en gjennomføringsavtale
om å etablere verdens største CO2-håndteringsanlegg.
I 2005 utgjorde klimagassutslipp fra energisektoren
2,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter eller fem prosent
av Norges samlede utslipp på 55 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Klimagassutslippene fra
energiproduksjon vil øke i perioden fram til det blir etablert
CO2-fangst på Kårstø og
Mongstad.
Det er innført en rekke virkemidler
som er rettet mot å redusere eksisterende klimagassutslipp
fra energisektoren eller satsing på en fortsatt miljøvennlig
energiproduksjon og energibruk. Klimakvotesystemet er ett av de
viktigste virkemidlene for at Norge skal overholde utslippsforpliktelsene
under Kyotoprotokollen. Fyringsolje er ilagt CO2-avgift.
Regjeringen vil arbeide for en miljøvennlig
stasjonær energiforsyning, som vil bli fulgt opp i behandling
av konsesjoner og utslippstillatelser for anlegg for energiproduksjon.
Videre vil Regjeringen arbeide for energiomlegging ved å fremme
miljøvennlige energiløsninger, som også vil
bidra til forsyningssikkerheten i det norske energisystemet. Norge
skal være en miljøvennlig energinasjon - og være
ledende innenfor utvikling av miljøvennlig energi. Satsing
på energieffektivisering, fornybar varme og fornybar elektrisitet
er sentralt.
Regjeringen har fastsatt et samlet mål
på 30 TWh økt fornybar energiproduksjon og energieffektivisering
i 2016 i forhold til 2001, og det er lagt opp til en sterk økning
i de økonomiske rammene til tiltak for å realisere
dette.
Grunnfond for fornybar energi og energieffektivisering
er opprettet, og det ble satt inn 10 milliarder kroner i fondet
fra 1. januar 2007. Regjeringen vil foreslå å skyte
inn ytterligere 10 milliarder kroner i 2009. Avkastningen fra grunnfondet
blir om lag 440 mill. kroner fra 2008 og om lag 880 mill. kroner
fra 2010. Avkastningen fra grunnfondet vil komme i tillegg til påslaget på nettleien,
som finansierer Enovas virksomhet i dag.
Satsing på fjernvarme basert på fornybare
brensler er et viktig ledd i arbeidet med en miljøvennlig
energiomlegging. Regjeringen legger opp til en egen satsing på utbygging
av infrastruktur for varme, som vil skje gjennom Enova, og som har
fått i oppdrag å utforme og etablere et nytt program
for støtte til utbygging av infrastruktur for fjernvarme.
Regjeringen vil etablere et demonstrasjonsprogram for utvikling
og introduksjon av nye fornybare energiteknologier offshore.
Regjeringen vil etablere en støtteordning
til konvertering av oljekjeler til fornybar varme i regi av Enova.
Man vil vurdere forbud mot å erstatte gamle oljekjeler
med ny i bestående bygg, og det arbeides med å sikre
at det ikke legges om fra olje til strøm ved utskifting
av oljekjel i bestående bygg.
Regjeringen vil med hjemmel i plan- og bygningsloven
innføre forbud mot installering av oljekjel i nye bygninger.
Loven skal etter planen tre i kraft 1. januar 2009. Det åpnes
for nødvendige unntaksbestemmelser, blant annet for å sikre
energiforsyningen til viktige institusjoner.
Regjeringen ønsker å sikre
målrettet og koordinert virkemiddelbruk for økt
utbygging av bioenergi med inntil 14 TWh innen 2020.
Regjeringen ønsker at Norge innenfor
våre internasjonale klimaforpliktelser skal ta en større
del av naturgassen som utvinnes på norsk sokkel i bruk
til industri-, energi- og transportformål. Regjeringen
vil bidra til utviklingen av infrastruktur for naturgass. Man vil øke
kapasiteten for LNG-mottaksanlegg, og gjennom Enova bidra til en
konvertering fra tyngre brensel til naturgass i industri, skipsfart
og transport. Det pågår utredninger av mulighetene
for et gassrør fra Kårstø til Østlandet
(Grenland), Vest-Sverige og Danmark.
Regjeringen vil løpende vurdere de
muligheter som ligger i eventuelle nye forslag til politiske og
juridiske instrumenter innen EØS-rammen.
Det vises i meldingen til at det er avdekket teknologiske
og økonomiske utfordringer som må møtes
for å kunne realisere målene for fangst og lagring
av CO2 i Norge. Det er et stort behov for
teknologiutvikling og -demonstrasjon. Gassnova og Norges forskningsråd
disponerer betydelige midler til forskning, utvikling og demonstrasjon
av miljøvennlige gasskraftteknologier gjennom CLIMIT-programmet.
Regjeringen foreslår å øke
kapitalen i gassteknologifondet. En sentral forutsetning for å lykkes
er at industrien kommer opp med gode prosjekter. Gjennom samarbeid
mellom myndigheter og industri vil aktivitetsomfanget kunne komme
opp i flere hundre mill. kroner i året, som er betydelig
i internasjonal målestokk og en oppfordring til industriell
satsing i Norge.
Det er i meldingen gitt en omtale av Energiverket
på Mongstad og avtalen mellom staten og Statoil om CO2-håndtering.
Det overordnete målet med avfallspolitikken
er å øke utnyttelsen av avfallet som en ressurs,
samtidig som utslipp av klimagasser og miljøgifter fra
avfallet minimeres.
Regjeringen vil innføre forbud mot
deponering av nedbrytbart avfall, dette er det tiltaket som vil ha
størst effekt på utslippene fra avfallssektoren. Fram
mot 2040 forventes det at utslippene vil reduseres til om lag en
tredjedel av dagens nivå. Årsaken til at utslipp
ikke reduseres raskere er at avfall som allerede i dag er deponert,
vil avgi metan i flere tiår framover.
Det er beregnet at tiltak knyttet til forbedret
uttak av metangass og økt omdanning av metangass til CO2 gjennom biofilter, kan gi en vesentlig utslippsreduksjon
fram mot 2020. Alle deponier som skal drive videre etter 2009, skal
i løpet av 2007 få nye tillatelser fra miljøvernmyndighetene
- etter kravene i deponiforskriften som ble innført i 2002.
Regjeringen vil at uttaket av metangass fra eksisterende deponi økes.
Det vil bli innført nasjonal forskrift
om obligatoriske avfallsplaner i byggesaker. Kravet er minimum 60 prosent
kildesortering av bygg- og anleggsavfallet. I tillegg er det satt
krav om at det innføres miljøsaneringsbeskrivelse
for alle rivnings- og rehabiliteringstiltak over 100 kvadratmeter.
Regjeringen vil vurdere tiltak for økt
energiutnyttelse av organisk avfall, herunder produksjon av biogass,
el, biodrivstoff, og utbygging av tilhørende infrastruktur
for industrivarme/fjernvarme til bolig.
Landbrukets samlede utslipp av CO2 utgjør en liten del av Norges
totale CO2-utslipp. Enkelte jordbruksaktiviteter
er imidlertid opphav til direkte utslipp av klimagassene metan (CH4) og lystgass (N2O),
henholdsvis 48 prosent og 46 prosent av Norges
totale utslipp av disse gassene. Til sammen utgjorde disse utslippene
fra jordbruket i 2005 om lag ni prosent av Norges totale
klimagassutslipp.
Skogbruk og endret arealbruk bidrar positivt
i klimasammenheng. Det norske klimagassregnskapet viser at det bindes
store mengder karbon i skog i dag, samtidig som det er lagret store mengder
karbon i biomasse og jordsmonn. Regjeringen vil tilrettelegge for økt
skogplanting og aktiv skogkultur for økt skogproduksjon,
med basis i eksisterende virkemidler, og slik at det prioriteres
tiltak som har positiv effekt både for å motvirke
klimaendringer og for bevaring av biologisk mangfold og andre miljøverdier.
Landbruket, først og fremst skogbruket,
har også en helt sentral rolle som leverandør
av råstoff til CO2-nøytral
energi, konstruksjonsvirke og andre treprodukter. Dette bidrar til å substituere
fossile brensler med mer miljøvennlige alternativer eller
gir varig karbonbinding.
Statens forurensningstilsyns klimagassregnskap viser
at skogen i Norge årlig tar opp omlag 25-30 millioner tonn
CO2. Dette tilsvarer ca. 50 prosent av
de totale norske utslippene av klimagasser.
I henhold til Klimakonvensjonen skal Norge rapportere
opptak og utslipp av klimagasser fra skogskjøtsel
i det samlede klimagassregnskapet. Kyotoprotokollen åpner
for at industrilandene på frivillig grunnlag kan inkludere
netto binding eller utslipp som følge av skogskjøtsel
på eksisterende arealer. Det er satt en øvre grense
for hvor mye dette kan bidra til å oppfylle Norges forpliktelser
(tilsvarer 1,5 millioner tonn CO2 årlig).
Regjeringen fattet i desember 2006 en beslutning om at Norge skal
regne bidraget på 1,5 millioner tonn CO2 fra
skogskjøtsel mot utslippsforpliktelsen i 2008-2012, men
vil oppveie tilleggskvotemengden gjennom en tilsvarende økning
i satsingen på CDM-prosjekter i utviklingsland.
Regjeringen vil tilrettelegge for økt
skogplanting og aktiv skogkultur for økt skogproduksjon
med basis i eksisterende virkemidler, og slik at det prioriteres
tiltak som har positiv effekt både for å motvirke
klimaendringer og for bevaring av biologisk mangfold og andre miljøverdier.
Regjeringen vil opprette et eget utviklingsprogram
for klimatiltak i jordbruket over jordbruksavtalen. En viktig del
av programmet vil være å realisere pilotanlegg
for biogassproduksjon fra husdyrgjødsel i samarbeid med
avfallssektoren.
Regjeringen vil vurdere virkemidler som utløser tiltak
for å redusere metanutslipp fra jordbruket og tiltak for å redusere
lystgassutslipp.
I 2005 utgjorde utslipp fra landbasert industri 15,4
millioner tonn CO2-ekvivalenter, eller
ca. 28 prosent av de totale klimagassutslippene. Framskrivingene
for 2010 viser at utslippene fra landbasert industri i liten grad
endrer seg fram mot forpliktelsesperioden. Uten ytterligere tiltak vil
de totale utslippene fra industrien være ca. 15,2 millioner
tonn CO2-ekvivalenter, hvorav ca. to
tredjedeler kommer fra prosesser og en tredjedel fra stasjonær
forbrenning. Tiltakene i denne sektoren er beregnet ut fra denne
framskrivingen.
Kvoteplikten i den første perioden
(2005-2007) har omfattet bedrifter som står for om lag 11 prosent
av de nasjonale utslippene, og gjelder bare de deler av norsk fastlandsindustri
som ikke betaler CO2-avgift, men som
er omfattet av EUs direktiv for kvotehandel. Kvoteplikten skal utvides
fra og med 2008 i og med innlemmelsen av EUs kvotedirektiv i EØS-avtalen,
og vil i hovedsak omfatte petroleumsindustrien, treforedling og
landbaserte energianlegg over 20 MW.
Norsk landbasert industri har gjennomført
de aller fleste av de klimatiltakene som ble identifisert av Statens
forurensningstilsyn i 2005, og som hadde en tiltakskostnad under
200 kroner/tonn CO2-ekvivalenter.
Det er imidlertid et visst uutnyttet reduksjonspotensial i nye kostnadseffektive
tiltak, spesielt energitiltak.
Regjeringen vil arbeide videre med å vurdere virkemidler
for den delen av industrien som ikke er underlagt kvoteplikt eller
avgifter, herunder vurdere kvoteplikt for hele eller deler av industrien,
og/eller frivillige avtaler. Arbeidet skal skje i dialog
med industrien.
Regjeringen vil vurdere tekniske muligheter
og kostnader ved fangst og deponering av CO2 fra prosessutslipp.
Kvotesystemet er et styrings- og kostnadseffektivt
virkemiddel som vil gi industrien stor fleksibilitet og lette omstillingen
til industrien i perioden 2008-2012, da Regjeringen legger opp til å tildele
en del av kvotene vederlagsfritt.
