Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidentene forslå at debatten blir begrenset til 1 time og 20 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 10 minutter hver, Senterpartiet, Venstre, Kystpartiet samt statsråden 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) (ordfører for saken): Barns rett til å bestemme over eget liv styrkes når Odelstinget i dag gjør Barnekonvensjonen til norsk lov. Dette skjer på de voksnes bekostning. Og det er bra – for både voksne og barn.

Barn i Norge vet at de voksnes ord ikke er endegyldig lov. De krangler med oss om alt fra størrelsen på lommepengene til hvor ferieturen skal gå. Ikke uten grunn kalles den oppvoksende slekt «forhandlingsgenerasjonen». Barn vil bli hørt og tatt hensyn til når voksne skal ta avgjørelser som har betydning for dem. De vil at det skal være ålreit å være barn.

At barns rett til å bestemme er nedfelt i Barnekonvensjonen artikkel 12, tenker de færreste på når diskusjonene i hjemmet går om leggetider, dataspill, kleskode og lekselesing. Barn er imidlertid selvstendige rettssubjekter med individuelle rettigheter, og derfor har FN utarbeidet egne menneskerettigheter for dem.

Barnekonvensjonen er en av de mest sentrale menneskerettighetskonvensjoner som finnes. Den gir barn både sivile, sosiale og kulturelle rettigheter. Kristelig Folkeparti har lenge arbeidet for at nettopp denne konvensjonen skal innarbeides i vårt nasjonale lovverk. Vi er svært glade for at det nå skjer, både ved inkorporering gjennom menneskerettighetsloven og ved presiseringer i annet lovverk.

Norge er et foregangsland i menneskerettighetsarbeid både på nasjonalt og internasjonalt plan. For at vi i framtiden – med troverdighet og tyngde – skal kunne fortsette arbeidet for individers frihet, for likeverd, respekt og den enkeltes medbestemmelsesrett, er det viktig at Barnekonvensjonen gjøres til en del av norsk rett. FNs komite for barns rettigheter har dessuten eksplisitt oppfordret Norge til dette.

Barnekonvensjonen gis gjennom Odelstingets vedtak i dag samme status som Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og FN-konvensjonene om sivile og politiske og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

I Norge får konvensjonen nå høyere rang enn vanlig lov. Den gis status mellom Grunnloven og nasjonal lovgivning. Dette er et tydelig signal om hvilken stilling og verdi barn her i landet har og skal ha.

Vår nasjonale lovgivning presumeres å være i overensstemmelse med menneskerettighetene. Dersom domstolene skulle mene at vårt regelverk er i strid med slike internasjonale minstestandarder, skal loven settes til side og menneskerettighetene gå foran. I Norge kompromisser vi ikke med verdenssamfunnets minstestandarder for individets rettigheter.

På enkelte punkter er Barnekonvensjonen imidlertid noe vag, og dessuten henvender den seg flere steder direkte til myndighetene. For å sikre at Barnekonvensjonen får direkte betydning for barn i Norge, er det derfor nødvendig at konvensjonen ikke bare inkorporeres i lovverket, men at den også danner utgangspunkt for presis nasjonal lovgivning. Regjeringen foreslår i proposisjonen flere lovendringer for å gjøre regelverket tydeligere og i bedre samsvar med konvensjonen.

Barns rett til innflytelse begrenser seg ikke til familien. Barnekonvensjonen forplikter politikere, offentlig ansatte beslutningstakere og dommere til å høre barn i saker som angår dem. For å sikre at barns meninger høres og tas på alvor, er det nødvendig å endre flere bestemmelser i ulike lover.

Barnekonvensjonen gir barn «som er i stand til å danne seg egne synspunkter» rett til å gi uttrykk for egne meninger i alle forhold som berører dets liv, jf. artikkel 12. For å sikre barn denne rettigheten støtter Kristelig Folkeparti forslaget fra Regjeringen om å fastsette en sju års aldersgrense i barnevernsloven § 6-3 og i adopsjonsloven § 6. Barn som er fylt sju år, får ved dette rett til informasjon og anledning til å uttale seg i saker vedrørende barnevern og adopsjon.

Det er viktig for meg å presisere at sjuårsgrensen kun er en veiledende aldersgrense. Også barn under sju år skal høres dersom de er i stand til å danne seg egne synspunkter og ønsker å uttale seg.

Barneombudet har kritisert Regjeringens forslag om en sju års aldersgrense i barnevernsloven og i adopsjonsloven. Det hevdes at sjuårsgrensen strider mot Barnekonvensjonen, som ikke oppstiller noen aldersgrense for barns medbestemmelse.

Kristelig Folkeparti ønsker å endre den praksis som i dag finnes i domstolene og i forvaltningen hva gjelder det å høre barn. Vi vil at flere barn skal høres. Skal vi nå dette målet – et mål vi har felles med barneombudet – er det viktig ikke bare å fjerne den eksisterende aldersgrense på 12 år, men faktisk gjennom loven å gi et tydelig direktiv om at yngre barn skal høres.

