I det norske skattesystemet er det mange tilknytningspunkter
mellom selskaps- og personbeskatningen. Endringer i selskapsbeskatningen
vil også få konsekvenser for personbeskatningen.
I dette kapitlet drøftes hvordan personbeskatningen
bør tilpasses redusert selskapsbeskatning. Følgende temaer vurderes
i denne sammenheng:
Ulike metoder for
å tilpasse personbeskatningen til redusert selskapsskattesats, jf.
Skattemeldingens punkt 6.4 (og nedenfor i innstillingens punkt 6.1.2–6.1.4).
Satsstrukturen i personbeskatningen, jf.
meldingen punkt 6.5 (og innstillingens punkt 6.1.5).
Inntekts- og skattefradrag i personbeskatningen, jf.
meldingens punkt 6.6 og 6.7 (behandlet nedenfor i innstillingens
punkt 6.1.6 og 6.1.7).
Skattlegging av utbytte mv., jf. meldingens punkt
6.8 (og innstillingens 6.8.1).
Andre endringer knyttet til beskatning
av selskapsdeltakere, jf. punkt 6.9 i meldingen (behandlet i punkt
6.1.9 i innstillingen).
Innledningsvis i kapitlet gis en sammenfattende oversikt
over utvalgets forslag og høringsinstansenes synspunkter, jf. punkt
6.2 og 6.3. En mer detaljert gjengivelse av utvalgets forslag og høringsuttalelsene
gis ved gjennomgangen av de ulike temaene i de etterfølgende punktene
i kapitlet.
Departementet mener
det er klare fordeler med å bevare alminnelig inntekt som ett netto
skattegrunnlag og redusere skattesatsen på alminnelig inntekt for
personer like mye som for selskap. Det gjør systemet transparent
og enkelt å forholde seg til for skattyterne og skattemyndighetene. Blant
annet behøver en ikke å ta stilling til hvilke inntekter hvert enkelt
fradrag skal kunne føres mot. Systemet med ett nettogrunnlag har
bestått siden 1992-reformen, og hensynet til stabilitet bør tale
for å bevare alminnelig inntekt som ett nettogrunnlag for personer
og selskap. Hvis en skal gå inn for alternative løsninger, bør det
etter departementets mening foreligge tungtveiende grunner for dette.
Forutsatt at en skal bevare alminnelig inntekt som
ett nettogrunnlag, er en lavere skattesats på alminnelig inntekt
også for personer den eneste løsningen for å unngå satsforskjeller
mellom kapitalinntekter innenfor og utenfor selskap. Det hindrer
skattemotiverte overføringer av kapitalinntekter og kapitalkostnader
mellom person og selskap. Departementet mener ensartet beskatning
av netto kapitalinntekter innenfor og utenfor selskap er en god
egenskap ved det norske skattesystemet som det er verdt å verne
om.
Det brede grunnlaget alminnelig inntekt innebærer
imidlertid at det ikke er mulig å redusere skattesatsen på enkelte
inntektstyper, f.eks. kapitalinntekter, uten at dette direkte berører
andre inntektstyper, f.eks. lønnsinntekter, eller skatteverdien
av fradragene. Alminnelig inntekt omfatter alle skattepliktige inntekter,
og derfor vil alle skattytere som har inntekt over summen av personfradraget
og minstefradraget, påvirkes av lavere skattesats. Hvis intensjonen
er å redusere skattesatsen på netto kapitalinntekter, f.eks. renteinntekter,
kan ikke dette gjennomføres uten at skatteverdien av fradrag med
liten tilknytning til kapitalinntektene, som f.eks. foreldrefradraget, går
ned. For en gitt bruttoinntekt vil lavere skattesats på alminnelig
inntekt omfordele fra skattytere med mange fradrag til skattytere
med relativt få fradrag, med mindre en samtidig øker fradragene.
Samlet er departementet enig med utvalget i
at lavere skatt på alminnelig inntekt for personer er den beste
løsningen for å tilpasse personbeskatningen til lavere selskapsskattesats.
Regjeringen mener på denne bakgrunn at det i utgangspunktet
skal være felles skattesats på alminnelig inntekt for personer og
selskap. Regjeringen legger til grunn en skattesats på alminnelig
inntekt på 22 pst. i skisse til reform. Hoveddelen av provenytapet
fra satsreduksjonen dekkes inn ved å innføre en ny bruttoskatt på personinntekt,
trinnskatten, som erstatter toppskatten, jf. Skattemeldingens punkt
6.5.
Departementethar
også vurdert om det kan være hensiktsmessig å skille ut netto kapitalinntekter (eksklusive
såkalte eierinntekter) fra alminnelig inntekt. Netto kapitalinntekter
kan da skattlegges med samme sats som selskapsoverskudd, mens dagens
system for skattlegging av f.eks. lønnsinntekter kan bevares. Formålet
med en slik utskillelse vil være å ha anledning til å skattlegge
kapitalinntekter innenfor og utenfor selskap på en ensartet måte
uten å gripe inn i beskatningen av andre inntekter for personer, bl.a.
lønns- og pensjonsinntekter.
Det er imidlertid en rekke spørsmål knyttet
til en slik løsning. Det må spesifiseres hvilke fradrag som skal
kunne føres mot hvilke grunnlag ettersom skatteverdien av fradragene
vil være ulik i de to grunnlagene. I tillegg oppstår det spørsmål om
samordning mellom netto kapitalinntekter og den resterende delen
av alminnelig inntekt. I dag er det full samordning innenfor alminnelig inntekt,
det vil si at f.eks. negative netto kapitalinntekter kan føres mot
lønnsinntekter. Det gjør systemet oversiktlig og enkelt. I utgangspunktet vil
denne samordningsadgangen opphøre med ulike grunnlag. Adgangen kan
bevares ved hjelp av skattefradrag mellom grunnlagene, som skisseres
av utvalget, men det vil komplisere systemet.
Samlet sett kan heller ikke departementet se
at fordelene ved en utskillelse av netto kapitalinntekter er store
nok.
En tredje mulighet kunne vært å holde skattesatsen
på alminnelig inntekt for personer uendret og akseptere en satsforskjell
mellom kapitalinntekter innenfor og utenfor selskap.
Departementet støtter utvalgets syn om at skattesatsen
på kapitalinntekter i utgangspunktet bør være den samme innenfor
og utenfor selskap. Dette har vært en bærebjelke i det norske skattesystemet
siden 1992-reformen. Som utvalget framhever, er det økonomisk sett
en nær sammenheng mellom person- og selskapsbeskatningen. Selskap
er konstruksjoner som i siste instans er opprettet av personer.
For enkeltpersoner er det som regel av mindre betydning om et kapitalobjekt
eies direkte eller indirekte gjennom et (heleid) selskap. For ikke
å uthule den personlige inntektsbeskatningen av kapital bør derfor
person- og selskapsbeskatningen ses i nær sammenheng. Etter departementets
syn bør det framsettes gode argumenter for å fravike prinsippet
om lik skattesats på kapitalinntekter innenfor og utenfor selskap.
En særskilt, lavere sats for selskap vil gi
insentiver til å opptjene kapitalinntekter i selskap til lav sats
og føre kapitalutgifter mot høy sats på personlig hånd for å spare
skatt. Dette kan gjennomføres ved å flytte eksisterende gjeld og
egenkapital mellom person- og selskapssektoren. Skattyter kan også
utnytte satsforskjellen gjennom nye arrangementer mellom person
og selskap. Departementet mener skattesystemet ikke bør gi slike
muligheter for tilpasninger (arbitrasje).
Flere av høringsinstansene, bl.a. Den Norske Advokatforening,
peker på at kapitalinntekter innenfor og utenfor selskap står overfor
ulike satser i mange andre land. Departementet kan imidlertid ikke
se at dette i seg selv er en god begrunnelse for å innføre en satsforskjell
i Norge. Begrunnelsen for en satsforskjell måtte vært at det er
for store ulemper ved å holde fast på felles sats når selskapsskatten
reduseres. Departementet kan ikke se at det er tilfellet.