Grunnlaget for CO2-avgiften
kan utvides til å omfatte bruk av kull/koks og
gass. Det vil innebære at også aluminiumsindustrien,
ferrolegeringindustrien og annen metallindustri blir ilagt avgift.
Det er ikke aktuelt å utvide CO2-avgiften
til virksomhet som er en del av kvotesystemet.
Tiltakene som er omfattet av kommunale virkemidler
i Statens forurensningstilsyns klimatiltaksanalyse fra
2005 gir samlet et potensial for utslippsreduksjoner på om
lag åtte millioner tonn CO2-ekvivalenter
i 2020. Av dette anslås kommunene å ha en stor
grad av virkemidlene for rundt fire millioner tonn.
Gjennom plan- og bygningsloven kan kommunene
bidra til å redusere utslipp fra transport – ved å se
lokalisering av boliger, arbeidsplasser og ulike tjenester i sammenheng
med tilbudet av kollektivtrafikk, og fra stasjonær energibruk
ved å tilrettelegge for bruk av fjernvarme. Plan- og bygningsloven
gir også kommunene mulighet til å regulere parkering
ved ny utbygging og ved bruksendringer, samt å utvikle
gang-, sykkel- og turvegsystemet.
Vegtrafikkloven gir kommunene mulighet til å ta
i bruk vegprising. I tillegg har kommunene og fylkeskommunene ansvaret
for den lokale kollektivtransporten og for vedlikehold av gang-
og sykkelvegnettet langs det kommunale og fylkeskommunale vegnettet.
Regjeringen legger i arbeidet med ny plan- og bygningslov
vekt på at loven skal bli et mer effektivt redskap i klimaarbeidet
i fylker og kommuner. Hjemlene til slik planlegging skal styrkes -
blant annet ved at kommunene kan kreve nærmere angitte
løsninger for energiforsyning og transport i et område
som planlegges for utbygging. Regjeringen vil tydeliggjøre
plan- og bygningsloven som hjemmel til å utarbeide kommunedelplaner
for klimarelaterte temaer, som for eksempel lokale energiplaner
og klimahandlingsprogram.
Regjeringen vil videre vurdere rikspolitiske
retningslinjer eller bestemmelser for kommunalt klimaarbeid som
skal ligge til grunn for kommunal og regional planlegging. Regjeringen
vil gjennom prosjektet Grønne energikommuner bidra til
en klimavennlig energiutvikling i kommunene. Målet med
Grønne energikommuner er å få norske
kommuner til å satse på energieffektivisering,
fornybar energi som bioenergi og å få ned klimagassutslippene.
Regjeringen vil stimulere til klimavennlige
anskaffelser i kommunal sektor, blant annet gjennom kompetansetiltak
og samarbeid med Kommunenes Sentralforbund. Regjeringen vil også sikre
at miljøansvar i kommunale innkjøp blir sentralt
i programmet om Livskraftige kommuner.
Regjeringen vil utvikle et program for Framtidens
byer og bl.a. invitere byene til et samarbeid for å utvikle
klima- og miljøvennlige byer.
Regjeringen har utformet en egen miljøpolitikk for
statlige anskaffelser, som setter konkrete krav til statlige virksomheter
innen prioriterte produktområder. Miljøpolitikken
for statlige innkjøp, som er vedlagt meldingen, trer i
kraft fra 1. januar 2008, og hvert departement har ansvar for å følge
opp sine underliggende etater.
Statlig sektor skal gå foran i klimaarbeidet,
og klimagassutslippene fra driften av statlig sektor skal minimeres.
Staten, som krevende kunde med høye krav til energieffektivitet
og lave klimagassutslipp, bør bidra til å fremme
innovasjon av klimavennlig teknologi i næringslivet.
Regjeringen vil legge til rette for bedre statistikk og
indikatorer knyttet til miljøbelastningen av statens drift.
Det vil også legges til rette for veiledning til indikatorer
som kan benyttes internt i den enkelte statlige virksomhet for å følge opp
det interne miljøarbeidet. Regjeringen ser det som særlig ønskelig å vurdere/prøve
ut indikatorer knyttet til blant annet statlige virksomheters bidrag
til klimagassutslipp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Ann-Kristin Engstad, Asmund Kristoffersen,
Marianne Marthinsen, Tore Nordtun, Torny Pedersen og Terje Aasland,
fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark og Ivar Kristiansen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, fra Kristelig
Folkeparti, John Thune, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra
Venstre, lederen Gunnar Kvassheim, vil understreke at de
menneskeskapte klimaendringene er den største utfordringen menneskeheten
står overfor. FN klimapanels 4. hovedrapport som ble lagt
fram i 2007, viser med all tydelighet at klimaendringene allerede
er i gang, og at konsekvensene vil bli dramatiske dersom vi ikke
gjennomfører kraftige kutt i utslippet av klimagasser.
Flertallet viser til målsettingen
i klimameldingen om å unngå global oppvarming
på mer enn 2 grader i forhold til førindustriell
tid. Ifølge FNs klimapanel må reduksjonen i de
globale utslippene starte i perioden 2000-2015 dersom dette målet
skal nås. Flertallet vil påpeke
at vi allerede har nådd midten av denne perioden, og at utslippene
fortsatt øker i både rike og fattige land. I perioden
1990-1999 økte de globale utslippene med 1,3 prosent per år,
i perioden 2000-2006 økte de globale utslippene med mer enn
3 prosent per år. Dersom 2-gradersmålet skal nås,
haster det med å få gjennomført utslippskutt både
her i Norge og globalt.
Flertallet viser til avtalen
om klimameldingen, inngått 16. januar 2008, mellom
alle partier unntatt Fremskrittspartiet. Utover det som framgår
av avtalen, slutter partene seg til St.meld. nr. 34 (2006-2007),
Norsk klimapolitikk (Klimameldinga).
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at partiene
den 8. november 2007 la frem en felles kravliste på 61
punkter med forslag til reduksjoner og klimatiltak i alle sektorer.
Disse medlemmer er fornøyd
med den avtalen disse partier har inngått med regjeringspartiene
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ettersom
avtalen innebærer en mer ambisiøs og mer forpliktende politikk
på klimaområdet enn det opprinnelig var lagt opp
til fra Regjeringen i St.meld. nr. 34 (2006-2007).
Disse medlemmer vil peke på at
det fremover vil kreves flere og mer målrettede tiltak
for å for å nå de klimamålene
man i fellesskap har satt seg. Disse medlemmer ser
på avtalen som et viktig første skritt i klimaarbeidet
og imøteser derfor Regjeringens videre arbeid med å innfri avtalen
og ytterligere tiltak for å nå klimamålene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil på bakgrunn
av den inngåtte avtalen mellom partiene i Stortinget avvise
forslagene i Dokument nr. 8:97 (2006-2007) fra Fremskrittspartiet
- om Kyoto-tiltak med vekt på kostnadseffektivitet og nytte
for miljøet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Torbjørn Andersen, Tord Lien og Bente Thorsen,
vil understreke at verden står ovenfor en rekke alvorlige
utfordringer, hvorav en del er knyttet til ulike belastninger på miljøet.
Verden har ikke ressurser til å løse alle utfordringene
samtidig. Det er da essensielt at man som samfunn søker å danne
et realistisk bilde av årsaker, risiko, konsekvenser og
kostnader. Kun på den måten kan man allokere samfunnets ressurser,
slik at de bidrar til mest mulig nytte for flest mulig mennesker.
I denne sammenhengen skiller den politiske klimadebatten
seg ut. Disse medlemmer har lenge etterlyst en mer
nyansert klimadebatt. Problemstillingen som FNs klimapanel retter oppmerksomheten
mot kan være alvorlig. Det gir grunnlag for bekymring og
varsomhet. Disse medlemmer er samtidig skeptisk til
det debattklima som over tid har utviklet seg rundt CO2-utslipp. Gjennom media overgår
miljøaktivister og politikere hverandre i å tegne
et mest mulig dystert bilde av situasjonen. Disse medlemmer mener
det er spekulativt og opportunistisk å koble enhver flom,
hetebølge, kuldebølge, storm etc. til påstanden
om menneskeskapte klimaendringer. Dette følges opp av en
politisk overbudskamp om ambisjonsnivå en del tiår frem
i tid. Disse medlemmer er sterkt i tvil om at denne
tilnærmingen gavner miljøarbeidet og politikernes
troverdighet på lang sikt.
Disse medlemmer har merket seg
at det fra forskere, som har deltatt i det vitenskapelige arbeidet
som ligger til grunn for konklusjonene fra FNs Klimapanel om menneskeskapte
klimaendringer, nå advares mot nettopp disse konklusjonene.
Disse medlemmer har også merket
seg at det fra andre vitenskapsområder enn klimabasert forskning,
hevdes at temperatursvingninger med tilhørende klimasvingninger
har foregått på jorden i millioner av år,
påvirket av forhold i det kosmiske rom. Disse medlemmer er
derfor fortsatt skeptisk til en klimabasert miljøpolitikk som
ensidig konkluderer med at temperatur og klimaendringer er menneskeskapt,
og som ensidig baserer miljøtiltak på reduksjon
og begrensning av CO2-utslipp.
Disse medlemmer er bekymret for
at andre utfordringer, som energiforsyning, tilgang på rent
vann og sykdomsbekjempelse, blir stilt i skyggen av et ensidig fokus
på å redusere verdens CO2-utslipp.
1 million barn dør årlig som følge av
mangel på rent vann, mellom 10 og 50 millioner mennesker
dør årlig som følge av sult, over 3 millioner
dør årlig av HIV/aids. I tillegg kommer
de millioner som dør av ulike epidemier, kullosforgiftning
og andre følger av lav levestandard.
Disse medlemmer mener derfor
Stortinget burde brukt mer tid på å jobbe frem
realistiske CO2-reduserende tiltak som
også har generelt gode miljøeffekter og samtidig
bidrar til å løse andre utfordringer i samfunnet.
Dette vil gjenspeiles i disse medlemmers løsninger
for å innfri Kyoto-avtalen og kutte Norges CO2-utslipp.
Disse medlemmer viser også til
Dokument nr. 8:97 (2006-2007), som må anses å utfylle disse
merknader.
Disse medlemmer mener man i klimaarbeidet spesielt
må ta høyde for at verdens energiforbruk og transportbehov
kommer til å øke dramatisk de neste tiårene.
Fremfor å tro at man skal kunne hindre denne veksten, bør
man finne løsninger som gjør at transport- og
energiutfordringene løses på en kostnadseffektiv,
robust og miljøvennlig måte.
Disse medlemmer vil understreke
at tilgang på energi generelt, og elektrisitet spesielt,
er avgjørende for å bedre levekårene
for mange mennesker. Disse medlemmer mener man ikke
kan forvente at de fattigste landene vil legge store begrensninger
på utslipp, før de har opplevd en betraktelig
velstandsutvikling. I så måte er utfordringene
formidable, siden 1,6 milliarder mennesker i dag er uten tilgang
på elektrisitet i sine hjem.
Disse medlemmer viser til at
merknadene i denne innstilling i all hovedsak er en kopi av det vedtatte
klimaforliket inngått mellom Arbeiderpartiet, Høyre,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre. Disse medlemmer finner det da ryddigst og
ikke gå inn på flertallets merknader, men tilkjennegir
det vi måtte være enige i gjennom egne merknader.
Disse medlemmer viser til at
St.meld. 34 2006-2007), klimameldingen, i hovedsak skisserer få konkrete
tiltak, på godt og vondt. Den nøyer seg i stor
grad med å skissere mulige oppgaver og tiltak som Regjeringen
skal vurdere og utrede før den eventuelt kommer tilbake
til Stortinget med dem på et senere tidspunkt.
Med tanke på at disse medlemmer på mange punkter
er uenig i Regjeringens tilnærming med bruk av særnorske
avgifter og restriksjoner i miljøpolitikken, var disse
medlemmer rimelig fornøyd med at Regjeringens klimamelding fremla
så få konkrete tiltak for iverksettelse. Basert
på denne Regjeringens mange interne stridigheter i energi-
og miljøpolitikken, er en slik manglende konkretisering
av klimapolitikken heller ikke overraskende.
