Statsråd Jørgen Kosmo: Det er flere ulike temaer som jeg ønsker å orientere om. Jeg får ta dem i rekkefølge. Først er det om fellesskapsprogrammet for utveksling av informasjon mellom forvaltningene.

For å stimulere til mer effektiv elektronisk utveksling av informasjon mellom forvaltningene i EU og med EUs institusjoner har ministerrådet og parlamentet vedtatt det såkalte IDA-programmet for perioden 1999-2004. IDA-programmet samordner anskaffelser og yter tilskudd til utvikling av felles kommunikasjonsnettverk og nye telematikkløsninger på en rekke sektorområder der Norge allerede deltar i henhold til EØS-avtalen. EFTA/EØS-landenes deltakelse i IDAprogrammet er en forutsetning for at norsk forvaltning kan delta på lik linje med EU-landene på de aktuelle sektorområdene og således gi publikum og næringsliv i Norge tilsvarende tjenester som i EU. Et tillegg til Protokoll 31 i EØS-avtalen vil ventelig bli vedtatt i EØS-komiteen i nær framtid som grunnlag for norsk tilslutning.

IDA står for Interchange of Data between Administrations og ble første gang vedtatt av EU i 1995. Formålet var å fremme en felles infrastruktur for å effektivisere de kommunikasjonsløsninger som var i bruk samt stimulere til utvikling av effektive anvendelser på nye områder. EFTA-landene i EØS ble tilsluttet IDA-programmet første gang mot slutten av dets løpetid ved en beslutning i EØS-komiteen i 1997. To eksempler på anvendelser som norske myndigheter gjør bruk av, er EURES-nettverket for å søke etter og formidle ledige jobber i EØS, og et nettverk for å kunne utveksle informasjon om opptjente pensjoner.

Det nåværende IDA-programmet ble vedtatt i 1999 og løper ut i 2004. Programmets siktemål er å fremme utvikling og bruk av ensartet datastøtte og kommunikasjonsløsninger på en slik måte at medlemslandene og institusjonene i EU ikke hver for seg etablerer tjenester med et mangfold av edb-verktøy og produkter som ikke kan kommunisere med hverandre eller ikke kan dra fordel av nye kommersielle løsninger i markedet. I dagens situasjon vil det si at IDAprogrammet fremmer utstrakt bruk av internetteknologi og web.

Programmet berører primært samarbeidet mellom forvaltningene i medlemsstatene og med EUs institusjoner og EU-kommisjonen. Programmet behandler altså ikke direkte kommunikasjon med næringsliv og enkeltpersoner, men vil ha indirekte virkning på forvaltningens brukere i de respektive land ved å legge til rette for anvendelser som kan styrke det servicenivå og den effektivitet som forvaltningen kan utvise i sine tjenester. Det er imidlertid et uttrykt ønske fra EU-parlamentet og en økende tendens i programmet til å prioritere prosjektforslag under IDA som kan føre til bedre og fremtidsrettede offentlige tjenester for næringsliv og enkeltpersoner innenfor de etablerte politikkområder i EU.

Listen av prosjekter som blir støttet av IDA, vil variere over programmets løpetid. For tiden er det nærmere 30 prosjekter som får tilskudd fra IDA-programmet innenfor sektorområder av felles interesse, som jordbruksstøtte, miljøvern, næringsliv og indre marked, fiskeriforvaltning, helse og forbrukervern, statistikk og transportsektoren samt til prosjekter hos EUs byråer bl.a. innen helsespørsmål, legemiddelkontroll og miljøvern. Med noen få unntak er det snakk om anvendelsesområder som også er omfattet av EØS-avtalen. IDAprogrammet kan gi bidrag til forberedelser, utvikling og igangsetting av IT-løsninger, mens sektorene og medlemslandene selv må finansiere drift og vedlikehold.

Et noe mindre antall prosjekter får støtte innenfor såkalte horisontale tiltak, dvs. utnytte felles infrastruktur og et felles europeisk stamnett, felles verktøy og teknikker innen gruppearbeid og katalogtjenester m.m., felles tilnærming til sikkerhetsløsninger og digital signatur, etablere ensartede informasjonselementer på tvers av geografiske og språklige ulikheter, kvalitetssikring og samspill med nasjonale og regionale initiativer.

Det totale IDA-budsjettet for inneværende år er på 24. mill. EURO, noenlunde likt fordelt på de to hovedområdene, sektorprosjekter og horisontale tiltak. Nivået på budsjettet er ventet å ligge konstant for de neste årene. Eventuelt vil en større andel av horisontale tiltak bli prioritert, mens sektorene selv må finansiere sine mer spesifikke løsninger. Dersom Norge skulle stå utenfor IDA-programmet, ville det lett føre til usikkerhet også på samarbeidsområder der vi deltar etter EØSavtalen.