Med uendret skattesats for personer vil ikke
deltakerlignede selskap og enkeltpersonforetak uten videre ta del
i den samme skattelettelsen som aksjeselskap. Slike virksomheter
er ikke egne skattesubjekter, det vil si at inntekter fra slik virksomhet
skattlegges sammen med øvrige inntekter hos personlig deltaker/eier.
En tilsvarende lettelse for deltakerlignede selskap og enkeltpersonforetak
som for aksjeselskap vil derfor kreve særregler i personbeskatningen.
Det vil være krevende å gi den nøyaktig samme lettelsen for slike
virksomheter uten å komplisere systemet for mye.
Samlet sett mener departementet at det ikke
er en god løsning å redusere selskapsskattesatsen uten en korresponderende
satsreduksjon for personer.
Departementet er enig med utvalget i at hoveddelen
av provenytapet ved lavere skattesats på alminnelig inntekt for
personer bør dekkes inn ved en ny skatt på personinntekt som også
erstatter dagens toppskatt. I praksis betyr dette en viss veksling
fra nettobeskatning til bruttobeskatning. Deloitte Advokatfirma
AS og Skattebetalerforeningen påpeker at dette kan være problematisk
ut fra et skatteevneperspektiv. I utgangspunktet er departementet
enig i at en overveiende vektlegging av bruttoskattlegging kan være
uheldig ut fra et skatteevneperspektiv.
Det er imidlertid flere forhold som taler for
at økt vekt på bruttoskatt ikke nødvendigvis er et problem. For
det første foreslår utvalget at den nye skatten på personinntekt
kun skal gjelde for inntekt over et visst nivå (140 000 kroner i
2013-verdi), og at satsen skal øke med inntekten over tre eller
fire trinn. Det betyr at skattesatsen øker med skatteevnen. Slikt
sett opprettholdes hensynet til skatteevne i det samlede skattesystemet. Det
vil også være mulig å justere innslagspunktene i den nye skatten
på personinntekt slik at man sikrer den ønskede fordelingsprofilen.
For det andre gis det allerede i dag betydelige fradrag
i alminnelig inntekt som ofte går langt utover de reelle kostnadene
til inntektens erverv (blant annet minstefradraget og jordbruksfradraget),
eller som har svak sammenheng med tilhørende inntekt (blant annet
rentefradraget og ulike særfradrag). For eksempel var minstefradraget
i utgangspunktet ment som et sjablongfradrag for kostnader til inntektens
erverv. Likevel har fradraget siden 1992 blitt økt en rekke ganger
slik at det nå er vesentlig høyere enn de faktiske kostnadene til
inntektens erverv for de aller fleste. Ingen av disse oppjusteringene har
vært begrunnet med at kostnadene til inntektens erverv har økt.
I tillegg kommer en rekke særskilte fradrag som for mange reduserer
netto skattbar inntekt langt utover reell nettoinntekt. Nettoinntekten
(alminnelig inntekt fratrukket særlige fradrag) er derfor i dag
ikke nødvendigvis et spesielt godt mål på reell skatteevne for den
enkelte. En noe større vektlegging av bruttoskatt med fornuftige
innslagspunkter kan derfor faktisk trekke i retning av en mer riktig beskatning
etter skatteevnen.
For det tredje er det en relativt begrenset
forskyvning av skattleggingen fra nettoskatt til bruttoskatt utvalget
foreslår. For en lønnsinntekt på om lag 550 000 kroner og med 40 000
kroner i fradrag utover standard fradrag utgjør nettoskatten i dag
om lag 64 pst. av samlet inntektsskatt. Med utvalgets skattelettealternativ
vil denne andelen synke til om lag 54 pst. Det vil si at over halvparten
av inntektsskatten fremdeles vil være skatt på nettoinntekt.
Etter en samlet vurdering mener regjeringen
at utvalgets forslag om en ny bruttoskatt på personinntekt, som
erstatter toppskatten, virker hensiktsmessig. Målet må imidlertid
være å utforme skatten slik at den sammen med lavere skattesats på
alminnelig inntekt reduserer marginalskatten på arbeid. Empirisk
forskning indikerer at dette vil bidra til økt arbeidstilbud, jf.
Skattemeldingens kapittel 14.
Regjeringen foreslår å innføre den nye bruttoskatten
på personinntekt (trinnskatt) i skatte- og avgiftsopplegget for
2016, jf. Prop. 1 LS (2015–2016) Skatter, avgifter og toll 2016. Forslaget
innebærer at trinnskatten innføres i fire trinn. For 2016 starter
trinn 1 på 158 800 kroner, noe som er litt høyere enn utvalget foreslo.
Satsen i trinn 1 foreslås satt til 0,8 pst. Trinn 2 starter på 224 900
kroner med en sats på 1,6 pst. Trinn 3 og 4 tilsvarer dagens toppskatt.
For 2016 foreslås det at satsen settes til 10,6 pst. for personinntekt
over 565 400 kroner (trinn 3) og til 13,6 pst. for personinntekt
over 909 500 kroner (trinn 4).
Regjeringen foreslår at satsene i trinnskatten økes
gradvis i takt med reduksjonen i skattesatsen på alminnelig inntekt,
til 2,1 pst. i trinn 1, 4,2 pst. i trinn 2, 13,2 pst. i trinn 3
og 16,2 pst. i trinn 4. Dette innebærer en reduksjon i marginalskatten
på lønn på 0,8 prosentenheter for de fleste lønnstakere.
Departementet antar at økt sats i minstefradraget eller
øvre grense i minstefradraget ikke vil gjøre det mer lønnsomt å
gå fra trygd til arbeid. Det skyldes at minstefradraget er det samme
for trygdeinntekter som for lønnsinntekter. SSBs mikrosimuleringsmodell
LOTTE-Arbeid anslår at ulike varianter av økt minstefradrag for lønnsinntekter
heller ikke har betydelig virkning på arbeidstilbudet blant lønnstakere.
Selvstendig næringsdrivende får fradrag for faktiske kostnader og
påvirkes ikke av endring i minstefradraget med mindre de har lønnsinntekt
eller lignende i tillegg til næringsinntekten.
Hvis bunnfradragene skal kunne bidra til bedre arbeidsinsentiver,
må strukturen i disse fradragene endres. Fradragene må da innrettes slik
at det lønner seg å gå fra trygd til arbeid for dem som har muligheten
til det. Regjeringen signaliserte i tilleggsproposisjonen til budsjettforslaget
for 2014 at strukturen i inntektsfradragene for personer vil bli
vurdert med sikte på å forenkle og gjøre det mer lønnsomt å arbeide
framfor å være trygdet. Det vises til Sundvolden-erklæringens punkt
om å «gjøre det mer lønnsomt å jobbe, spesielt for personer med
lave inntekter, blant annet ved å heve minstefradraget i inntektsbeskatningen».
Departementet har vurdert en omlegging i fradragsstrukturen.
Økte insentiver til arbeid framfor trygd kan oppnås ved å innføre
et nytt fradrag som kun gis for arbeidsinntekt inkl. næringsinntekt.
Et slikt arbeidsfradrag vil bedre balansen i fradragsstrukturen
mellom lønnstakere og personlig næringsdrivende, samt i større grad
enn i dag stimulere til selvstendig næringsvirksomhet.
For at arbeidsfradraget skal stimulere til arbeid på
en mest mulig effektiv måte, bør inntektsgrunnlaget som gir rett
til arbeidsfradraget, i størst mulig grad samsvare med inntekt fra
reell arbeidsaktivitet. Grunnlaget bør omfatte lønn i arbeidsforhold,
honorar, skattepliktige naturalytelser, beregnet personinntekt fra
næring og arbeidsgodtgjørelse fra deltakerlignende selskap. Det
må vurderes nærmere om også foreldrepenger/svangerskapspenger og
sykepenger betalt av arbeidsgiver og eventuelt Nav bør inkluderes
i grunnlaget. Dagpenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd fra
både Nav og tjenestepensjon, kvalifiseringsstønad og overgangsstønad
til enslige forsørgere som i dag gir rett til minstefradrag, bør
derimot ikke inngå i grunnlaget for et eventuelt arbeidsfradrag.