Disse medlemmer var derimot positivt
overrasket over at klimameldingen var tydelig på signalene
om at ... "virkemidlene utløser tiltak som gir størst
mulig utslippsreduksjon for de ressursene som settes inn (kap. 5.3)",
samt at den ikke hadde bindende sektormål. Dermed legger man
til rette for at markedet i stor grad kan kanalisere midlene dit
de gir størst nytte. Dette står i stor kontrast
til signalene fra småpartiene i Regjeringen - om kostbare
og symbolpregede tiltak avhengig av politikernes ønsker
og markeringsbehov. Dette er også hovedgrunnen til at disse
medlemmer uttrykte en viss tilfredshet med klimameldingen
da den ble fremlagt. Dette må ikke misforstås
som en hyllest av Regjeringens klimapolitikk, slik enkelte politikere
har fremstilt det.
Disse medlemmer har merket seg
det politiske spillet i forberedelsene til klimaforliket. Fra både
Bondevik-partiene og enkelte regjeringspartier kom det stadig nye
overbud - både hva gjelder fremtidige målsettinger
og bruk av fellesskapets knappe ressurser. Disse medlemmer viser
blant annet til Bondevik-partienes kravliste på 61 punkter,
hvor ambisjonene var formidable, men hvor finansieringen ikke stod
i stil med løftene. Blant annet måtte det foreslåtte støttenivået
til fornybar energi hatt et fornybarfond på minst 300 mrd.
kroner, mens Bondevik-partiene selv kun satte av 40 mrd. kroner
til formålet. Disse medlemmer stiller seg tvilende
til at man gjør miljøarbeidet en tjeneste ved å legge
opp til en slik overbudspolitikk.
Disse medlemmer viser til det
inngåtte klimaforliket mellom de rødgrønne
og Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Disse medlemmer har
merket seg at forliket omtales i særdeles selvtilfredse
vendinger av forlikspartnerne, hvor blant annet miljøvernminister
Solheim uttalte på NRK ... "Vi har fått til noe
som er stort og flott for Norge og for verden" og "Vi skal sette
hele kloden på en ny kurs".
Disse medlemmer vil avvente resultatene
av forliket før man lar seg rive med. I stedet vil disse
medlemmer minne om at tilsvarende avtaler og intensjoner
ble inngått både på slutten av 1980-tallet
og i 2002, uten at disse har blitt fulgt i særlig grad
eller kan vise til særlig konkrete resultater som følge
av målsettingene.
Disse medlemmer viser til at
klimaforliket langt på vei er en videreføring
av St.meld. nr. 34 (2007-2008) Norges klimapolitikk, i den forstand
at tiltak er lite konkretisert utover at de skal "utredes", "ses
nærmere på" og "vurderes".
Disse medlemmer viser til at
forliket innebærer at man har oppjustert forventede utslippskutt
med en million tonn CO2, uten at dette
er begrunnet utover en forventning om å utvikle teknologi
som man i dag ikke har eller kjenner. Disse medlemmer konstaterer
at endringen i anslaget for CO2-kutt
i all hovedsak gjøres for å tekkes kravet fra
enkelte partier om at 2/3 av kuttene skal skje nasjonalt. Disse medlemmer mener
en slik "tenk på et tall"-tilnærming er useriøst. Disse
medlemmer konstaterer samtidig at Bondevik-partiene kun oppnådde å øke
CO2-kuttanslaget med en million tonn,
hvor de i utgangspunktet krevde en økning på 6-7
millioner tonn CO2.
Disse medlemmer har også merket
seg at klimaforliket legger til grunn at CO2-binding
i skog tilsvarende 3 millioner tonn CO2 skal
inkluderes i målsettingen. Disse medlemmer stiller
seg undrende til hvorfor stortingsflertallet velger bare å inkludere
10 prosent av den norske skogens årlige nettobinding av
CO2. Dersom man prinsipielt mener at
skog bør inn i CO2-regnskapet
i forhold til Kyoto, så bør alt inkluderes. Disse
medlemmer vil jobbe for at CO2-binding
i skog inkluderes i større grad i fremtidige forpliktelser.
Disse medlemmer kan stille seg
bak mange deler av forliket. Disse medlemmer er godt fornøyd
med rammene som er lagt for satsing på fornybar energi,
om tiltak overfor regnskogen, og om økt forskning. På noen
områder går forliket for langt, på andre
områder går det ikke langt nok. Disse medlemmer mener
også at forliket mangler en del momenter. Dette faktum gjør
at utelukkelsen av Fremskrittspartiet i klimaforhandlingene fremstår
enda sterkere som et politisk spill.
Disse medlemmer mener Regjeringens fornybarpolitikk
må endres betydelig, etter over 2 år med ørkenvandring. Disse
medlemmer mener klimaforliket ikke gjør det i tilstekkelig grad.
Til tross for gjentatte signaler om en offensiv satsing fra Regjeringen,
konstaterer disse medlemmer at Regjeringen ikke evner å avklare
vesentlige usikkerhetsmoment, som gjør at kraftbransjen
i stor grad forblir avventende. Disse medlemmer er
selvsagt fornøyd med at det igjen skal forhandles med Sverige
om et grønt sertifikatmarked, etter at rødgrønne
representanter i lang tid har bedt opposisjonen slutte å mase
om grønne sertifikater. Disse medlemmer viser
samtidig til at det ikke er mange endrede forutsetninger som tilsier
at det skal være lettere å få til et
grønt sertifikatmarked, med mindre den norske regjeringen
endrer sin politikk, deriblant Soria Moria-erklæringens
innebygde motstand mot å inkludere småkraftverk i
et sertifikatmarked.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet som det første partiet fremmet
forslag på Stortinget om hvordan Norge bør innfri
Kyoto-målene på en kostnadseffektiv og miljømessig
god måte, jf. Dokument nr. 8:97 (2006-2007) om Kyoto-tiltak med
vekt på kostnadseffektivitet og nytte for miljøet. Disse
medlemmer vil understreke at det er viktig å etablere
prinsipper for hvordan man innfrir Kyoto-avtalen på en
mest mulig kostnadseffektiv og miljøintensiv måte.
Disse medlemmer mener man må gjennomføre
3 parallelle løp i klimapolitikken. For å innfri
Kyoto-avtalens forpliktelser innen 2012, er internasjonale tiltak
beste tilnærming. Kostnader og tidshorisont gjør
at det ikke vil være mulig å få særlig
resultat i Norge de neste 5 år. Disse medlemmer vil
samtidig iverksette fornuftige, nasjonale tiltak, som vil gi resultater
på lenger sikt. Dette er spesielt tiltak innen energi og
samferdsel. I tillegg vil disse medlemmer at Norge
skal ta et ansvar i å drive forskning og utvikling innen
nye teknologier og næringsgrener.
Disse medlemmer har blant annet
engasjert seg i spennende prosjekter rundt thorium, biomembran,
sjøvann til landsbruksvann og biodrivstoff. Dette er ulike
tiltak som reduserer/eliminerer CO2-utslipp,
men som i tillegg gir positive, lønnsomme "biprodukter".
På samme grunnlag var disse medlemmer positiv
til å støtte CO2-prosjektet
på Mongstad.
Disse medlemmer viser også til
at Fremskrittspartiets forslag påpekte behovet for internasjonale
avtaler som er av reell global natur, samt tok til orde for en forsterket
innsats i det vitenskaplige forskningsarbeidet.
Disse medlemmer mener man bør
se nærmere på blant annet følgende prinsipper
og tiltak for å sikre at Norge innfrir sin del av utslippsreduksjoner:
Avtaler og internasjonalt samarbeid
Integrere det norske
kvotesystemet med EUs kvotesystem.
Likestille nasjonale og internasjonale
sertifiserte CO2-reduserende tiltak.
Tildele norske kvotepliktige bedrifter
gratiskvoter på nivå med deres utenlandske konkurrenter.
Være en konstruktiv og kritisk
medspiller i arbeidet for å utvikle globale miljøavtaler.
Sikre internasjonalt samarbeid rundt utvikling
av kostnadseffektiv CO2-teknologi.
Nasjonale CO2-verdikjeder
Utvikling av CO2-verdikjede (CO2-håndtering,
-transport, og -deponering) må være et statlig
ansvar, slik at private aktører ikke pålegges
stor økonomisk og teknologisk risiko.
Utvikle prosjekter rundt fornuftige CO2-verdikjeder på Mongstad, Tjeldbergodden
og andre relevante steder, under forutsetning av at man først
bygger pilotanlegg for å sikre en moderne og kostnadseffektiv
teknologi.
Kraftproduksjon
Bygge ut mer lønnsom
vannkraft og annen CO2-nøytral
kraftproduksjon, f.eks. Vefsna.
Innføre grønne sertifikater
for fornybar energi.
Sikre mer lokal konsesjonsbehandling av
små kraftprosjekt.
Satse på små-, mini-
og mikrokraftverk.
Tilrettelegge for økt bruk av
naturgass i Norge.
Legge til rette for elektrifisering av
norsk sokkel kombinert med kraftutbygging på land.
Energitiltak i bygg og husholdninger
1/2 merverdiavgift
på miljøvennlige varmekilder til husholdninger.
Bedre avskrivningssatser for energi og
miljøtiltak i nybygg.
Oppmuntre til bygging av lavenergihus.
Langsiktige FoU-prosjekt
Støtte utvikling
av thorium-kraftverk samt teknologi for utvinning av thorium.
Støtte utvikling av solenergiteknologi.
Støtte testprosjekt med bruk av
biomembran.
Støtte nyskapende CO2-prosjekt, t.d. prosjekter hos IFE, ENPRO,
Shell.
Bilparken
Lavere bilavgifter
som stimulerer til raskere utskifting av bilparken.
Redusere avgift på hybridbiler
og lignende.
Høyere vrakpant.
Skatte-/avgiftslettelser som stimulerer
til bruk av alternativt drivstoff.
Samferdsel
Bygge moderne, effektive,
sikre og miljøvennlige veier.
Effektivisere og optimalisere dagens jernbanenett.
Flytte langtransportert gods fra vei til
bane og kjøl.
Stimulere til et mer effektivt kollektivtilbud
i befolkningstette strøk.
Satse på innfartsparkeringsplasser
rundt byer.
Bygging av modale knutepunktterminaler
i samferdselsmessig infrastruktur der flere transportformer knyttes
direkte sammen.
Økt bruk av gass til skip og samferdsel.
Annet
Stimulere/legge
til rette for økt resirkulering og gjenvinning både
privat og offentlig.
Bedre produktmerking vedrørende
opprinnelse og bearbeiding.
Positiv skatte- og avgiftsstimulans for å fremme miljøvennlige
tiltak og produkter.
Disse medlemmer beklager å registrere
at de øvrige partier på Stortinget har vist liten
eller ingen interesse i å forholde seg til Fremskrittspartiets
forslag i den pågående debatten rundt Norges klimapolitikk.
I stedet har debatten vært preget av politisk spill, hvor
man har forsøkt å skape et inntrykk av at Fremskrittspartiet
benekter hele problemstillingen som Klimameldingen omhandler, og
at Fremskrittspartiet heller ikke har noen politikk for å redusere
CO2-utslipp. Disse medlemmer viser
til Dokument nr. 8:97 (2006-2007) for en omfattende beskrivelse
av Fremskrittspartiets politiske standpunkt og praktiske tilnærming,
både hva gjelder den vitenskaplige debatten, Kyoto-avtalen
og Fremskrittspartiets argumentasjon på Stortinget.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til avtalen,
som slår fast at det er et viktig prinsipp for klimapolitikken
at forurenser betaler, samt at klimapolitikken må innrettes
slik at den gir størst mulig utslippsreduksjon for innsatsen.
Videre må klimapolitikken til enhver tid medføre
betydelige utslippsreduksjoner både i Norge og i utlandet.
