Statsråd Odd Roger Enoksen: Dette området er svært omfattende og er av stor betydning både i Norge og EU. Det er også et svært vidt og omfattende område. Arbeidsmiljø- og arbeidsrettsfeltet omfatter alene mer enn 40 direktiver, og i tillegg er det 18 direktiver på sikkerhetsområdet.

Reguleringen av helse og sikkerhet på arbeidsplassen er svært omfattende i EU. Litt overdrevet kan en si at de seneste års arbeid med utvikling av nytt arbeidsmiljø- og sikkerhetsregelverk i Norge stort sett har dreid seg om implementering av ulike EU-direktiver. Dette gjelder særlig det forskriftsverk som håndheves av Arbeidstilsynet. På arbeidsrettsområdet er det langt færre direktiver. De fleste direktiver på arbeidsmiljø- og arbeidsrettsområdet er minimumsdirektiver. Slike direktiver retter seg i hovedsak mot arbeidsgiver eller virksomheten og angir minstekrav som landene må implementere. Man kan fritt stille strengere krav i de nasjonale regelverkene.

Totalharmoniseringsdirektiver blir brukt når det stilles krav til produsent av produkter som f.eks. maskiner, utstyr m.v. og hvor formålet er å motvirke handelshindringer. I 1985 vedtok EU nye prinsipper for harmonisering av regelverket om tekniske handelshindringer - TBT. «Den nye metode» går ut på at de generelle kravene til helse, miljø og sikkerhet fastsettes i rammedirektiver. Europeiske standardiseringsorganisasjoner utarbeider deretter utfyllende tekniske spesifikasjoner i form av europeiske standarder. Produkter som omfattes av disse «nye metode direktivene», skal være CE-merket for å kunne omsettes på det europeiske markedet. Denne typen direktiver har man særlig i Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern, Produkt- og Elektrisitetstilsynet og Oljedirektoratet.

All EU-regulering på arbeidsmiljø- og sikkerhetsområdet er i utgangspunktet EØS-relevant og tas som hovedregel inn i EØS-avtalen. Vi har hittil ikke hatt behov for å nedlegge veto mot et EU-direktiv på dette området, da reglene så langt i hovedsak har gitt arbeidstakerne bedre vern. I EØS-forhandlingene fikk Norge imidlertid unntak fra EØS-avtalen, bl.a. fra EUs system for klassifisering og merking av kreftfremkallende kjemikalier. Unntaket er nylig reforhandlet og gjelder nå fram til 1. januar 2001. Her har altså Norge sett behov for og fått anledning til å ha strengere regler for når kreftfremkallende stoffer skal merkes. Inntrykket er ellers at kjemikalieregelverket i EU er under kontinuerlig utvikling og har nærmet seg det norske på flere områder.

Før jeg går videre, vil jeg påpeke selve måten regelverket blir utformet på. I likhet med de øvrige nordiske land har vi en noe annerledes regelverksog reguleringstradisjon enn mange av medlemslandene, bl.a. ved at vi tradisjonelt har lagt større vekt på at de berørte aktørene skal ha informasjon og medinnflytelse i arbeidsmiljøarbeidet, og at dette arbeidet ses på som et vedvarende utviklingsarbeid lokalt i virksomhetene. I en slik tradisjon blir funksjonelle krav, med åpning for alternative måter å imøtekomme regelverkets krav, viktigere enn detaljerte bestemmelser.

EU har to systemer når det gjelder regelverksutvikling. Sikkerhetsdirektivene er i stor grad bygd på funksjonskrav, mens arbeidsrett og spesielt arbeidsmiljødirektivene har en større grad av detaljer. Dette nevner jeg bl.a. i tilknytning til at vi jo nasjonalt egentlig nettopp ønsker å videreutvikle dette med et funksjonsrettet og internkontrollbasert regelverk som gir større fleksibilitet og lokale utviklingsmuligheter i forhold til bl.a. ny teknologi. Arbeidstilsynet og de øvrige tilsynsmyndighetene arbeider for et mest mulig funksjonelt regelverk, ikke minst for å legge forholdene bedre til rette for små og mellomstore bedrifter. Det er imidlertid ofte en avveining hvor langt en kan gå i funksjonskravmetoden uten å komme i konflikt med et direktiv og derved få beskjed fra ESA om at direktivet ikke er korrekt implementert i Norge. En skal likevel ikke overdrive hvilke problemer det avstedkommer at regelverkstradisjonene er så vidt forskjellige, og inntrykket er jo også at EU i stadig økt grad vektlegger partenes innflytelse på arbeidslivsområdet.

