Regjeringen har høye ambisjoner for forvaltningen
av Statens pensjonsfond. Målet er at Statens pensjonsfond skal være
verdens best forvaltede fond. Det innebærer at en skal sikte mot
beste praksis i internasjonal kapitalforvaltning i arbeidet med
fondet. Samtidig vil hva som er en god investeringsstrategi avhenge
av fondets særpreg, formålet med investeringene, eierens holdning til
risiko og hvilke oppfatninger en har av hvordan finansmarkedene
fungerer.
Statens pensjonsfond er et instrument for generell
statlig sparing, og er i motsetning til tradisjonelle pensjonsfond
ikke øremerket til særskilte forpliktelser, jf. avsnitt 1.1. Med
utsikter til fortsatt store petroleumsinntekter og en ansvarlig
finanspolitikk der en begrenser fondets utgifter til forventet realavkastning
av Statens pensjonsfond – Utland på lang sikt, vil fondet ha en
svært lang investeringshorisont. Videre er kapitalen i fondet basert
på løpende inntekter fra petroleumsvirksomheten, og staten foretar
ikke låneopptak for å tilføre fondet kapital. Fondet står også i
liten grad overfor kortsiktige likviditetskrav. I utgangspunktet
vil fondet derfor ha en høyere risikobærende evne enn andre fond
det er naturlig å sammenlikne seg med.
Det er bred politisk oppslutning om at fondet skal
forvaltes med sikte på å oppnå høyest mulig avkastning innenfor
moderat risiko, slik at også framtidige generasjoner kan få mest
mulig nytte av formuen. Statens pensjonsfond skal derfor ha bred
risikospredning og en klar finansiell målsetting. Den brede politiske
oppslutningen om investeringsstrategien i fondet gir en demokratisk
forankring og er et viktig bidrag til at en faktisk kan holde fast
ved investeringsstrategien over tid.
Målsettingen om at fondet er en finansiell investor
gjelder både for Statens pensjonsfond – Utland og Statens pensjonsfond
– Norge. Investeringsuniverset for utenlandsdelen av fondet er vesentlig
videre enn for Pensjonsfondet – Norge, som i hovedsak er plassert
i det norske verdipapirmarkedet. At Folketrygdfondet som forvalter
av fondets midler er en stor aktør i et relativt lite kapitalmarked,
kan legge enkelte begrensninger på muligheten for store skift i porteføljens
sammensetning over kort tid.
Investeringsstrategien for Statens pensjonsfond utvikles
med sikte på å gjøre samlet avkastning av fondets midler størst
mulig, hensyn tatt til politiske myndigheters holdning til risiko
(bl.a. markedsrisiko og operasjonell risiko), eventuelle beskrankninger
som følger av fondets størrelse og særpreg, beskrankninger som følger
av fondets etiske retningslinjer, og grunnleggende styringsprinsipper.
En robust investeringsstrategi må bygge på grunnleggende
holdninger og antakelser om hvordan finansmarkedene fungerer. Teorien
om effisiente finansmarkeder var allment akseptert på 1970-tallet.
Her ble det lagt til grunn at ny informasjon reflekteres raskt i
prisene på finansielle aktiva og at prisene gjennomgående er "riktige".
Siden har teorien blitt utfordret gjennom studier av historisk avkastning
som har avdekket avvik fra effisiens. Om slike funn kan utnyttes
til å forutse markedsbevegelser i framtiden slik at en kan oppnå
en høyere risikojustert avkastning enn ellers, er imidlertid fortsatt
usikkert.
Den type endringer i fondets investeringsstrategi som
legges fram for Stortinget, er underlagt en lang beslutningsprosess
som sikrer en robust strategi. Fondets størrelse setter også begrensninger
for hvor raskt en kan gjennomføre store skift i fondets sammensetning
uten at markedspåvirkning påfører fondet store transaksjonskostnader.
Endringer i fondets overordnede investeringsstrategi vil derfor
ikke være basert på en forventning om at en på forhånd vil kunne identifisere
tidspunkter der markeder eller segmenter i ettertid framstår som
"billige" eller "dyre". Muligheten for at det kan eksistere strategier
som gir lønnsomme avvik fra referanseporteføljen er samtidig konsistent
med at det er lagt til rette for en viss grad av aktiv forvaltning i
Norges Bank og Folketrygdfondet. Aktiv forvaltning vil i sin natur
ha som utgangspunkt at det eksisterer feilprising og at en gjennom
god forvaltning kan skape høyere avkastning enn markedsavkastningen.
Videre er det i tråd med allment akseptert teori og
praksis at det kan forventes en høyere gjennomsnittlig avkastning
på aksjer enn på plasseringer i rentebærende instrumenter fordi
risikoen i aksjer er høyere. Størrelsen på denne meravkastningen
er imidlertid usikker.
Dersom avkastningen mellom ulike markeder og markedssegmenter
ikke beveger seg i takt, kan en ved å spre investeringene på flere
markeder og markedssegmenter få et bedre bytteforhold mellom avkastning
og risiko enn ellers. Dette er bakgrunnen for at referanseporteføljen
for Statens pensjonsfond er spredt på et bredt utvalg av geografiske
regioner, land, sektorer og selskaper.
