Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Anette Kristine Davidsen, Eva Kristin Hansen, Per
Rune Henriksen og Terje Aasland, fra Høyre, Nikolai Astrup, Tina Bru,
Odd Henriksen og Eirik Milde, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik
Fredriksen og Oskar J. Grimstad, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor
Andersen Eide, fra Senterpartiet, Marit Arnstad, fra Venstre, lederen
Ola Elvestuen, fra Sosialistisk Venstreparti, Heikki Eidsvoll Holmås,
og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til
at det i Prop. 114 S (2014–2015) gis en oversikt over status for
petroleumsnæringen.
Komiteen viser til at olje- og
gassnæringen er Norges største og viktigste næring. Virksomheten
gir arbeidsplasser over hele landet og har siden starten bidratt
til næringsutvikling, teknologiutvikling og samfunnsutvikling som
har kommet hele landet til gode.
Komiteen viser til at hovedmålet
i petroleumspolitikken om nasjonal styring og kontroll,
er at virksomheten skal skape næringsutvikling og samfunnsutvikling
som kommer hele landet til gode, og at virksomheten skal drives
innen forsvarlige rammer mht. helse, miljø og sikkerhet, ligger
fast.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, peker på at brede politiske flertall
bak mål og rammebetingelser for næringen har gitt stabile og forutsigbare
forhold gjennom over 40 år.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser også til Stortingets behandling
av Meld. St. 28 (2010–2011) En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten,
jf. Innst. 143 S (2011–2012). Denne stortingsmeldingen, som er den
siste om petroleumspolitikken, viderefører hovedmålsettingene og
langsiktigheten i petroleumspolitikken. Det er særlig viktig med
en langsiktig og forutsigbar politikk for denne næringen der prosjektene
er så langvarige og kapitalintensive.
Dette flertallet har merket seg
at Olje- og energidepartementet i proposisjonen anser at de norske
olje- og gassressursene er konkurransedyktige internasjonalt, gitt
den kunnskap vi i dag har om behov for reserveerstatning og det
globale kostnadsbildet.
Dette flertallet viser til at
petroleumsvirksomheten således i mange tiår vil ha en sentral rolle for
norsk verdiskapning, sysselsetting, teknologiutvikling og samfunnsutvikling.
Også i et lavutslippssamfunn vil det være etterspørsel etter petroleumsprodukter. Dette
flertallet viser til at gjennom en global prising av CO2-utslipp vil de ressursene som kan produseres
med lavest utslipp, være posisjonert til å levere de fossile ressursene
som etterspørres i et slikt scenario.
Et tredje flertall, alle unntatt
medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, mener det er viktig at norsk
petroleumsnæring fortsetter å søke nye muligheter for å redusere
egne utslipp og produsere med lavere karbonavtrykk enn i dag, da
det vil være viktig for næringens fremtidige konkurransekraft internasjonalt.
Komiteen viser til
at situasjonen i den globale petroleumsnæringen med stort prisfall
og høyt kostnadsnivå også rammer virksomheten på norsk sokkel. Det
har vært en kostnadsøkning i næringen globalt, som blant annet kan
tilskrives et høyt aktivitetsnivå og sterk konkurranse om kompetanse
og kapasitet. Fallet i oljeprisen har gitt ekstra press på oljeselskapenes
allerede reduserte inntjening.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne er bekymret for at selskapene i denne situasjonen
synes å prioritere utbytte fremfor investeringer og vedlikehold.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til at ulike selskaper har ulike finansielle
behov og strategier i møte med den nåværende situasjonen i oljenæringen. Flertallet viser
til at det er generalforsamlingene ved aksjonærene og styrene i
de ulike selskapene som har ansvaret for å fatte de strategiske
og finansielle beslutninger rundt spørsmål som f.eks. utbytte til
aksjonærene.
Komiteen erkjenner
at effektivisering og rasjonalisering for å redusere kostnadsnivået
er nødvendig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, vil likevel fremheve betydningen
av at både kompetanse, kapasitet og aktivitet må tilpasses det langsiktige
behov, slik at vi ikke får en ny oppadgående kostnadsspiral når
aktiviteten øker.
Komiteen er videre
av den oppfatning at kompetansen i leverandørindustrien vil være
avgjørende også i utviklingen av det grønne skiftet og Norge som et
lavutslippssamfunn. Komiteen viser blant annet til
rapporten «Grensesprengerne» fra Norsk olje og gass, som viser at
teknologi og kompetanse fra leverandørindustrien har spredt seg
til et bredt spekter av næringer.
Komiteen viser til at antall
selskap og mangfoldet har økt betydelig det siste tiåret. Særlig
positiv er økningen i antall operatører. Et mangfold av selskaper
gir også variasjon i letestrategier, utbyggingsstrategier og driftskonsepter.
For norsk leverandørindustri er det også viktig at ikke enkeltselskaper
får for stor markedsmakt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at dette var et
sentralt tema da Stortinget behandlet St.prp. nr. 60 (2006–2007) Sammenslåing
av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener det samtidig er viktig med mangfold og konkurranse også på
leverandørsiden.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, merker seg at
Statoil fortsatt har en dominerende rolle i pågående og forventede
utbyggingsprosjekter. Dette selskapets kontraktsstrategier og innkjøpspolitikk
har derfor stor påvirkning på utviklingen i hele den norske leverandørklyngen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, merker seg at det fortsatt er store utvinnbare
reserver på norsk sokkel, som vil gi grunnlag for høy aktivitet
i mange tiår fremover.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, viser til at
det norske petroleumsskattesystemet har tjent Norge svært godt. Systemet
er utformet slik at inntektene fra olje- og gassvirksomheten skal
komme hele det norske samfunnet til gode.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at det norske petroleumsskattesystemet
kjennetegnes av forutsigbarhet, langsiktighet og bred politisk enighet. Dette
flertallet mener det er viktig at olje- og gassnæringen
har stabile og forutsigbare rammevilkår.