Flertallet viser til at generelle
virkemidler er sentrale i den nasjonale klimapolitikken. Sektorovergripende økonomiske
virkemidler legger grunnlag for desentraliserte, kostnadseffektive og
informerte tiltak, der forurenser betaler. Etter at Norge har sluttet
seg til det europeiske kvotesystemet, vil om lag 70 prosent av de
nasjonale utslippene være underlagt kvoteplikt eller CO2-avgift. På områder
som er underlagt generelle virkemidler, er flertallet enig
om at man som hovedregel skal unngå ytterligere regulering. Samtidig
må muligheten til å benytte andre virkemidler
i tillegg til kvoter og avgifter videreføres, også i
disse sektorene.
Flertallet er enig om at tiltak
som er kostnadseffektive i lys av en forventet stigende karbonpris
over investeringenes levetid, og som ikke nødvendigvis
utløses av dagens virkemiddelbruk, spesielt bør
vurderes. I denne sammenheng skal tiltak som bidrar til teknologiutvikling,
bli særlig vurdert. Særskilte tiltak kan bli vurdert
for å mobilisere befolkningen til tidligere omstilling til
forbruksmønstre som gir lave utslipp, enn det som en forventet
stigende karbonpris vil utløse alene.
Flertallet har merket seg at
den britiske Stern-rapporten har kommet til at store utslippsreduksjoner
kan gjennomføres uten at dette får spesielt store
konsekvenser for den totale økonomien. Flertallet vil
understreke at det blir billigere å gjennomføre
store utslippsreduksjoner dersom man starter tidlig. Det er også viktig å bruke
ressurser på teknologiutvikling som muliggjør
store reduksjoner frem i tid.
Flertallet er enig om at arbeidet
med klimainformasjon må trappes vesentlig opp. Arbeidet må ha
som mål å formidle god og saklig informasjon om
hvordan virksomheter og privatpersoner kan redusere egne utslipp
av klimagasser, og hvilke støtteordninger som er tilgjengelig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Norge,
som det eneste landet i verden, har erklært et forpliktende
mål om karbonnøytralitet, slik at Norge skal sørge
for globale utslippsreduksjoner som motsvarer våre utslipp av
klimagasser senest i 2050. Flertallet er enig om
at som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der
også andre industriland tar på seg store forpliktelser,
skal Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet
senest i 2030. Det innebærer at Norge skal sørge
for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp i 2030.
Flertallet viser til at tidlige
tiltak har langt større effekt enn senere tiltak for å forhindre temperaturøkning. Flertallet mener
derfor det er viktig å få oppslutning om en rask
iverksetting av klimatiltak.
Flertallet viser til at som del
av gjennomføringen av våre forpliktelser etter
Kyoto-avtalen, vil Norge finansiere utslippsreduserende tiltak i
andre land, i hovedsak i utviklingsland. Flertallet er
enig om at Norge skal overoppfylle vår utslippsforpliktelse
i Kyoto-forpliktelsen med 10 prosentpoeng. Dette er midler som i
sin helhet går til utslippsreduserende tiltak i andre land,
i hovedsak i utviklingsland. Basert på dagens kvotepriser
representerer dette en satsing på om lag 5 mrd. kroner
over Kyoto-perioden. I tillegg bevilges det over bistandsbudsjettet
for 2008 midler til klimatiltak i utviklingsland innenfor områder
som ikke er inkludert i Kyoto-avtalen. Med dagens kvotepriser og
bevilgningsnivå for 2008 vil dette totalt utgjøre
7-8 mrd. kroner over Kyoto-perioden.
Flertallet viser til at det er
et mål å stimulere andre land til å sette
seg høye klimamål. Flertallet er
enig om at Norge skal være en pådriver i arbeidet
for en ny og mer ambisiøs internasjonal klimaavtale, med
utgangspunkt i målet om at den globale temperaturøkningen
skal holdes under 2 grader C sammenlignet med førindustrielt
nivå. De rike landene må ta en vesentlig høyere
andel av utslippsreduksjonene, fordi veien ut av fattigdom for utviklingslandene
forutsetter økt bruk av energi. Norges troverdighet som pådriver
er avhengig av at vi reduserer egne utslipp, bidrar til utvikling
av teknologi og bidrar til å vise at det er mulig å frikoble økonomisk vekst
med vekst i klimagassutslippene. Flertallet mener
at Norge, sammen med andre rike land, må ta en lederrolle
i arbeidet med å utvikle et godt, klimavennlig samfunn.
Flertallet viser til målet
om at Norge fram til 2020 skal påta seg en forpliktelse
om å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende
30 prosent av Norges utslipp i 1990. Basert på SFTs tiltaksanalyse,
de sektorvise klimahandlingsplanene, samt eksisterende virkemiddelbruk, anslo
Regjeringen i klimameldingen at det var realistisk å ha
et mål om å redusere utslippene i Norge med 13-16
millioner tonn CO2-ekvivalenter i forhold
til referansebanen slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for
2007, når skog er inkludert.
Samtidig viser flertallet til
at avtalen om klimameldingen innebærer en sterkere satsing
på flere områder, blant annet på fornybar
energi, på forskning og teknologiutvikling, og tiltak for å redusere
utslippene fra transportsektoren. Flertallet mener
derfor at det ikke er mulig på sikkert grunnlag å anslå effekten
av disse tiltakene i 2020. Blant annet er det usikkert når,
hvor sterkt og i hvilken sektor økt innsats på forskning og
teknologiutviking vil gi resultater i form av reduserte utslipp.
Målet som flertallet er enig om baseres
også på en forventning om utvikling av teknologi
som i dag ikke er kjent.
Flertallet mener derfor at basert
på en skjønnsmessig vurdering gjør de
nye tiltakene det realistisk å anta ytterligere utslippsreduksjoner
i Norge. Flertallet mener således at intervallet fra
Regjeringens klimamelding kan utvides til 15-17 millioner tonn CO2-ekvivalenter i forhold til referansebanen,
slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, når
skog er inkludert. Dette innebærer i tilfelle at om lag
to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjoner tas nasjonalt.
Grunnet den store usikkerheten har flertallet ikke
funnet grunnlag for å fordele disse reduksjonene på sektorer. Flertallet legger
til grunn at en ny internasjonal klimaavtale nødvendiggjør
en revisjon av nasjonale mål og virkemidler, og en ny vurdering
av hvordan Norges samlede innsats bør innrettes for å bidra
best mulig til å redusere de globale utslippene av klimagasser.
Flertallet er enig om at Norge
skal signalisere at vi er villige til å påta oss
deler av ansvaret for å arrangere og/eller bekoste
nødvendige internasjonale møter, for å sikre
framdriften i forhandlingene frem til Partsmøtet i København
i 2009.
Flertallet er videre enig om
at det er et langsiktig mål at Norge skal bli et lavutslippssamfunn. Lavutslippsutvalgets
helhetsløsning og lavutslippsbane som er presentert i NOU
2006:18 Et klimavennlig Norge, er ett av bidragene til utformingen
av norsk klimapolitikk.
Flertallet er enig om at det
løpende skal innhentes uavhengige faglige vurderinger av
klimapolitikken fra institusjoner og/eller personer med
bred erfaring og kunnskap i utforming og gjennomføring
av klimapolitikk. Dette skal sees i sammenheng med rapporteringen/klimagassbudsjettene.
I forbindelse med oppfølgingen av bærekraftstrategien,
og i de ordinære budsjettframlegg, er flertallet enig
om at det skal legges fram en rapportering/klimagassbudsjett som
vurderer konsekvensene for klimagassutslipp og som rapporterer om
utslippsutviklingen og gjennomføringen av klimapolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet hadde
forventet at stortingsflertallet, i tråd med deres retorikk
om at det haster å kutte CO2-utslipp,
ville lagt seg på en linje hvor man søkte å bruke
fellesskapets ressurser til å redusere de globale utslippene
mest mulig, raskest mulig. Disse medlemmer har registrert
at den norske klimadebatten i stedet preges av stort fokus og engasjement
på å gjennomføre nasjonale utslippskutt,
uten særlig vektlegging av kostnader og konsekvenser for
norsk næringsliv og norske husholdninger. Fokuset på landegrenser gjør
også at verden ikke vil kunne kutte de globale CO2-utslipp like raskt som hvis man lar
Kyoto-mekanismene fungere fullt ut.
Disse medlemmer har samtidig
registrert at retorikken om hvor mye som skal kuttes på hjemmebane
ikke gjenspeiles i konkrete forpliktelser i verken klimameldingen
eller klimaforliket, og anser derfor løftet om å kutte
2/3 nasjonalt som lite annet enn et salgstriks overfor egne
sympatisører, vel vitende om at få vil huske løftet
når året for innfrielse inntreffer.
Disse medlemmer legger stor vekt
på at Kyoto-avtalen, og CO2-reduserende
tiltak generelt, bør gjennomføres på en
best mulig måte globalt, fremfor stadig å fokusere
på at det skal svi for norske forbrukere og næringsliv. Disse
medlemmer viser til at Gro Harlem Brundtland, FNs klimautsending,
på Arbeiderpartiets landsmøte, uttalte:
"Det virker som om det er viktigere med selvpining
enn å finne løsning på klimaproblemene", "Jeg
forstår ikke problemet. Hvorfor er det mindre moralsk å rense
kullkraftverk i Kina og India?" (sitert i Aftenposten 21.04.07).
Disse medlemmer mener man må vektlegge en
kost/nytte-vurdering i forhold til miljøtiltak, som
ved annen bruk av statlige midler. Disse medlemmer anser
det som viktigere at man får redusert de globale CO2-utslippene enn å diskutere
hvor reduksjonen foretas ut fra rent geografiske kriterier. Derfor
støtter disse medlemmer de internasjonale
mekanismene som ligger i Kyoto-avtalen, deriblant kvotehandel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at dersom særnorske virkemidler medfører utflagging
av norsk næringsliv til land uten klimatiltak, så medfører
en "offensiv" norsk klimapolitikk bare at Norge blir fattigere mens
CO2-utslippene øker i andre
deler av verden.
Disse medlemmer minner derfor
om at norsk industri og næringsliv på mange områder
allerede ligger langt fremme når det gjelder bruk av miljøvennlig
produksjonsteknologi. Disse medlemmer viser til
at norsk aluminiumsproduksjon slipper ut 2/3 mindre CO2 pr. produsert enhet enn det globale
gjennomsnittet. Det samme kan sies å gjelde norsk petroleumsnæring.
Nettopp fordi norsk næringsliv allerede bruker best tilgjengelig
teknologi på miljøsiden, er det urimelig å stille
de overfor urimelig strenge innstramminger i lovverket, slik stortingsflertallet
blant annet gjorde under behandlingen av klimakvoteloven.
Disse medlemmer viser til at
både enkeltbedrifter og næringslivsorganisasjoner
har kommet med kraftig kritikk av den næringsfiendtlige
linjen som klimakvoteloven innebærer, og ikke minst den
negative forskjellsbehandlingen som loven legger opp til for etablering
av ny industri. Disse medlemmer viser også til
Regjeringens sommel med kvoteallokering, hvor man overfor blant
annet gasskraftverket på Kårstø opptrådte svært
lite forutsigbart.
Disse medlemmer vil understreke
det dilemmaet man vil komme i, når norsk industri og næringsliv
pålegges så strenge miljøkrav at de ser
seg nødt til å flagge ut for å overleve
i den globale konkurransen. Når produksjonen flyttes til
land med langt lavere miljøkrav, medfører det en
svekkelse både for miljøet, norsk næringslivs fremtid
og norsk velstand. Disse medlemmer understreker at
så lenge etterspørsel etter et produkt dekkes
av et globalt marked, bør Norge ha rammevilkår
som sikrer næringslivet en mulighet til å operere
fra Norge. Parallelt kan Norge jobbe for at de generelle miljøkrav
skjerpes, men ensidige restriksjoner i et globalt handelsforhold
skader bare en selv. Disse medlemmer syns også det
er verdt å minne om at hadde norsk aluminiums- og petroleums næring
hatt utslipp tilsvarende internasjonalt nivå, hadde Norges
totale CO2-utslipp vært mer enn
50 millioner tonn høyere enn i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til hovedkonklusjonene i NOU 2006:18 Et klimavennlig Norge. Rapporten trekker
frem mange viktige og fornuftige tiltak innenfor et perspektiv frem
til 2050, og disse medlemmer mener rapporten har
et godt og nødvendig fokus på kostnadseffektivitet. Disse medlemmer har
samtidig registrert at Lavutslippsutvalgets tidshorisont og kostnadsbilde ofte
utelates i den politiske debatt. Disse medlemmer mener
det er lite troverdig når politiske partier baserer sine
forslag på Lavutslippsutvalgets foreslåtte tiltak,
men fremskynder tidshorisonten med 30 år uten å kunne
gi noen resonnement om hvilke endrede forutsetninger som tilsier
slike kvantesprang.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at Stortinget i langt større grad bør bruke "gulrot
fremfor pisk" for å legge til rette for miljøvennlig
atferd. Disse medlemmer mener den enkelte forbruker
har et ansvar for, og en mulighet til, å gjennomføre
fornuftige miljøtiltak gjennom bevisste valg. Disse
medlemmer er overbevist om at folk flest ønsker å velge
miljøvennlige produkter, men at rasjonelle mennesker veier
den antatte miljøfordelen opp mot kostnader og mulige ulemper.