Erfaring viser at valg og styring av forvalter
er av større betydning dersom deler av investeringene foretas i
mindre likvide markeder, der det ikke er lett å omsette verdipapirer
uten å påvirke prisene. Normalt vil en investor relativt enkelt kunne
oppnå markedsavkastning i likvide markeder, mens resultatene i forvaltningen
i lite likvide markeder i vesentlig større grad vil avhenge av forvalters
dyktighet. Når deler av Pensjonsfondets plasseringer flyttes fra
likvide til mindre likvide markeder, vil kvalitet på styringssystemer
og utforming av insentiver, for eksempel knyttet til honorarer,
derfor måtte tillegges større vekt.
Statens pensjonsfond er i hovedsak investert
i børsnoterte aksjer og obligasjoner med høy kredittkvalitet. Aksjeinvesteringer
representerer eierandeler i produksjon av varer og tjenester, og verdien
av investeringene vil derfor bl.a. reflektere forventninger om bedriftenes
framtidige overskudd. Obligasjonsinvesteringer er investeringer
i omsettbare lån som utsteder på et gitt tidspunkt skal innløse
sammen med en på forhånd fastsatt rente.
Finansdepartementet har fastsatt en langsiktig investeringsstrategi
som medfører at andelen som skal investeres i ulike aktivaklasser
og geografiske regioner, kan fastsettes etter vurderinger av forventet
avkastning og risiko på lang sikt. Investeringsstrategien bygger
på at bidrag til risikospredning i investeringene bedrer den risikojusterte
avkastningen. Det er derfor lagt vekt på en bred representasjon
av verdens aksje- og obligasjonsmarkeder i den referanseporteføljen
Finansdepartementet har fastsatt for Statens pensjonsfond, jf. figur
1.8. Indeksene som fondets referanseportefølje består av inneholder
representative utvalg av verdipapirer, og utviklingen i disse reflekterer
i stor grad markedsutviklingen i landene. Referanseindeksen for aksjer
i Statens pensjonsfond – Utland inneholder knapt 7 000 selskaper
fordelt på 27 land, mens referanseindeksen for obligasjoner inneholder vel
9 800 obligasjoner fordelt på valutaene til 21 land.
Det følger av Finansdepartementets retningslinjer
at Norges Bank og Folketrygdfondet har anledning til å investere
i flere verdipapirer og instrumenter enn de som inngår i fondets
referanseportefølje. Samtidig er det fastsatt en øvre grense for
tillatt risikoavvik i den aktive forvaltningen. Ved å foreta investeringer
i verdipapirer og instrumenter som ikke omfattes av referanseporteføljen,
og ved å investere andre andeler av fondet i enkelte verdipapirer
enn det som følger av referanseporteføljen, trekker Norges Bank
og Folketrygdfondet veksler på rammen for risikoavvik for å oppnå
en meravkastning.
Beregninger i meldingens kapittel 2 viser at
90–95 pst. av avkastningen av Statens pensjonsfond – Utland har
vært bestemt av de valg Finansdepartementet har gjort ved sammensetningen
av referanseporteføljen, mens de resterende 5–10 pst. er bestemt
av de investeringsvalg Norges Bank har foretatt innenfor de retningslinjene som
departementet har fastsatt. Disse beregningene viser videre at rundt
99 pst. av svingningene i Statens pensjonsfond – Utlands avkastning
kan tilskrives valget av referanseportefølje, slik at Norges Banks
investeringsbeslutninger nesten ikke har bidratt til å øke samlet
risiko i fondet.
Statens pensjonsfond – Utland har vokst raskt siden
fondet første gang ble tilført midler i 1996. I løpet av de siste
ti årene har fondet vokst til å bli et av verdens største fond.
Basert på framskrivinger i Nasjonalbudsjettet 2008 er det anslått
at markedsverdien vil nesten dobles fram til inngangen til 2012,
til om lag 3 500 mrd. kroner. Fondskapitalen har blitt vesentlig
større enn det en så for seg i årene etter at de første fondsavsetningene
ble gjort.
Det har vært en gradvis utvikling av investeringsstrategien
til Statens pensjonsfond – Utland. Fondet har investert i aksjer
fra 1998. I 2000 ble framvoksende markeder inkludert i referanseporteføljen
for aksjer, mens referanseporteføljen for obligasjoner ble utvidet
i 2002 med ikke-statsgaranterte obligasjoner (dvs. kredittobligasjoner
og obligasjoner med pantesikkerhet i fast eiendom). I 2004 ble det
etablert nye etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond – Utland.
I 2006 ble investeringsuniverset ytterligere utvidet. Etter Stortingets
behandling av St.meld. nr. 24 (2006–2007) ble det besluttet å inkludere
segmentet for små selskaper i referanseporteføljen for aksjer og
å øke aksjeandelen i referanseporteføljen fra 40 pst. til 60 pst.