Dette flertallet vil påpeke betydningen
leterefusjonsordningen, innført med bred støtte i Stortinget i 2004,
har hatt for både økt leting, nye funn og et større aktørmangfold
på norsk sokkel.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
viser til at denne ordningen, i tillegg til TFO-rundene og de ordinære konsesjonsrundene,
vil være viktige også i et fremtidsbilde med behov for nye funn
og for å opprettholde god aktivitet på norsk sokkel.
Komiteen viser til
at oppbygging av en sterk norsk leverandørindustri har vært en sentral
målsetting siden starten av norsk petroleumsvirksomhet. Fremveksten
av denne industrien har gitt oss teknologi- og produktutvikling
basert på kunnskap om norsk sokkel og de utfordringer som ligger
i utbygging og drift av felt her. En sterk norsk leverandørindustri
er således viktig for en god ressursforvaltning på norsk sokkel.
Komiteen viser til at det har
også helt siden starten vært et mål at virksomheten på sokkelen
skal gi arbeidsplasser og næringsutvikling over hele landet, og
slik komme hele folket til gode. Komiteen viser til
§ 1-2 i petroleumsloven, hvor det slås fast at:
«Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig
perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder
skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre
velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv
og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn
til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.»
Komiteen viser videre til at
petroleumsressursene ikke er evigvarende ressurser. Kompetansen
leverandørindustrien har utviklet fra oppstarten av oljealderen
i Norge, er likevel viktig å ta vare på også når investeringene
på norsk sokkel avtar. Det er også viktig å bygge videre på teknologi
og kompetanse fra den oljerelaterte leverandørindustrien, slik at
den også kan brukes til å styrke grønn næringsutvikling, landbasert
industri og arbeidet med å utvikle løsninger på klimaproblemet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at mange leverandører
til oljevirksomheten leverer også til andre industrier og næringer.
Dette gir disse selskapene en økt robusthet ved at de kan flytte
innsatsen til de forretningsområdene hvor markedet til enhver tid
er best.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, viser til at
norsk leverandørindustri nå er lokalisert i alle landsdeler og står
for en stor del av sysselsettingen. Målsettingen om at vi skal ha
en sterk norsk og internasjonalt konkurransedyktig leverandørindustri
som skaper arbeidsplasser og utvikler teknologi for en effektiv
utnyttelse av ressursene på norsk sokkel, står fast.
Flertallet vil uttrykke bekymring
dersom kortsiktige bedriftsøkonomisk begrunnete kontraktsstrategier
og leverandørvalg fører til nedbygging av segmenter i leverandørindustrien,
som har en viktig rolle i videreutviklingen av industrien som helhet. Dette
kan på sikt svekke industrien, med påfølgende tap av arbeidsplasser,
kompetanse og god ressursutnytting. Flertallet viser
i den forbindelse til den bekymring som både næringsorganisasjoner
og arbeidstakerorganisasjonene ga uttrykk for i komiteens høring
11. mai 2015.
Flertallet viser til at et høyt
kostnadsnivå, både i olje- og gasselskapene og i leverandørindustrien,
har gitt behov for et samarbeid for å redusere kostnader og øke
standardiseringen i næringen. Flertallet mener det
er viktig at dette arbeidet fortsetter.
Flertallet vil videre påpeke
at norsk leverandørindustri er en høykompetent og svært internasjonalt
konkurransedyktig næring, noe tildelingen av de første store kontraktene
i tilknytning til Johan Sverdrup-utbyggingen har vist.
Leverandørindustrien omsatte i 2013 for 524 mrd. kroner, og er Norges
største næring etter salget av olje og gass. I 2014 eksporterte leverandørindustrien
for 200 mrd. kroner, og det er stadig flere innenfor den norske
leverandørnæringen som jobber med eksport. Også i en fremtid med
lavere utvinning fra norsk sokkel vil derfor en konkurransedyktig
leverandørnæring fortsatt kunne være en levedyktig næring i Norge.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen og samarbeidspartiene arbeider for å styrke
norsk næringslivs konkurranseevne og trygge norske arbeidsplasser,
blant annet gjennom næringsrettet skattelette, satsing på kunnskap
og innovasjon og investering i infrastruktur.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at vi også tidligere har opplevd
sykluser med brå aktivitetsnedgang i petroleumsvirksomheten.
I slike situasjoner har det med stort hell blitt tatt initiativ
fra politiske myndigheter for å styrke norsk industris konkurransedyktighet.
I 1993 fikk vi Norsok-standarden, i 1997 ble Intsok opprettet og
i 2000 ble KonKraft opprettet.
Disse medlemmer anser dagens
situasjon i leverandørindustrien som svært utfordrende, og ser behov
for sterkere innsats fra myndighetene for å sikre at vi beholder
kapasitet og kompetanse det vil være behov for på norsk sokkel og
øvrig næringsliv i årene som kommer.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere følgende
tiltak og komme tilbake til Stortinget med sak i budsjettet for
2016:
1. Styrke arbeidet i
KonKraft ved at OED gjenopptar deltakelse.
2. Tiltak som kan bidra til at kompetansen
i norsk leverandørindustri i større grad kan overføres og tas i
bruk i andre deler av industrien.
3. Økte bevilgninger for å forsere arbeidet
med revisjon av NORSOK-standardene.
4. Hvordan myndighetene kan bidra for å
forsere arbeidet med plugging av permanent forlatte brønner, for
derigjennom å utnytte ledig riggkapasitet.
5. Tilpasse beregningsgrunnlaget for lønnsplikt
ved permittering, slik at belastningen på næringer som har rotasjonsordning
blir lik øvrige næringer.