Det bør ikke herske tvil om at Norge vil delta med så effektiv informasjonsutveksling som mulig innen miljøvern, kontroll med legemidler, kontroll med veterinæropplysninger og matvarehelse osv. Fra EUs side fremgår det at kommunikasjonsløsningene i IDA vil være den måten man vil utveksle informasjon på med de nye søkerlandene og andre tredjeparter, herunder nevnt også EFTA-landene.

I hovedsak er det snakk om å etablere en felles, standardisert og effektiv transportvei med tilstrekkelige sikringsmekanismer tilpasset de krav som de respektive brukerkategorier har. Et slik europeisk stamnett er etablert og vil drives av leverandøren Global One. Videre spredning innenfor vårt eget land vil vi selv måtte organisere, eksempelvis gjennom Statens forvaltningstjeneste. For norske interesser vil det således være en fordel at flere anvendelsesområder kan utnytte en felles kommunikasjonsvei. Det interne stamnettet i IDA vil være et supplement til det åpne Internett og den EU-informasjon som er tilgjengelig her.

Med deltakelse i IDA-programmet vil de aktuelle sektorene slippe å finansiere så mye av felles kommunikasjonsløsninger over egne budsjetter. I en utviklings- og oppstartingsfase kan Norge tidlig få ta del i løsninger som bygges opp i fellesskap på lik linje med EU-landenes egne administrasjoner. Inneværende budsjett i IDA-programmet vil bety et krav på Norge om kontingentbidrag på 3,4 mill. kr. Det er vedtatt under den forrige regjering at de berørte departementer deltar noe i finansieringen av kontingentbeløpet.

I disse kostnadene har EU åpnet for at Norge kan sende en nasjonal ekspert for å arbeide med IDA-programmet i kommisjonen, hvilket kan gi en god mulighet for å overføre kompetanse begge veier og få et godt innsyn i moderniseringsprosessene i kommisjonen og med institusjonene i EU. Det er antydet i arbeidet med e-Europe-initiativet og de tiltak som særlig angår forvaltningene – e-government – vil bli fulgt opp i nær tilknytning til IDA-programmet.

I påvente av EFTA/EØS-landenes deltakelse i IDA har Norge fått delta med observatørstatus. En rådgiver fra AAD har deltatt i kommisjonens forvaltningskomite for IDA. Videre arrangerer programmet arbeidsgrupper for fageksperter hvor det også har vært norsk deltakelse.

Det antydes nå at EFTA/EØS-landenes tilslutning til IDA kan komme opp til beslutning i EØS-komiteen i september dette år. Deretter vil prosessen videre nasjonalt bli styrt på vanlig måte av Utenriksdepartementet og med AAD som fagansvarlig.

- Ja leder, det var det første.

Lederen: Ja takk. Vil utenriksministeren supplere noe her? Nei? Er det noen som ønsker ordet til denne orienteringen? Det er det åpenbart ikke.

La oss gå over på orienteringen om EUs sysselsettingsstrategi.

Statsråd Jørgen Kosmo: På arbeidslivets område har EUs samordnede sysselsettings- og arbeidsmarkedspolitikk stått helt sentralt siden høsten 1997. EUs sysselsettingspolitikk ble formelt en del av EUsamarbeidet gjennom Amsterdamtraktaten og dekkes således ikke av EØS-avtalen. Tilstøtende områder som fri bevegelse av arbeidskraft, arbeidsmiljø og arbeidsrett er en del av EØS-avtalen.

Det nye kapittelet om sysselsetting i Amsterdamtraktaten legger oppfølgingen av EUs samlede sysselsettingsstrategi til Det europeiske råd. I henhold til traktaten skal rådet hvert år vedta retningslinjer for sysselsetting, som er konsistente med de tilsvarende retningslinjer for den økonomiske politikken. Dette blir gjort etter omfattende konsultasjoner med bl.a. arbeidslivets parter. Medlemslandene lager på grunnlag av retningslinjene årlige nasjonale handlingsplaner. Gjennomføringen overvåkes av EUs arbeidsministre og finansministre, og på toppnivå av Det europeiske råd i siste instans.

I tillegg til Amsterdamtraktatens kapittel om sysselsetting skal retningslinjene bygge på kommisjonens analyse av medlemslandenes dokumenterte ”beste praksis”. På dette grunnlaget vektlegges fire hovedområder/pilarer:

1. Sysselsettingsevnen – handler om aktive arbeidsmarkedstiltak spesielt rettet mot tidlig å fange opp unge arbeidsledige, samt langtidsledige.

2. Iverksetterånden – entreprenørskap – handler om etablering av arbeidsplasser, ny næringsvirksomhet, ny teknologi og potensialet i den tredje sektor.

3. Tilpasningsevnen – omhandler bedriftenes og arbeidstakernes omstillingsevne. Partene i arbeidslivet oppfordres til å utvikle mer fleksible arbeids- og arbeidstidsreformer, og det legges vekt på styrking av etterutdanning.

4. Likestilling – handler om kvinners deltakelse i arbeidslivet, om hvordan den sosiale infrastruktur kan bedre muligheten for å forene arbeids- og familieforpliktelser.