Investeringsstrategien til Statens pensjonsfond
– Utland gjenspeiler at mange viktige strategiske valg allerede
er foretatt, bl.a. når det gjelder fordelingen mellom aksjer og
rentebærende instrumenter, bredden i aksje- og renteporteføljene og
risikorammen for aktiv forvaltning. Disse beslutningene har etablert
et nivå på markedsrisikoen i fondet. Framover vil departementets arbeid
med videreutvikling av investeringsstrategien ta utgangspunkt i
hvordan en kan oppnå en ytterligere forbedring av bytteforholdet
mellom avkastning og risiko ved å spre investeringene ytterligere
og å utnytte fondets særpreg bedre uten vesentlige endringer i det
samlede risikonivået. Investeringsstrategien til Statens pensjonsfond
– Utland vil i tråd med dette videreutvikles gjennom flere og mindre
beslutninger. Noen av disse beslutningene vil være av mer teknisk
og operasjonell karakter, slik som spørsmålet om innfasing av økt
aksjeandel, utforming og etablering av styringssystemer for nye
aktivaklasser (for eksempel eiendom) mv. Andre beslutninger vil
kunne innebære mindre justeringer i investeringsstrategien, slik
som adgang til å investere i planlagt noterte aksjer (se nedenfor),
men uten at dette endrer vesentlig på fondets samlede risikonivå
eller kommer i konflikt med fondets etiske retningslinjer. Etter
departementets vurdering vil denne typen beslutninger ligge innenfor
de overordnede rammer for forvaltningen av fondet som er forankret gjennom
stortingsbehandling. I tråd med tidligere praksis vil Stortinget
bli holdt orientert om mindre endringer i retningslinjene gjennom
rapportering i de årlige meldingene om fondets virksomhet, eventuelt
også i nasjonalbudsjettene. Beslutninger om endringer i investeringsstrategien
av større omfang, og som forventes å ha vesentlig betydning for
fondets risiko, vil bli lagt fram for Stortinget før eventuelle
endringer blir iverksatt.
Kildene til avkastning av Statens pensjonsfond
– Utland har fram til nå særlig knyttet seg til at en gjennom å
eie aksjer og obligasjoner har kunnet høste avkastning ved å ta
markedsrisiko i relativt likvide markeder. Videre er fondets referanseportefølje
gradvis blitt utvidet og mer diversifisert samtidig som investeringsuniverset
er utvidet og det er gitt større frihetsgrader i den aktive forvaltningen.
I forvaltningen av fondet er det med unntak av 2007 oppnådd meravkastning
gjennom aktiv forvaltning i alle år siden 1998, og med et begrenset
bidrag til fondets samlede risiko.
Det er naturlig at arbeidet med investeringsstrategi
framover innrettes mot å utvikle en strategi som best mulig utnytter
fondets særpreg. Naturlige former for videreutvikling av investeringsstrategien
kan være:
ytterligere risikospredning,
for eksempel ved å inkludere flere land eller aktivaklasser i fondets referanseportefølje.
Det vises i denne sammenheng til at det i denne meldingen legges
opp til å inkludere nye framvoksende markeder i fondets referanseportefølje
for aksjer.
å vurdere investeringer som drar fordel
av fondets størrelse, kredittverdighet, langsiktighet, og evne til
å holde mindre omsettelige eiendeler. Det er særlig naturlig å vurdere
endringer i strategien som kan gi en kompensasjon i form av noe høyere
forventet avkastning i bytte mot redusert omsettelighet (likviditet).
Investeringer i unotert eiendom, slik det legges opp til i denne
meldingen, kan være et eksempel på en tilpasning av strategien som
både gir bedre risikospredning og mulighet til å høste likviditetspremier
over tid.
Sammenlikninger av investeringene i Statens pensjonsfond
med andre fond internasjonalt viser at disse fondene har en lavere
andel nominelle obligasjoner og at deler av kapitalen investeres
i alternative aktivaklasser som eiendom, unoterte aksjer mv. En
videreutvikling av investeringsstrategien i Statens pensjonsfond
i tråd med det som er skissert ovenfor, vil kunne gi en aktivallokering
som er mer lik sammensetningen av disse andre fondene.
En forutsetning for arbeidet med å videreutvikle strategien
vil være behovet for betryggende rammer for annen type risiko enn
markedsrisiko, som operasjonell risiko. Med operasjonell risiko menes
her risikoen for økonomiske tap eller tap av omdømme som følge av
svikt i interne prosesser, menneskelige feil, systemfeil eller andre tap
som skyldes eksterne forhold som ikke er en konsekvens av markedsrisikoen
i porteføljen. Et annet krav vil være behovet for rammer for aktiv forvaltning
der det stimuleres til ønsket risikotaking hos den operative forvalteren.
Oppfølgingen av den operative forvaltningen skal, som i dag, bidra
til at interessene til forvaltere og andre motparter er sammenfallende
med formålet med fondets overordnede investeringsstrategi. Det er også
en forutsetning at de etiske retningslinjene skal følges.
I denne meldingen legges det opp til endringer
i investeringsstrategien for Statens pensjonsfond – Utland knyttet
til eiendomsinvesteringer, framvoksende markeder og eierandelsbegrensningen.
Nedenfor gis en kort omtale av endringene, som er nærmere begrunnet
i kapittel 3 i meldingen.
Eiendomsinvesteringer gir eierinteresser i tomter,
bygninger eller deler av bygninger. Investeringer i fast eiendom
inkluderer for eksempel kontorbygg, kjøpesentre, industribygg og boligkomplekser.