Det er usikkert hvor mye en eventuell omlegging i
fradragsstrukturen vil påvirke arbeidstilbudet. Den største effekten
på arbeidstilbudet vil trolig komme fra redusert netto kompensasjonsgrad for
trygdemottakere som følge av at lønn og næringsinntekt skattlegges
lavere enn tilsvarende trygdeinntekt. Det gjør det mer lønnsomt for
denne gruppen å arbeide. Samtidig blir det mindre lønnsomt å gå
fra arbeid til trygd. For personer som allerede er i arbeid, antas
det at et arbeidsfradrag vil ha liten virkning.
Provenytapet ved et nytt arbeidsfradrag kan isolert
sett være betydelig. Det er imidlertid mulig å innføre et slikt
fradrag innenfor en realistisk ramme dersom en ser det i sammenheng
med endringer i andre fradrag. For eksempel kan et arbeidsfradrag
innføres uten et betydelig provenytap hvis for eksempel minstefradraget for
lønn og trygd reduseres tilsvarende størrelsen på arbeidsfradraget.
En omlegging av strukturen i bunnfradragene for å stimulere til
arbeid framfor trygd må utredes nærmere før den eventuelt gjennomføres.
Departementet vil vurdere endringer i fradragsstrukturen parallelt
med gjennomføringen av skattereformen i de årlige budsjettene.
Skattefradraget for pensjonister skal sikre
at pensjonister med litt over minste pensjonsnivå etter høy sats
ikke skal betale skatt. Forslaget om lavere skattesats på alminnelig
inntekt for personer og ny personskatt vil føre til at skatt på minste
pensjonsnivå før skattefradrag reduseres. Nødvendig skattefradrag
for å skjerme pensjonister med minste pensjonsnivå vil derfor også
reduseres. Regjeringen legger derfor til grunn at skattefradraget
justeres ned i takt med reduksjonen i inntektsskatten før skattefradraget.
Det ble foretatt en tilsvarende endring da skattesatsen på alminnelig
inntekt ble redusert fra 28 til 27 pst. i 2014.
Departementet er enig med utvalget i at inntektsskattegrunnlaget
for personer bør fastsettes slik at det er best mulig samsvar mellom
skattepliktig inntekt og den faktiske avkastningen av arbeid og
kapital. Et effektivt skattesystem er kjennetegnet ved brede skattegrunnlag
der skattepliktig inntekt i størst mulig grad samsvarer med faktisk
inntekt. Bredere skattegrunnlag kan gi rom for større reduksjoner
i marginalskatten på personinntekt.
Fradrag og særordninger utvalget har vurdert,
er omtalt i Skattemeldingens punkt 6.7.2; skatteklasse 2, BSU, sjømanns-/fiskerfradrag,
gaver til frivillige organisasjoner, fagforeningskontingent, reise
mellom hjem og arbeidssted, fradrag for merutgifter for kost og
losji og reiser for pendlere, foreldrefradrag, og særlige skatteregler
i Nord-Troms og Finnmark omtales.
Skattemeldingens tabell 6.1 gir en oversikt
over provenyeffekten av å fjerne ulike fradrag i tråd med utvalgets
forslag. Sammenlignet med utvalgets forslag er anslagene oppdatert
med nye grunnlagsdata og regnet i forhold til referansesystemet
for 2016. I beregningene er det lagt til grunn en skattesats på
alminnelig inntekt på 22 pst. og en trinnskatt som tilsvarer skissen
i punkt 6.5 i Skattemeldingen.
Andre fradrag og særordninger er omtalt i Skattemeldingens
punkt 6.7.3; særfradrag for enslige forsørgere, skattefritak for
arbeidsgivers tilskudd til barnehage, skattefritt sluttvederlag, skattefri
fordel ved ansattes kjøp av aksjer til underkurs, særfradrag for
store sykdomsutgifter, særfradrag for lettere nedsatt ervervsevne,
skattefri kjøregodtgjørelse, skattefritt hyretillegg for sjøfolk,
særskilte skatteregler for fri kost for sjøfolk, fiskere og ansatte
på sokkelen, særskilt fradrag i jordbruksinntekt, særskilt fradrag
for reindrift, særskilt fradrag i næringsinntekt fra skiferdrift
i Finnmark og Nord-Troms, fradrag for tilskudd til vitenskapelig
forskning og yrkesopplæring, og Individuell pensjonsordning (IPS)
omtales.
I tabell 6.2 i Skattemeldingen er disse skatteutgiftene
sammenstilt. I beregningene er det lagt til grunn en skattesats
på alminnelig inntekt på 22 pst. og en personskatt som tilsvarer
skissen i punkt 6.5 i Skattemeldingen.
Lavere skatt på alminnelig inntekt kombinert med
økte skattesatser på personinntekt vil gjøre det betydelig mer lønnsomt
å omdanne arbeidsinntekt til det utvalget omtaler som eierinntekt
(inntektsskifting). Skatteutvalget mener derfor det er nødvendig
å øke skatten på eierinntekter på eiers hånd. Utvalget bruker betegnelsen
eierinntekt på inntekt som overstiger skjermingsfradraget og ekstrabeskattes
i tråd med aksjonær- og deltakermodellen, dvs. aksjeutbytte, aksjegevinster
og utdeling og gevinst ved salg av andeler fra deltakerlignede selskap.
I det følgende blir slik inntekt av forenklingsgrunner omtalt som
«utbytte».
Skatteutvalget mener den samlede marginalskatten
på utbytte inklusive selskapsskatt bør tilsvare maksimal marginalskatt
på lønnsinntekt inklusive arbeidsgiveravgift, som i 2015 er 53,7
pst. Da vil motivet til inntektsskifting fjernes helt.
Et avvik mellom marginalskatt på utbytte inklusive
selskapsskatt og maksimal marginalskatt på lønnsinntekt inklusive
arbeidsgiveravgift vil gjøre det lønnsomt for enkelte å omdanne
arbeidsinntekt til utbytte. Det er viktig å unngå at motivet til
slik inntektsskifting blir for stort. Lønnsbeskatningen kan uthules
dersom enkeltpersoner har mye å tjene på å omdanne arbeidsinntekt
til utbytte. Utstrakt bruk av inntektsskifting vil bryte med prinsippet
om horisontal likhet (personer med samme skatteevne skal betale
like mye i skatt) og redusere skattesystemets omfordelende funksjon.
Det kan være en fare for at skattesystemets legitimitet svekkes om
de mest velhavende relativt enkelt kan omgå omfordelingen gjennom
skattesystemet. Den maksimale marginalskatten på lønn inklusive
arbeidsgiveravgift bør derfor ikke ligge for høyt over marginalskatten
på utbytte inklusive selskapsskatt. Forskjellen var 6,1 prosentenheter fra
2006 til 2013, men økte til 7 prosentenheter fra 2014 som vist i
Skattemeldingens figur 6.1.
Det er imidlertid enkelte ulemper ved å øke
utbytteskatten, og disse ulempene gjentas av flere av høringsinstansene.
Økt utbytteskatt vil blant annet øke lønnsomheten av ulovlig omgåelse
av utbytteskatten, for eksempel gjennom økt privat konsum i selskap,
og øke motivet til å flytte ut av Norge. Skjermingsfradraget skal
i utgangspunktet bidra til at økt utbytteskatt ikke svekker insentivene
til å investere i aksjer. Skattyter har likevel ikke full sikkerhet
for skatteverdien av skjermingsfradraget, jf. punkt 6.8.2 i Skattemeldingen.
Økt skatt på utbytte kan derfor isolert sett gjøre det mindre lønnsomt
å investere i aksjer. Disse ulempene taler for at en er varsom med
å øke utbytteskatten for mye. Ulempene var en av grunnene til at
utvalget i alternativet med skattelettelser foreslo å bruke hele
provenyet på å redusere skatten på arbeid. Lavere marginalskatt
på lønn vil både stimulere arbeidstilbudet og kreve en mindre økning
av utbytteskatten.