Disse medlemmer mener man bør legge til
rette for at forbrukere lettere skal kunne ta produktvalg basert på informasjon
om produsentland og hvor varens komponenter har sin opprinnelse.
Dette må riktignok gjennomføres med fornuft, slik
at næringslivet ikke får urimelige dokumentasjonskrav.
Disse medlemmer avviser en klimabasert miljøpolitikk
som innebærer at forbrukerne påføres
nye skatter og avgifter med liten eller ingen påviselig
miljøeffekt, og der innbetalingene heller ikke øremerkes
til effektive miljøtiltak.
Disse medlemmer avviser også en
klimabasert miljøpolitikk som ensidig innebærer
myndighetsstyrte restriksjoner og forbud som gir negative konsekvenser
uten påviselig og viktig miljøeffekt.
Disse medlemmer tror ikke en
miljøpolitikk vil lykkes når den baseres på stadig
høyere skatter og avgifter, restriksjoner og forbud, eller
krav om å skru ned varmen eller dusje mindre. Disse medlemmer tror
effekten av politikernes miljøpekefinger kan ha negativ
effekt, når vanlige folk ser at miljøavgifter
ikke brukes til miljøtiltak eller at statsminister selv
ikke vil bytte ut sin oljefyr når Regjeringen anbefaler
alle andre å gjøre det. Det samme gjelder når
det ikke er samsvar i ord og handling i klimapolitikken. Disse
medlemmer vil peke på at den rødgrønne
regjeringen blant annet:
Krever CO2-rensing på gasskraftverk i
Norge, mens Statkraft bygger to gasskraftverk i Tyskland uten at
Regjeringen sørger for rensing av CO2-utslippene.
Ikke bidrar til fullskala gasskraftverk
i Midt-Norge, men bruker 2 mrd. kroner på å kjøpe
mobile gasskraftverk i stedet.
Vil at folk skal fly mindre, men vil subsidiere flyreiser
til distriktene.
Fører en energipolitikk som medfører
at Norge i et år med gjennomsnittlig nedbør kan
måtte importere kullkraft med utslipp tilsvarende 6 millioner
tonn CO2 (10 prosent av totale
norske utslipp).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig om at Norge
skal være en aktiv aktør for å sikre
internasjonal oppslutning om tiltak mot avskoging i u-land.
Flertallet er enig om at Norge
er beredt til å trappe opp innsatsen for tiltak mot avskoging
i utviklingsland til om lag 3 mrd. kroner årlig.
Det er en forutsetning at det etableres tilfredsstillende mekanismer,
for eksempel i regi av FN eller Verdensbanken, som kan sertifisere og
håndtere store overføringer til skogtiltak på en
betryggende måte. I en startfase vil det derfor være
nødvendig å bruke ressurser på å utvikle bl.a.
regelverk, overvåkings- og kontrollordninger bl.a. gjennom
demonstrasjons- og pilotprosjekter.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
legger til grunn at den økte innsatsen mot avskoging og
klimatiltak i utviklingsland ikke skal gå på bekostning
av dagens norske innsats mot internasjonal fattigdom. Nivået
for innsatsen mot internasjonal fattigdom skal holdes på minst
samme reelle nivå som i 2008 i årene framover.
Tiltak mot avskoging i utviklingsland skal komme i tillegg til dette
og blir en del av en økende samlet norsk bistandsramme.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre er enige om at den økte
innsatsen mot avskoging og klimatiltak i utviklingsland ikke skal
gå på bekostning av dagens norske innsats mot
internasjonal fattigdom. Midlene til innsats mot avskoging og klimatiltak
i utviklingsland skal derfor i sin helhet bevilges utenom den samlede
norske bistandsrammen og Regjeringens varslede opptrapping av denne.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig om at Norge
signaliserer vilje til å bidra til pilotprosjekter for å utvikle
slike systemer allerede fra 2008.
Flertallet er enig om at norske
tiltak mot avskoging i u-land skal komme i tillegg til dagens overoppfylling
av de norske Kyoto-forpliktelsene. Videre er flertallet enig
om at Norge vil støtte opp om arbeidet for bærekraftig skogforvaltning.
Flertallet viser til at Norge
leder et internasjonalt arbeid som blant annet gjorde seg sterkt gjeldende
under klimakonferansen på Bali, for å utvikle
effektive finansieringssystemer og sertifiseringsordninger for å hindre
avskoging i utviklingsland. Norges initiativ vil også kunne påvirke
sentrale u-land positivt i klimaforhandlingene frem til Partsmøtet
2009. Samtidig er flertallet enig om at tiltak for å hindre
avskoging må innlemmes i en fremtidig klimaavtale, slik
at norske midler som brukes for å bevare skog inngår
som en del av oppfyllelsen av vår framtidige forpliktelse
fra det tidspunkt en framtidig klimaavtale er på plass.
Flertallet er enig om at Norge
i forhandlingene om et globalt klimaregime foreslår at
det etableres en arbeidsgruppe som gis i oppgave å utarbeide
forslag til hvordan internasjonal skips- og luftfart bør
inkluderes i en post 2012-avtale. Den Internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO)
og Den internasjonale luftfartsorganisasjonen (ICAO) skal søkes
inkludert i arbeidet. Norge vil arbeide for å redusere
utslippene fra flytrafikk vesentlig gjennom internasjonale avtaler.
Flertallet viser videre til at
karbonfangst og lagring i framtida vil bli viktig for å redusere
de globale utslippene, og oppslutning om teknologien vil kunne bidra
til å få gjennomslag for en framtidig avtale. Flertallet viser
til avtalen, hvor partiene er enige om at Regjeringen skal legge
fram en handlingsplan for det internasjonale arbeidet for å fremme
karbonfangst og lagring som klimatiltak i løpet av 2008.
Gjennom en slik handlingsplan vil vi kunne bidra til teknologioverføring
til u-land.
Flertallet viser videre til at
det i klimaavtalen slås fast at en betydelig andel av bistandsmidlene i årene
framover skal gå til klimarelaterte tiltak. Bistandspolitikken
skal bidra til reduksjon av utslippsveksten gjennom tiltak for utvikling
av klimavennlig teknologi, herunder CO2-håndtering.
Tilgang til ren energi, teknologioverføring og -utvikling
for energieffektivitet og fornybare energikilder er viktig. Avtalen
innebærer en klar målsetting om at Norge skal
bli ledende på miljørettet bistand.
Flertallet viser til at tiltak
i utviklingsland kan gi tredobbel gevinst i forhold til dyre tiltak
i rike land. I tillegg til en større klimaeffekt per krone og
en større effekt på det lokale miljøet,
kan de gi en betydelig utviklingseffekt. Den grønne utviklingsmekanismen
under Kyotoprotokollen (CDM) innebærer at industriland
finansierer utslippsreduserende prosjekter i utviklingsland som,
i tillegg til å gi investoren utslippskvoter, bidrar til
bærekraftig utvikling i vertslandet. Flertallet mener
at kapasitetsbygging for håndtering av klimaendringer og
gjennomføring av utslippsreduserende tiltak i utviklingsland skal
vektlegges.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positive til den varslede satsingen på regnskog. Disse
medlemmer mener at satsingen på regnskog må forutsette
at det er robuste systemer i bunn, slik at man kan kontrollere og følge
opp at pengene brukes i tråd med forventningene.
Disse medlemmer er positive til
arbeidet med internasjonale, forpliktende avtaler, men vil understreke
viktigheten av at disse gjøres gjensidig forpliktende og
bindene, slik at ikke Norge får spesielt strenge miljøkrav,
som vil kunne ha en negativ, konkurransevridene effekt. Disse medlemmer vil
påpeke at dagens Kyoto-avtale kun pålegger utslippsrestriksjoner
på 36 av 172 signaturland. Det åpner for storstilt
vridning av økonomisk aktivitet uten noen tilsvarende bedring
for miljøet.
Disse medlemmer mener at arbeidet
med CO2-reduksjoner bør skje
gjennom slike internasjonale forpliktende avtaler, med langsiktige, robuste
tilnærminger og tiltak.
Disse medlemmer er positive til
bruk av et internasjonalt kvotesystem for å redusere CO2-utslippene. På den måten
kanaliseres ressurser dit de har størst effekt. Disse
medlemmer er dog overrasket over at Regjeringen har en streng kvotetildelingspolitikk
overfor norsk industri, med begrunnelse om at det må gjennomføres CO2-kutt snarest mulig, samtidig som man
legger opp til å være netto selger av CO2-kvoter på det europeiske markedet.
Enda mer overrasket er disse medlemmer over at Regjeringen
driver med "trading" i kvotemarkedet, ved å kjøpe
billige CDM-kvoter fra uland og selge dyrere Kyoto-kvoter inn i
EU-markedet. Hvis Regjeringen skal være konsekvent når
den hevder det er viktig med umiddelbare kutt i verdens CO2-utslipp, så må den
makulere eventuelle overskuddskvoter, ikke selge de videre til andre.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig om at Norge
skal bidra vesentlig til den globale innsatsen for å styrke
kunnskapsgrunnlaget i klimaarbeidet, og at den klimarelaterte forskningen i
Norge skal styrkes. Blant annet basert på klimahandlingsplanen
fra Norges forskningsråd, er flertallet enig
om at Regjeringen skal legge fram en opptrappingsplan for klimaforskning
i løpet av 2008. Videre skal Regjeringen etablere et forum
for strategisk samarbeid for klima- og miljøforskning etter
modell av strategiprosessene OG21 og Energi21, og vil involvere
aktører innen klima- og miljøforskning, hvor både
forskningsmiljøer, miljøorganisasjoner, offentlige etater
og næringsliv samarbeider. Også hensynet til næringsutvikling
vil stå sentralt i dette arbeidet.
Flertallet viser til at aktuelle
tema for en styrket forskningsinnsats er følgende:
Forskning på klimaendringer
regionalt og globalt. Forskning og overvåking av klimaprosesser og
konsekvenser av klimaendringer i nordområdene er spesielt
prioritert.
Konsekvenser av og tilpasning til klimaendringer,
blant annet for samfunns- og næringsliv.
Samfunnsvitenskapelig forskning, som gir økt innsikt
i beslutningsprosesser og rammebetingelser i klimapolitikken.
Utvikling av klimavennlig teknologi.
Fornybar energi.
Utvikling av næringsvirksomhet
basert på klimavennlig teknologiutvikling.
Flertallet er enig om at det
opprettes et demonstrasjonsprogram for utvikling og introduksjon av
nye fornybare energiteknologier offshore med en ramme på 150
mill. kroner i statsbudsjettet for 2009. Flertallet er
også enig om at det skal lages en nasjonal strategi for
kraftproduksjon fra havmøller og andre marine fornybare energikilder.
En slik strategi må se på behovet for særskilt
forskningsinnsats, vurdere å opprette et eget senter for
forskingsdrevet innovasjon på området,
utrede nødvendige lovendringer for å kunne utstede
konsesjoner, se utplassering av havmøller i sammenheng
med elektrifisering av aktivitet på sokkelen og gjennomføre
en arealvurdering for utplassering av fremtidige anlegg hvor hensynet
til fiskeriene, det marine miljøet og andre næringer
ivaretas.