Det er to måter å investere i eiendom på. Direkte investeringer
innebærer at investor kjøper eiendom uten mellomledd, mens indirekte
investeringer innebærer at investor kjøper en andel i et fond eller
aksjer i eiendomsselskap som igjen investerer direkte i et sett
av eiendommer. En indirekte investering kan også være organisert
gjennom felles kontrollert virksomhet ("joint-venture").
Historiske avkastningstall for eiendomsmarkedet
er av dårligere kvalitet enn for aksje- og obligasjonsmarkedet.
Resultatene fra slike analyser bør derfor tolkes med varsomhet.
Tilgjengelige historiske data viser at avkastning av eiendomsinvesteringer
har vært noe høyere enn for obligasjoner, men lavere enn for aksjer.
Historiske data viser videre at risikoen knyttet til eiendomsinvesteringer
ligger mellom risikonivået for aksje- og obligasjonsinvesteringer.
Kostnader knyttet til forvaltning av en eiendomsportefølje er høyere
enn i både aksjer og obligasjoner. Merkostnaden knyttet til eiendomsinvesteringer
vurderes likevel som mindre enn de positive effektene slike investeringer
forventes å ha for et fonds avkastning og risiko. Disse positive
effektene henger sammen med hvordan avkastningen i eiendom samvarierer
med avkastningen i aksje- og obligasjonsmarkedet. Basert på tilgjengelige data
er det godt belegg for å hevde at samvariasjonen mellom avkastningen
på eiendom og henholdsvis aksjer og obligasjoner er begrenset, særlig
på kort og mellomlang sikt. Eiendomsinvesteringer vil derfor kunne
bidra til bedre spredning av risikoen i fondet.
Basert på tilrådingene fra Norges Bank, Strategirådet
og egne analyser legger Regjeringen opp til at inntil 5 pst. av
kapitalen i Statens pensjonsfond – Utland investeres i fast eiendom.
Investeringene i eiendom motsvares av en reduksjon av andelen obligasjonsinvesteringer.
Denne endringen forventes å kunne bidra til å bedre fondets samlede
avkastnings- og risikoprofil gjennom en bedre spredning av fondets
risiko, avkastningsbidrag som følge av illikviditet i unoterte eiendomsinvesteringer
og aktiv forvaltning.
Virkningen av denne endringen på fondets samlede
risiko og avkastning vil avhenge av hvordan eiendomsinvesteringene
gjennomføres. Observasjoner av faktiske investeringer i andre store fond
internasjonalt viser at porteføljene består dels av investeringer
i eksisterende bygg med relativt forutsigbare konstantstrømmer og
dels av investeringer i utviklingsprosjekter med mindre forutsigbare
utfall. I begge tilfeller vil avkastningen dels reflektere utviklingen
i det underliggende eiendomsmarkedet og dels dyktighet i aktiv forvaltning.
En annen observasjon er at investeringene er lagt opp som egenkapitalinnskudd
i belånte eiendommer. Dette gjør risikoegenskapene til investeringen
mer sammenliknbare med aksjeinvesteringer. En portefølje av belånte
eiendommer, for eksempel gjennom unoterte fondsinvesteringer, vil
kunne gi et større bidrag til forventet avkastning i fondet enn
en portefølje av eiendommer uten belåning. Samtidig vil porteføljen
av belånte eiendommer også gi et noe større bidrag til fondets samlede
risiko. Med en andel i eiendom på 5 pst. og begrenset samvariasjon
med aksjer og obligasjoner, vil økningen av fondets samlede risiko
likevel være begrenset, selv med en viss belåning av eiendommene
i porteføljen.
Det vil ta mange år å bygge opp en eiendomsportefølje.
Selv en andel på 5 pst. av fondet vil innebære en stor investering
sett i forhold til markedets størrelse og likviditet. Hensynet til både
avkastning og transaksjonskostnader taler derfor for at porteføljen
bygges opp over mange år. Samtidig vil en gradvis oppbygging redusere risikoen
for å gå inn i markedet på et tidspunkt som senere viser seg å være
ugunstig. Det skal bygges opp spesialisert kompetanse for forvaltningen
av eiendom, og det vil ta tid å etablere styringssystemer mv.
Hoveddelen av investeringene forventes å skje gjennom
unoterte instrumenter. Det skaper utfordringer knyttet bl.a. til
måling av avkastning og risiko. Før de planlagte investeringene
i fast eiendom kan starte opp, må det finnes løsninger på flere
styringsmessige utfordringer. Departementet skal nå definere et
investeringsmandat som spesifiserer avkastningskrav, risikorammer og
rapporteringskrav. En vil legge vekt på å finne løsninger som gir
riktige insentiver til forvalter, både når det gjelder avkastning,
risiko og kostnader knyttet til forvaltningen av eiendom. Regjeringen
legger opp til at det kan bli aktuelt å begynne oppbyggingen av
en eiendomsportefølje i løpet av 2008 dersom det er funnet tilfredsstillende
løsninger på disse forholdene. Regjeringen vil holde Stortinget
orientert om framdriften i dette arbeidet gjennom rapportering i
nasjonalbudsjettene og de årlige meldingene om forvaltningen av
Statens pensjonsfond.