Strategien bygger på en felles europeisk målsetting om bl.a. å øke sysselsettingsgarantien EU, fremme en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, nasjonal gjennomføring og at partene i arbeidslivet deltar aktivt i utformingen.

For å påskynde prosessen har EU bl.a. revidert medlemslandenes vilkår for å søke støtte gjennom strukturfondene og sosialfondene, særlig med sikte på å styrke den felles europeiske sysselsettingsstrategi og de nasjonale planer knyttet til dette.

EUs sysselsettingsstrategi er i stor grad bygd opp etter nordisk modell med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk som et sentralt virkemiddel. På de områder som faller under arbeidsmarkedspolitikken, har jeg derfor grunn til å være meget positiv til den kursen EU nå har valgt.

Partene i arbeidslivet er i særlig grad pålagt et ansvar for å gjennomføre hovedområdet om fremme av bedriftenes og arbeidstakernes omstillingsevne. Det europeiske råd legger avgjørende vekt på partenes initiativ og rolle på alle nivåer, men særskilt på sektorog virksomhetsnivå. Etter Amsterdamtraktaten kan partene på sektornivå inngå avtaler som gjøes generelt bindende ved direktiv. NHO og LO deltar i dag i den europeiske dialog via sine moderorganisasjoner UNICE og ETUC.

Portugal, som det sittende formannskapet, avholdt et toppmøte om sysselsetting, det såkalte Lisboa-møtet 23. og 24. mars. Konklusjonene fra møtet innebærer på mange måter et viktig skifte i EUs felles arbeidsmarkeds- og sysselsettingsstrategi ved at EU har tatt konsekvensen av at det kreves en sterkere koordinering av økonomisk politikk, sosialpolitikk og arbeidsmarkedspolitikk for å oppnå full sysselsetting.

Lisboa-toppmøtet vedtok en strategi som sikter mot å forberede overgangen til informasjonssamfunnet, modernisere den europeiske sosial modellen og føre en makroøkonomisk politikk som gir en sunn økonomisk utvikling. Denne strategien skal skape betingelser for full sysselsetting.

Det europeiske råd i Lisboa har valgt en ny fremgangsmåte for å gi arbeidsmarkeds- og sysselsettingsstrategien en ny giv. I stedet for å sette minimumsstandarder, skal man bruke benchmarking og utveksle gode erfaringer. Det europeiske råd har introdusert en ”ny åpen metode av koordinering på alle nivåer”. Koblet til en sterk styring og overvåking fra medlemslandene gjennom nasjonal rapportering og i et årlig toppmøte skal dette sikre en mer samordnet og effektiv sysselsettingsstrategi.

Et vel fungerende europeisk arbeidsmarked og en sunn europeisk økonomi er i norske interesser. Regjeringen mener derfor det er viktig å følge utviklingen i EU på nært hold, og bidra til en positiv utvikling for det europeiske arbeidsmarkedet i den utstrekning vi kan.

Sentralt i dette arbeidet er utveksling av informasjon og erfaring fra arbeidsmarkedspolitikken. Dette gjøres bl.a. gjennom EUs program om analyse, forskning og samarbeid på sysselsettings- og arbeidsmarkedsområdet som vi deltar i.

Vi utarbeider skriftlig informasjon på engelsk om norsk sysselsettingspolitikk. Sammen med de andre EFTA-landene har vi også jevnlige møter med representanter for EU-kommisjonen for å utveksle informasjon og erfaringer. I programmet for formidling av arbeidskraft innenfor EØS – EURES – har Norge deltatt aktivt siden inngåelsen av EØS-avtalen. Dette samarbeidet har f.eks. gjort det enklere å formidle helsepersonell til ledige stillinger i Norge.

EU står foran en betydelig utvidelse gjennom inkludering av flere land i Sentral- og Øst-Europa. Fri bevegelse av personer og dermed et felles arbeidsmarked i et utvidet EØS-område er et sentralt tema for forhandlingene med de nye søkerlandene. Arbeids- og administrasjonsdepartementet deltar aktivt i Utenriksdepartementets arbeid med å kartlegge virkningene av EUs utvidelse for de norske interessene på disse områdene.

Lederen: For ordens skyld: Hvis det er merknader til dette, tar vi dem nå.

Karin Andersen (SV): Jeg har noe å spørre om. Statsråden nevnte at beste praksis skulle være en mal i dette systemet. Kunne statsråden gjenta hvordan beste praksis skulle fungere i et system. Hva slags funksjon skulle det være innenfor dette politiske systemet?

Og dersom man får en samordnet sysselsettingsstrategi, vil det samtidig gi rammer for den makroøkonomiske politikken i de enkelte land?

Statsråd Jørgen Kosmo: Når det gjelder beste praksis, er det å systematisere resultatene som er oppnådd på de enkelte områdene og gjøre det tilgjengelig for de andre landene, slik at de kan velge fritt om de ønsker slike løsninger. Men det er ikke noe pålegg om at man skal ta bestemte løsninger.