Flertallet er enig om at satsingen
på forskning og utvikling innen fornybare energikilder
og karbonfangst- og lagring må økes, først
med 70 mill. kroner i Revidert nasjonalbudsjett 2008 og videre til
en total økning på 300 mill. kroner i statsbudsjettet
for 2009, og til minimum 600 mill. kroner i statsbudsjettet for
2010. De offentlige bidragene relatert til forskningen på nye fornybare
energikilder skal innen 2010 minst være på nivå med
tilsvarende offentlige bidrag til petroleumsforskningen. Den offentlig
finansierte petroleumsforskningen skal i tillegg ha et betydelig
fokus på klima.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at Norge har forskningsmiljøer innenfor
miljø og energi som er anerkjente i verdenssammenheng.
Dette potensialet bør styrkes ved å stimulere
disse miljøene ytterligere. I tillegg bør disse
miljøene engasjeres til å teste ut og implementere
ny, kostnadseffektiv teknologi, både for å redusere norske
CO2-utslipp, og for å satse
på salg av dette til utlandet.
Disse medlemmer støtter
CO2-prosjektet på Mongstad,
hvor man først skal bygge et pilotanlegg for utprøving
av teknologi, før man eventuelt bygger fullskala Disse
medlemmer mener derimot at bruk av fellesskapets ressurser
på et fullskala CO2-renseanlegg
på Kårstø basert på umoden og
uprøvd teknologi er uvettig bruk av midler.
Disse medlemmer vil advare mot
en holdning hvor politikere forventer at forskningsmiljøene automatisk
vil innfri politiske løfter om ny teknologi. FoU-arbeidet
bør vektlegge langsiktige suksesskriterier fremfor kortsiktige
målsettinger. Ønsket om snarlige CO2-kutt ved å kommersialisere
et produkt på et infantilt stadium må vurderes
opp mot nytten av å kanalisere de samme ressurser inn i
en modning av teknologien. Disse medlemmer vil i
så måte advare mot Regjeringens håndtering
av Kårstø-prosjektet, hvor fremdriftsplanen er
basert på politiske ønsker fremfor teknologiske
forutsetninger. I arbeidet med CO2-håndtering
bør man i tillegg være oppmerksom på at
fullskala CO2-rensing globalt trolig
først vil implementeres på kullkraftverk og ikke
gasskraftverk, siden CO2-utslippene fra
kullkraftverk er betydelig større enn fra gasskraftverk.
Det er derfor viktig at dette perspektivet tas med i teknologiutviklingsarbeidet
på Mongstad.
Disse medlemmer viser til at
det finnes en rekke spennende teknologiprosjekter hvor man tar sikte
på å bruke CO2 som
innsatsfaktorer for å lage produkter. En slik tilnærming
bør være grunnleggende for norsk CO2-forskning, slik at CO2 ikke
bare sees på som et problem, men også kan behandles
som en ressurs.
Det er viktig å understreke at utvikling
av mange nye energi- og miljøteknologier må anses
som langsiktige prosjekter, og at det derfor er viktig å ha
et langsiktig perspektiv når man snakker om utvikling og
bruk av nye teknologier. Disse medlemmer mener det
er feil å avvise prosjekter "fordi det er for langt frem
i tid". Disse medlemmer viser til at mange for eksempel har
avvist kraftproduksjon basert på thorium, nettopp fordi
det er et slikt "langsiktig prosjekt". Disse medlemmer mener
man da ikke har tatt inn over seg de utfordringer man faktisk står overfor. Disse
medlemmer har samtidig registrert at Regjeringen har stilt
seg særdeles positiv til havvindmøller, selv om
det prosjektet trolig har tilsvarende lang horisont.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
man bør la markedet få fungere i størst
mulig grad når man skal innfri Kyoto-avtalen. I så måte
er det ikke formålstjenlig å innføre
sektorvise krav. Man må sikre at samfunnets ressurser til
CO2-kutt kanaliseres dit de gir størst
nytte, uavhengig av hva enkelte politikere måtte ha av
kjepphester. Disse medlemmer merker seg også Jens
Stoltenbergs uttalelse til nettavisen 19. april 2007 hvor
han sier: "Å tallfeste hvor stor andel av CO2-kuttene som må gjøres
i Norge, gir ingen mening".
Disse medlemmer registrerer at
klimameldingen ofte henviser til det tekniske kuttpotensialet fra
SFTs tiltaksanalyse. Disse medlemmer vil påpeke
at selv om analysen viser at man teknisk sett kan kutte 20 millioner
tonn CO2 i Norge frem mot 2020, så viser
den samme analysen at dersom man tar hensyn til kostnader og gjennomførbarhet,
så er tallet bare ca. 5 millioner tonn. Disse medlemmer vil
understreke at selv i klimapolitikken må man ta hensyn
til kostnader og realisme.
Disse medlemmer stiller seg samtidig
positive til at SFT bidrar til å kartlegge muligheter som
kan gi markedet mer informasjon om hvor kutt kan gjøres
og til hvilken kostnad. Disse medlemmer mener også det
er fornuftig om myndighetene legger til rette for, og til dels finansierer,
forskning og utvikling av teknologi som kan gjøre dagens
kostbare tiltak billigere i fremtiden.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at det er
et stort behov for teknologiutvikling og demonstrasjon for å kunne
realisere målene for fangst og lagring av CO2 i Norge. Flertallet viser
til at det så langt er lagt opp til to prosjekter for CO2-håndtering på gasskraftverk
i Norge; et totrinns opplegg i tilknytning til kraftvarmeverket
på Mongstad og et fangstanlegg tilknyttet Naturkrafts gasskraftverk
på Kårstø. Det er avdekket både
teknologiske og økonomiske utfordringer som må møtes.
Flertallet er enig om at arbeidet
med utslippsfri kraft intensiveres, og med bakgrunn i tekniske, økonomiske
og forsyningsmessige forhold skal kraft fra land/utslippsfri
kraft vurderes ved nye utbygginger og større utviklingsprosjekter.
I denne forbindelse har Oljedirektoratet, NVE, SFT og Petroleumstilsynet
nylig lagt fram en rapport med en gjennomgang av problemstillinger
knyttet til å forsyne petroleumsvirksomheten på sokkelen
med kraft fra land. Flertallet er enig om at elektrifisering
og klimatiltak i petroleumsnæringen vil bli omtalt i egnet
dokument fra Olje- og energidepartementet til Stortinget i 2008.
Flertallet er enig om at autodieselavgiften økes
med 10 øre pr liter, og at bensinavgiften økes
med 5 øre pr liter, i statsbudsjettet for 2009.
Flertallet viser til klimaavtalen,
hvor partiene er enige om at Norge skal gjenoppta drøftingene med
Sverige om grønne sertifikater. Dersom det ikke lykkes å komme
frem til et resultat om grønne sertifikater innen 1. juli
2008, er flertallet enig om at Regjeringen skal komme
tilbake til Stortinget med et forslag til omlegging av ordningen
for fornybar elektrisitet. Ordningen må innrettes slik
at den over tid legger til rette for økt utbygging av ny
fornybar kraft i Norge i samme størrelsesorden som en ordning
med grønne sertifikater ville gitt. Samtidig må ordningen
innrettes slik at den gir mest mulig ny kraftproduksjon igjen for
den offentlige støtten. Fram til grønt sertifikatmarked
er på plass vil investeringsstøtte til fornybar
kraft innenfor dagens notifiserte ordning styrkes gjennom å åpne
for høyere støttenivå for å utløse
nye prosjekter.
Flertallet ber Regjeringen om å legge
fram en bred vurdering av insentivene for økt miljøvennlig
utbygging av vannkraft og annen fornybar energi i Revidert nasjonalbudsjett 2008.
Flertallet er enig om at søknader
om konsesjon hos NVE innkommet før 5. oktober 2007 behandles
etter tidligere regelverk.
Flertallet er enig om at det
er en målsetting å øke energieffektiviteten
i el-nettet og kraftproduksjonen med 20 prosent innen 2020 gjennom
opprusting av el-nettet, effektivisering for å redusere
nettapet og utbedring og fornyelse av eksisterende vannkraftverk.
Mindre kraftverk må gis lettere tilgang til el-nettet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til det stadig økende behovet for energi både
nasjonalt og internasjonalt. Disse medlemmer mener
det fortsatt ligger et stort potensial for videre vannkraftutbygging
i Norge, og mener det er svært beklagelig at Regjeringen har
en negativ holdning til dette.
Disse medlemmer viser til NVEs
tall som sier at det er et potensial for 25 TWh bare innen småkraftutbygging,
i tillegg anslås et potensial i 10 TWh økt produksjon
ved oppgradering av eksisterende vannkraftanlegg, ved siden av at Regjeringen
blant annet har avslått 1,5 TWh ny kraft fra produksjon
i Vefsna. Disse medlemmer vil understreke at vannkraft
antagelig er den reneste kraften vi kan produsere, og at vi ved økt
produksjon også kan eksportere ren kraft til andre land.
I tillegg til økt satsing på vannkraftutbygging,
er disse medlemmer positive til økt kraftproduksjon
også fra andre kilder, både gjennom kjente og
mer umodne teknologier. Disse medlemmer vil trekke
frem thorium som en mulighet for Norge, selv om en eventuell kraftproduksjon
av dette må ses i et lengre tidsperspektiv. Disse
medlemmer er positive til det arbeidet som gjøres
for å utnytte solenergi, og mener at dette sammen med en
rekke andre fornybare energikilder, vil være svært
viktige bidrag i en verden som stadig trenger mer energi. Disse
medlemmer mener økt miljøvennlig energiproduksjon
er en nødvendig del av en bærekraftig klimapolitikk. Disse
medlemmer mener dette både vil hindre økt
import av kullkraft, man vil bedre forsyningssikkerheten og åpne
for mulighet til å eksportere miljøvennlig energi
gjennom kraftsystemet.
Disse medlemmer viser til at
en bedret kraftbalanse på fastlandet kan frigjøre
kraft til elektrifisering av norsk sokkel. Dette vil bidra til å redusere
de utslippene denne sektoren bidrar med. Disse medlemmer er
positive til å se nærmere på økt
elektrifisering av norsk sokkel, men understreker at dette må gjøres
på en forsvarlig måte. Det må tas hensyn
til feltenes forventede levetid, avstand fra land, kraftforbruk
og kostnader ved ombygging på plattformen.
Disse medlemmer mener bruk av
fellesskapets ressurser på et fullskala CO2-renseanlegg
på Kårstø basert på umoden og
uprøvd teknologi er uvettig bruk av midler. Disse
medlemmer støtter derimot CO2-prosjektet
på Mongstad, hvor man først skal bygge et pilotanlegg
for utprøving av teknologi, før man eventuelt
bygger fullskala.
Disse medlemmer vil understreke
at både petroleums- og energibransjen allerede bruker betydelige
midler på forskning og utvikling av nye teknologier. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av å gå i
dialog med bransjene når man ønsker å satse
på ytterligere FoU på disse områdene.
Disse medlemmer ser med uro på klimaforlikets
signaler rundt petroleumsforskning, hvor det kan tyde på at
fremtidig klimaforskning vil dreies fra å utvikle teknologi
som muliggjør økt olje/gassutvinning
over til teknologi som reduserer klimagassutslipp fra selve petroleumsvirksomheten. Disse
medlemmer mener sistnevnte er viktig i seg selv, men bør
komme som følge av økte bevilgninger til petroleumsforskningsformål,
ikke som en følge av at man vrir støtten bort
fra annen petroleumsrelatert forskning. Klimaforlikets fokus på at
forskningsinnsatsen i fremtiden skal innrettes mot fornybar energi
signaliserer en fortsatt svak satsing på petroleumsrelatert
forskning. Det mener disse medlemmer er beklagelig
i en tid hvor produksjonsraten faller på norsk sokkel.
Disse medlemmer ser positivt
på meldingens signal om økt innenlands bruk av
naturgass og at man vil bidra til utvikling av tilhørende
infrastruktur.