Fondets etiske retningslinjer vil gjelde også
for investeringer i nye aktivaklasser som eiendom. Basert på en
tilråding fra Etikkrådet og egne vurderinger har departementet kommet
til at utleie av eiendom til selskaper som er utelukket på bakgrunn
av de etiske retningslinjene, normalt ikke vil kvalifisere for uttrekk
fra fondet. Utelukkelse må således vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.
Utforming og drift av bygninger har stor innvirkning
på miljøet, og anslag viser at årlige CO2-utslipp
fra bygningssektoren utgjør om lag 25 pst. av verdens samlede utslipp.
Regjeringen legger opp til at det i mandatet for eiendomsinvesteringer
stilles krav om at forvalter skal delta aktivt i det arbeidet som
foregår internasjonalt med å utvikle særlige miljøhensyn.
Regjeringen vil i retningslinjene for investeringer
i eiendom legge begrensninger på hvor unoterte eiendomsfond og -selskaper
som Statens pensjonsfond – Utland investerer i kan være etablert.
Fond og selskaper må være etablert i land som enten er OECD-land,
eller som Norge har skatteavtaler eller andre avtaler med som gir tilstrekkelig
innsyn, eller som Norge har inngått en særskilt "Tax Information
Exchange Agreement" (TIEA) med bygd på OECDs modell. I tillegg kan
ikke landet være listet som "usamarbeidsvillig jurisdiksjon" av
OECD. Det etableres på denne måten strengere regler enn for noe
annet fond departementet kjenner til.
Utstrakt bruk av særregler vil kunne begrense
tilgangen på dyktige eksterne forvaltere, noe som i så fall vil
svekke evnen til fullt ut å utnytte avkastnings- og risikoegenskapene
knyttet til eiendomsinvesteringer i fondet. I sin ytterste konsekvens
vil omfattende bruk av særregler kunne gi grunnlag for å revurdere
beslutningen om å investere i eiendom.
Eiendomsinvesteringer er nærmere omtalt i meldingens
kapittel 3. Det vises også til omtale av eiendomsinvesteringer i
Statens pensjonsfond – Utland i St.meld. nr. 1 (2007–2008) Nasjonalbudsjettet
for 2008.
Aksjeporteføljen i Statens pensjonsfond – Utland
er bredt diversifisert over både regioner og land. Et viktig formål
med denne diversifiseringen er å oppnå eksponering mot aksjemarkedene globalt
for derigjennom å oppnå et best mulig bytteforhold mellom avkastning
og risiko for fondet. Eksponeringen i referanseporteføljen mot framvoksende
aksjemarkeder har hittil vært begrenset til et forholdsvis lite
antall markeder.
Framvoksende obligasjonsmarkeder skiller seg fra
framvoksende aksjemarkeder langs flere dimensjoner. Markedene er
lokalisert i lavinntektsland, og den investerbare delen av markedet
har begrenset størrelse relativt til bruttonasjonalinntekten i landet.
Det eksisterer (børsnoterte) framvoksende aksjemarkeder i mellom
80 og 90 land. Store indeksleverandører internasjonalt (bl.a. FTSE
som er leverandør av indekser til Statens pensjonsfond – Utland),
definerer markedene i langt de fleste av disse landene som ikke
investerbare for internasjonale porteføljeinvestorer. Følgende kriterier
brukes som et utgangspunkt i vurderingen av å inkludere et land
i indeksuniverset til FTSE:
markedet må være
åpent for direkte aksjeinvesteringer fra utenlandske investorer,
data (aksjepriser, antall aksjer mv.) må
være tilgjengelig innenfor rimelige tidsfrister,
investorer kan ikke være underlagt betydelige valutarestriksjoner,
det må være stor interesse blant internasjonale investorer
for å investere i markedet, og
markedet må ha tilfredsstillende likviditet.
FTSE deler inn de ulike markedene i utviklede markeder,
avanserte framvoksende og sekundære framvoksende markeder etter
følgende sett av kriterier; datakvalitet, fri flyt av valuta, nasjonalinntekt
pr. innbygger, markedets bredde (antall aksjeselskaper), markedets
dybde (antall sektorer), kvalitet i prising av verdipapirer, aksjemarkedets
størrelse relativt til landets brutto nasjonalprodukt og restriksjoner
på utenlandsk eierskap. Effektiviteten i oppgjørssystemene, markedenes
likviditet og modenhet, samlet markedskapitalisering og muligheten
for eierskapsstyring har også betydning for klassifiseringen.
I FTSEs indeksserier inngår 48 land, hvorav
aksjemarkedene i 24 av disse landene er klassifisert som utviklet
(ett av disse er Norge). Fra sommeren 2008 oppgraderer FTSE aksjemarkedet
i Israel til gruppen for utviklede markeder. Fem av landene er kategorisert
som avanserte framvoksende markeder. Aksjemarkedene i Ungarn og Polen
vil bli inkludert i denne gruppen fra sommeren 2008. De resterende
16 markedene inngår i gruppen sekundære framvoksende markeder.