For en del eiere vil det ikke være nødvendig
å øke utbytteskatten så mye som utvalget foreslår (fra 46,7 pst.
til enten 53,7 eller 49,6 pst. når en inkluderer selskapsskatten),
for å fjerne motivet til inntektsskifting. En del eiere vil f.eks.
ha lavere marginalskatt enn høyeste marginalskatt ved utbetaling
av lønns- eller næringsinntekt. Lønnsinntekter skattlegges progressivt
og ilegges ulike arbeidsgiveravgiftssatser avhengig av hvor arbeidsstedet
er, mens høyeste marginalskatt på næringsinntekter er noe lavere
enn for lønnsinntekter (50,4 pst.). Videre gir lønns- og næringsinntekter
under et visst inntektsnivå (7,1 G eller om lag 635 000 kroner)
rettigheter i Folketrygden som utbytte ikke gir, bl.a. pensjons-
og trygderettigheter. Eiere med personinntekt under dette nivået
kan derfor foretrekke lønn framfor utbytte selv om marginalskatten
på lønn er noe høyere.
Samlet mener regjeringen at det er nødvendig
å øke skatten på utbytte når skattesatsen på alminnelig inntekt
blir satt ned, men at ulempene ved en skatteøkning taler for å øke
skatten mindre enn det utvalget foreslår. Regjeringen mener likevel
motivet til inntektsskifting ikke bør øke. Regjeringen mener den
samlede marginalskatten på utbytte inklusive selskapsskatt bør opprettholdes
på dagens nivå. Dette vil sammen med lavere marginalskatt på lønn
redusere motivet til inntektsskifting. Uendret marginalskatt på
utbytte sammen med lavere formuesskatt vil slå positivt ut for norske
eiere.
Skatteutvalget har lagt til grunn at dagens
system for skattlegging av utbytte skal videreføres. Det innebærer
at personlige eiere fremdeles kun skal skattlegges for den delen
av inntekten som overstiger et skjermingsfradrag. Skjermingsfradraget regnes
ut ved å multiplisere skjermingsgrunnlaget, som er aksjens kostpris
tillagt eventuelle ubenyttede skjermingsfradrag fra tidligere år,
med skjermingsrenten. Skjermingsrenten settes til årlig gjennomsnittlig
rente på tre måneders statskasseveksler (etter skatt) og skal om
lag tilsvare en risikofri rente (etter skatt).
Hovedformålet med skjermingsfradraget er å forhindre
uheldige vridninger i investeringene og selskapenes finansieringsstruktur
som følge av ekstraskatten på utbytte. En ekstraskatt uten skjerming
kunne presset opp avkastningskravet på aksjeinvesteringer og ført
til at nordmenn flyttet sin sparing fra aksjer til obligasjoner, eiendom
mv. Tilgangen til norsk egenkapital, og dermed også næringslivets
mulighet til å finansiere lønnsomme prosjekter som er avhengig av slik
kapital, kunne blitt svekket.
Flere høringsinstanser har framhevet at skjermingsfradraget
er bagatellmessig og av liten betydning for eieren, at skjermingsrenten
er for lav eller at skjermingsfradraget i for mange situasjoner
ikke blir utnyttet. Det er også blitt nevnt, bl.a. av Skattedirektoratet,
at skattytere som eier aksjer utenfor Skatteetatens aksjonærregister, finner
det vanskelig å regne ut skjermingsfradraget selv.
Tanken bak skjermingsfradraget er at eieren
skal få fradrag for sin finansielle alternativkostnad ved å binde
kapital. I så fall vil ekstraskatten på utbytte ikke gjøre det mindre
attraktivt å investere i f.eks. aksjer sammenlignet med andre plasseringer.
Det er viktig å klargjøre hva som i dette tilfellet er investors
finansielle alternativkostnad ved å binde kapital. Som Skatteutvalget
er inne på, vil dette avhenge av hvordan ekstraskatten på utbytte
er utformet. Hvis ekstraskatten er utformet symmetrisk, slik at
alle fradrag inklusive skjermingsfradraget blir sett på som helt
sikre for eieren, vil det være korrekt å skjerme kun risikofri rente
fra beskatning. Da vil staten i nåverdiforstand ta en like stor
andel av inntektene og kostnadene/tapene fra aksjeinvesteringen.
Når skatten følger proporsjonalt med nåverdien av aksjeinvesteringen,
vil alle investeringer med positiv nåverdi før skatt også ha positiv
nåverdi etter skatt. Skatten påvirker dermed ikke lønnsomheten av
investeringene og vil være helt nøytral.
Forutsetningen om symmetrisk skattlegging er viktig
for at det skal være korrekt å skjerme kun risikofri rente. Hvis
det er usikkert om skjermingsfradraget blir godtgjort, vil staten
ta en større del av inntektene enn den dekker av kostnadene. Da
vil skatten øke risikoen ved investeringen, og risikofri rente vil
ikke lenger avspeile eiers finansielle alternativkostnad ved å binde kapital.
Ekstraskatten er i dag ikke helt symmetrisk
utformet fordi skjermingsfradraget gis per aksje, slik at eventuelle
ubenyttede skjermingsfradrag går tapt ved realisasjon av aksjen.
Dette påpekes blant annet av NHO. Et spørsmål er om det er mulig
å forbedre skattens symmetriegenskaper, og eventuelt om en videreføring
av dagens asymmetri kan rettferdiggjøre en høyere skjermingsrente.
Skatteutvalget mener det er krevende å gi full sikkerhet
for skjermingsfradraget. Årsaken til at det ikke gis adgang til
å trekke fra ubenyttet skjerming for eksempel i andre aksjeinntekter eller
i alminnelig inntekt, er å unngå tilpasninger gjennom årsskiftehandler.
Insentivene til årsskiftehandler henger sammen med at aksjonæren
som eier aksjen 31. desember, tilordnes hele årets skjermingsfradrag.
Dersom ubenyttet skjermingsfradrag ved realisasjon kunne trekkes
fra i annen inntekt, ville det blitt svært lønnsomt for skattytere
som får utnyttet skjermingen (personlige aksjonærer), å overta aksjer
rundt årsskiftet fra skattytere som ikke får utnyttet skjermingen
(først og fremst selskapsaksjonærer under fritaksmetoden). Det kan
innebære at aksjonærene får tilordnet skjermingsfradraget for hele
året uten nevneverdig kostnad eller risiko. En kunne tenke seg at det
ble innført tiltak for å motvirke slike tilpasningsmuligheter, herunder
tilordne skjerming ut fra den tiden aksjonæren har eid aksjen eller
knytte et eiertidskrav til retten til ubenyttet skjerming. NHO lanserer
også tilsvarende forslag i sin høringsuttalelse. Utvalget mener
imidlertid at disse løsningene ville gitt et mer administrativt krevende
system.
Utvalget er også skeptisk til å innføre et risikopåslag
i skjermingsrenten. Et risikopåslag for alle aksjeinvesteringer
vil skape nye vridninger fordi risikofrie eiendeler vil bli tildelt
en for høy skjermingsrente. Det kan da bli lønnsomt å øke egenkapitalen
i selskapet og investere kapitalen i risikofrie eiendeler. På den
måten oppnås et økt skjermingsfradrag som kan benyttes til å skjerme
inntekter fra andre risikable eiendeler med høyere avkastning. Dette
vil gjøre skjermingen mindre effektiv og gi vridninger i investeringsbeslutningene.
Asymmetrien i utbytteskatten kan isolert sett
tale for en høyere skjermingsrente enn i dag, men samtidig ser departementet
at en høyere skjermingsrente vil skape tilpasningsproblemer. Videre
er usikrede skjermingsfradrag kanskje et mindre problem i praksis
for mange ettersom eiere kan samordne skjermingsfradrag fra ulike aksjer
gjennom et investeringsselskap. Skjermingen gis nemlig på eierens
innskudd i investeringsselskapet, ikke på selskapets innskudd i de
ulike aksjene som selskapet eier.