I tilknytning til regelverksmetoden vil jeg også nevne at spesielt arbeidsrettsområdet har tradisjonelt hatt rimelig stort forhandlingsrom. Selv om implementeringen av EU-direktiver på arbeidsrettsområdet har medført en rekke lovendringer, har vi nok nasjonalt på enkelte områder hatt et minst like godt nivå på vern og rettigheter, men ofte gjennom gode ordninger i tariffavtaler.

Siden tariffavtaler ikke omfatter alle arbeidstakere i Norge, har det vært nødvendig med lovendringer for å oppfylle forpliktelsene. I en del tilfeller har arbeidstakerne imidlertid reelt sett fått bedre vern og rettigheter enn det som har vært nedfelt i tariffavtale. Som eksempel kan bl.a. nevnes direktivet om virksomhetsoverdragelse, krav om skriftlig arbeidsavtale m.v., som jeg vil komme tilbake til senere.

Mitt inntrykk er at selv om de formelle rammene for norsk og EFTAdeltakelse er på plass i EØS-avtalen, kan det noen ganger være problematisk å få innpass i alle relevante organer i EU. En foreløpig erfaring er f.eks. at det kan være lettere å etablere samarbeidsformer med EU på området helse og sikkerhet på arbeidsplassen enn hva tilfelle har vært på arbeidsrettsområdet.

Representanter fra Arbeidstilsynet, Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern, Oljedirektoratet og Produkt- og Elektrisitetstilsynet deltar bl.a. i grupper som utvikler tekniske direktiver på arbeidsmiljø- og sikkerhetsområdet om f.eks. maskiner og tekniske innretninger, verneutstyr m.v. Kjemikalieområdet er et annet felt hvor EFTA-landene har deltatt med eksperter i flere av EUs arbeidsgrupper, både på myndighetssiden og på ekspertnivå. Vi har også nylig fått adgang til EUs vitenskapskomite, hvor grenseverdier for eksponering av stoffer og stoffblandinger benyttet i arbeidsmiljøet vurderes. På uformell basis deltar Norge også som observatør i komiteen for arbeidstilsynsdirektører.

EFTA-landene har lenge søkt å få delta i EUs meget viktige Rådgivende komite for helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassen - Advisory Committee for Health and Safety at Work - uten at vi har fått noen formell tilbakemelding på dette. Vi følger saken kontinuerlig via EFTAs organer. Vi følger også nøye med i utviklingen av det nylig opprettede Bilbao-instituttet, som bl.a tar hånd om informasjon og publisering av EUs data og regelverk på arbeidslivsområdet. Etter hvert kan det vurderes hvorvidt det vil være hensiktmessig med en form for enten uformelt eller formelt samarbeid og tilknytning.

Jeg vil trekke fram noen av de direktivene som har medført lovendringer i Norge. De fleste av disse ligger innenfor arbeidsrettsområdet. Implementeringen av arbeidsmiljø- og sikkerhetsdirektivene har i all hovedsak kunnet skje i form av forskrifter.

Det første direktivet jeg vil nevne, er direktivet om arbeidstakernes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse. Norge hadde også tidligere regler som sikret arbeidstakerne ved salg av bedriften. EU-direktivet går imidlertid lenger både når det gjelder hvilke rettigheter som omfattes, hvilke overføringssituasjoner som omfattes, og regler om informasjon og konsultasjon av arbeidstakernes representanter. Dette direktivet har vært oppe i EFdomstolen mange ganger. Inntrykket er at Domstolen har gått langt i å tolke direktivet i arbeidstakers favør. I de senere år har det også utviklet seg en norsk rettspraksis på området. EU vedtok sommeren 1998 et nytt direktiv som erstatter det gamle virksomhetsoverdragelsesdirektivet, og som i hovedsak kodifiserer EF-domstolens rettspraksis på området. Implementeringsfristen er juli 2001. Regjeringen vil i nærmeste fremtid foreslå at Stortinget slutter seg til at det nye direktivet innlemmes i EØS-avtalen.