Jeg tror ikke medbestemmelsesretten vil bli reell om aldersgrense fjernes helt. Faren for at den eksisterende praksis videreføres, er etter vår vurdering da overhengende. Nå tvinges beslutningstakere i domstolene, i barnevernet og i andre offentlige etater til å høre yngre og flere barn enn det de gjør i dag. Det er i barns interesse.

Det er viktig at man fra det offentliges side legger forholdene til rette slik at barnet får en mulighet til å formidle sine synspunkter. Tilrettelegging kan f.eks. skje gjennom utarbeidelse av retningslinjer. Vi må også sikre at de som settes til å snakke med barn om adopsjon og saker etter barnevernsloven, har den nødvendige kompetanse. En kompetanseoppbygging i barnevernet vil etter min vurdering være nødvendig, ettersom man nå må høre langt yngre barn enn hva som har vært vanlig tidligere.

Når kompetanse på området bygges opp i barnevernstjenesten, vil det trolig være mest hensiktsmessig om nettopp denne etaten gjennomfører de samtaler med barn som er nødvendige i saker etter adopsjonsloven. Vi mener imidlertid at det ikke er nødvendig å lovfeste en slik oppgavedeling. Etter Kristelig Folkepartis vurdering bør den endelige avgjørelsen om hva som er mest hensiktsmessig, være opp til lokaldemokratiet å bestemme.

Det er imidlertid meget viktig at barn ikke føler seg presset til å uttale seg, eller til å måtte ha en mening om forhold som berører dem. Barnekonvensjonen gir rettigheter til barn, men pålegger dem ikke plikter.

Ikke alle barn har det godt hos sine biologiske foreldre. Barnekonvensjonen artikkel 20 pålegger staten et særlig ansvar for disse barna. Samfunnet plikter å finne alternativt bosted for dem som ikke får den nødvendige omsorg hjemme. I forbindelse med at omsorgen for et barn overføres til andre enn foreldrene, krever konvensjonen at det skal tas «tilbørlig hensyn til» kontinuitet i barnets oppdragelse.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å påpeke at det kan forekomme tilfeller hvor det ikke er i barnets interesse at det plasseres i et fosterhjem som viderefører den biologiske families tradisjoner. Forholdene kan også tilsi at barnet bør plasseres i et hjem som har en annen etnisk eller religiøs bakgrunn enn barnets biologiske foreldre.

Når dette er tilfellet, skal hensynet til kontinuitet tillegges liten vekt ved valg av omsorgssted. For å sikre at barnevernsloven § 4-15 forstås slik, har komiteens flertall foretatt en presisering i lovteksten. Det skal gå klart fram av loven at hensynet til kontinuitet kun skal tillegges «tilbørlig» vekt.

Barnekonvensjonen artikkel 34 pålegger Norge å verne barn mot alle former for seksuell utnytting og seksuelt misbruk. Vern mot slike handlinger må bl.a. gis ved klare straffebud mot seksuelle overgrep mot barn. Vi har flere slike bestemmelser i straffeloven. Jeg er imidlertid glad for at Regjeringen i proposisjonen foreslår presiseringer i straffeloven § 204, som tydeliggjør hvordan bestemmelsen skal forstås når en sak omhandler såkalt barnepornografi. Ved at barn defineres som personer under 18 år, vil vi på en god måte oppfylle våre internasjonale forpliktelser på området og dessuten gi et tydelig signal om at barn ikke skal vurderes som seksualobjekter.

Under behandlingen av Ot.prp. nr. 62 vil Odelstinget senere i dag heve strafferammen i pornografibestemmelsen fra to til tre års fengsel. Dette innebærer at strafferammen for medlemmer av organiserte pedofile nettverk blir på hele seks år. En slik utvidelse vil ytterligere styrke barns vern mot seksuelle overgrep. Derfor hilser Kristelig Folkeparti denne straffeskjerpelsen hjertelig velkommen.

Barneporno er dokumentasjon på overgrep mot barn – verken mer eller mindre. Vi trenger et eget forbud mot barnepornografi. Jeg synes det er meget positivt at et overveldende flertall i justiskomiteen deler dette synet, og ser fram til at Stortinget får forslaget til en slik bestemmelse til behandling.

Barnekonvensjonen artikkel 23 gir særlige rettigheter til barn med funksjonshemninger. I den forbindelse vil jeg understreke at Regjeringen i november 2002 nedsatte et lovutvalg som skal vurdere behovet for å bedre de funksjonshjemmedes rettigheter. Dersom dette utvalget mener at det er behov for en lov som sikrer likeverd og fravær av diskriminering for de funksjonshemmede, følger det av mandatet at forslag til en slik lov skal utarbeides. Arbeidet med å styrke rettighetene til barn med funksjonsnedsettelser står sentralt i utvalgets arbeid.

En beslutning som omfatter en mindreårig, skal alltid tas ut fra hva som er til barnets beste. Det følger av barnekonvensjonen artikkel 3. Denne retningslinjen er i samfunnets og i de voksnes interesse. Barna er vår forsikring for videre foredling og utvikling av familien, av lokalsamfunnet og av landet som helhet, derfor må de behandles med forståelse, innsikt og respekt. Barn fortjener å bli tatt på alvor! Den innstilling som justiskomiteen i dag legger fram til avgjørelse her i Odelstinget, er en innstilling som fører til at barn i framtiden får det bedre i Norge.