Når det gjelder de makroøkonomiske rammene, er det bare retningsgivende og rådgivende. Det er ikke noe pålegg om å ha verken den ene eller den andre rammene, bortsett fra de landene som deltar i Den økonomiske monetære union, som selvsagt må fylle kriteriene for fortsatt å være der.

Lederen: Da kan vi gå over på det siste punktet.

Statsråd Jørgen Kosmo: Det gjelder modernisering av saksbehandlingsreglene for håndheving av EF-traktatens artikkel 81 og . Europakommisjonen la våren 1999 fram en hvitbok om revisjon av saksbehandlingsreglene for håndheving av EF-traktatens konkurranseregler for foretak. Siktemålet med revisjon er å modernisere Rådsforordning 17 som ble vedtatt i 1962. Denne forordningen har dannet grunnlaget for håndheving og kontroll av forbudene i Romatraktaten mot henholdsvis konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av dominerende stilling. Reformen gjelder ikke regelverket for kontroll av foretakssammenslutninger.

Forordningen er inntatt i EØS-avtalen ved protokoll 21 og ODAavtalens protokoll 4, og gjennomført i norsk rett ved forskrift om prosessuelle konkurranseregler i EØS-avtalen. Et forslag om å endre forordning 17/62 er således EØS-relevant, og vil bli inntatt i EØS-avtalen og i norsk rett med de nødvendige tilpasninger.

Bakgrunnen for kommisjonens forslag er et behov for mer effektiv håndheving av konkurransereglene, større mulighet for kommisjonen til å prioritere viktige saker og utvidelsesprosessen i EU.

Det nåværende system for håndheving av reglene er basert på at alle avtaler som rammes av forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid i EF artikkel 81 nr. 1, tilsvarende EØS artikkel nr. 1, må forhåndsmeldes til kommisjonen eller EFTAs overvåkingsorgan ESA, for å få dispensasjon og bøteimmunitet. Både kommisjonen, ESA, nasjonale domstoler og i en viss utstrekning nasjonale konkurransmyndigheter kan håndheve forbudet. Det er imidlertid bare kommisjonen og ESA som kan gi dispensasjon i henhold til EF artikkel nr. 81 nr. 3, som tilsvarer EØS artikkel nr. 53 nr. 3. Dette innebærer at håndhevingssystemet på konkurranserettens område er sterkt sentralisert.

Systemet med forhåndsmelding, med tilhørende saksbehandlingsregler, har medført at kommisjonens ressurser i stor utstrekning er blitt bundet til å behandle alle notifikasjonene den mottar. Ettersom svært få foretak frivillig melder inn skadelige konkurransereguleringer, fører notifikasjonene sjelden til at skadelige konkurransereguleringer blir oppdaget. Systemet har derfor medført at kommisjonen ikke har kunnet prioritere sine oppgaver slik den ønsker.

Kommisjonen mener at systemet hindrer en effektiv håndheving av regelverket. Ifølge kommisjonen er dagens system tungrodd, ineffektivt og pålegger foretakene urimelige byrder. Kommisjonen mener derfor at det er behov for en omfattende reform. Behovet er blitt forsterket ved at medlemsstatene etter hvert har fått en meget integrert økonom. I en union som snart teller 20 stater, vil det ikke lenger vær mulig å opprettholde et så sentralt håndhevings- og kontrollapparat.

Reformforslaget har tre formål:

- å gi kommisjonen reell mulighet til å konsentrere sine ressurser om alvorlige konkurransebegrensninger, særlig grenseoverskridende karteller

- at forbudene i Romatraktaten i større grad skal håndheves lokalt av nasjonale konkurransemyndigheter og domstoler

- å forenkle saksbehandlingen ved å lette de administrative forpliktelser som påhviler foretakene, men samtidig ivareta deres rettssikkerhet.

For å oppnå disse målene har kommisjonen fremmet et forslag som består av tre hovedelementer.

Det første sentrale elementet er å oppheve systemet med forhåndskontroll og notifikasjon og innføre et system med lovbaserte unntak. Dette innebærer at forbudet i EF artikkel 81 ikke vil komme til anvendelse på konkurransebegrensede samarbeid som oppfyller vilkårene for unntak i EF artikkel 81 nr. 3. Om en avtale er lovlig eller ikke, vil således ikke lenger være betinget av at avtalen er notifisert og har fått klarering av overvåkningsorganet, men av om avtalen rent faktisk oppfyller vilkårene for unntak. Det innebærer at foretakene ikke skal kunne notifisere en avtale for å få innvilget dispensasjon fra forbudet i artikkel 81. Kommisjonen foreslår i tillegg å oppheve sitt eget ”fritaksmonopol”, slik at så vel nasjonale domstoler som nasjonale konkurransemyndigheter kan håndheve hele EF artikkel 81, og ikke bare forbudsbestemmelsen i artikkel 81 nr. 1 som i dag. Kommisjonens forslag innebærer at man går fra et system med forhåndskontroll til et system med etterhåndskontroll. Kommisjonen håper at en opphevelse av notifikasjonssystemet og en overgang til lovbaserte unntak vil gi bedre anledning til å konsentrere ressursene til behandling av klager om påståtte brudd på konkurransereglene, og til saker den tar opp etter eget initiativ.