Flere høringsinstanser har bemerket at skjermingsrenten
er særlig lav nå på grunn av det lave generelle rentenivået i økonomien,
og at fradraget derfor oppfattes som bagatellmessig. Departementet
mener imidlertid dette i seg selv ikke er et argument for å heve
skjermingsrenten, snarere tvert imot. Årsaken er at når renten er
lav, er betydningen av usikret skjermingsfradrag mindre enn når
renten er høy. I spesialtilfellet hvor risikofri rente er lik null,
har det ingen betydning at skjermingsfradraget er usikkert, ettersom skjermingsfradraget
faller bort uansett utfall av aksjeinvesteringen. Så lenge skattleggingen
for øvrig er symmetrisk, dvs. at det gis fradrag for aksjetap, bør
det derfor ikke tillegges en risikopremie i skjermingsrenten ved
en risikofri rente lik null.
Samlet sett mener departementet at skjermingsrenten
fortsatt bør være en risikofri rente. Insentivene til tilpasninger
som følger av en markert høyere skjermingsrente, kan lett uthule
ekstraskatten på utbytte ved at eiere opparbeider seg store skjermingsfradrag.
Det kan reise spørsmålet om dagens system med skjermingsfradrag
i det hele tatt er bærekraftig.
Det er viktig at skjermingsreglene er enkle
å forholde seg til for skattyterne, og at de administrative kostnadene
holdes så lave som mulig. For skattytere som eier aksjer som er
registrert i aksjonærregisteret, bør ikke skjermingsreglene i seg
selv øke skattyternes kostnader med å etterleve skattereglene eller
skattemyndighetenes kostnader forbundet med kontroll av ligningen. Skjermingsfradraget
vil regnes ut automatisk for slike aksjer. I noen tilfeller vil
det imidlertid kunne være vanskelig for skattyter å kontrollere at
skjermingsfradraget er riktig beregnet. Skattytere som eier aksjer
som ikke er registrert i aksjonærregisteret, må beregne skjermingsfradraget
selv. Det samme gjelder for skattytere som eier andeler i deltakerlignede
selskap og enkeltpersonforetak. Spørsmålet er om kostnadene forbundet
med slik manuell beregning er uforholdsmessig store, og om det er
skjermingsfradraget i seg selv som bidrar til dette. Ifølge Skattedirektoratet
er skattytere som eier aksjer utenfor aksjonærregisteret, som regel
ikke i stand til å beregne riktig skjermingsfradrag selv.
Departementet viser til at det som ledd i evaluering
av skattereformen 2006 ble gjennomført en analyse av de administrative
konsekvensene av reformen, herunder av aksjonærmodellen og fritaksmetoden.
Etter departementets vurdering tilsier denne gjennomgangen og senere
erfaringer at det ut fra disse hensyn ikke er grunnlag for å gjøre
større endringer i aksjonærmodellen og den tekniske fremgangsmåten
ved beregning av skjerming.
Økt beskatning av utbytte kan skatteteknisk gjennomføres
på ulike måter. Departementet har vurdert tre løsninger:
Utbytte mv. skal
ikke inngå i alminnelig inntekt, men være et eget skattegrunnlag
som skattlegges med høyere sats enn alminnelig inntekt, kalt eierinntekt
(«eierinntekt som selvstendig skattegrunnlag»)
Utbytte mv. skal inngå i alminnelig inntekt,
og i tillegg være eget skattegrunnlag som skattlegges i tillegg
til alminnelig inntekt, kalt eierinntekt («eierinntekt som supplerende
skattegrunnlag»)
Utbytte mv. skal kun inngå i skattegrunnlaget alminnelig
inntekt, men beregningsgrunnlaget økes med en justeringsfaktor («oppjustering
av alminnelig inntekt»).
I Skattemeldingens punkt 6.8.3 gjennomgås hver av
disse løsningsmulighetene.
Etter departementets vurdering bør økt utbytteskatt
gjennomføres enten ved å innføre et supplerende skattegrunnlag til
alminnelig inntekt eller gjennom oppjustering av alminnelig inntekt.
Det er fordeler og ulemper knyttet til hver av løsningene. Etter
en samlet vurdering mener departementet at den mest hensiktsmessige
løsningen vil være oppjustering av alminnelig inntekt.
Oppjusteringen kan gjennomføres ved at utbytte mv.
som skattegrunnlag multipliseres med en oppjusteringsfaktor. I skatteloven
må en slik oppjusteringsfaktor innarbeides i følgende bestemmelser
i skatteloven:
§ 10-11 om skatteplikt
for utbytte,
§ 10-31 om skatteplikt for gevinst og fradragsrett
for tap ved realisasjon av aksjer mv.,
§ 10-42 om tillegg i alminnelig inntekt
ved utdeling fra deltakerlignet selskap, og
§ 10-44 om gevinst og tap ved realisasjon
av andel i deltakerlignet selskap.
For å oppnå at den samlede marginalskatten på utbytte
(inkludert selskapsskatt) holdes uendret med en skattesats på 22
pst., må det benyttes en oppjusteringsfaktor på ca. 1,44.
En oppjustering av utbytte mv. foreslås allerede i
budsjettet for 2016. For 2016 foreslås det at utbytte mv. oppjusteres
med faktoren 1,15 slik at den samlede marginalskatten på utbytte
(inklusive selskapsskatt) holdes om lag uendret. Da det for 2016
foreslås lavere marginalskatt på lønn, vil likevel motivet til inntektsskifting
bli noe mindre enn i dag. Det vises til Prop. 1 LS (2015–2016) Skatter,
avgifter og toll 2016 punkt 3.1.
Økt beskatning av utbytte mv. vil i all hovedsak kunne
gjennomføres på samme måte for deltakere i deltakerlignet selskap
som for aksjonærer i aksjeselskap. Den løpende beskatningen av overskudd/underskudd
vil bli gjennomført hos deltakerne på samme måte som i dag, og skattlagt
med den lavere satsen på alminnelig inntekt. Denne løpende beskatningen
berøres ikke av økt skatt på utbytte mv. Økt ekstraskatt vil bli
gjennomført ved utdeling til personlig deltaker etter skatteloven
§ 10-42 og for realisasjonsgevinst på selskapsandel som er skattepliktig
etter skatteloven § 10-44. Tilsvarende vil gjelde for tap.
Deltaker i deltakerlignet selskap kan motta
særskilt godtgjørelse for arbeidsinnsats i selskapet etter selskapsloven
§ 2-26. Slik godtgjørelse skal som hovedregel skattlegges som virksomhetsinntekt,
og vil ikke bli berørt av den økte skatten på utbytte mv.
Departementet viser til at spørsmålet om overgangsregler
stiller seg annerledes enn i utvalgets forslag, som følge av at
det legges opp til andre skattesatser og en annen innfasing av endringene.
Departementet legger til grunn at formålet med videre
overgangsregler vil være å skattlegge inntekt som er opptjent før
satsendringene, med en lavere sats enn inntekt som er opptjent etter satsendringene.
Det er imidlertid flere utfordringer med å innføre slike overgangsregler. Blant
annet vil det bli nødvendig å identifisere selskapenes tilbakeholdte
skattlagte kapital på tidspunktet satsendringene blir gjennomført. Denne
størrelsen fremgår ikke i forbindelse med ligningen. Det må derfor
gis særskilte regler om beregningen av tilbakeholdt skattlagt kapital
tilpasset dette formålet. Denne størrelsen må beregnes av alle selskap.
Tilbakeholdt skattlagt kapital i underliggende selskap vil også
bli beskattet med den nye satsen for utbytte hvis den senere deles
ut via eierselskapet til dette selskapets aksjonærer. Det tilsier
at aksjonærene i eierselskapet også kompenseres for aksjenes andel av
tilbakeholdt skattlagt kapital i det underliggende selskapet. Dette
kan bli komplisert, og bør i tilfelle begrenses til situasjoner
der morselskapet har en kvalifisert eierandel i det underliggende
selskapet.