Knut Storberget (A): Det er gledelig at FNs barnekonvensjon endelig blir innlemmet i norsk lov. Festtaler og enstemmighet må likevel ikke få oss til å glemme at for verdens barn er det meste ugjort. Det er nå i dag det kan gis en ny start.

Konvensjonen styrker barns rett til å bli hørt i saker som angår dem. Barns mening skal tillegges vekt. Det er likevel et tankekors at konvensjonen innlemmes så sent. Barn er på mange måter verdens svakeste gruppe. Som gruppe krever de ingenting. De er fullt og helt avhengige av voksnes handlinger. Vi er mange som håper at verden skal innfri løftene til barna. Barn må settes tydeligere på agendaen. I tenkningen om markedstilpasning og globalisering er barns beste-standarden et fremmedord. Vi er på et felt vi ikke kan måle i noen valuta. Høyres nye slagord, «Mer igjen for pengene», passer utrolig dårlig også her.

Når nå barnekonvensjonen innlemmes i norsk lov, gir dette barn rett til skole, helse, liv og beskyttelse. Å sikre rettigheter, helse og utvikling til verdens barn er nøkkelen til en bærekraftig utvikling i et land. Det er også nøkkelen til fred og sikkerhet i verden. Konvensjonen tar for seg er rekke viktige rettigheter og vern, deriblant bestemmelsen om barnepornografi. Dette har opptatt oss i Arbeiderpartiet.

Barnepornografi er et alvorlig samfunnsproblem og må betegnes som forferdelige overgrep mot barna som rammes av denne industrien. Barnepornografi vil alltid være et produkt av overgrep mot barn, og befatning med barnepornografi er en ren utnyttelse. Etterspørselen etter slikt materiale opprettholdes av et marked der barn blir utsatt for nye og vedvarende overgrep, og det er noe som det må slås hardt ned på.

Hittil har forbudet mot besittelse av barnepornografi vært regulert i den alminnelige pornografibestemmelsen, som er ment å skulle beskytte samfunnet mot umoralske, ubehagelige og støtende handlinger. Jeg vil på vegne av Arbeiderpartiet understreke at et forbud mot barnepornografi først og fremst må beskytte barna mot seksuelle overgrep. For å styrke barns rettigheter og vern mot seksuelle overgrep og utnytting har flere, også Arbeiderpartiet, fått gjennomslag for å løfte forbudet mot befatning med barnepornografi ut av den alminnelige pornografibestemmelsen. Vi imøteser Regjeringens forslag til lovtekst. Ved å få en egen bestemmelse i straffeloven om barnepornografi, vil vi tydeliggjøre at all form for og befatning med barnepornografi er forbudt og belagt med straff. Det er med andre ord mer enn en pornografisk forbrytelse som krever straffebud som tilkjennegir overgrep. Vi tydeliggjør at forbudet mot barnepornografi først og fremst skal beskytte barna mot seksuelle overgrep. En slik bestemmelse hører derfor ikke hjemme i en bestemmelse som bare er ment å beskytte samfunnet. Ved å løfte bestemmelsen om barnepornografi vil vi også gjennom kriminalstatistikken få fram hvor mange lovbrudd som begås på dette området.

Ved at barnekonvensjonen nå innlemmes, med de endringer som er foreslått, styrker vi barns rettigheter på en rekke områder. Når vi har valgt å trekke fram barnepornografien spesielt, er det fordi det dreier seg om helt uakseptable overgrep.

Jeg syns vi likevel i dag kan minne om barns generelle tilstand verden over. Internasjonalt sett mangler barn mye. Til sammen 14 millioner barn under 15 år har mistet én eller begge foreldre i aidsepidemien. Hver dag dør 4 000 barn som følge av sult. 150 millioner barn verden over er underernært. 2 millioner barn har de siste tiårene blitt drept som følge av krig. 6 millioner barn har blitt skadd som følge av krig. Rundt 180 millioner barn i alderen 5-17 år blir holdt i den groveste formen for barnearbeid. Hvert år blir 1,2 millioner barn utsatt for trafficking. Hver dag, også i dag, dør tusener av barn som følge av elementære sykdommer norske barn som en selvfølge er skånet for. Verden har en miljøbevegelse og en kvinnebevegelse. Nå er det barnebevegelsens tur.

Arbeidet med Barnekonvensjonen her hjemme bør derfor nå gjøres til ikke bare et arbeid her i Norge, men i aller høyeste grad også til en mobilisering i Norge og i Europa når det gjelder barna under en annen verdenshimmel, som sliter langt mer enn de barna vi her står overfor. Arbeidet med Barnekonvensjonen her hjemme bør også medvirke til at konvensjonen gjøres kjent, og at bestemmelsene faktisk blir brukt. Det krever helt spesielle informasjonstiltak som er rettet særlig mot dem som skal vernes, nemlig barna.