6. Tiltak for å sikre at lønnsomme modifikasjons- og
vedlikeholdsprosjekter realiseres, for derigjennom å nyttiggjøre
seg ledig kapasitet i leverandørindustrien.
7. Tiltak for å sikre at tidskritiske og
lønnsomme prosjekter for økt utvinning realiseres, for derigjennom
å sikre god ressursutnyttelse og nyttiggjøre seg ledig kapasitet
i leverandørindustrien.
8. Sikre at petroleumsfaglige linjer ved
videregående skoler ikke legges ned som følge av at selskapene i
dagens situasjon ikke rekrutterer.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker
seg at mange store prosjekter på norsk sokkel har hatt store kostnadsøkninger
og blitt forsinket. I Oljedirektoratets «Vurdering av gjennomførte
prosjekter på norsk sokkel» (oktober 2013) fremgår det at forsinkelser
og overskridelser bl.a. kommer som følge av at kontraktørene ikke
har hatt tilstrekkelig kunnskap om NORSOK-standard, norsk HMS-regelverk
og mangler ved operatørenes prekvalifisering og oppfølging av leverandører.
Kostnadsøkningen belastes først og fremst staten gjennom skattesystemet. Disse
medlemmer mener det derfor er av stor samfunnsmessig interesse
at myndighetene har og bruker tilgjengelige virkemidler, for å sikre
at det velges leverandører som kan levere på tid og pris i henhold
til NORSOK-standarder og norske HMS-krav.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan myndighetene
gjennom en tettere oppfølging av utbyggingsprosjekter kan sikre
at kontraktsstrategier og prosjektgjennomføring bidrar til at våre
overordnete målsettinger i petroleumspolitikken nås.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
deler bekymringen for at yrkesfagelever på petroleumsfag i videregående skole
har utfordringer med å få læreplass i en tid hvor selskapene nedbemanner
og sparer kostnader. Flertallet viser til at regjeringen
har lansert et yrkesfagsløft for å styrke kvaliteten og
heve statusen til de yrkesfaglige studieretningene. Bedrifter som
tar imot lærlinger fremhever lærlingtilskuddet som det aller viktigste
for deres mulighet til å ta imot lærlinger. Flertallet viser
til at regjeringen og samarbeidspartiene derfor øker lærlingtilskuddet
med ytterligere 2 500 kroner i revidert nasjonalbudsjett for 2015. Med
det har Høyre/Fremskrittspartiet-regjeringen, i samarbeid med Kristelig
Folkeparti og Venstre, økt lærlingtilskuddet med 10 000 kroner per
lærlingkontrakt siden 2013.
Flertallet mener det er viktig
at fylkene dimensjonerer utdanningstilbudet etter næringslivets langsiktige
behov. En stor årsak til at elever på yrkesfaglige linjer dropper
ut av videregående opplæring er manglende lærlingplass, da opplæring
i skole når man har forventninger om å komme ut i praksis i arbeidslivet
virker demotiverende. Videregående opplæring av fagarbeidere er
et samarbeid mellom de videregående skolene, ved fylkeskommunen,
og næringslivet for å sikre fremtidens arbeidskraft. Flertallet vil
derfor påpeke viktigheten av at næringslivet ikke lar kostnadskutt
og nedbemanning ramme fremtidens kompetanse ved å unnlate å ta imot
lærlinger.
Videre viser flertallet til at
det allerede pågår prosesser, både i olje- og gassindustrien og
andre fora utenfor næringen, med henblikk på å overføre kompetanse
og teknologi fra denne industrien til andre. Etter flertallets mening
er det næringslivet og bedriftene selv som er best skikket til å
identifisere lønnsom og nyttig overføringsverdi av både kompetanse
og teknologi fra olje- og gassvirksomhet til annen industri.
Flertallet viser til at olje-
og gassindustrien i Norge står i en omstillingsprosess, hvor både
oljeselskapene og leverandørindustrien jobber med å styrke egen
konkurransekraft, redusere kostnader og øke effektiviteten. Flertallet mener
det ikke er Stortingets eller regjeringens oppgave å identifisere
lønnsomme modifikasjons- og vedlikeholdsprosjekter på enkeltfelt.
Myndighetenes oppgave er å utforme rammevilkårene for produksjon
og drift på norsk sokkel. Det norske petroleumsskattesystemet er
en del av disse rammenevilkårene, og er utformet på en slik måte
at selskapene skal ha en egeninteresse av å gjennomføre alle lønnsomme
tiltak og prosjekt.
Flertallet viser til at norsk
leverandørindustri ikke blir mer konkurransedyktig av å skjermes
for konkurranse. Myndighetenes oppgave er dog å sikre at næringslivet
har gode rammevilkår som styrker deres konkurranseevne. Flertallet mener
at tildelingen av samtlige av de store kontraktene på utbyggingen
av Johan Sverdrup-feltet til norske verft og leverandører viser
at den norske industrien i aller høyeste grad er internasjonalt
konkurransedyktig og har lyktes med å styrke egen konkurransekraft,
etter at mange store kontrakter ble tildelt leverandører i utlandet
for få år siden. Videre er flertallet tilfreds med
at regjeringen og samarbeidspartiene kontinuerlig arbeider med å
styrke norsk næringslivs konkurransekraft gjennom satsing på næringsrettet
forskning, innovasjon og næringsrettet skattelette.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at det er selskapene som
har ansvaret for å planlegge og gjennomføre nye utbygginger på norsk
sokkel på en trygg, god og effektiv måte. Myndighetene følger tett
opp nye utbyggingsprosjekter og viktige prosjekter på felt i drift gjennom
planfasen fram mot investeringsbeslutninger og innlevering av plan
for utbygging og drift for å godtgjøre at det er blitt tatt hensyn
til god ressursforvaltning.