Forslaget innebærer på den annen side at foretakene selv i større grad må vurdere om vilkårene i artikkel 81 nr. 3 er oppfylt, siden det ikke lenger vil være mulig å notifisere avtalene til kommisjonen eller ESA. Det vil imidlertid bli iverksatt en del tiltak for å veilede markedsaktørene i deres tolkning av artikkel 81.

Det andre sentrale elementet i kommisjonens forslag er økt desentralisert håndheving, dvs. at nasjonale konkurransemyndigheter og domstoler i større grad skal håndheve EFs konkurranseregler direkte. Overgangen til et system med lovbaserte unntak, der overvåkningsorganenes dispensasjonsmonopol oppheves, er et viktig bidrag til økt desentralisert håndheving. Det skyldes at det vil gjøre det mulig for nasjonale domstoler og konkurransemyndighter å vurdere en avtale i forhold til hele artikkel 81, og ikke bare i forhold til forbudet slik det er i dag. Foretak har i dagens system kunnet ”blokkere” nasjonal håndheving ved å melde en avtale til kommisjonen, noe som har utløst kommisjonens fritaksmonopol.

For å legge til rette for desentralisert håndheving ved nasjonale konkurransemyndigheter og for å sikre målet om enhetlig anvendelse av konkurransereglene, ønsker kommisjonen å etablere et nettverk av konkurransemyndigheter, bestående av kommisjonen og nasjonale konkurransemyndigheter, som alle håndhever de samme regler. For å sikre enhetlig håndheving i et slikt nettverk vil det bli etablert mekanismer for samarbeid og informasjonsutveksling. Kommisjonen skal fortsatt ha ansvar for den overordnede konkurransepolitikken på europeisk nivå, mens både nasjonale myndigheters og nasjonale domstolers rolle som håndhever av EFs konkurranseregler styrkes.

Det siste sentrale elementet i forslaget er å styrke etterhåndskontrollen med konkurransereguleringer. Kommisjonen vil bl.a. forbedre sine etterforskningsfullmakter. Videre vil klager fra aktører som blir rammet av en konkurranseregulering, være en viktig del av det foreslåtte systemet. Kommisjonen planlegger tiltak for å styrke incitamentet til å klage – om det nå absolutt er nødvendig.

For foretakene vil forslaget innebærer at de selv må vurdere om deres avtaler og kontrakter er i overensstemmelse med EØS-regelverket. Dette vil stille ikke ubetydelige krav til deres og eventuelle rådgiveres kjennskap til EF/EØS-retten. Imidlertid må denne reformen ses i sammenheng med andre tiltak fra kommisjonens side som styrker foretakenes rettssikkerhet, bl.a. gjennom gruppeunntak og utfyllende kunngjøringer som angir retningslinjer for hvordan kommisjonen vurderer forskjellige typer for samarbeid. Det vises også til kommisjonens bøttepolitikk, som innebærer at bare de klare overtredelser av forbudet risikerer å bli bøtelagt.

Deler av norsk næringsliv har i en høringsuttalelse til Konkurransetilsynet gitt uttrykk for skepsis til moderniseringsforslaget. En felles høringsuttalelse fra ABB, Norsk Hydro, Orkla og Telenor gir uttrykk for at de foretrekker en reform som innebærer en forbedring av dagens notifikasjonssystem. Det pekes bl.a. på at næringslivet har et behov for å få klargjort tvilsspørsmål, noe dagens notifikasjonsordning etter deres syn ivaretar å en bedre måte. Kommisjonens forslag innebærer at aktørene selv i større grad må ta ansvar for å vurdere lovligheten av sin opptreden. Det understrekes derfor at foretakene bør ha mulighet til å få avklaring av tvilsspørsmål ved kontakt med kommisjonen. For øvrig mener næringslivet at dersom norske konkurransemyndigheter skal håndheve konkurransereglene i EØS, er det et behov for å harmonisere det norske prosessuelle regelverket og sanksjonsreglene med EØSreglementet.

EFTA-/EØS-statene har i en felles uttalelse høsten 1999 gitt uttrykk for at de i det vesentlige er positive til kommisjonens forslag. Vi er enig i at det er et stort behov for endringer i det nåværende regimet, og vi er enig med kommisjonen i at en forbedring av dagens notifikasjonssystem ikke er tilstrekkelig for å nå målet om en effektiv håndheving av konkurransereglene. Det pekes imidlertid på at forslaget reiser en del EØS-rettslige problemer som må løses. Vi har lagt vekt på at det er viktig å sikre at EØS-avtalens konkurranseregler blir anvendt effektivt også i et desentralisert regime. Videre har vi påpekt at det må etableres ordninger som sikrer EFTA-statens innflytelse og informasjon på linje med den vi har i dag.