Arbeiderpartiet imøteser den behandling utlendingslovgivningen vil få framover, særlig med henblikk på barna. Det er grunn til allerede i dag å reise spørsmål om bl.a. barn av flyktninger i Norge blir tatt godt nok vare på, særlig i familiegjenforeningssakene, og om barn av utviste flyktninger får sine interesser tilstrekkelig ivaretatt. Det hjelper lite å bli hørt når resultatet kan være total atskillelse over svært lang tid.

I en tid hvor vi kappes om å være mest resolutte og strengest mulig i kriminalpolitikken, glemmer de fleste av oss at barna blir stående alene tilbake. Dette har vi en plikt til å gå inn i og rydde opp i. Dette viser at lovarbeidet med Barnekonvensjonen må bli noe mer enn de rene festtaler. Vi må ikke glemme at barna er det viktigste vi har, og i den forbindelse er det på høy tid at vi i dag innlemmer denne konvensjonen i norsk lov. Den må ikke bli en sovepute. Vi er ikke ferdige med jobben. Det er nå det hele starter.

Jeg tillater meg å ta opp det forslaget som Arbeiderpartiet fremmer sammen med Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Representanten Knut Storberget har tatt opp det forslaget han refererte til.

Carsten Dybevig (H): Ingenting er mer forfeilet enn et sitat fra den store kulturrevolusjonen i det kommunistiske Kina på 1960-tallet som fastslo: «Far står deg nær, mor står deg nær, men ingen står deg så nær som formann Mao».

Hva er det viktigste for et barn i oppveksten? Det er de trygge og sosiale oppvekstvilkår en solid familie kan gi. Ingenting kan erstatte dette. Hjemmets trygge rammer skaper grobunn for et sunt utgangspunkt for en gradvis selvstendiggjøring av et barnesinn. Mor og far, og ingen andre, er de som har best forutsetninger for å vite barnets beste. I en stadig mer foranderlig verden, og kommunikativ verden, overøses barn med mengdevis av usensurerte impulser. TV, mobiltelefoner, Internett, blader og aviser massakrerer barnets sinn med usortert informasjon. Evnen til å håndtere disse impulsene er avhengig av barnets utvikling, av foreldrenes bevissthet, av omgivelsene rundt, som skolen og kameratflokken. Også økt institusjonalisering, kommersialisme, globalisering, endringer i familiestrukturer i tillegg til en overflod av informasjon former oppvekstterrenget.

Bare for noen dager siden leste vi i Dagbladet om en undersøkelse som viste barn og ungdoms farlige nettvennskap, som gir seg utslag i at tusenvis av barn møter fremmede i skjul etter kontakt via Internett. Tusen norske barn kan på denne måten ha blitt utsatt for verbale eller fysiske overgrep. Det finnes heldigvis flere fellende dommer mot eldre gjerningsmenn som seksuelt har forgrepet seg mot barn. Dessverre er det langt flere saker som aldri blir oppdaget.

Fra en dom i Frostating lagmannsrett i februar 2001 påpekes det:

«I denne saken har man fått illustrert hvor lett det er å etablere kontakt over pratekanaler på internett mellom nysgjerrige, utprøvende mindreårige og andre som søker «seksualpartnere»».

Hvem er det som har den største muligheten til å rettlede sine barn i bruk av f.eks. Internett? Ingen står nærere sine barn enn mor og far. Deres årvåkenhet blir avgjørende for hvordan barn takler skiftende impulser fra omverdenen.

Produksjon av barnepornografisk materiale, som nå vurderes som seksuelle overgrep, blir nå straffbart etter de vanlige sedelighetsreglene. Domstolene har den siste tiden skjerpet straffenivået i denne type saker, i tråd med tidligere signaler Stortinget har gitt. Dessverre er det slik at den øvre del av strafferammen ikke tas tilstrekkelig i bruk. Behovet for politisk å fastsette nedre strafferammer øker i takt med domstolenes manglende benyttelse av det øvre sjiktet i strafferammen. Fraværet av nedre strafferammer skal gi domstolene en skjønnsmessig mulighet i noen saker, men ikke i alle, til å vurdere hver enkelt sak i forhold til hele strafferammen. Imidlertid er overgrep mot barn ytterst alvorlig og vil prege et menneske hele livet.

I forbindelse med skjerpede straffebestemmelser vedrørende organisert kriminalitet vil f.eks. pedofile nettverk kunne bli dekket av forbundsbestemmelsen i straffeloven, dvs. en økt strafferamme. Politiet må gå aktivt inn i arbeidet med å avdekke og bekjempe barnepornografi på Internett. Om politiets etterforskningsarbeid systematiseres og styrkes, samtidig som etterforskningsmetodene og dataverktøyene revideres, vil mulighetene til å forhindre overgrep og avdekke gjerningspersoner øke. Et alvorlig dilemma er norske domstolers kompetansenivå, eller forskjellige krav til bevisbyrde, avhengig av sakstype. Selv om et overgrep ikke har tilstrekkelig byrde av bevis til en fellende strafferettslig dom, påvirker en strafferettslig dom utfallet av en sivilrettslig dom, selv om kravet som stilles til bevisbyrden, er annerledes.