Et annet direktiv som har krevd lovendring, er direktivet om masseoppsigelser og regler om informasjon. Norsk rett hadde før EØSavtalen ingen regler som påla arbeidsgiver å drøfte planlagte masseoppsigelser med arbeidstakernes representanter. Slike regler var derimot inntatt i Hovedavtalen mellom LO og NHO. Norge er vel for øvrig et av de europeiske landene som har klare tradisjoner og bedriftskultur for at de ansatte skal informeres og konsulteres i slike situasjoner.

I Ot.prp. nr. 78 for 1993-94 fremmet regjeringen forslag om implementering av flere direktiver. Det var bl.a. i denne sammenheng at vi fikk reglene om plikt for arbeidsgiver til å inngå skriftlige arbeidsavtaler med alle arbeidstakere med konkret angivelse av hva en arbeidsavtale som minimum skal inneholde. Et slikt krav forelå ikke i arbeidsmiljøloven tidligere. I samme runde kom også regler som sikrer gravide arbeidstakere rett til fri med lønn i forbindelse med svangerskapskontroller.

EUs direktiv fra 1994 om europeiske samarbeidsutvalg gir regler som skal sikre at arbeidstakere i internasjonale foretak og konserner med selskaper i to eller flere EØS-land blir informert om forhold som er av generell interesse for arbeidstakerne, eller som gjelder foretakets pågående eller fremtidige aktiviteter. Dette direktivet ble implementert i Norge ved en spesiell fremgangsmåte: LO og NHO fremforhandlet en avtale som siden ble allmenngjort gjennom lov og forskrift.

I april 1998 vedtok Stortinget regler om barn og unge i arbeidsmiljøloven som innebar en implementering av EUs direktiv om vern av unge personer på arbeidsplassen. På noen områder førte dette til en noe strengere regulering av barn og unges arbeidstid enn vi var vant til, bl.a. når det gjelder nattarbeid.

I departementet arbeides det også for tiden med å implementere et direktiv fra 1996 om utsending av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting - Postingdirektivet. Formålet med dette direktivet er å lette utveksling av tjenester innenfor EØS-området og sikre arbeidstakernes rettigheter, bl.a. for å hindre «sosial dumping». Lovforslaget skal etter planen legges fram for Stortinget i vårsesjonen.

Jeg har også innenfor mitt fagområde ansvaret for landtransport av farlig gods, som faller inn under EØS-avtalens regler om transport. Det er nå, som en oppfølging av to EU-direktiver, under utarbeidelse en ny forskrift om sikkerhetsrådgiver i forbindelse med landtransport av farlig gods. Formålet med den nye forskriften vil være å forebygge skade på liv, miljø eller materielle verdier, ved at virksomheter som er engasjert i transport av farlig gods på veg eller jernbane, utpeker en eller flere sikkerhetsrådgivere.

Når det gjelder offshorevirksomheten på den norske kontinentalsokkelen, er denne i utgangspunktet unntatt fra EØS-avtalen. Imidlertid gjelder arbeidsmiljøloven med tilhørende regelverk også for innretninger offshore. Arbeidsmiljøregelverket påvirkes i stor grad av de direktiver som blir vedtatt i EU, og således får EUs direktiver på dette området også anvendelse for arbeidstakere offshore.

I arbeidstidsdirektivet fra 1993 ble enkelte sektorer utelatt, og det var forutsatt at man skulle vurdere disse nærmere. Hovedsakelig gjaldt dette transportsektoren, dvs. jernbane, veitransport og lufttransport samt sjøfarten og fiskeflåten, arbeid offshore og arbeidstiden for leger under utdannelse. Sjøfart, fiskeri og til dels transportsektoren er områder som håndteres av andre ministere, og jeg skal ikke gå i detaljer på dette området. Jeg vil bare kort nevne at Kommisjonen i november 1998 la fram en forslagspakke med direktivforslag på disse unntatte områdene. Det foreslås bl.a. at det eksisterende generelle arbeidstidsdirektivet også skal omfatte alle ikke-mobile arbeidstakere samt alle arbeidstakere innen jernbanetransport og «annet arbeid til sjøs» - offshore. Når det gjelder arbeidstiden offshore, som ligger innenfor mitt ansvarsområde, vil det foreliggende forslag trolig ikke by på problemer for Norge.