En viktig del av reformen er økt nasjonal håndheving av regelverket. Det må derfor legges til grunn at Konkurransetilsynet vil behandle saker som under dagens system ville blitt behandlet av ESA eller kommisjonen. For at Konkurransetilsynet skal kunne håndheve EØS-artikkel 53 og 54 på en tilfredsstillende måte, vil det bli nødvendig med endringer i det norske regelverket. I den forbindelse vil det være aktuelt å gi Konkurransetilsynet hjemmel i norsk rett til å kontrollere og sanksjonere overtredelser av forbudene i EØS-avtalen mot henholdsvis konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av dominerende stilling fullt ut.

Departementet forbereder for tiden nedsettelse av et lovutvalg som skal gjennomgå norsk konkurranselovgivning, bl.a. i lys av den moderniseringsprosessen som pågår i EU/EØS-området. Dette ble signalisert til Stortinget i Ot.prp. nr. 97 for 1998-99, om endringer i konkurranseloven, som ble vedtatt av Stortinget i april i år.

Den foreslåtte reformen reiser spørsmål om hvordan den skal kunne gjennomføres innenfor rammene av EØS-avtalen. Blant annet har det vært reist spørsmål om reformen nødvendiggjør endringer i eller tillegg til EØS-avtalens hoveddel. Vi er av den foreløpige oppfatning at de foreslåtte endringene kan gjennomføres gjennom endring av protokollene til EØS-avtalen, dvs. uten endring av EØS-avtalens hoveddel. Endringene i protokollen kan imidlertid bli omfattende. Konkurransemyndighetene har, i samarbeid med UD og Justisdepartementet, løpende dialog med kommisjonen for å sikre en hensiktsmessig tilpasning av reformen til EØS-avtalen og for å ivareta norske interesser.

Kommisjonens DG Konkurranse har våren 2000 arrangert flere møter der norske konkurransemyndigheter har deltatt sammen med representanter fra nasjonale konkurransemyndigheter i EU. På disse møtene har ulike deler av kommisjonens forslag blitt diskutert i mer detalj. Kommisjonen har gitt uttrykk for at forslag til ny forordning antakelig vil bli sendt rådet i begynnelsen av oktober d.å. Planen er at det nye regelverket skal være på plass rundt år 2002-2003.

Lederen: Jeg går ut fra at dette er et notat som blir tilgjengelig for EØS-utvalget.

Carl I. Hagen (Frp): Blir det noen endringer her når det gjelder norsk konkurranselovgivning og myndighetenes adgang til å innvilge unntak fra vår egen konkurranselovgivning? Jeg tenker bl.a. på bokhandlere og den type ting. Betyr dette noen endring i vår konkurranselovgivning og håndhevelsen av den?

Punkt 2: Vil det få noen konsekvenser for myndighetenes adgang til konkurransevridende tilskuddsordninger, som er ganske omfattende – altså norske myndigheters adgang til å gi tilskudd til noen i en bransje, men ikke alle, som da er konkurransevridende, men ikke grenseoverskridende? Det har tidligere vært begrunnelsen for at man kan gjøre det, at det ikke er noe som vedrører noe grenseoverskridende.

Det er de to spørsmålene jeg har.

Lederen: Jeg har også et spørsmål. Det gjelder i grunnen andre enden av konkurransereglene. Jeg forstår det slik at det stort sett fra EFTA-landenes side er positiv tilslutning til endringen fra en notifikasjon og til en EFTA-kontroll. Men hva med andre enden av konkurransereglene, dette med dumpinginstrumentet, som jo har vært et problem for norsk eksportindustri? Er det tatt opp i den samme problematikken?

Johan J. Jakobsen (Sp): Det var ikke helt enkelt å henge med i svingene – det gikk ganske raskt. Men samtidig sitter en igjen med et inntrykk av at dette er ganske viktige saker, og innledningsvis fikk jeg inntrykk av at statsråden var inne på at dette krever endringer i EØSavtalen.

Jeg skjønner at departementets vurdering nå er at en kan løse dette innenfor rammen av den nåværende EØS-avtale, men med endring av protokoll. Da er mitt spørsmål: Hvilken behandlingsprosedyre har en når det gjelder slike protokoller? Innebærer det at Stortinget blir involvert på noen måte? Eller er dette anledninger hvor Stortinget gir grønt lys for det statsråden nå har lagt fram?

Haakon Blankenborg (A): Eg trur eg berre skal nøye meg med å konstatere at sannsynlegvis er dette ei av dei meir vesentlege reformene som EU-systemet går igjennom, fordi det rører ved kjernen i den indre marknaden og likebehandlingstanken på tvers av landegrenser.