De kriteriene som FTSE legger til grunn for
å inkludere land i sitt indeksunivers, vil bidra til objektivitet,
konsistens og forutberegnelighet. Landuniversitetet i referanseporteføljen
for aksjer i Statens pensjonsfond – Utland fastsettes som de samme
landene som inngår i FTSEs indeksunivers. Basert på tilrådingene
fra Norges Bank, Strategirådet, Etikkrådet og egne analyser legger
departementet opp til å utvide referanseporteføljen for aksjer ved
å inkludere samtlige av de avanserte og sekundære framvoksende aksjemarkedene,
slik de til enhver tid er definert av FTSE, i referanseindeksen
for fondet. Dette innebærer at alle de 16 landene som nå inngår
i gruppen av sekundære framvoksende markeder, vil inkluderes i fondets
referanseportefølje. Framvoksende markeder vil da utgjøre totalt
10 pst. av referanseporteføljen for aksjer. Denne endringen forventes
å kunne bidra til å bedre bytteforholdet mellom avkastning og risiko
gjennom en bedre spredning av fondets risiko. Utvidelsen vil samtidig
bidra til at fondets referanseportefølje blir mer representativ
i forhold til utviklingen i de internasjonale aksjemarkeder.
Departementet vil på et senere tidspunkt foreta en
vurdering av framvoksende obligasjonsmarkeder.
Eierandelsbegrensningen i forskriften om forvaltningen
av Statens pensjonsfond – Utland innebærer at investeringene ikke
kan plasseres slik at fondet oppnår en eierandel på mer enn 5 pst. av
de aksjene i ett enkelt selskap som gir stemmerett. Denne begrensningen
på eierandelens størrelse reflekterer departementets ønske om å tydeliggjøre
at fondet er en finansiell investor.
Statens pensjonsfond – Utland har god risikospredning
gjennom å være investert i flere tusen selskaper internasjonalt,
og gjennomsnittlige eierandeler i de ulike regionene er under 1
pst. Når eierandelsgrensen er satt noe høyere, knytter det seg primært
til behovet for å gi Norges Bank handlingsrom i den aktive forvaltningen
til å skape meravkastning utover avkastningen på den referanseporteføljen
Finansdepartementet har fastsatt. Selv små forskjeller i avkastningsrate
vil på grunn av fondets størrelse kunne utgjøre store beløp over
tid.
I den senere tids internasjonale debatt om såkalte statlige
investeringsfond ("Sovereign Wealth Funds"), har fondets klare rolle
som finansiell investor vært en medvirkende årsak til at det ikke har
vært gjenstand for særlig negativ oppmerksomhet eller særskilte
initiativer som kan true fondets finansielle interesser. Selv om
skillet mellom "strategisk" eller "finansiell" investor ikke avhenger
alene av den prosentvise eierandelen i et selskap, men heller er
et resultat av hvilket mål en investor har for sine investeringer og
hvordan investoren gjennom sine handlinger utnytter den innflytelsen
han har, vil en eierandelsbegrensning i seg selv bidra til å støtte
opp under inntrykket av at fondet er en finansiell investor.
Spørsmålet om fastsettelse av en egnet eierandelsbegrensning
innebærer en avveining mellom hensynet til en bred tillit til hovedmålsettingen om
at fondet er en finansiell investor opp mot de kostnader en for
lav eierbegrensning kan utgjøre for fondet dersom det leder til
svakere resultater. I lys av den fortsatt sterke veksten i fondets
kapital, allerede vedtatte endringer i investeringsretningslinjene
for Statens pensjonsfond – Utland (dvs. økningen av aksjeandelen
fra 40 pst. til 60 pst., og utvidelsen av fondets referanseportefølje til
å inkludere små børsnoterte selskaper), samt hensynet til Norges
Banks aktive forvaltning, har departementet etter en samlet vurdering
kommet til at eierandelsbegrensningen for aksjeinvesteringer i Statens
pensjonsfond heves fra dagens 5 pst. av stemmeberettigede aksjer
i børsnoterte selskaper til 10 pst., se kapittel 3 for en nærmere
omtale.
Statens pensjonsfond – Utland skal fortsatt
være en finansiell investor. En eierandelsbegrensning på 10 pst.
i børsnoterte selskaper er fortsatt relativt lavt i forhold til
mange andre fond det er naturlig å sammenlikne seg med.
Aksjeinvesteringene i Statens pensjonsfond – Utland
er i dag begrenset til instrumenter notert på regulert og anerkjent
markedsplass. Norges Bank foreslår i brev av 1. februar 2008 til
Finansdepartementet at det åpnes opp for investeringer i unoterte
aksjer der selskapet har søkt eller har konkrete planer om å søke
om å bli notert på regulert og anerkjent markedsplass.
Den foreslåtte endringen vil ikke medføre noen vesentlig
endring i risikonivået knyttet til fondets samlede investeringer.
En endring vil dessuten bygge på en vurdering opp mot de mål som er
satt for videreutviklingen av fondets investeringsstrategi og som
er nærmere omtalt ovenfor.