Disse medlemmer viser til at
Oljedirektoratets rapport «Vurdering av gjennomførte prosjekter på
norsk sokkel» konkluderer med at de fleste prosjektene på norsk
sokkel har blitt gjennomført innenfor det usikkerhetsspennet for
investeringer som angis ved innlevering av plan for utbygging og
drift. Disse medlemmer viser til at trenden med overskridelser
i store kompliserte prosjekter også ble påvist ikke å være et særnorsk
fenomen, og flere studier viser en tilsvarende trend internasjonalt.
Samtidig er store kostnadsoverskridelser, forsinkelser og kvalitetsutfordringer
ikke ønskelig. Rapporten fra Oljedirektoratet trekker videre frem
at et grundig tidligfasearbeid er blant de viktigste faktorene for
å unngå problemer i prosjektgjennomføringen.
Disse medlemmer er derfor tilfreds
med at regjeringen har tatt grep for å styrke oppfølgingen av prosjektene
i planleggingsfasen for å redusere sannsynligheten for kostnadsoverskridelser
i fremtiden.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
er Stortingets målsetting at norsk petroleumsvirksomhet skal være
verdensledende på HMS. Et godt regulert arbeidsliv, sterke fagforeninger
og godt partssamarbeid er pilarer i HMS-arbeidet i norsk arbeidsliv.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, merker seg at både
arbeidstakernes organisasjoner og industrien bekymrer seg om hvorvidt
HMS-standard tillegges tilstrekkelig vekt i vurdering av anbud på
installasjoner til norsk sokkel. Mange oppdrag har f.eks. gått til Korea,
som ifølge det koreanske arbeidstilsynet (KOSHA) i 2013 hadde en
arbeidsskade dødsfallfrekvens på 12,5 pr 100 000 årsverk, mens Norge
hadde 1,8, og i industrien var frekvensen den halve av dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere hvorvidt målsettingen
om å være verdensledende på HMS kan styrkes ved at hele, eller deler
av Forskrift om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten
og på enkelte landanlegg (Rammeforskriften), gjøres gjeldende også
ved bygging av installasjoner til norsk sokkel.»
Komiteen peker på
at norsk sokkel har de sterkeste klimavirkemidlene i verden. CO2-avgift samt kvotepris gir norsk sokkel
en høy pris på CO2, slik skapes incentiver
til teknologiutvikling og utslippsreduksjoner. Dette har gjort det
lønnsomt å utvikle og ta i bruk teknologi som anslagsvis har redusert
utslippene med 5 millioner tonn årlig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser
til at politisk styrt reduksjon i utviklingen av norske reserver
vil bli kompensert med økt produksjon i andre petroleumsprovinser
for å dekke etterspørselen, noe som igjen vil føre til høyere utslipp
ved produksjon.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, peker videre
på at målsettingen om at Norge skal være et lavutslippsamfunn i
2050, gjør det nødvendig å fortsette arbeidet med å redusere utslipp.
Forbud mot fakling og avgift på klimagassutslipp, sammen med kvoteplikt,
skal videreføres. Arbeid med energieffektivisering og bruk av fornybar
energi fremfor fossil energi på feltene må fortsette, også med støtte
fra virkemiddelapparatet.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, har ambisjoner på vegne av norsk
petroleumsvirksomhet. Det ligger en utfordring til næringen i å
gjøre det mulig å nå målsettingene uten å stille våre klimamål i
fare. Svaret ligger i ny teknologi. Dersom norsk olje og gass skal
levere noe av den energien verden trenger i 2050-årene, så forplikter
det på utvikling av lavutslippsteknologi.
Et fjerde flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at det er satt i gang flere
ulike initiativ i norsk olje- og gassnæring for å redusere klimautslipp
og effektivisere energibruken. CO2-avgiften
og kvoteplikt skal fortsatt være de viktigste virkemidlene for å
realisere klimatiltak i næringen. Samtidig vil dette flertallet påpeke
at det er i næringens egen interesse, både ut ifra et kostnads-
og konkurranseperspektiv, å lede an i arbeidet med å produsere olje
og gass med et lavt karbonavtrykk og lave utslipp.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De
Grønne viser til at Statistisk sentralbyrå i mai 2015 la fram
statistikk som viste at petroleumsindustrien har økt sine utslipp
med 91 pst. fra 1990 til 2014. Dette viser at olje- og gassproduksjon
har vært drivkraften bak veksten i norske klimagassutslipp de siste
20 årene. Videre heter det i Miljødirektoratets rapport «Kunnskapsgrunnlag
for lavutslippsutvikling» (2014) at «elektrifisering av eksisterende
og planlagte innretninger er viktig dersom man vil sikre betydelige
utslippsreduksjoner i sektoren i årene fremover». Norske klimagassutslipp
må kuttes i årene som kommer. Disse medlemmer mener
at utslippsfri kraftløsning må være hovedregelen og ikke unntaket ved
nye petroleumsutbygginger og større ombygginger på eksisterende
felt.
Disse medlemmer viser til at
norsk petroleumsvirksomhet bidrar med utslipp både fra
produksjon og når oljen forbrennes ved bruk. FNs klimapanel anslår
at for å unngå global oppvarming over to grader må man holde verdens
samlede karbonutslipp under 750 gigatonn CO2 fram
mot 2050. Disse medlemmer viser til at med dagens
tempo vil dette «budsjettet» være brukt opp om 15 år. All den tid
den rike delen av verden har bidratt med om lag to tredeler av klimagassene
som er sluppet ut i atmosfæren siden den industrielle revolusjonen,
mener disse medlemmer at fattige land har større
rett til å bruke av verdens gjenværende karbonbudsjett enn det rike
land som Norge har.