Det er vel også det som er grunnen til at det har fått såpass stor merksemd som det har gjort i den offentlege debatten i ei rekkje EU-land. Det er innlysande at det kan reisast tvil om dette vil svekkje likebehandling i dei ulike landa eller ei. Like fullt trur vi at omsynet til ei meir effektiv behandling og å unngå at systemet bukkar under, gjer at dette er ei retning som ein bør gå for.

Men som sagt, dette rører ved sjølve grunntanken i EU-systemet, og det er interessant å leggje merke til at ein del bedrifter heller vil ha sentralstyring og detaljstyring enn ei desentralisert handtering av dette. Eg trur eg berre vil nøye meg med å konstatere at dette er ei nødvendig utvikling. Det rører ved sjølve grunntanken ikkje berre i EU-systemet, men også i EØS-avtala. Det blir ei desentralisering tilbake til nasjonalstaten. Det kan gå ut over likebehandling – om ikkje formelt, så i praksis – men like fullt må ein gå den vegen.

Det som er viktig etter mitt syn her, er at ein unngår ei endring av avtala, men at ein heller tilstrebar at dei endringane som skal skje, må skje i protokollar eller andre delar, slik at ein slepp å gå inn i avtala.

Karin Andersen (SV): Når en skal gå fra et system med notifikasjon til lovbaserte unntak, sånn jeg oppfattet det, må vel det bety at de lovbaserte unntak da skal være like i de ulike land. Betyr det at vi da får en lovsak til Stortinget som vi egentlig ikke kan gjøre noe annet med enn å nikke til?

Lederen: Det var spørsmålene så langt.

Statsråd Jørgen Kosmo: Jeg får prøve å ta dette i rekkefølge.

Carl I. Hagen berører egentlig to områder med sine spørsmål. Det ene er hvordan man skal organisere Konkurransetilsynet og klagemyndighet i Norge og klagemyndighet i forhold til Konkurransetilsynets beslutninger i forhold til ESA-systemet og EUsystemet. Der vil man fortsatt ha begge mulighetene. Man vil kunne klage til norsk overordnet konkurransemyndighet, og så vil man da kunne klage til ESA. Dette må ses på uavhengig av hvilken ordning man velger i Norge for hvem som skal være klagemyndighet for Konkurransetilsynets virksomhet. Men det vil bli presentert for Stortinget som en egen sak, som jeg har lovet tidligere, med en større gjennomgang av hvordan man organiserer Konkurransetilsynets virksomhet i forhold til klagemyndighet.

Så vil det i forhold til den første saken som jeg hadde oppe, om utformingen av informasjonsprogrammene i EU og å gjøre dette tilgjengelig både på statlig side og også på publikumssiden og på bedriftssiden, være slik at alle de prosesser som går, og alle de beslutninger som tas av konkurransemyndighet, og særlig det som ankes, vil det bli informert om. Vi vil etter hvert få et ganske godt informasjonsnett over hele Europa om hvordan de ulike konkurransereglene og ulike unntaksbestemmelser fortolkes i praksis.

Til Steensnæs vil jeg si at så vidt jeg er kjent med, er ikke disse dumpingreglene omfattet av denne omleggingen.

Så er det spørsmål fra Jakobsen om Stortinget vil bli involvert i endringer i protokollene. Ja, jeg regner med at man skal følge den prosedyren man har for at Stortinget skal være både informert og ha mulighet til å påvirke protokollendringene, samtidig som Stortinget selvsagt må forelegges de lovmessige endringer som vi må gjøre i konkurranselovgivningen og i den infrastrukturen som skal ligge rundt Konkurransetilsynet. Dette er i og for seg en sak som må forberedes for Stortinget på begge måtene, både for å skaffe Regjeringen ryggdekning for de endringer som skal gjøres i protokollene, og for å skaffe grunnlag for de lovmessige endringer.

Jeg er helt enig med Blankenborg når han sier at det er egentlig ingen annen vei å gå hvis man skal ha noenlunde felles kjøreregler i Europa innenfor konkurranse og for å forhindre konkurransevridning. Jeg kan ikke tenke meg at det er mulig å overleve i et system med forhåndsgodkjenning på alle disse problemer i det fremtidige konkurransemarkedet i Europa.

Vi må selvsagt – og det er andre del av Hagens spørsmål – prøve å gjøre det som er alminnelig i norsk rett, at de prinsipper som vi aksepterer som konkurranseregler i Europa, som vi deltar i, også må være prinsipper som ligger til grunn for de konkurranseregler som vi skal ha her i landet, deriblant også konkurransevridende tilskudd fra staten, hvis det ikke følger av spesielle unntak at man har anledning til det. Men det kan i og for seg både norske myndigheter og EU-myndigheter fatte beslutninger om, slik som jeg forstår vi allerede har begynt å gjøre, bl.a. innenfor bokhandel. Men det blir altså opp til norsk lovgivning.