Barneombudet har tidligere kritisert spesielt politikerne for ikke å gjøre festtalene om til praktisk politikk. Barn bør være en betydningsfull premissleverandør for politiske beslutninger. Inkorporeringen av Barnekonvensjonen i norsk lov vil gi barns rettigheter samlet sett større status. Norge som en internasjonal pådriver i menneskerettighetsspørsmål vil få større troverdighet også i andre spørsmål.

Ingenting kan erstatte trygge oppvekstvilkår. I Sarpsborg har politiet og forskjellige kommunale etater forpliktet seg til et samarbeid for å forebygge ungdomskriminalitet. Erfaringene er svært gode og nærmest oppsiktsvekkende. Tidligere har mye av det forebyggende arbeidet gått ut på å ha en egen strategi mot dem som kan tenkes å begå eller å ha begått et lovbrudd. Erfaringer fra Sarpsborg når det gjelder en slik strategi, avslørte at de utplukkede personer betraktet dette som en honnør og ble opplevd av andre som et statussymbol i vennegjengen. Den nye strategien går ut på å fokusere på rammebetingelsene for den kriminelle handling. Særlig fokusering på å gjenerobre det offentlige rom av ikke kriminell ungdom og problemungdom, økt sosial kontroll i skolen, fritiden og familien, det å gjøre ungdomsmiljøene gjennomsiktige og samtidig bygge relasjoner mellom de positive krefter i nærmiljøet var noen av ingrediensene. Trygge oppvekstvilkår blir ikke en realitet ene og alene med et styrket lovverk for barn. Det er innsatsen i nærmiljøet og samspillet mellom aktørene som på lang sikt vil avgjøre om vi lykkes med å gi bedre oppvekstvilkår for barn.

André Kvakkestad (FrP): Det er viktig å inkorporere de konvensjoner Norge har ratifisert, i lovverket. Spesielt er dette viktig i forhold til befolkningens rettsoppfatning, for det er naturligvis også – med rette – av mange oppfattet som underlig å ha en situasjon der Norge som nasjon er forpliktet til å følge Barnekonvensjonen i forhold til andre nasjoner, men ikke på samme måte er bundet til å gjøre dette overfor sine egne innbyggere. Vi er glade for at Barnekonvensjonen nå inkorporeres, og har forstått at dette vel kan gjøres under mottoet «bedre sent enn aldri».

Det er viktig at barn kan føle deltakelse der barn har mulighet og modenhet nok. Det at andre behandler og vurderer over ens hode uten at man har mulighet for selv å delta, er noe ingen føler seg komfortabel med. På den annen side er det også viktig at en ikke føler seg presset til å ta stilling, spesielt der lojalitetskonflikter i forhold til ens nærmeste oppstår. Jeg tror proposisjonen på mange måter har funnet den balansegangen.

Når det gjelder aldersgrensene, framstår de som et godt utgangspunkt, men jeg har også forstått at modenhet fortsatt er det avgjørende.

Når det gjelder barnevernssaker og adopsjonssaker, er det viktig å kunne uttale seg i egenskap av å være den som omhandles. Kanskje spesielt i barnevernssaker vil det være i barnets interesse å kunne delta, slik at en også kan påvirke og akseptere de avgjørelser som til slutt fattes.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Det er egentlig en stor glede å stå her i forbindelse med denne saken, fordi Norge nå tar det historiske grepet å inkorporere Barnekonvensjonen i norsk rett, i tillegg til at den synliggjøres gjennom delvis aktiv transformasjon. Dette er utrolig viktig, og SV har gått i bresjen for et slikt grep i mange år. Redd Barna er som kjent særdeles glad for det, og så vidt jeg vet, får vi til og med blomster etter at dette møtet er over. Det er ikke verst!

Inkorporering av Barnekonvensjonen betyr særlig mye som en signaleffekt internasjonalt. Hva Norge gjør på dette feltet, er viktig. At Norge i tillegg synliggjør Barnekonvensjonen flere steder i lovverket, er også viktig for at vi skal kunne forstå bedre hvilke konkrete konsekvenser inkorporeringa faktisk har på forskjellige områder. Men jeg syns samtidig at vi kunne ha gått et skritt lenger. Vi kunne ha synliggjort Barnekonvensjonen flere steder i lovverket enn det som er gjort. Jeg syns det er litt passivt av Regjeringa. Når de først velger å ta et rimelig aktivt grep, mener jeg de kunne kjørt linjen helt ut og synliggjort Barnekonvensjonen flere steder. Det har SV gitt uttrykk for i sine merknader.

Vi har hatt et nært og godt samarbeid med forskjellige organisasjoner i forbindelse med dette, bl.a. Redd Barna. Justiskomiteen har også vært utrolig heldig som fikk muligheten til å delta på et av de mest interessante seminarene jeg i hvert fall noen gang har vært på, som Barneombudet organiserte for oss. Det er et av de mest inspirerende seminarene jeg har vært på. Jeg lærte så mye om unger, og hele holdningen til dem som snakket for oss, var at barn er folk på lik linje med voksne og må tas på alvor på en helt annet måte enn det vi tradisjonelt har gjort. Og når det også da ble synliggjort hvordan vi i Norge har gått fra å ha en slik holdning til unger og til å profesjonalisere og umyndiggjøre barn i stor grad, er det et signal jeg mener vi bør ta skikkelig på alvor. Vi bør se nøyere på det framover, faktisk med et historisk og filosofisk blikk.