Disse medlemmer mener det er
viktig at oljenæringen reduserer sine utslipp av CO2. Disse medlemmer mener
derfor at CO2-avgiften på sokkelen burde
økes.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener at det bør
opprettes et tempoutvalg for oljevirksomheten, som skal gi råd om
hva som er en rettferdig norsk andel av det gjenværende karbonbudsjettet,
og at dette skal være førende for tildeling av nytt areal til oljeindustrien.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til forslag i Dokument 8:32 (2014–2015) – for ytterligere utslippskutt
fra oljesektoren, der dette medlem fremmet forslag
om å følge opp Miljødirektoratets anbefalinger i rapporten: Faglig
grunnlag for videreutvikling av den nasjonale og internasjonale
klimapolitikken: Klimatiltak mot 2020 og plan for videre arbeid,
der de foreslår tiltak for utslippskutt i petroleumssektoren.
Dette medlem viser til at forslagene
ble avvist av flertallet, jf. Innst. S 212 (2014–2015). Etter dette
medlems oppfatning viser dette at regjeringen ikke har til
hensikt å nå Stortingets fastsatte klimamål.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, merker seg at
det er et stort potensial for økt verdiskaping fra felt i drift. Det
er viktig at investeringer blir gjort mens infrastruktur er på plass. Flertallet er
derfor bekymret for at dagens situasjon med investeringskutt kan
få negativ virkning også for lønnsomme tiltak på felt i drift. Flertallet forutsetter
at myndighetene har et sterkt fokus på dette, og viser i denne sammenheng
til Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid for økt
utvinning fra modne områder på norsk kontinentalsokkel, Dokument
3:6 (2014–2015), som nå er til behandling i Stortinget. Flertallet viser
til at Riksrevisjonens anbefalinger setter søkelys på Oljedirektoratets
rolle, samordningsmuligheter og Olje- og energidepartementets virkemidler
for områder hvor det eksisterer et forbedringspotensial.
Komiteen merker seg
at det pågår to konsesjonsrunder på norsk sokkel, – TFO 2015 i modne områder
og 23. konsesjonsrunde i de mindre geologisk kjente områdene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
viser til at Stortinget har lagt tidsbegrensninger for leteboring
i oljeførende lag for nye utvinningstillatelser under 23. konsesjonsrunde
i Barentshavet sørøst, både nær grunnlinjen og den faktiske/observerte
iskanten, jf. Meld. St. 41 (2012–2013) og Innst. 495 (2012–2013).
Flertallet peker på at departementet
har lagt disse rammene til grunn for 23. konsesjonsrunde og gjort
begrensningene nær iskanten gjeldende for hele Barentshavet sør. Flertallet viser
til at disse rammene ligger fast.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser
til at næringen, i Stortingets høring om Prop. 114 S, løftet frem
viktigheten av 23. konsesjonsrunde for aktiviteten på norsk sokkel.
23. konsesjonsrunde gir olje- og gassnæringen tilgang til nye areal
på norsk sokkel for første gang siden 1994. Dette flertallet viser
til at tilgang til nytt leteareal er avgjørende for å
opprettholde produksjonen på norsk sokkel i tiårene fremover. Fra
det åpnes for leting og til et funn er gjort, til en investeringsbeslutning
tas, utbygging starter og produksjon kommer i gang går det lang
tid. Å gi næringen tilgang til nye areal nå er derfor viktig for
å sikre aktivitet flere år frem i tid, etter hvert som resten av
norsk sokkel beveger seg inn i en mer moden fase.
Dette flertallet vil understreke
betydningen av å opprettholde et forutsigbart og høyt tempo når det
gjelder å tildele nye områder for petroleumsaktivitet, både når
det gjelder de ordinære konsesjonsrundene og TFO-rundene.
Dette flertallet vil også vise
til de betydelige ringvirkningene olje- og gassaktivitet i Barentshavet
vil ha for de ulike lokalsamfunnene i Nord-Norge. Drivverdige funn
og utbygginger i Barentshavet vil skape ny industri, nye næringsmuligheter
og nye arbeidsplasser i nord.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til plan for utbygging og
drift av Johan Sverdrup-feltet. Dette er det største industriprosjektet
i Norge på flere tiår. Med en forventet produksjonsperiode på 50
år blir prosjektet viktig for sysselsetting og verdiskaping i generasjoner
fremover. Samlede inntekter fra første byggetrinn er beregnet til
å bli ca. 1 000 mrd. kroner, og fratrukket investerings- og driftskostnader
på ca. 280 mrd. 2015-kroner vil dette bli et lønnsomt prosjekt for
både rettighetshavere og samfunnet.
Flertallet viser til at Johan
Sverdrup-feltet også blir viktig for annen etablert infrastruktur
ved at olje og gass vil bli transportert henholdsvis til Mongstad
og Kårstø, hvor både modifikasjoner og drift vil gi arbeidsplasser.
Utbyggingsløsningen er fleksibel og gir muligheter til å fase inn
tilleggsressurser i området. Dette bidrar til god ressursforvaltning.
Flertallet merker seg beregningene
av norsk andel på vare- og tjenestelevering på utbyggingen av feltets
første byggetrinn.
Flertallet viser til analysen
av norsk verdiskaping i utbyggingsprosjekter på norsk sokkel utført
av Agenda Kaupang på vegne av Olje- og energidepartementet, i samarbeid
med Norsk Olje og Gass, Norsk Industri og LO. Denne viser at det
er betydelig forskjell i norsk innhold på feltutbygginger, og at
for de utbygginger hvor plattformene bygges i utlandet, mister man
verdiskaping tilsvarende 20 pst. av feltenes utbyggingskostnader.
For Johan Sverdrup-feltet vil et slikt tap beløpe seg til over 20
mrd. kroner.
Flertallet viser til at Johan
Sverdrup-utbyggingen vil bli viktig for norsk olje- og gassindustri, da
utbyggingen sammenfaller med en tid preget av lav oljepris og lavere
aktivitet i næringen.