Disse medlemmer er fornøyd
med at Regjeringen reverserer eget forslag om skatteskjerping for
småkraftverk som har søkt konsesjon før
5. oktober 2007. Disse medlemmer vil likevel påpeke
at skatteøkningen vil gjelde for alle fremtidige småkraftprosjekter,
og således er en forverring av rammevilkårene
for utbygging av fornybar energi i Norge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig om at klimamålet
for transportsektoren er et viktig grunnlag for arbeidet med Nasjonal
transportplan. Flertallet fremhever kollektivbruk
og sykkel- og gangtrafikk, samt tiltak som reduserer utslipp fra
veitrafikk.
Flertallet er enig om å fortsette
styrkingen av jernbanen, spesielt i befolkningstette områder
og på strekninger med mye godstransport. På bakgrunn
av etterslepet i Nasjonal transportplan, NTP, skal veksten i jernbaneinvesteringene øke mer
enn veksten i veiinvesteringene i 2009. Flertallet er
enig om at for å oppnå dette skal bevilgningene
til investeringer i jernbanen økes med 250 mill. kroner
i statsbudsjettet for 2009.
Flertallet viser til at foreliggende
utredning om høyhastighetsbane er til behandling hos samferdselsmyndighetene,
og flertallet er enig om at dette skal omtales nærmere
i NTP 2010-2019.
Flertallet er enig om at Regjeringen
skal sette i gang arbeid for å utvikle gode verktøy
som vurderer klimaeffekter av ulike tiltak. I forbindelse med rulleringen
av Nasjonal transportplan 2010-2019 skal det så langt det
er mulig foreligge et karbonbudsjett knyttet opp til alle større
prosjekter som synliggjør effektene prosjektene og planen
som helhet vil ha på de nasjonale klimagassutslippene.
Flertallet er enig om at belønningsordningen for
bedre kollektivtransport og mindre bilbruk eller tilsvarende ordning,
skal styrkes. Flertallet er videre enig om at bevilgningen
til belønningsordningen for kollektivtrafikken dobles i statsbudsjettet
for 2009, forutsatt at det inngås bindende avtaler om lokale
og regionale tiltak for redusert biltrafikk. Byområder
som ønsker å utprøve veiprising, differensierte
bompengesatser eller andre trafikkregulerende tiltak, skal prioriteres.
Veiprising er et lokalt virkemiddel. Det vil derfor ikke innføres
veiprising uten lokal tilslutning.
Flertallet viser i den forbindelse
til at belønningsordningen skal premiere dokumenterte resultater,
det vil si en påvist vekst i andelen kollektivtransport
på bekostning av personbiltrafikken. I en fase hvor ordningen
utvides og styrkes vil det også være nødvendig å basere
tildeling på basis av planlagte og politisk vedtatte transporttiltak. Flertallet mener
at en forutsetning for tildeling av midler fra belønningsordningen
er at det iverksettes tiltak, eller nylig har blitt iverksatt tiltak,
som virker begrensende på personbiltrafikken. Det er en
lokal beslutning hvilke tiltak som iverksettes.
Flertallet er enig om at det
skal utredes hvordan man kan integrere bildelingsordninger i jernbanestasjoner
og øvrige kollektivknutepunkter.
Flertallet er enig om at arbeidet
med gang- og sykkelveier langs skoleveger og i befolkningstette
områder skal intensiveres.
Flertallet er enig om at det
skal utvikles sterkere og mer effektive virkemidler som vil bidra
til å redusere utslippene på transportområdet
utover de tiltak som allerede er satt i verk, og at det er behov
for bedre samordning på feltet.
Flertallet er videre enig om
at det i statsbudsjettet for 2009, som en del av Samferdselsdepartementets
egen organisasjon, opprettes et prøveprosjekt - Transnova
- i form av en egen budsjettstyrt bevilgning på 50 mill.
kroner. Bevilgningen skal videreføres i minst tre år
og vil deretter bli evaluert. Midlene til Transnova skal ikke brukes
på infrastrukturprosjekter, men eksempelvis til å øke
bruken av alternative drivstoff.
Flertallet er enig om at offentlige
virksomheter må ligge i front innen bruk av lavutslippskjøretøy
i egen virksomhet, og vil arbeide for at offentlige biler skal gå på CO2-fritt eller CO2-nøytralt
drivstoff innen 2020.
Flertallet er enig om å arbeide
videre med den grønne omleggingen av kjøretøyrelaterte
skatter/avgifter og annen regulering som påvirker
veitrafikken og fremmer lavutslipps- og nullutslippsalternativer.
Flertallet er enig om at hydrogenbiler
bør få slippe gratis gjennom bomringen og ha gratis
offentlig parkering, på lik linje med el-biler.
Flertallet mener at det videre
arbeidet med biodrivstoff bør vurderes på
bakgrunn av høringen av forslaget om at minimum to volumprosent
av årlig omsatt volum drivstoff til vegtrafikk skal bestå av
biodrivstoff, stigende til fem prosent i 2009. Forutsatt bærekraftig produksjon
og at annen generasjons biodrivstoff er kommersielt tilgjengelig,
vil det vurderes en ytterligere opptrapping av andelen biodrivstoff av årlig
omsatt volum til vegtrafikk.
Flertallet er enig om at Norge
skal samarbeide med blant annet EU, internasjonale organer og drivstoffbransjen
for å få på plass ordninger for å fremme
bærekraftig produksjon og import av biodrivstoff. Flertallet er
videre enig om at Regjeringen skal ta initiativ til en strategi
for økt FoU på annen generasjons biodrivstoff
og å gi offentlig støtte til utvalgte demonstrasjonsprosjekter.
Flertallet er enig om at det
skal være et mål at fra 2012 skal det gjennomsnittlige
utslippet fra nye personbiler være på under 120
g CO2/km. For å nå dette
målet må omleggingen av bilavgiftene i miljøvennlig
retning fortsette fra og med statsbudsjettet 2009.
Flertallet er enig om at Regjeringen
skal utrede om hele eller deler av transportsektoren bør omfattes
av et kvotesystem.
Flertallet viser til Regjeringens
maritime strategi som ble presentert 3. oktober 2007. I strategien
heter det at "Regjeringen vil bidra til at de norske maritime næringer
skal levere framtidens innovative og miljøvennlige løsninger". Flertallet er
enig om at i samarbeid med verftsnæringen og rederiene
bør staten arbeide for videre utvikling og utprøving
av gassdrevne skip, fartøy drevet med brenselceller og miljøvennlige
fiskefartøy.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet peker
på at et effektivt og sikkert transportnett over hele landet
for persontransport og godstransport også vil være
et energieffektivt og miljøvennlig transportnett. Disse
medlemmer understreker at det først og fremst er
statens oppgave å sørge for full statlig finansiering
av bygging, utvikling, drift og vedlikehold av veinettet og jernbanen. Disse
medlemmer understreker at staten har et særlig
ansvar for å finansiere og legge til rette for etablering
av trafikknutepunkt der flere transportformer møtes, og
at skatte- og avgiftsopplegg samt årlige budsjettdisposisjoner ikke
hindrer at de ulike transportsektorer kan utnytte egen konkurransekraft
innenfor et samlet nasjonalt transportnett.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
forslag om å opprette eget infrastrukturfond på 300
mrd. kroner der årlig avkastning skal brukes til investering
i nasjonal infrastruktur.
Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 8:22 (2007-2008) om opprettelse av eget statlig veiselskap for å kunne
finansiere investering i veier med statlige lån.
Disse medlemmer viser til SINTEF
rapport A07034 av februar 2007 som dokumenterer at bedre veier totalt
sett fører til mindre utsipp og er positivt for miljøet,
samt at manglende kapasitetsutvidelse i veisystemet ikke er et egnet
virkemiddel for å fremme lavere utslipp fra veisektoren.
Disse medlemmer understreker
at Fremskrittspartiet ønsker å forbedre og fornye
det eksisterende jernbanenettet i Norge med satsing på persontransport
i befolkningstette områder og godstransport over lange
avstander. Disse medlemmer viser til Jernbaneverkets
egen stamnettutredning som angir behov for 80-100 mrd. kroner i
perioden frem til 2040 for å få på plass
et godt vedlikeholdt jernbanenett med god kapasitet og hastigheter
inntil 200 km/t. Disse medlemmer viser til
Fremskrittspartiets forslag om å opprette eget infrastrukturfond
på 300 mrd. kroner der årlig avkastning skal brukes til
investering i nasjonal infrastruktur.
Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 8:27 (2007-2008) om å omgjøre Jernbaneverket
til et statlig selskap for å kunne finansiere investering i
jernbane med statlige lån.
Disse medlemmer mener det er
viktig at det utarbeides nasjonal statistikk som gir et korrekt og
sammenlignbart uttrykk for energibruk og utslipp av klimagasser
fra de ulike transportmidler.
Disse medlemmer viser til Innst.
S. nr. 7 (2007-2008) om Dokument nr. 8:92 (2006-2007) der det heter:
"Samferdselsstatistikk
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti peker
for øvrig på at norsk samferdselsstatistikk er
mangelfull og har lite sammenliknbar informasjon om hhv. energibruk
og utslipp i forhold til utført transport målt
i hhv. tonnkm og personkm.
Disse medlemmer ber Samferdselsdepartementet
i samarbeid med Finansdepartementet sørge for at det utarbeides
nasjonal statistikk for dette av et nøytralt og kompetent
nasjonalt organ.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
vil peke på at fordelen med et nøytralt organ
for statistikkutarbeiding vil være at ikke transportsektorene
og aktørene i de enkelte transportsektorer selv, gjennom
egenproduksjon og såkalte "miljøkalkulatorer",
feilinformerer om energibruk og utslipp av klimagasser. Disse medlemmer
peker på at det er naturlig at Statistisk sentralbyrå utfører
en slik oppgave. Disse medlemmer understreker at slik informasjon
er grunnleggende viktig for å gi et riktig grunnlag for
prioritering og beslutninger innenfor samferdselssektoren."
Disse medlemmer viser også til
samferdselsministerens svar angående samferdselsstatistikk
under Stortingets behandling av Innst. S. nr. 7 (2007-2008):
"I innlegget mitt gav eg vel eit svar på det
som representanten no etterlyser, for eg merka meg at opposisjonspartia
i innstillinga er opptekne av statistikk, m.a. energibruk
og utslepp ved transport.
Eg er samd i at det er viktig
med gode statistikkar. SSB lagar mange gode statistikkar, nokre av
dei på oppdrag frå vårt departement.
Og som eg sa i innlegget mitt, vil eg kome opposisjonen i møte
på dette området og sjå på kva
me kan gjere med dette når det gjeld bestillingar frå SSB som òg
tek opp i seg det som opposisjonen ber om på dette området.
Me er alle opptekne av å ha korrekte statistikkar, og eg
vil på ingen måte unngå å kome
i møte eit krav som vil gjere at me får ein diskusjon
som byggjer på dei rette kriteria."
Disse medlemmer viser til sine merknader i Budsjett-innst.
S. nr. 13 (2007-2008):
"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at belønningsordningen for bedre kollektivtrafikk og mindre
bilbruk i storbyene er for ensidig fokusert på restriksjoner
og ekstra avgifter på biltrafikken. Disse medlemmer legger
til grunn at bilistene ikke velger å stå i endeløse
køer uten grunn, men at dette skyldes manglende kvalitet,
frekvens og tilgjengelighet til kollektive transportmidler.
Disse
medlemmer tar avstand fra ytterligere restriksjoner og avgifter
på reisende som forsøker å ivareta sine
reisebehov på beste måte innenfor tilgjengelig
tilbud, og ønsker derfor denne posten erstattet av et tilskudd
til kollektivtransport som fordeles uten at det avkreves restriksjoner og
pålegges avgifter på innbyggerne. Det vises til
Fremskrittspartiets alternative budsjett, hvor dette fremkommer.
En
stimulering til bedre framkommelighet, miljø og helse i
storbyene kan alternativt oppnås ved å benytte økte
midler til nødvendig vedlikehold og investering i nye veier
rundt de største byområdene, samt reduksjon i
bileiernes ekstra høye belastning med skatter og avgifter
slik at en raskere fornyelse til en mer miljøvennlig bilpark kan
finne sted.