Departementet vil i tiden framover vurdere forslaget
om å tillate investeringer i aksjer i selskaper med planer om notering
på regulert og anerkjent markedsplass. Det kan bli aktuelt å åpne
opp for slike investeringer i løpet av 2008. I så fall vil det være
naturlig å rapportere om dette i den regelmessige rapporteringen
til Stortinget i Nasjonalbudsjettet for 2009 eller i den årlige
meldingen om forvaltningen av Statens pensjonsfond våren 2009.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens
forslag om å åpne for eiendomsinvesteringer i Statens pensjonsfond
– Utland, ut fra begrunnelsen om at dette vil bidra til ytterligere
risikospredning i fondet. Det vil også medføre at fondet får et
investeringsunivers som er mer på linje med hva andre store internasjonale institusjonelle
investorer har. Flertallet viser til departementets
presisering av at det vil ta lang tid å nå en slik allokering, og
at det også vil være nødvendig både å utvikle styringsstrukturer
for slik forvaltning og etablere nødvendig kompetanse i forvaltningen. Flertallet støtter
en slik gradvis tilnærming. Flertallet støtter også
de rammer for eiendomsforvaltning som departementet har satt for
hvilke land fondet kan foreta eiendomsinvesteringer i.
Flertallet viser til at Finansdepartementet, blant
annet på bakgrunn av anbefalinger fra Strategirådet, mener at infrastrukturinvesteringer
er for lite utviklet til at det kan anbefales en selvstendig allokering
fra fondet til dette. Flertallet vil påpeke at Strategirådet
samtidig har uttalt at argumentet om erfaringsoppbygging i en raskt
voksende aktivaklasse kan tilsi at en åpner for at en mindre del
av fondet kan investeres i infrastruktur, innenfor allokeringen
til fast eiendom. Flertallet vil vise til at infrastruktur
er en raskt voksende aktivaklasse blant institusjonelle investorer,
ikke minst som følge av de store behovene for infrastrukturinvesteringer
i framvoksende økonomier. Flertallet mener at et
fond som sikter mot å representere beste internasjonale praksis
i alle ledd i forvaltningen, må utvikle investeringskompetanse i
de aktivaklasser som store institusjonelle investorer er aktive
i, men selvsagt slik at krav til kvalitet og etterprøvbarhet av
forvaltningsresultater alltid skal beholdes.
Flertallet støtter også Regjeringens
forslag om å utvide referanseindeksen for Statens pensjonsfond –
Utlands aksjeplasseringer med 19 nye land, og viser for øvrig til
departementets presisering av forslaget i svar datert 16. april
2008 på skriftlig spørsmål nr. 946:
"Det er altså riktig at departementet, i tråd med anbefalingene
fra Norges Bank og Strategirådet, legger opp til at alle aksjemarkeder
som inngår i FTSE Global All Cap, skal inkluderes i fondets referanseportefølje
for aksjer, enten disse er kategorisert som "developed", "advanced
emerging" eller "secondary emerging"."
Flertallet er innforstått med
at det ikke er noen automatisk sammenheng mellom representasjon i
referanseindeksen og tilsvarende representasjon i den faktiske porteføljen.
Men dersom Norges Bank og de eksterne forvaltere banken benytter
ikke ønsker aktiv risiko mot referanseporteføljen, vil banken med
den endring som departementet nå foreslår, øke sine investeringer
i de nye landene i referanseporteføljen lik andelsøkningen her.
Det vil bety økte investeringer i framvoksende aksjemarkeder, uten
negative konsekvenser for fondets forventede avkastning.
Flertallet støtter også forslaget
om økt maksimalgrense for eierskap i et enkelt selskap.
Flertallet viser til at det er
bred politisk enighet om investeringsstrategien til Statens pensjonsfond,
og at fondet skal ha bred risikospredning og en klar finansiell
målsetting.
Flertallet viser til at det er
en del av vårt forvalteransvar å sørge for at fellesskapets midler forvaltes
med sikte på å oppnå høyest mulig avkastning innenfor et moderat
nivå på risiko. En slik forvaltning innebærer at formuen kan komme
alle generasjoner til gode, samtidig som den gir et viktig bidrag
til stabilitet i produksjon og sysselsetting.
Flertallet viser til at Regjeringen
skriver at en i det videre arbeidet med fondets investeringsstrategi
ser etter muligheter for ytterligere risikospredning, samtidig som
en i enda større grad ønsker å utnytte fondets særpreg. Mindre justeringer
av fondets investeringsstrategi i tråd med dette, og som ikke vesentlig
endrer fondets samlede risikonivå, antas å ligge innenfor de overordnede
rammer som er forankret gjennom stortingsbehandling. Flertallet har
ingen merknader til dette. Beslutninger om investeringsstrategien
av større omfang, og som forventes å ha vesentlig betydning for
fondets risiko, skal fortsatt legges fram for Stortinget før eventuelle
endringer blir iverksatt.
Flertallet viser til at Regjeringen
legger opp til at eiendom etableres som en ny aktivaklasse for Statens
pensjonsfond – Utland og at fondets referanseportefølje skal utvides
til å inkludere flere framvoksende markeder. Flertallet mener
at disse endringene vil bidra til en ytterligere forbedring av bytteforholdet
mellom avkastning og risiko i fondet ved at investeringene spres
ytterligere, samtidig som en utnytter fondets særpreg bedre uten
vesentlige endringer i det samlede risikonivået. Flertallet viser
til at en andel investert i eiendom tilsvarende 10 pst. av fondet,
slik et mindretall foreslår, er en uaktuell problemstilling nå.