Jeg syns også at justiskomiteen kunne ha vært tøffere når det gjelder aldersgrenser i forhold til lovverket. Vi burde ha fjernet aldersgrensen fullstendig, noe de aller fleste organisasjonene som jobber med barn til daglig, har anbefalt oss å gjøre. Jeg skjønner at Regjeringas intensjon er god, og at hensikten med forslaget er at man ved å sette en aldersgrense ønsker å sikre i hvert fall unger ned til den alderen, som nå blir sju år og ikke tolv. Men jeg tror det hadde vært bedre hvis vi f.eks. gjennomførte et forslag som SV har fremmet etter at Barneombudet bad oss om å ta tak i dette, om å sørge for en skikkelig barnefaglig kompetanse for alle som arbeider med unger, noe vi dessverre ble stående alene om, og at vi også skal sørge for å utvikle metoder som gjør at det blir mulig å høre barn på en skikkelig måte. For det som er blitt gitt til oss som et sterkt signal i løpet av denne prosessen, har faktisk vært at det ikke er ungene det er noe galt med når de ikke blir hørt, men at det er samfunnet, som ikke er tilrettelagt på en måte som gjør det mulig å skjønne hva det er unger vil.

Samtidig mener SV det er ekstremt viktig at barn ikke blir presset til å uttale seg hvis de ikke ønsker det. Det er en rettighet som alle unger skal ha, men det skal ikke være en plikt for barna. I mange sammenhenger er det veldig ok for unger å slippe å ha en mening – det gjelder for så vidt voksne også! Barn skal sikres en slik rettighet, men det skal ikke være en plikt.

Jeg tror at Norge har et stykke vei igjen å gå. Det sier bl.a. FNs komite for barns rettigheter, som jobber med å overvåke at Barnekonvensjonen tas skikkelig på alvor av statene som har ratifisert konvensjonen.

Det er en del områder vi er veldig dårlige på. Det gjelder særlig i forhold til funksjonshemmede unger og deres like rett til deltakelse i samfunnet. Der er vi veldig dårlige. Og det gjelder ikke minst i forhold til utlendingsfeltet. Asylsøkerbarn, særlig enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge, blir ikke ivaretatt på samme måte som norske unger. De er ikke underlagt barnevernsloven på samme måte som norske barn. Her står Fremskrittspartiet og SV sammen om en merknad om å sørge for at disse ungene får de samme rettighetene etter barnevernsloven som det norske unger har. Det mener jeg burde være en selvfølge. Det er nedsatt et utlendingslovutvalg som jobber med akkurat denne biten, og heldigvis er Barnekonvensjonen en del av mandatet til dette utvalget, som altså skal gjennomgå utlendingsloven på dette feltet.

SV har også en del kontakt med Foreningen for Fangers Pårørende, som forteller om at barn ikke blir hørt i det hele tatt når det gjelder utkastelse av kriminelle utlendinger som har en tilknytning til Norge. Da blir ikke barna hørt. Mange fedre som har begått en kriminell handling, og som så har sonet og gjort opp for seg, blir kastet ut, uavhengig av forholdet til barnet. Det skjer ikke alltid, men det har skjedd, og det er et brudd på barns rettigheter i forhold til å ha kontakt med sine foreldre, sjøl om de altså ikke er norske. Det mener jeg vi bør ta på alvor. Det samme gjelder i forhold til barn av asylsøkere som kommer hit. De må bli hørt og deres rettigheter ivaretatt på en helt annen måte. Jeg syns det er synd at ikke SV har fått flertall for forslaget vårt om å utrede hvorvidt kompetansen til å utvise en utlending som har begått en kriminell handling, skal tillegges domstolene, i stedet for at det skal være et forvaltningsvedtak. Det skjer i Sverige – der er det domstolen som vurderer dette. Der mener man at man på den måten har en annen mulighet til å ivareta hensynet til menneskerettighetene, enn når det er forvaltninga som gjør vedtaket. Et minstekrav bør det i hvert fall være at forvaltninga tilføres den kompetansen som er nødvendig for å ivareta hensynet til barn, uavhengig av hudfarge og bakgrunn.

SV er veldig fornøyd med at vi og Arbeiderpartiet sammen har fått med hele komiteen på at man nå skal ta bestemmelsen om barnepornografi ut av pornografibestemmelsen, og at vi nå skal få en annen definisjon av barnepornografi. Sjølve uttrykket «barnepornografi» er totalt misvisende, for dette dreier seg om dokumentasjon av seksuelle overgrep mot barn, og det bør også behandles på den måten i straffeloven. Vi kan ikke ha det slik at det står under samme paragraf som den som omhandler voksenpornografi – det blir totalt galt. Dette ordner nå komiteen opp i, og det er veldig bra.

Jeg tar opp de forslagene SV har fremmet.