I tillegg må det etableres et system slik at
den kapitalen som skal beskattes med en lavere sats, fordeles riktig
på aksjonærnivå (eventuelt at skjermingen blir riktig fordelt).
Videre er det bare utdelinger ut over skjermingsfradrag som skattlegges
med den nye skattesatsen på utbytte. Hvis aksjonæren har ubenyttet
skjerming fra tidligere år, må denne derfor trekkes fra aksjenes andel
av tilbakeholdt skattlagt kapital.
Ved realisasjon vil tilbakeholdt kapital i selskapet
reflekteres i prisen på aksjene. Dermed vil deler av gevinsten skyldes
tilbakeholdt kapital. Dette tilsier at en eventuell overgangsregel
i utgangspunktet også burde gjelde for gevinster. Det kunne gjennomføres
ved at det beløpet som skal beskattes med en lavere sats ved utdelinger, også
benyttes ved beskatningen av gevinst hvis aksjen selges. Det vil
si at en del av gevinsten som tilsvarer dette beløpet, på samme
måte som ved utdelinger, skattlegges med lavere sats.
Ut fra formålet med eventuelle overgangsregler bør
de kun gjelde aksjer i norske selskap fordi utenlandske selskap
ikke omfattes av de norske endringene i selskapsskattesats. Etter
departementets vurdering er det imidlertid usikkert om en slik begrensning
kan gjennomføres uten å komme i konflikt med EØS-avtalen. Skal overgangsreglene
også omfatte aksjer i utenlandske selskap, vil det komplisere systemet
ytterligere.
Etter departementets syn vil overgangsregler som
skissert ovenfor bli svært kompliserte og administrativt krevende.
Uansett utforming vil de pålegge selskapene og ligningsmyndighetene ekstra
oppgaver. Systemet kompliseres ytterligere av at det ved beregningen
av tilbakeholdt kapital i selskapet bør tas hensyn til tilbakeholdt kapital
i underliggende selskap. Det kan også reises spørsmål om det er
nødvendig å innføre kompliserte overgangsregler dersom regjeringens
forslag til nivåmessig tilpassing av utbytteskatten, jf. punkt 6.8.1,
gjennomføres. Regjeringen legger opp til å øke utbytteskatten mindre
enn det utvalget foreslo. Videre sikter regjeringen mot å redusere
selskapsskatten noe mindre enn utvalgets forslag, og endringene
vil bli faset inn over tre år. Samlet sett reduserer dette behovet
for å innføre kompliserte overgangsregler.
På denne bakgrunn tar departementet ikke sikte på
å fremme forslag til særskilte overgangsregler i forbindelse med
endringene i satser for beskatning av selskap og eiere.
Departementet følger denne saken opp i forbindelse
med budsjettet for 2016. Det vises til Prop. 1 LS (2015–2016) punkt
5.2, jf. Innst. 4 L (2015–2016) punkt 5.2.
Departementet følger denne saken opp i forbindelse
med budsjettet for 2016. Det vises til Prop. 1 LS (2015–2016) punkt
5.1, jf. Innst. 4 L (2015–2016) punkt 5.1.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av
at økt utbytteskatt kan forsterke insentivet til privat konsum i
selskap. Samtidig må det tas i betraktning at reglene om uttaksbeskatning
og ekstrabeskatning av utbytte bidrar til å redusere lønnsomheten
av å eie formuesgoder for privatbruk i selskap. For bolig- og fritidseiendommer må
det også tas i betraktning at man ved eie gjennom selskap mister
muligheten til å selge eiendommen skattefritt på grunnlag av egen
bruk, noe som kan gjøre eie gjennom selskap mindre lønnsomt enn
privat eie. Departementet er likevel enig i at det er ønskelig å
finne tiltak som kan begrense privat konsum i selskap.
Departementet ser klare begrensninger i løsninger
som er basert på avskjæring av fradragsretten for kostnader knyttet
til bestemte typer eiendeler. Som utvalget påpeker vil slike tiltak skape
vanskelige avgrensningsspørsmål mot utleievirksomhet og annen reell
næringsvirksomhet. Selv om det oppstilles krav om at selskapet for
å få fradrag uoppfordret må godtgjøre at eiendelene utgjør en naturlig
del av hovedvirksomheten i selskapet, vil slike avgrensningsspørsmål
oppstå. Etter departementets vurdering er det tvilsomt om slike
regler effektivt kan motvirke privat konsum i selskap, og gjøre
det lettere for Skatteetaten å avdekke forholdene. Etter departementets
vurdering taler tilsvarende hensyn også mot at det blir forbudt for
selskapet å eie visse typer eiendeler.
Departementet vil i samråd med Skattedirektoratet
vurdere om det kan gjennomføres nye kontrollrutiner eller andre
tiltak for å møte problemet med privat konsum i selskap.
Departementet viser til at den foreslåtte modellen
innebærer en lavere utbytteskatt enn utvalgets tilråding, og at
dette virker dempende på tilpasning gjennom privat konsum i selskap.
Departementet vil følge opp dette som en egen sak.
Komiteen støtter regjeringens
forslag om å redusere skatt på alminnelig inntekt og mener at denne
skal reduseres til 23 pst. i løpet av perioden 2017–2018, og at
hoveddelen av provenytapet fra satsreduksjonen dekkes inn ved innføring
av en trinnskatt til erstatning for den tidligere toppskatten. Satsene
i trinnskatten endres gradvis i takt med endring i skattesatsen
på alminnelig inntekt. Komiteen mener det er et mål
å redusere marginalskatt på lave og middels arbeidsinntekter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at Skatteutvalget fremhever
den nære sammenhengen mellom person- og selskapsbeskatningen. Flertallet viser
til at det siden skattereformene av 1992 og 2006 har vært nær kobling
mellom reglene, blant annet ved felles sats for alminnelig inntekt. Flertallet viser
til at Skatteutvalget vurderte spørsmålet om en lavere sats kun
for selskaper, men at utvalget kom til at det ville skape insentiver
til å overføre kapitalinntekter og kapitalkostnader mellom person
og selskap, samt øke forskjellsbehandlingen av ulike virksomhetsformer. Flertallet viser
til at utvalget anbefaler å holde fast ved en felles sats på kapitalinntekter for
personer og selskap og bevare alminnelig inntekt som skattegrunnlag. Flertallet slutter seg
til dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er
et mål at progressiviteten øker gjennom trinnskatten.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
en videre reduksjon i skatt på alminnelig inntekt må ses i sammenheng med
grep som gjør skattesystemet mer omfordelende enn i dag og breier
ut skattegrunnlaget. På tross av lovordene om å redusere skatter
på lave inntekter, er det skatten til landets rikeste som flertallet
blant partiene gjør konkrete lettelser i.
Dette medlem mener det er et
mål å øke gjennomsnitts- og marginalskatten på høye arbeidsinntekter,
både fra et effektivitets-, proveny- og fordelingshensyn. Som en
konsekvens at dette mener dette medlem at justeringsfaktoren
på inntekt fra aksjeutbytte økes tilsvarende. Dette medlemviser til bærekraftsmålene og forpliktelsen
til at inntektene til de 40 pst. med minst skal være høyere enn
for resten.
Dette medlem vil trekke fram
skatt på personlig kapitalinntekt. Denne skattes i dag kun som alminnelig
inntekt, i motsetning til personinntekt, som skattes med trinn og
skatt på aksjeinntekter som vektes opp. Dette medlem mener
at å skattlegge inntekter fra utleie av bolig som virksomhet fra
første krone framfor fra femte boenhet, samt innføring av merverdiavgift på
finansielle tjenester, vil kunne begrense avviket mellom justeringsfaktoren
på skatt på aksjeinntekter og ikke oppjustert skatt på kapitalinntekter
dersom skjermingsfradraget avvikles. Dersom forskjellen likevel
blir uforholdsmessig stor, ønsker dette medlem å utrede
oppjustering av skatt på kapitalinntekt med en faktor etter modell
for skatt på aksjeinntekter.