Selv en andel på 5 pst. er et svært ambisiøst mål innenfor en rimelig
tidshorisont. Etter flertallets mening vil en kunne komme
tilbake til spørsmålet om en høyere andel eiendomsinvesteringer
om noen år, når arbeidet med å bygge opp en portefølje av eiendomsinvesteringer
er kommet godt i gang.
Flertallet viser også til at
Regjeringen legger opp til å heve eierandelsgrensen i utenlandsdelen av
Pensjonsfondet for investeringer i børsnoterte selskaper, uten at
dette skal rokke ved fondets rolle som finansiell investor. Flertallet støtter disse
forslagene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at Regjeringen ved gjentatte anledninger har underestimert
den anslåtte fremtidige markedsverdien av Statens pensjonsfond –
Utland. De fremskrivninger som nå presenteres, er at fondet nesten
vil dobles innen utgangen av 2011, til om lag 3 500 mrd. kroner. Dette
er ufattelige summer som gir Norge et unikt finanspolitisk handlingsrom.
Disse medlemmer mener Norge står
foran avgjørende veivalg for hvordan vi ønsker å innrette vårt samfunn,
og disse medlemmer vil advare mot å ensidig fokusere
på handlingsregelen for hvordan vi best mulig kan dra nytte av vår
petroleumsformue.
Disse medlemmer vil derfor understreke
at vår nasjonalformue ikke bare skal finansiere passive velferdsordninger
på stadig høyere nivåer, men at den også skal kunne gi insentiver for
innovasjon, næringsutvikling og nyetableringer. Disse medlemmer mener
en slik målsetting best kan oppnås ved å satse på næringsrettet
forskning samt gjennom massiv satsing på utbedring og utvikling
av nasjonal infrastruktur. Bevilgningene til slike formål bør sikres
gjennom å skille ut deler av petroleumsformuen til etablering av
formålsspesifikke fond. Disse medlemmer viser i den
forbindelse til forslagene fremmet av Fremskrittspartiet i forbindelse
med statsbudsjettet for 2008.
Disse medlemmer ser positivt
på de endringer Regjeringen foreslår for å utvide Statens pensjonsfonds
investeringsunivers. Dette skyldes først og fremst behovet for større
risikospredning, men også behovet for større investeringsfleksibilitet.
Som nevnt under pkt. 1.2, deler disse medlemmer de
vurderinger som er gjort mht. investering i eiendom, men mener investeringer på
dette feltet bør kunne utgjøre 10 pst. av fondets kapital.
Disse medlemmer registrerer imidlertid
at Regjeringen planlegger å pålegge seg selv en rekke restriksjoner
for hvordan investering i eiendom skal foregå, noe som den selv
innrømmer vil begrense tilgangen til dyktige eksterne forvaltere. Disse
medlemmer finner det oppsiktsvekkende at Regjeringen allerede
nå antyder at selvpålagte særregler kan føre til at Regjeringen
på et senere tidspunkt må revurdere beslutningen om å investere
i eiendom.
Disse medlemmer ser også positivt
på Regjeringens ønske om å utvide aksjeporteføljen til å inkludere
flere land og regioner. Gjennom dyktig forvaltning og få særregler
vil dette kunne spre risikoen ytterligere, og gi grunnlag for en mer
stabil avkastning.
Disse medlemmer mener det samtidig
er fornuftig at fondets aksjeinvesteringsunivers knyttes opp mot
FTSEs landindeks. Dette fjerner muligheten for ideologisk motivert
boikott av land. Disse medlemmer er i den forbindelse glad
for at Israel, som en konsekvens av ovennevnte, vil være et av de
nye landene nordmenns pensjonspenger vil kunne bli investert i.
Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag
om å øke eierandelsbegrensningen i et enkelt selskap fra 5 pst.
til 10 pst. Disse medlemmer ser i likhet med Regjeringen
behovet for å gi Norges Bank større handlingsrom i den aktive forvaltningen.
Disse medlemmer vil imidlertid
understreke at et eierskap opp mot 10 pst. i et enkeltselskap kun
bør finne sted helt unntaksvis, og vil advare mot at en slik relativt
høy eierandel blir brukt for å fremme politisk motiverte målsettinger. Disse medlemmer fremholder
at Statens pensjonsfond utelukkende skal være en finansiell investor,
og høyere eierandel i enkeltbedrifter ikke skal medføre krav om
eventuell representasjon i bedriftsstyrer.
På bakgrunn av ovennevnte fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen etablere følgende
investeringsstrategi for Statens pensjonsfond – Utland:
Aksjer 40 pst. (intervall 35 pst.–45 pst.)
Obligasjoner 50 pst. (intervall 45 pst.–55 pst.)
Eiendom 10 pst. (intervall 5 pst.–15 pst.)"
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at et fond med et
så langsiktig formål som Statens pensjonsfond – Utland bør vurdere
investeringer i aktivaklasser som tilbyr høyere forventet avkastning
mot at man aksepterer mindre grad av likviditet. Eiendom, infrastruktur
og ikke-børsnoterte aksjer ("Private Equity") er eksempler på slike
aktivaklasser.