Så vil jeg si til Karin Andersen at dette i og for seg har to perspektiver, både den norske konkurransepolitikken og Europas konkurransepolitikk. Vi vil få en proposisjon til Stortinget med forslag til lovendringer som delvis vil være en konsekvens av det som skjer gjennom vår tilslutning og endring av protokollene, pluss de forslag som vi eventuelt fremmer for egen kjøl for å ha en moderne konkurranselovgivning i tråd med det som er Stortingets forutsetninger for hva som skal være konkurransepolitikken i Norge. Men hvis vi først sier ja til å endre protokollene, vil vi nok være forpliktet til å gjennomføre de lovendringer som det medfører.

- Det var så langt som jeg kunne svare.

Carl I. Hagen (Frp): Bare et lite tilleggsspørsmål til det siste statsråden nå sa. Hvis vi er med på å endre protokollen, vil vi være i den situasjon at vi må følge opp konsekvensene av det. Betyr det at vi i realiteten vil kunne stå fritt når det gjelder å si nei takk til å endre noen av protokollene, og si at vi er fornøyd med EØS-avtalen og de protokoller som foreligger, uten at det får noen konsekvenser for EØSavtalen og de protokoller som foreligger?

Statsråd Jørgen Kosmo: Det er i stor grad mer et politisk enn et praktisk spørsmål. Selvsagt kan man si nei. Men på ethvert tidspunkt vi sier nei til alle nyordninger som kommer i Europa og de forpliktelser vi har inngått gjennom EØS-avtalen, må man samtidig ta konsekvensene av dette nei-et. Men jeg er ikke i stand til pr. i dag å gi noen vurdering av om hvorvidt vi sier nei til dette, vil ha betydning for hele EØS-avtalens område og de juridiske konsekvenser av det. Det er selvsagt spørsmål som vi må vurdere i løpet av prosessen, og som Stortinget må ta stilling til.

Moren min lærte meg at vi skulle spise opp – vi måtte spise hele den tallerkenen som hun serverte.

Lederen: Hagen, det var et bilde der som var fristende, hva?

Det kommer stadig mer graut!

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har stor forståelse for det statsråden sier, men det er klart at det blir nødvendig med en grundig statsrettslig vurdering av i hvilken grad, for det er jo endring av EØS-avtalen, det som er å innføre direktiver i henhold til EØS-avtalen. Der har vi denne vetodiskusjonen vår. Spørsmålet er: Hva blir dette? Dette blir i realiteten hva man vil kunne si en endring av EØS-avtalen eller en EØSavtalens protokoll. Og det blir noe annet. Der ligger det ingen forpliktelse. Dette er for så vidt realisert, men det er ikke den samme hovedretten som statsråden snakker om. Dette er spørsmål om vi ønsker den desserten som i senere tid settes på bordet.

Johan J. Jakobsen (Sp): Bare et lite spørsmål i forlengelsen av det Carl Ivar Hagen tar opp. Er det forskjell, og hva er i så fall forskjellen, på å si nei til å endre protokollen og det å legge ned veto på et direktiv?

Statsråd Jørgen Kosmo: Det må jeg si at jeg ikke føler meg kompetent til på stående fot å gi noen særlig stor utredning om. Det må vi eventuelt få lov til å komme tilbake til.

Vi orienterer om denne saken i dag ikke fordi det skal tas en beslutning, men vi orienterer om områder som er under arbeid som er av politisk karakter, og som man etterpå vil komme tilbake med beslutninger om. Vi noterer oss jo de spørsmål som kommer her. Jeg skal forsikre at vi skal være i stand til å svare på dem i ettertid, og også forsvare våre standpunkter, for den saks skyld.

Lederen: Jeg tillater meg en liten bemerkning før jeg gir ordet tilbake til Hagen, så han får siste ord i saken.

Jeg tror Blankenborg er inne på poenget her, at her er det mer snakk om hvordan EØS-avtalen skal funksjonere for fremtiden, altså en justering av selve regelverket for EØS-avtalen som sådan. Det er klart at skal den avtalen funksjonere, må alle parter som er involvert i dette, være enige om regelverket, ellers vil det ikke funksjonere. Jeg oppfattet arbeids- og administrasjonsministeren slik at hvis det kommer et forslag til endring av selve funksjonsmåten for EØS-avtalen, må vi enten si ja eller si nei til det. Sier vi det siste, har vi sagt noe om vår holdning totalt sett til EØS-avtalen, er jeg redd.

Carl I. Hagen (Frp): I og med at jeg bare stilte spørsmål tidligere, vil jeg også gjerne få inn i protokollen at vi har ingen problemer med å gi vår tilslutning til de planer som her kommer fra EUs side. Dess mer vi kan få av lovgivning som eventuelt hindrer norske myndigheter i å kunne gjøre dumme ting som hindrer konkurranse i det norske samfunn, dess bedre er det.

Lederen: Da ble det satt punktum i den saken. Da kan vi entledige kommunalkomiteen og familie-, kultur- og administrasjonskomiteen.