Flertallet er tilfreds med at
de første kontraktene som er tildelt har gått til norske aktører.
I den situasjonen norsk leverandørindustri er i nå, gir dette viktige
bidrag til opprettholdelse av kapasitet og kompetanse. Flertallet mener
dette viser at norsk leverandørindustri er internasjonalt konkurransedyktig
og godt rustet til store oppdrag, og har forventninger til at utbyggingen
av Johan Sverdrup vil gi betydelig aktivitet i norsk petroleumsrettet
næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at oljebransjen
og leverandørindustrien i Norge nå er i en krevende situasjon, særlig på
grunn av fallende oljepriser. Dette merkes godt, og særlig på Vestlandet
gjennom permitteringer og økende arbeidsledighet. Arbeidsledighet
er fortvilende for dem det gjelder. Samtidig er det viktig å erkjenne
at den høye oljeaktiviteten i Norge ikke kan fortsette for evig.
Oljen er ingen fornybar ressurs. Omstilling trengs. Norge må ta
vare på og bruke den teknologiske kompetansen og arbeidskraften
som er utviklet gjennom oljeaktiviteten, og bruke den videre for
å bygge samfunnet og for å bidra til løsninger på klimaproblemet. Disse
medlemmer vil understreke at det er viktig å legge til rette
for at den kunnskapen man har bygget opp i oljealderen tas vare
på og brukes i andre næringer.
Disse medlemmer erkjenner at
det er et flertall som vil bygge ut Johan Sverdrup-feltet. Disse
medlemmer mener det er viktig å stille strenge krav til
utbyggingen, og støtter derfor meldingens vilkår samt endringene
som er formulert i denne innstillingen. Disse medlemmer vil
derfor gi sin støtte til romertallene IV–VI.
Disse medlemmer vil på bakgrunn
av merknadene over gå imot utbyggingen av Johan Sverdrup-feltet,
og fremmer derfor følgende forslag, som stilles opp mot innstillingens
romertall I–III:
«Stortinget samtykker ikke i utbygging og drift av
Johan Sverdrup-feltet, og ber i henhold til petroleumsloven
§ 4-5 om at utbygging av feltet utsettes på ubestemt tid.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Innst. 206 S (2013–2014), der dette medlem gikk
inn for en pause i tildeling av nye letelisenser i påvente av et
tempoutvalg som kunne vurdere hvor stor andel av Norges oljeressurser
som må bli liggende, dersom man på en rettferdig måte skal nå målet
om å hindre farlig global oppvarming på mer enn 2 grader.
Dette medlem gikk i samme innstilling
derfor inn for å stoppe 23. konsesjonsrunde. Dette medlem viser
til at det ennå ikke er nedsatt et tempoutvalg, og at en slik vurdering
ikke er foretatt, og mener derfor at konsesjonstildelingen TFO 2015
må avlyses.
Dette medlem vil understreke
at klimaendringene krever omstilling, og at noe fossil energi blir liggende
ubrukt. Dette medlem mener Norge må ta sin del av
ansvaret, og at tiden for de store oljeutbyggingene nå er forbi.
Dette medlem viser til at Johan
Sverdrup-feltet er et av de største oljefeltene i Nordsjøen, og feltet
kan ha en levetid på 50 år, og kanskje opp til 70 år. Beslutningen
om å bygge ut feltet kommer til å øke norsk oljeproduksjon i årene
som kommer og vil forlenge den norske oljealderen med flere tiår.
Det er etter dette medlems oppfatning problematisk, når
løsningen på klimaproblemet er at vi må vri investeringer fra fossil
til fornybar, og unngå å gjøre investeringer i infrastruktur og
produkter med lang levetid som låser oss til framtidige utslipp.
Dette medlem viser til at Klimapanelets
femte hovedrapport har fortalt oss at det finnes grenser for hvor
mye fossil energi verden kan utvinne og samtidig unngå de verste
konsekvensene av klimaendringene. En beregning fra klimaforskerne
viser at de påviste reservene av olje, kull og gass inneholder fem
til ni ganger mer CO2 enn vi kan tillate
oss å slippe ut. Andre beregninger viser andre tall, men erkjennelsen
er at mye fossil energi må bli liggende i bakken.
Dette medlem viser derfor til
at kampen mot klimaendringene ikke bare er en miljøkamp, men også
et fordelingsspørsmål om hvem som skal få utvinne resterende ressurser.
Norge er et rikt land som tjent mye penger på å utvinne fossil olje
og gass over flere tiår allerede. Etter dette medlems oppfatning
står derfor ikke Norge fremst i køen når man skal vurdere hvordan
det er rettferdig å fordele hvem som kan gjøre fossile investeringer
i årene som kommer.
Dette medlem viser til at oljenæringen
over lang tid har vent seg til et svært høyt investeringsnivå på
norsk sokkel, fordi det politiske flertallet har vegret
seg for å drive et moderat investeringstempo. Dette medlem viser
til at Sosialistisk Venstreparti i mange tiår har advart mot det
høye tempoet i norsk oljeutvinning, og derfor en rekke ganger de
siste tiårene har stemt for både å utsette enkeltstående oljeutbygginger
og mot tildeling av mer leteareal. De store partiene i norsk politikk
har ønsket en annen utvikling. På tross av innvendinger, også fra
flere enn Sosialistisk Venstreparti, har det stadig høyere investeringsnivået
lenge vært en realitet. Dette har gjort Norge mer oljeavhengig og
omstilling mer krevende.
Komiteen viser til
at Stortinget har fattet vedtak om ambisiøse klimapolitiske mål
for Norge fram mot 2020, og at Stortinget nylig i Innst. 211 S (2014–2015)
sluttet seg til EUs klimamål fram mot 2030. Dersom Norge skal nå
målene både på kort og lengre sikt, vil tiltak som kraft fra land
på norsk sokkel gi viktige bidrag.