Heidi Grande Røys hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Inga Marte Thorkildsen har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg er glad for at en enstemmig justiskomite har sluttet seg til hovedprinsippene i Regjeringens forslag, både at FNs barnekonvensjon nå vil bli inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettsloven, og at enkelte artikler vil bli transformert og synliggjort i annen norsk lovgivning.

Jeg er videre glad for at komiteens flertall er enig i alle de konkrete lovendringene som Regjeringen har foreslått for å synliggjøre FNs barnekonvensjon bedre i norsk lovgivning. Det at Barnekonvensjonens bestemmelser synliggjøres og presiseres i den lovgivningen der de naturlig hører hjemme, vil bidra til å sikre at norske myndigheter overholder Barnekonvensjonen på en god måte.

Jeg har særlig merket meg at en samlet justiskomite stiller seg bak forslaget om endringen i straffeloven § 204. Endringen av definisjonen av barn i forhold til barnepornografi vil gi personer under 18 år et bedre vern mot seksuell utnyttelse. Befatning med barnepornografi er i høyeste grad et grenseoverskridende fenomen. Framforhandlingen av tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen og den foreslåtte endringen av § 204 er derfor også et viktig eksempel på samspillet mellom internasjonal regelutvikling og harmonisering av nasjonale regler for effektivt å kunne bekjempe denne typen kriminalitet. Jeg har merket meg komiteens anmodninger om å utarbeide et eget straffebud om barnepornografi for å gjøre det helt klart at dette er overgrep mot barn og skal behandles på den måten, og om å utrede behovet for endringer i strafferammen for befatning med disse overgrepene for å skape rettsenhet med EU-landene. Jeg vil likevel understreke at også gjeldende straffelov markerer klart at seksuelle overgrep mot barn er forbudt gjennom reglene i lovens kapittel 19 om seksuallovbrudd, særlig §§ 195 og 196 om seksuelle overgrep mot barn.

Nå har imidlertid flertallet i justiskomiteen i Innst. O. nr. 118, som behandles senere i dag, gått inn for å øke strafferammen fra to til tre års fengsel i straffeloven § 204, særlig med sikte på ulovlig befatning med barnepornografi, en endring som samtidig med forslag til ny § 60 a vil medføre at øvre strafferamme ved organisert virksomhet økes til hele seks år i fengsel.

Komiteen har fremmet forslag om at Regjeringen skal foreta en gjennomgang av lovverk og praksis som angår barn med funksjonsnedsettelser, med sikte på å synliggjøre Norges forpliktelser etter Barnekonvensjonen. Regjeringen har nylig nedsatt et utvalg som skal vurdere behov for ny lovgivning som kan styrke det rettslige vernet mot diskriminering av funksjonshemmede og eventuelt fremme forslag til slik lovgivning. Det framgår av utvalgets mandat at utvalgets forslag skal ligge innenfor rammen av Norges internasjonale forpliktelser. Det er naturlig at funksjonshemmede barns rettigheter ses i sammenheng med dette arbeidet, og jeg vil gjøre utvalget oppmerksom på Stortingets vedtak og sørge for at det blir gjennomført.

Jeg har videre merket meg komiteens merknader om innarbeiding av FNs torturkonvensjon, FNs kvinnekonvensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon, og særlig oppfordringen til Regjeringen om å prioritere arbeidet med innarbeiding av FNs rasediskrimineringskonvensjon.

Som kjent har et utvalg utredet og kommet med forslag til en ny lov mot etnisk diskriminering. Forslaget har vært sendt på høring, og er nå til behandling i Kommunal- og regionaldepartementet. En lov mot etnisk diskriminering kan i seg selv ses på som en gjennomføring og synliggjøring av FNs rasediskrimineringskonvensjon og vil styrke det rettslige vernet mot diskriminering og rasisme i Norge. Det vil også bli vurdert om konvensjonen i tillegg skal inkorporeres i norsk lov, slik utvalget har foreslått.

For Regjeringen er kampen mot rasisme og etnisk diskriminering et prioritert område. Det er særlig viktig i disse tider, hvor kampen mot terrorisme har kommet i fokus. Kampen mot terrorisme er viktig og nødvendig, men like viktig er det at de tiltak vi gjennomfører, er i samsvar med våre internasjonale menneskerettsforpliktelser, og at den ikke fører til diskriminering av, og fordommer mot, f.eks. muslimer generelt. Regjeringen ser derfor arbeidet med ny lov mot etnisk diskriminering som et viktig og prioritert arbeid og tar sikte på å fremme en proposisjon i begynnelsen av 2004. Jeg fant det riktig å knytte disse prinsipielle merknader til denne lille merknaden i komiteens innstilling, for jeg synes det er viktig også å si at det pågår et arbeid.

Jeg vil imidlertid ved slutten av dette innlegget først og fremst konsentrere meg om det en rekke representanter har vært inne på – og som for meg ble ganske sterkt synliggjort på en høring som Barneombudet hadde, hvor jeg veldig klart fikk for meg det som jeg hadde trodd før jeg kom dit, og fikk forsterket mens jeg var der – at det er viktig at barn blir hørt. Det er et inntrykk jeg har tatt med meg. Synspunktene på hvordan dette ikke har vært tatt hensyn til, eller har vært feilvurdert i forhold til voksenverdenen, synes jeg på mange måter har kommet klart fram i en rekke representanters innlegg her. Jeg vil for min del understreke at jeg selvfølgelig støtter de refleksjoner som her er kommet fram. Barneombudets høring klarte på en utmerket måte i tillegg til det intellektuelle i hvert fall emosjonelt å gjøre det veldig tydelig for meg, ikke minst ved den måten det var organisert på, og ikke minst gjennom den måten som barn var delaktige på i det som skjedde i forbindelse med høringen.