Medbestemmelse og demokrati på arbeidsplassen er ikke av de mest regulerte områdene i EU, og mange av medlemslandene har liten tradisjon i å regulere dette området. I de senere år har Kommisjonen imidlertid tatt flere initiativ for å få felles europeiske regler om informasjons- og konsultasjonsprosedyrer mellom ledelse og arbeidstakere i saker av viktighet for arbeidstakerne. Slik sett er nå en god nordisk tradisjon på vei inn i EUsystemet. Dette er et område hvor Norge sammen med de øvrige nordiske land kan søke å påvirke EU i ytterligere positiv retning.

EU legger etter hvert stor vekt på arbeidslivets parters medvirkning til utviklingen av det europeiske arbeidsliv, til tross for ulike tradisjoner med hensyn til partenes rolle i de ulike EU-land. Den sosiale dialog må anses som en demokratiseringsprosess i EU-systemet, hvor arbeidslivets parter på europeisk nivå har fått rett til å forhandle om regelverk og andre forhold innen arbeidslivet. Retten til å forhandle om regelverk fulgte av Den sosiale protokoll til Maastricht-traktaten. I praksis har dette fungert på den måten at partene er blitt tilbudt å forhandle fram avtaler på områder som Kommisjonen har ønsket å regulere. Partenes rett til å forhandle ble videreført og utvidet ved Amsterdamtraktaten, som trådte i kraft 1. mai i år. I prinsippet har nå arbeidslivets parter på europeisk nivå rett til å forhandle fram ordninger på de fleste av arbeidslivets områder.

Når en avtale er inngått mellom partene, kan Kommisjonen foreslå denne allmenngjort. Kommisjonen fremmer da avtalens innhold uendret som et direktivforslag, som senere behandles og vedtas på vanlig måte. Forskjellen i forhold til vanlige direktiver er imidlertid at man i EUs organer, herunder Parlamentet og Rådet, ikke kan endre på avtaleteksten. Valget står da mellom enten å vedta avtalen i sin helhet som EU-rett eller ikke vedta den. Selv om de på denne måten har rett til å inngå avtaler om regelverk på arbeidslivsområdet, har det ofte vist seg vanskelig for partene å komme til enighet. Det er til nå bare inngått tre avtaler, hvorav to vedrørende foreldrepermisjon og deltidsansatte hittil er blitt omgjort til direktiver.

Den siste fremforhandlede avtalen gjelder midlertidig ansatte, undertegnet av partene 18. mars 1999. Kommisjonen fremmet avtalen som direktivforslag 28. april 1999. Etter en foreløpig vurdering ser det ikke ut til at avtalen krever lovendring i Norge.

Som et ledd i den sosiale dialog har Kommisjonen også vedtatt en ordning om sektorkomiteer - mai 1998. Dersom partene på europeisk nivå ønsker sektorvise forhandlinger, skal det etter bestemte regler nedsettes en partssammensatt komite for den aktuelle bransje.

Den økte innflytelsen partene på europeisk nivå nå har fått gjennom en omfattende adgang til å fremforhandle avtaler på arbeidslivsområdet, antas å få stor betydning både for norske myndigheter og våre nasjonale arbeidstakerog arbeidsgiverorganisasjoner.

Jeg kan nevne at vi nettopp har sendt ut en forespørsel til norske arbeidslivsorganisasjoner hvor vi ønsker å få brakt på det rene omfanget av organisasjonenes EU-arbeid, hvor og hvordan de deltar. Vi har også bedt partene vurdere behovet for endrede samarbeidsrutiner mellom myndighetene og partene som følge av utviklingen av den sosiale dialogen i EU. Vi venter å få en bedre oversikt over disse viktige spørsmålene før sommeren.

Oppsummeringsvis kan jeg vel si at det generelt sett foregår en rask utvikling på arbeidslivsområdet i EU som vi vil følge godt med i tiden fremover, og EØS-utvalget vil selvfølgelig på vanlig måte bli holdt orientert om det som skjer.