Komiteen viser til at Stortinget
ved flere anledninger har uttalt seg om valg av kraftløsning for Johan
Sverdrup og de andre feltene på den sørlige Utsirahøyden, senest
i Innst. 237 S (2013–2014). Stortinget vedtok i nevnte innstilling
at kraftbehovet for Johan Sverdrup, Ivar Aasen, Edvard Grieg og Gina
Krogh skal dekkes av en felles løsning med kraft fra land. I Innst.
237 S (2013–2014) skrev energi- og miljøkomiteen følgende om valg
av løsning:
«Komiteen ber regjeringen komme tilbake i stortingsproposisjonen
om første byggetrinn for Sverdrup-funnet, som planlegges lagt fram
for Stortinget våren 2015, med vilkår knyttet til etablering av
en områdeløsning for kraft fra land til feltene Krog, Grieg, Aasen
og Sverdrup, uten at dette forsinker første byggetrinn på Johan
Sverdrup-feltet.
Komiteen ber om at regjeringen i
den forbindelse stiller krav om at hele områdets kraftbehov skal
dekkes av kraft fra land så raskt som mulig og senest i 2022. Det
skal heller ikke gis tillatelse til produksjonsstart for byggetrinn
to på Johan Sverdrup-feltet eller nye satellitter som ikke er omtalt
i stortingsproposisjonen for første byggetrinn på Johan Sverdrup-feltet,
uten at områdeløsningen for kraft fra land er satt i drift. Komiteen
ber regjeringen holde Stortinget løpende orientert om framdriften
i dette arbeidet.»
Komiteen viser til at Stortinget
i behandlingen av Innst. 237 S (2013–2014) gjorde følgende vedtak:
«Stortinget ber regjeringen i plan for utbygging og
drift for Johan Sverdrup stille krav om etablering av en områdeløsning
som omfatter Gina Krog, Edvard Grieg, Ivar Aasen og Johan Sverdrup,
hvor hele områdets kraftbehov dekkes med kraft fra land, med en
tidsplan for gjennomføring.
Stortinget ber regjeringen
i plan for utbygging og drift for Johan Sverdrup stille krav om
at kabelforbindelse mellom de ulike installasjonene på Utsirahøyden
etableres i forbindelse med oppstartsfasen av Johan Sverdrup.
Stortinget
ber regjeringen legge flertallets merknader i denne innstillingen
til grunn for det videre arbeidet med utviklingen av petroleumsaktivitet
på den sørlige Utsirahøyden.»
Komiteen er tilfreds med at det
i plan for utbygging og drift av Johan Sverdrup stilles krav i tråd med
Stortingets tidligere vedtak.
Komiteen viser til at vilkårene
for utbygging av Johan Sverdrup stiller krav om etablering av en områdeløsning
for kraft fra land i forbindelse med utbygging av Johan Sverdrups
byggetrinn 2.
Komiteen viser til Oljedirektoratets
vurdering og anerkjenner at det er mest hensiktsmessig for operatøren
og lisenshaverne å se plassering og dimensjonering av en områdeløsning
i sammenheng med utvikling av byggetrinn 2, men understreker Stortingets
vedtak om at områdeløsning for kraft fra land skal være på plass
senest i 2022.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om at konklusjoner og
vilkår, punkt tre, skal lyde:
Rettighetshaverne på Johan Sverdrup-feltet skal senest
i 2022 etablere en områdeløsning for kraft fra land som skal dekkel
hele kraftbehovet til feltene Johan Sverdrup, Edvard Grieg, Ivar
Aasen og Gina Krogh.»
Komiteen viser til at Statoil
på komiteens høring 11. mai 2015 uttalte at kraft fra land skal
være tilgjengelig i 2022, og at dette er det eneste alternativet
de jobber med. Samtidig uttalte Statoil at det er full enighet og
forståelse i lisensen om at områdeløsning skal realiseres innen
2022 – også dersom man kommer på kritisk linje i gjennomføring av
byggetrinn 2 på Johan Sverdrup.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at i høringen uttalte Statoil
at områdeløsningen ikke på noen måte er frikoblet fra byggetrinn
2, og at de to må sees i sammenheng.
Komiteen er tilfreds
med at kraft fra land er eneste alternativ lisensen jobber med,
og at kraft fra land skal være tilgjengelig i 2022. Komiteen understreker
derfor videre at hele områdets kraftbehov skal dekkes med kraft
fra land så tidlig som mulig og senest i 2022, også dersom byggetrinn
to skulle bli forsinket.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De
Grønne viser til Miljødirektoratets rapport «Kunnskapsgrunnlag
for lavutslippsutvikling» (2014), hvor det heter at:
«elektrifisering av eksisterende og planlagte innretninger
er viktig dersom man vil sikre betydelige utslippsreduksjoner i
sektoren i årene som fremover. »
Disse medlemmer viser videre
til at potensialet for elektrifisering på Utsirahøyden i Nordsjøen er
stort, og at beslutningen om områdeelektrifisering i forbindelse
med utbyggingen av Johan Sverdrup også gjør det interessant å vurdere
andre elektrifiseringsprosjekter.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i det videre arbeidet med
kraft fra land til Utsira-området også utrede kraft fra land for
hel- eller delelektrifisering av Gudrunfeltet og Sleipnerfeltet.»
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker
at en etablering av områdeløsning med kraftkabler mellom de ulike
feltene på Utsirahøyden vil være fornuftig også før hele områdets
kraftbehov kan dekkes med kraft fra land, og krever derfor at dette
skjer så raskt som mulig i fase 1.