Disse medlemmer viser til at en økt
utbygging av veinettet rundt byer og tettbebygde strøk
også vil medføre store positive effekter for kollektivtrafikken,
og disse midlene kan derfor reduseres noe."
Disse medlemmer er uenig en klimapolitikk hovedsakelig
basert på ytterligere skatter, avgifter og offentlige inngrep,
særlig innen transportsektoren. Disse medlemmer understreker
igjen at investering i et moderne, effektivt og sikkert transportnett
også vil gi god energieffekt og god miljøeffekt.
Disse medlemmer viser til Dokument nr. 8:97 (2006-2007) der det
pekes på følgende tiltak innenfor samferdsel:
Bygge moderne, effektive,
sikre og miljøvennlige veier
Effektivisere og optimalisere dagens jernbanenett
Flytte langtransportert gods fra vei til
bane og kjøl
Stimulere til et mer effektivt kollektivtilbud
i befolkningstette strøk
Satse på innfartsparkeringsplasser
rundt byer
Bygging av modale knutepunktterminaler
i samferdselsmessig infrastruktur der flere transportformer knyttes
direkte sammen
Økt bruk av gass til skip og samferdsel
Disse medlemmer understreker
at offentlig virksomhet må ligge i front når det
gjelder bruk av transportløsninger som er energi- og miljøeffektive.
Disse medlemmer tar avstand fra
en utvikling mot økte skatter og avgifter, restriksjoner
og reguleringer som kun har symbolverdi og som påfører
ekstra ulemper for den enkelte og for næringslivet, med
"miljøtiltak" som alibi. Økte skatter på transport
og mobilitet i form av veiprising, køskatter, skatt på parkering
og tilsvarende øker landets kostnadsnivå og hindrer sunn økonomisk
vekst og utvikling.
Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 8:97 (2006-2007) Om Kyoto-tiltak med vekt på kostnadseffektivitet
og nytte for miljøet. Disse medlemmer peker spesielt på at
følgende tiltak anbefales:
Lavere bilavgifter
som stimulerer til raskere utskifting av bilparken
Redusere avgift på hybridbiler
og lignende
Høyere vrakpant
Skatte-/avgiftslettelser som stimulerer
til bruk av alternativt drivstoff
Disse medlemmer advarer mot en
videre opptrapping av satsing på biodrivstoff før
nasjonale og globale konsekvenser av produksjon av biomasse er bedre
avklart. Disse medlemmer viser bl.a. til at det er
fremkommet kritiske syn på at slik produksjon kan gi økt
avskogning og redusert produksjon av matvarer. Disse medlemmer mener
det er viktig å sikre at biodrivstoff har et positivt CO2-regnskap og er kostnadseffektivt. Regjeringens
fremdrift tar ikke tilstrekkelig med slike hensyn.
Disse medlemmer mener tiltakskostnadene pr
tonn CO2-redusert foreløpig
er for høye i forhold til andre tiltak.
Disse medlemmer peker også på at
de driftsmessige konsekvenser på kjøretøy
ved bruk av biodrivstoff også bør avklares bedre.
Disse medlemmer peker på at
det foregår et omfattende arbeid hos bilprodusentene for å gjøre
alle biler mer energieffektive og derved også redusere
utslipp av ulike klimagasser. Disse medlemmer peker
på at staten bør bruke skatte- og avgiftssystemet
aktivt for å motivere til en omfattende fornyelse av bilparken
i Norge og peker på dette som et svært nyttig
tiltak for å redusere utslippet av klimagasser innenfor
veibasert transport.
Disse medlemmer understreker
at et norsk kvotesystem bør integreres med EUs kvotesystem
slik at ikke norske innbyggere og norsk næringsliv gjennom
tiltak innenfor transportsektoren påføres norske
særskatter, særavgifter eller særlige
offentlige inngrep basert på ensidige norske klimabegrunnede
miljøtiltak.
Disse medlemmer mener at den
maritime næring trenger stabilitet og langsiktighet i sine rammebetingelser. Disse
medlemmer mener i denne forbindelse at Regjeringens innkreving
av 14 mrd. kroner fra næringen i forbindelse med innføring
av ny rederiskattemodell, som svekker rederienes konkurransekraft
og deres muligheter til å investere i ny teknologi og nye
skip, både er svært uheldig og er grunnlovsstridig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at det er viktig å ikke pålegge nye
særnorske tiltak, som medfører nye byrder for
forbruker i form av nye subsidier og økte matvarepriser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, anser det som viktig
at Norge arbeider for å utvide det europeiske kvotesystemet.
Aktuelle sektorer er bl.a. metallindustri, kjemisk industri og transportsektoren.
Flertallet er enig om at Regjeringen,
i dialog med industrien, i løpet av 2008 skal vurdere virkemidler,
herunder kvoteplikt og frivillige avtaler, for den delen av industrien
som ikke er underlagt CO2-avgift eller
obligatorisk kvoteplikt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av at norsk industri ikke pålegges strengere miljøkrav
enn sine konkurrenter i andre land, da disse medlemmer er bekymret
for at dette kan føre til nedleggelse og utflagging av
bedrifter til andre land. Disse medlemmer viser til
sine merknader om klimakvoteloven i denne innstilling.
Disse medlemmer mener at allerede
etablerte norske særordninger som svekker norsk konkurranseevne
for norsk industri, fiskeri eller skipsfart, bør avvikles.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig om en betydelig økt
aktivitet innen utvikling av energieffektive bygg. Partene legger
til grunn at en del av økningen i Energifondet går
til å styrke Enovas program for "Bygg, bolig og anlegg", slik
at det gis større muligheter til å utvikle og
ta i bruk nye effektive byggemetoder og materialer. I dag dekker
programmet både eksisterende og nye næringsbygg,
boliger og anleggsprosjekter. Styrkingen av satsingen vil innebære
at det nå gis muligheter for å utvide programmet
og oppnå flere konkrete resultater og varige markedsendringer
på bygg- og anleggssiden.
Flertallet er enig om at vilkårene
for utbygging av fjernvarme må styrkes.
Flertallet anser det som viktig
med økt innsats på tiltak for å erstatte
oljefyring med fornybar energi. Støtte til investeringer
i varmeproduksjon basert på bioenergi, avfall eller varmepumper
er dekket av Enovas programmer innen varme og foredling av brensel.
Enovas programmer rettet inn mot industrisektoren bidrar også til redusert
bruk av olje eller omlegging til fornybar energi.
Flertallet legger til grunn at
de økte rammene i Energifondet bidrar til en betydelig økt
aktivitet og betydelig økte resultater innen konvertering av
oljefyring og omlegging til fornybar energi. Som varslet i klimameldingen,
viser flertallet til at Regjeringen vurderer å innføre
forbud mot å erstatte gamle oljekjeler med nye i bestående bygg.
Flertallet er enig om at det
innen utgangen av 2008 lages en handlingsplan for overgang fra fossile
energikilder til fornybare energikilder til oppvarming.
Flertallet er enig om at det
skal sikres målrettet og koordinert virkemiddelbruk for økt
utbygging av bioenergi med inntil 14 TWh innen 2020.
Flertallet er enig om at det
skal etableres en støtteordning til konvertering av oljekjeler
til fornybar varme i regi av Enova. Videre er flertallet enig å om å vurdere å innføre
forbud mot å erstatte gamle oljekjeler med nye i bestående bygg,
og å innføre forbud med hjemmel i plan- og bygningsloven
mot installering av oljekjel i nye bygninger. Loven skal etter planen
tre i kraft 1. januar 2009. Flertallet er også enig
om at det skal arbeides videre med å sikre at det ikke legges
om fra olje til strøm ved utskifting av oljekjel i bestående
bygg.
Flertallet anser det som viktig
at det er fastslått at energikravene i Teknisk forskrift
skal revideres langt oftere enn det som hittil har vært vanlig,
minimum hvert femte år.
Flertallet er enig om at erfaringene
med passivhus skal følges opp, og at det skal vurderes å innføre
krav om passiv husstandard for alle nybygg innen 2020.
Flertallet er enig om at satsingen
på det nylig etablerte lavenergiprogrammet trappes opp.
Det settes av tilstrekkelige midler til kompetanseoppbygging i næringen,
gjennomføring av forbildeprosjekter og forskning og utvikling
på stadig mer energi- og miljøvennlige byggevarer og
byggeløsninger.
Flertallet anser ikke dagens
system med egenkontroll i byggesaker som tilfredsstillende, og det
er derfor enighet om at det skal innføres nye og strengere
regler om kontroll og tilsyn i byggesaker i forbindelse med ny plan-
og bygningslov. Kontrollen skal være obligatorisk og uavhengig. Det
kan også gis forskrifter om hvilke områder det
kan føres uavhengig kontroll og tilsyn på. Flertallet mener
at nye energikrav vil være et viktig område for
skjerpet kontroll med byggetiltaket og økt tilsynsvirksomhet
fra kommunens side.
Flertallet er enig om at det
skal være gode støtteordninger gjennom Husbanken
og Enova for enøk-tiltak i bedrifter og husholdninger.
Flertallet er enig om at offentlige
nybygg, så langt det er praktisk mulig, må overgå de
til enhver tid gjeldende energikrav.
Flertallet er enig om å innføre
krav om fleksible energisystemer i alle nye offentlige bygg og ved
hovedombygging av offentlige bygg på over 500 kvm.
Flertallet er enig om å forberede
forbud mot oljefyring som grunnlast i offentlige bygg og næringsbygg
over 500 kvm når man erstatter gamle oljekjeler eller i
forbindelse med hovedombygginger som berører varmeanlegg,
fra 2009. Det tas endelig stilling til spørsmålet
i forbindelse med statsbudsjettet for 2009.
Flertallet er enig om at det
skal arbeides videre med en ordning med tilbud om energisjekk
av boligbygg for å bidra til å realisere enkle
og effektive sparetiltak innen 2009.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
energieffektivisering i bygg er god energi- og miljøpolitikk.
Disse medlemmer mener det vil være fornuftig å se
på nye ordninger som vil fremme dette, som for eksempel
bedre avskrivningssatser for energi- og miljøtiltak i nybygg.
I dag avskrives tekniske installasjoner ofte over lengre tid enn
varens levetid. Ved å redusere dette til for eksempel fem år,
stimulerer man til bedre energieffektivitet i næringsbygg.
Disse medlemmer mener man også i
private husholdninger har et potensial, og mener installering av
alternative energikilder i boliger både vil kunne bidra
til å redusere kraftbehovet, samt skape et mer fleksibelt
opplegg for forbrukerne. Disse medlemmer mener man
kan stimulere til dette for eksempel gjennom en halvering av merverdiavgiften
på investeringer i alle miljøvennlige oppvarmingskilder
i husholdningen. Disse medlemmer vil understreke
at det vil gi langt bedre effekt enn en smal støtteordning
til pelletskaminer og varmepumper. Disse medlemmer mener
dette over tid både vil redusere kraftbehovet og gi et
mer fleksibelt energisystem, som ikke er så sårbart
for svingninger i kraftproduksjonen. Disse medlemmer mener også det
kan være fornuftig å stimulere til utbygging av
lavenergihus, både økonomisk og ved signaler om
mer fleksible krav for tilkobling til fjernvarme i noen områder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig om at det
skal stilles konkrete krav til energibruk og energiforsyning i offentlige
byggeprosjekter. Kravene bør så langt det er praktisk
mulig være strengere enn minimumskravene i teknisk forskrift.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig at offentlig sektor går foran som gode eksempler.
Det offentlige bør legge både miljømessige
og økonomiske hensyn til grunn, når det gjøres
innkjøp, foretas nyinvesteringer og nybygging. Disse
medlemmer vil samtidig advare mot direkte eller indirekte
press overfor norske kommuner til å gjennomføre
CO2-reduserende tiltak med kostnader
langt over CO2-kvotepris.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
St.meld. nr. 34 (2006-2007) - norsk klimapolitikk - vedlegges protokollen.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 14. februar 2008
Gunnar Kvassheim |
Inga Marte Thorkildsen |
leder |
ordfører |