Siri Frost Sterri (H): Dette var en grei gjennomgang, skjønt jeg stusser allikevel litt når statsråden innledningsvis viser til at det meste av reguleringen her er EØS-relevant, og at man fra norsk side ikke har hatt behov for å bruke vetoretten. Jeg bare lurer på, siden dette hørtes relativt ukomplisert ut, var dette en obligatorisk pusteøvelse? Eller er det noe statsråden ikke har fortalt? For jeg må jo si at det ville vært av interesse hvis man nå i tiden fremover har direktivutkast som kan være kompliserte for Norge. Så jeg vet ikke om han kan kommentere det noe nærmere.

Så har jeg et spørsmål knyttet til det statsråden nevnte om at Norge ikke har fått innpass på ekspertnivå i en del arbeidsgrupper - det gjaldt særlig arbeidsrett. Da lurer jeg på, er dette arbeidsgrupper hvor man har representasjonsprinsippet, eller er det slik at man setter eksperter i disse, uavhengig av hvilke land de representerer? Med andre ord, stenges vi ute, eller er det et problem at vi ikke har fått lansert norske eksperter på disse områdene?

Johan J. Jakobsen (Sp): Bare kort, fordi dette jo går på en totalstrategi, og hvordan en vil forholde seg til de ulike direktiver som en får fra EU, og som Norge i henhold til EØS-traktaten og EØS-avtalen er forpliktet på. Innenfor den rammen syns jeg den hovedstrategi som en velger, virker fornuftig, nemlig at på områder hvor direktivet, så vidt jeg skjønner, i enkelte tilfeller innebærer en styrking av arbeidstakernes rettigheter, tilpasses dette det norske regelverket og lovverket, og for det andre at Norge på områder hvor det settes minimumsgrenser, utnytter muligheten til å ha strengere grenseverdier - det gjelder helse, sikkerhet og miljø - enn det direktivet i utgangspunktet skisserer. Og for det tredje at Norge der en mener at det dreier seg om maksimumsregler, også undersøker mulighetene for å få til avtaler med EU om unntak fra regelverket, og det er, så vidt jeg skjønte, framforhandlet en ny avtale som gjelder til 2001.

Jeg har ikke noen innvendinger mot den hovedstrategi som dermed skisseres.

Komiteens leiar: Eg får føye til at eg også synest at denne gjennomgangen var ein nyttig og god gjennomgang. Dersom det går an, vil eg setje pris på om den også kunne sendast over som brev til utvalet, slik at det kunne sirkulere i noko større omfang, og i den grad utgreiinga ikkje var uttømmande for alle rettsakter på området, om det då eventuelt kan føyast på i ein slik samanheng. Eg trur det vil vere nyttig som ein bakgrunn for Stortinget å ha dette i skriftleg form og i ein slik fasong at det kan sirkulere til alle.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Det skal bli besørget.

Når det gjelder det som Johan J. Jakobsen tar opp, er det riktig forstått i forhold til Regjeringens strategi at på de områder hvor vi har strengere regler enn EU har, legger vi opp til å få videreført dem. Det har man gjort bl.a. på områder som går på kreftfremkallende stoffer, helse, miljø og sikkerhet. På andre områder har det, som jeg sa, i forhold til arbeidsbestemmelser, arbeidsmiljø, arbeidsrettsakter blitt endret og blitt sett på som uproblematisk i forhold til de endringer som er blitt gjort i Norge.

Det er mulig det kan kalles en pusteøvelse. Det har ikke vært behov for å bruke veto så langt. Vi ser heller ikke saker som ligger i kjømda hvor det kan bli behov for å bruke veto med det aller første. Vi kjenner ikke noen slike saker.

Når det gjelder spørsmålet om hvorfor vi ikke deltar i alle ekspertgrupper, er det etter den informasjonen jeg har, rett og slett uenighet om forståelsen av EØS-avtalen på en del punkter, om hvor vi skal være representert, og hvor vi ikke skal være representert. En del invitasjoner går uformelt, og det er rett og slett vanskelig å orientere seg om hvor man bør være med. Men det meste går på uenighet om forståelse av avtalen. Det følges opp.

Det vil bli besørget at dette blir oversendt som et brev til utvalget. Det skal bli gjort uttømmende på de områder hvor det kanskje kan være behov for det.

Komiteens leiar: Takk. Vi går då på rettsaktene.