Komiteen viser til
at norsk arbeids- og næringsliv er i en betydelig omstilling, aktualisert
av de store endringene i petroleumsmarkedet med sterkt reduserte
priser i løpet av en relativt kort periode og et tilsvarende fall
i etterspørselen i den tilknyttede leverandørindustri.
Komiteen tar for øvrig omtalen
til etterretning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at det ikke kan forventes at petroleumsnæringen skal bidra inn i
norsk økonomi med samme kraft og vekstimpuls som i de årene som
ligger bak oss. I en slik omstillingsperiode vil det være helt avgjørende
å tilrettelegge for vekst og nye arbeidsplasser innenfor eksisterende
næringer, samtidig som vi også må stimulere gründervirksomhet, ny
industrivirksomhet og helt nye bedriftsetableringer. Et sentralt
virkemiddel i en slik sammenheng er å stimulere til investeringer
med norsk egenkapital i Norge.
Kapitalmarkedene er ikke nødvendigvis perfekte,
og mange bedrifter, særlig mindre og mellomstore, ikke minst de
familieeide, er helt avhengige av tilgang på norsk, privat risikokapital
for å kunne gjennomføre investeringer for vekst og flere arbeidsplasser. Flertallet vil
understreke at det er viktig at skattesystemet oppmuntrer til at
norsk kapital kanaliseres inn i produktive arbeidsplasser.
Flertallet viser i den anledning
til innspill fra Verdipapirforetakenes forbund til finanskomiteen
under høringen om Skattemeldingen, som viser at emisjoner på under
200 mill. kroner sjelden fatter interesse internasjonalt og at slike satsinger
da er helt avhengig av norske investorer. Dette viser at vi trenger
et skattesystem som inspirerer norsk kapital og lokalt eierskap
til å investere i Norge og i sine lokalmiljøer.
Flertallet mener derfor at en
bedre innretning av den norske eierbeskatningen og særlig av formuesskatten
på arbeidende kapital, kan føre til at norsk kapital bedre kan bidra
til å skape nye arbeidsplasser gjennom produktive og verdiskapende
investeringer.
Flertallet viser til at utenlandske
investorer ikke er underlagt formuesskatt i Norge, og at en reduksjon
i selskapsskatten uten tilpasninger i eierbeskatningen for norske
eiere ikke vil styrke konkurranseevnen til norske bedrifter og norsk eierskap
i forhold til utenlandsk eide selskaper i Norge.
Flertallet viser til at skatt
først og fremst er et instrument for å finansiere velferdsstaten
og fellesgoder, men systemet har også en fordelingsmessig side.
Den største omfordelingen av verdier over statsbudsjettet skjer
gjennom de ulike budsjettdisponeringene som foretas der, men flertallet viser
til og anerkjenner at også skattesystemet har en fordelingsmessig
funksjon. Flertallet viser til at det er bred oppslutning
om at vi skal ha et progressivt skattesystem, hvor skattebetaling
skal være etter evne. Flertallet mener det vil være
uheldig for legitimiteten til skattesystemet om landets aller mest formuende
betaler null eller svært lite i skatt, selv om disse gjennom selskaper
de måtte være eiere i, bidrar med skatteinntekter til samfunnet. Flertallet vil
understreke betydningen av et samfunn med relativt små inntektsforskjeller
for stabilitet, tillit og vekstevne. Flertallet er
derfor enig i at en gradvis reduksjon av formuesskatten på arbeidende
kapital for å styrke norsk eierskap til norske arbeidsplasser må
sees i lys av fordelingsvirkningene.
Flertallet viser til at en måte
å redusere skatten på arbeidende kapital på vil være å benytte en verdsettelsesrabatt
som grunnlag for lettelser i formuesbeskatning på aksjer og driftsmidler.
Flertallet viser til enighet
mellom partiene og mener at en innretning av formuesskatten, hvor skatten
på arbeidende kapital som utgangspunkt reduseres i form av en verdsettelsesrabatt
på aksjer og driftsmidler på 20 pst. og en tilsvarende reduksjon
i grunnlaget for gjeldsfradrag, hvor skjermingsrenten økes og utbytteskatten
sammen med selskapsskatten holdes om lag på dagens nivå, vil være
en modell som er godt tilpasset den manglende hensiktsmessighet
dagens formuesskatt har for norskeiet næringsliv og som påpekes
av mange som en hindring for sparing og investering i tiltrengte
nye arbeidsplasser.
Flertallet mener videre at vanlige
primærboliger og vanlige fritidsboliger bør skjermes for økt formuesskatt.Selveierprinsippet har lang tradisjon i
Norge, og flertallet mener at det at de fleste nordmenn
eier sin egen bolig har stor verdi både for den enkelte og for samfunnet
som helhet. Selveie bidrar til stabile og trygge bomiljøer, øker
enkeltindividets motivasjon til sparing og bidrar således til formuesutjevning
i samfunnet. Selveie gir enkeltindividet større økonomisk trygghet
og selvstendighet.
Flertallet viser til at uheldige
sider ved formuesskatten er at denne ikke tar hensyn til hvorvidt
et selskap går med underskudd. Norske, private eiere må betale formuesskatt
på arbeidende kapital uavhengig av den faktiske inntjeningen fra
den arbeidende kapitalen. Flertallet er bekymret
for at dette skaper likviditetsproblemer for en del eiere og bedrifter
når bedriftene går med underskudd og det ikke er grunnlag for å
betale utbytte. Flertallet ønsker derfor en vurdering
av hvordan midlertidige likviditetsproblemer eventuelt kan avhjelpes
uten altfor store administrative kostnader og uten at det skapes
en omgåelsesmulighet for formuesskatten.
Videre vil flertallet påpeke
at formuesskatten kan ha negative virkninger for eiere av selskap ved
børsintroduksjon fordi formuesskattegrunnlaget kan endres betydelig
på kort tid. Flertallet viser til enighet mellom
partiene om å vurdere muligheten for en midlertidig formuesskatterabattordning
for gründere ved børsintroduksjon av det respektive selskap.
Flertallet viser til innspill
fra flere organisasjoner om forholdet mellom beskatning av utbytte og
beskatningen av annen kapitalinntekt og på de skjevheter som etter
de foreslåtte endringene i personbeskatning og alminnelig inntektsskatt kan
oppstå mellom forskjellige spareformer. Flertallet viser
til at en økning av skjermingsfradraget kan bidra til å kompensere
for ulempene ved økt utbytteskatt, men vil i tillegg understreke
betydningen av at det foretas en gjennomgang for å unngå ulik beskatning
av tilnærmet like spareprodukter.
Flertallet vil videre vise til
enighet mellom partiene om å foreslå en ordning for langsiktig sparing
i børsnoterte aksjer og aksjefond i forbindelse med budsjettet for
2017, som innebærer at gevinster ikke beskattes løpende.
Flertallet viser til at skattesatsen
på alminnelig inntekt skal være den samme for både personer og selskap,
slik at kapitalinntekter innenfor og utenfor selskap skattes likt.
Flertallet viser til enighet
mellom partiene og legger til grunn at den samlede marginalskatten på
utbytte inklusive selskapsskatt, den såkalte eierskatten, holdes
om lag på dagens nivå.