Dette medlem ser således ikke
behov for en separat PAD for kabelforbindelser mellom Johan Sverdrup,
Edvard Grieg, Ivar Aasen og Gina Krog, men kun når det gjelder utvidelsen
med ny kraftkabel med kraft fra land ut til området.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har merket seg at
regjeringen i de pågående klimaforhandlingene jobber for at en internasjonal klimaavtale
skal ha som mål «netto nullutslipp» i 2050, men konstaterer at dette
perspektivet er fraværende i proposisjonen som anslår at feltet
vil være i drift til omkring 2072.
Disse medlemmer minner videre
om at finanskomiteen nylig av etiske grunner enstemmig gikk inn
for å selge Statens pensjonsfond utland (SPU) ut av selskaper som
driver med kullgruver og kullkraftproduksjon, jf. Innst. 290 S (2014–2015). Disse
medlemmer finner det påfallende at SPU trekkes ut av fossile
investeringer begrunnet i risikoen for klimaendringer,
samtidig som et enormt fossilt industriprosjekt gjennomføres i Norge
uten at de samme hensynene engang er vurdert.
Disse medlemmer vil også peke
på at en tilstrekkelig ambisiøs og forpliktende global klimaavtale
forutsetter en rimelig fordeling av de enkelte landenes mulighet
til å produsere sine fossile energiressurser. Hvis Norge bygger
ut Johan Sverdrup-feltet, innebærer det at et annet land må la sine
ressurser bli liggende i bakken.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at forventede
klimagassutslipp fra både produksjon og forbrenning av petroleum
blir en del av alle fremtidige planer for utbygging og drift av
felt på norsk sokkel.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at det
i fremtidige planer for utbygging og drift av felt på norsk sokkel
gjennomføres en grundig analyse av klimarisiko.»
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De
Grønne reagerer sterkt på at det i proposisjonen ikke er
foretatt noen beregninger eller analyser av de samlede klimagassutslippene
som forbrenning av oljen fra Johan Sverdrup vil innebære.
Dette medlem viser til at det
i Grunnloven § 112 heter at «borgerne har rett til kunnskap (…)
om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen». Dette
medlem stiller seg uforstående til at sentrale faktaopplysninger
om Johan Sverdrup-feltets innvirkning på vår tids største utfordringer
ikke tilfaller Stortinget.
Dette medlem har merket seg at
andre aktører har beregnet at de samlede klimagassutslippene som
følge av forbrenning av petroleum fra Johan Sverdrup, vil bli i
størrelsesorden 900 millioner tonn CO2.
Det tilsvarer 18 ganger Norges årlige utslipp. Med feltets lange
planlagte levetid vil en betydelig del av disse utslippene komme
også rundt 2050.
Dette medlem mener at Norge bør
sette i gang en styrt avvikling av olje- og gassvirksomheten over
en tjueårsperiode.
På denne bakgrunn mener dette medlemdet er uansvarlig av Stortinget å godkjenne
planen om utbygging og drift av Johan Sverdrup-feltet. Dette medlem vil
derfor ikke gi sitt samtykke til dette.
Dette medlem vil som et sekundært
standpunkt støtte forslag om å gi tillatelse til anlegg og drift
av kraft fra land-anlegg, samt foreslå at det legges til rette for
at kraft fra havbasert fornybar energi kan leveres til områdeløsningen.
Dette medlem mener at det bør
legges til rette for at havbasert fornybar energi kan levere kraft
til områdeløsningen for kraft fra land til Utsirahøyden. Dette
medlem viser til at vindkraft til havs er en mulig framtidsnæring
med stort potensial i Norge. Dette medlem peker på
at vindkraft til havs krever marin kompetanse og teknologi som Norge
har utviklet gjennom petroleumsnæringen. Utbygging og drift av flytende
havvindparker gir derfor store muligheter for fornybar norsk verdiskaping
og etablering av en ny leverandørindustri. Hittil er det
i hovedsak bygget ut bunnfast havvind på grunne havområder. Dette
medlem viser til at utviklingen har kommet kortere for flytende
havvind, og at det er behov for betydelig innsats for å gjøre flytende
havvind til kommersielt tilgjengelig teknologi.
Dette medlem mener utbyggingen
av Johan Sverdrup-feltet og etableringen av kraft fra land-anlegg
for Utsirahøyden kan bli en arena for utvikling av løsninger for
flytende havvind, og mener det bør legges til rette for dette i
forbindelse med etableringen av kraft fra land-anlegget.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for at kraft fra havbasert fornybar energi kan leveres til områdeløsningen.»
Komiteen viser til proposisjonens
omtale av kraftbehovet i området og varmebehovet på feltene som
knyttes til områdeløsning for kraft fra land, og registrerer at
det arbeides med forskjellige løsninger for dekning av varmebehov.
For Edvard Grieg-feltets del vil den pålagte tilknytning til områdeløsningen for
kraft fra land medføre at all egen kraftgenerering fra gassturbiner
fases ut. Komiteen merker seg at det i den forbindelse
arbeides med alternative løsninger for dekning av varmebehovet.
Komiteen viser til at alle feltene
i området med unntak av Sverdrup vil ha en annen kraftforsyning
enn kraft fra land ved produksjonsstart, men vil understreke at
det i PUD-godkjenningene for alle feltene i området ble stilt krav
om tilknytning til fremtidig områdeløsning for kraft fra land. Komiteen forutsetter
at operatørene har tatt høyde for dette i valg av design og tekniske
løsninger på plattformene, slik at varmebehovet kan dekkes effektivt
og med lavest mulige utslipp.
Komiteen merker seg at det i
proposisjonen fremholdes at industrien har lite erfaring med elektriske
kjeler og at en kvalifiseringsprosess anses som nødvendig. Komiteen forventer
at en slik prosess gjennomføres i forkant av beslutningen om hvordan varmebehov
for Edvard Grieg dekkes.
Komiteen imøteser orientering
fra departementet om hvordan dette skal løses.