Flertallet legger til grunn at
skjermingsfradraget videreføres og viser til enighet mellom partiene
om å foreta en oppjustering av denne. Skjermingsfradraget skal forhindre
uheldige vridninger i investeringene og selskapenes finansieringsstruktur
som følge av utbytteskatten.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at en økt eierskatt vil kunne bidra til å øke lønnsomheten i
ulovlig omgåelse av eierskatten, for eksempel gjennom økt privat
konsum i selskap, eller øke motivet til å flytte aktivitet ut av
Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet er enig i at skattebyrden for norsk
privat eierskap skal reduseres. Formuesskatten på arbeidende kapital
må reduseres, og på sikt bør formuesskatt på arbeidende kapital fases
ut. Når redusert verdsettelse for formuesskattegrunnlaget for arbeidende
kapital fases inn gjennom en verdsettingsrabatt, mener disse medlemmer at
formuesskattesatsen til arbeidende kapital ikke skal økes, men trappes
videre ned gjennom reduksjon i satsen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at lik verdifastsettelse på næringseiendom, sekundærbolig,
aksjer og driftsmidler gjør at vi får en mer harmonisert formuesskatt
som vil bidra til at kapital i større grad vil kanaliseres inn i
produktive bedrifter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
understreke at forliket ikke binder nivået på formuesskatten. Disse
medlemmerser det som rimelig
at når lønnsomheten i bedriftene økes gjennom redusert selskapsskatt,
skal eierne fortsatt betale skatt etter evne. Disse medlemmer viser
til at Arbeiderpartiet siden regjeringen tiltrådte har stemt imot
de generelle kuttene i formuesskatt, fordi disse i liten grad har sysselsettingseffekt
og fordi det svekker fordelingsprofilen i skattesystemet; lavere
selskapsskatt er den skatteendringen som gir klart størst effekt
på investeringer og arbeidsplasser.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til Kristelig Folkepartis partiprogram,
der det fremgår at Kristelig Folkeparti vil fjerne formuesskatten
på arbeidende kapital. Dette medlem er derfor tilfreds
med at det nå er tverrpolitisk enighet om å redusere formuesskatten
på arbeidende kapital på en enkel, ubyråkratisk og treffsikker måte,
ved å innføre en verdsettingsrabatt på 20 pst. for aksjer og driftsmidler. Dette
medlem mener at formuesskatten på arbeidende kapital bør
trappes videre ned og på sikt fases ut. Dette kan gjøres ved at
det innføres en egen sats i formuesskatten for aksjer og driftsmidler,
som reduseres.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil vise
til at en veksling fra nettobeskatning til bruttobeskatning kan
være problematisk ut fra et skatteevneperspektiv, slik blant andre
Deloitte og Skattebetalerforeningen har pekt på.
Dette medlem vil fremheve at
fradragene i personbeskatningen, foruten fradrag som er nevnt i
forliket, etter dette medlems mening ikke skal svekkes.
Utformingen av fradragene bør tilpasses slik at fradragene ikke
mister verdi når skattesatsen på alminnelig inntekt reduseres. Fradrag
er et viktig politisk virkemiddel, blant annet for å sikre sosial
og geografisk utjevning og gi lettelser til grupper med særlige
behov, for eksempel barnefamilier.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at Venstre i mange år har stått alene om å være imot den forrige
regjerings gradvise nedtrapping, og til slutt fjerning av, verdsettingsrabatten
for aksjer. Dette medlem viser også til at det bare
er Venstre som ved de siste tre budsjettbehandlinger i Stortinget
har foreslått å gjeninnføre en slik verdsettingsrabatt. Det er derfor
gledelig at et bredt flertall i Stortinget nå tilslutter seg en slik
politikk, med den samme begrunnelse som den Venstre har framført
i lang tid.
Dette medlem mener at formuesskatten
bør trappes videre ned og på sikt fases ut. Dette bør i første omgang
gjøres ved at formuesskatten for aksjer og driftsmidler reduseres
ytterligere.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
skatt på formue, eiendom og arv handler om å sikre proveny, progressivitet i
skattesystemet, og om å forhindre mektige dynastier som stadig akkumulerer
større deler av kapitalen i Norge. Et demokrati som ikke kan kjøpes
for penger, men tar hensyn til vanlige folks interesser, behov og
samfunnets bærekraft er noe dette medlem setter pris
på.
Dette medlem viser til tidligere
advarsler om oljeavhengighet grunnet en uforholdsmessig stor åpning
av felt det siste tiåret og manglende nøytralitet særskatteregimet
for petroleum. Dette medlem mener den høye ledigheten
på Vest- og Sørlandet er en del av prisen vi nå betaler for oljepolitikken
de tre store partiene i norsk politikk har ført. Dette medlem viser
videre til Paris-avtalen om klima som regjeringen undertegnet 22. april
i år. Dette medlem mener norsk økonomi og næringsliv
står overfor en stor omstilling fra en petroleumsøkonomi til en fornybar
kunnskapsøkonomi. Dersom omstillingen skal bli vellykket, trenger
Norge en aktiv stat som bistår i dette gjennom å legge til rette
samt å vise vei. Utover en høy og troverdig prising av karbon vil dette
medlem påpeke at de fleste, treffsikre virkemidlene for
god omstilling ligger på statsbudsjettets utgiftsside.
Dette medlem viser til debatten
om såkalt «arbeidende kapital». Dette medlem mener
at all kapital per definisjon er arbeidende. Dette medlem undres
over at komiteens flertall gjennomgående er mer opptatt av skattekutt
for «arbeidende kapital» framfor arbeidende arbeidskraft.
Dette medlem vil påpeke at det
er ikke gårsdagens formuer som vil skape den omstillingen vi skal
inn i, det er fremtidens formuer som skal skapes gjennom den prosessen
som skal det. Derfor mener dette medlem det er helt
feil medisin å kutte i formuesskatten og øke skjermingsfradraget
for å bidra til omstilling. I tillegg viser dette medlem til
OECDs estimater som viser at Norge er et lavskatteland på eiendom, kapital
og arv. Dette medlem viser til at små, norskeide
bedrifter med overskudd vil få lavere skatt på disse ved redusert
selskapsskatt.
Dette medlem mener progressivitetsegenskapene
til formuesskatten bør forbedres. Dette medlem mener
en høyere prosentsats bør slå inn på formuer over et visst nivå.
Dette medlem er bekymret for
effekten av den lave beskatningen av bolig og eiendom. Fremfor å
hjelpe unge i dag inn på boligmarkedet fører dagens system til et
unødvendig høyt gjeldsnivå i husholdningene, der økt gjeld presser
prisene opp, som øker egenkapital til boligeiere som igjen øker
gjelden.
Dette medlem er opptatt av like
muligheter for alle, uavhengig av bakgrunn. Dette medlem mener
barn ikke velger sine foreldre. Dette medlem mener
det er en pinlighet at arveavgiften har blitt avviklet i denne stortingsperioden.
Skatt på arv er både progressivt og reduserer ikke insentivet til
å arbeide.
Dette medlem viser til produktivitetskommisjonens
gjennomgang av utredninger om markedssvikter i det norske kapitalmarkedet. Dette
medlem registrerer at det ikke er tilstrekkelig belegg for
å hevde at det samlet sett er knapphet på kapital i norsk næringsliv.
Utfordringer med informasjonsasymmetri, risikoaversjon, moralsk
hasard o.l. vil etter dette medlems syn være vanskelige
å korrigere med skattesystemet. Dette medlem viser
til det norske virkemiddelapparatet innen innovasjon og den ventede
opprettelsen av Fornybar AS. Dette medlem mener markedssvikt
i kapitalmarkedet best kan løses gjennom å forbedre de offentlige
støtteordninger, programmer og selskap som er til for å sikre innovasjon,
omstilling og gründerskap.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget viser til det alternative statsbudsjettet til
Sosialistisk Venstreparti og ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med et konkret forslag til et mer progressivt skattesystem som særlig
kommer de fire første desilene i inntektsfordelingen til gode, i
tråd med FNs bærekraftsmål.»
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag
til hvordan sikre symmetri mellom øverste marginalskatt på personinntekt
og samlet skatt på aksjeinntekter uten å gå på bekostning av progressiviteten
i skattesystemet.»
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag
om utfasing av skjermingsfradraget.»
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med forslag om skattlegging av leieinntekter fra første krone framfor
femte boenhet.»
«Stortinget ber regjeringen utrede om forsikringsbaserte
spareordninger bør skattlegges som aksjeinntekt.»
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2017 fremme forslag til et flyttefradrag for kostnader ved flytting
på tvers av fylker. Videre skal forslaget vurdere fradraget for
daglig arbeidsreise, fradrag for besøksreise til hjemmet for pendlere,
BSU-ordningen, skatteklasse 2 og foreldrefradraget.»