Utover dette har jeg ikke noen merknader. Jeg er glad for at Stortinget tar dette skrittet. Og selv om noen sier at det var på tide, får vi glede oss over at vi i fellesskap tok det opp av skuffen, at andre behandlet det med intensitet og glød, og at vi har fått en god innstilling som vi kunne behandle her i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A): Det er tatt opp av representanten Thorkildsen og også av meg i våre hovedinnlegg i dag, spørsmålet om situasjonen for barn av flyktninger i Norge. Jeg skjønner det slik, og er glad for, at Regjeringen peker på det arbeidet som skal gjøres i forhold til utlendingslovgivningen.

Men det er to grupper barn som kanskje krever særlig oppmerksomhet også før arbeidet med utlendingsloven er ferdig – det gjelder barn av de foreldre som blir utvist, bl.a. på grunn av straffbare handlinger, og det gjelder familiegjenforeningssaker, særlig hva angår fosterbarn. Vil Barnekonvensjonens implementering i norsk rett i dag innebære at Regjeringen vil gå nærmere inn i dette arbeidet før utlendingsloven eventuelt endres, slik at ikke noen barn nå lider urett og ikke får det vernet som Barnekonvensjonen faktisk gir dem?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg verken kan eller vil improvisere rett. Jeg tror det som jo er klart for alle her, er at utlendingslovgivningen gjennomgås. I den sammenheng skal man, som flere har pekt på, også se på barns situasjon – i ulike sammenhenger.

Om det i tillegg skal gjøres noe utover det arbeidet som pågår, som er i full gang, er synspunkt som jeg vil ta med meg og drøfte med kommunalministeren. Men jeg vil ikke her i dag gå lenger enn å uttrykke meg på den måten.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg er fryktelig opptatt av barns rett til å bli hørt. Jeg lurer på om det er slik at dersom endringen med sju års aldersgrense viser seg ikke å fungere i praksis, fordi det alltid er noen andre som definerer om barnet skal bli hørt eller ikke, om det er modent nok eller ikke – og dermed er det bare de aller mest ressurssterke barna som blir hørt – vil statsråden da revurdere sitt standpunkt og eventuelt gå inn for det som et massivt antall høringsinstanser har bedt om, nemlig at vi fjerner aldersgrensen totalt?

Så en ting til, og det gjelder Wenche Siljeholm, som er psykolog og sakkyndig, og som var på høringen til Barneombudet. Hun var veldig opptatt av barnets rettigheter i barnefordelingssaker. Jeg anbefaler statsråden å ta en prat med henne om hvordan domstolene håndterer dette, og hvordan de praktisk, ved f.eks. å ha et bilde av en unge stående framme i rettssalen når det er en barnefordelingssak, kan vri oppmerksomheten bort fra kriging mellom foreldrene til at det skal handle om barnas beste.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg er generelt av den oppfatning at vi mennesker alltid kan bli klokere med hensyn til hvordan vi behandler hverandre. Jeg har senest på et møte i Dommerforeningen i forbindelse med domstolsledere i Trondheim nylig snakket om hvordan man opptrer i rettssalen med normal klokskap. Det sier seg selv at i saker hvor barn er med, er det all mulig grunn til å understreke det ytterligere.

Jeg tar med meg innspill som går på å utvide denne innsikten og denne refleksjonsevnen, som jeg oppfattet var det som lå i siste delen av representanten Thorkildsens innlegg. Men jeg kan ikke her og nå gå inn på andres lovgivning. Det som jeg kan svare på, er hvorfor vi har valgt en sjuårsgrense.

Jeg skjønner det ideelle i at man ikke fastsetter noen grense i det hele tatt, fordi man da baserer seg på at man nærmest skal få den best mulige situasjonen. Det har vært min oppfatning, slik som det er kommet til uttrykk i proposisjonen, at det å ha en grense i hvert fall sikrer at man når dem ned til sju år, og at man deretter utøver et godt skjønn. Så er det slik med denne, som med alle andre saker, at vi skal lære av det som skjer underveis, for det er på den måten vi lager best mulig lovgivning i henhold til intensjonene.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg takker for svaret. Jeg tolker det positivt. Vi kommer til å følge nøye med på dette framover, og jeg regner med at vi kommer til å få innspill også fra de organisasjonene vi nå har hatt kontakt med.

Jeg har lyst til å spørre om en annen ting. Det gjelder det som representanten Storberget også var inne på i forrige replikk. Når det gjelder barn av utlendinger, vil jeg spørre helt konkret: Mener statsråden at Norge dersom barns beste etter Barnekonvensjonen underordnes utlendingsloven og hensynene som ligger der, i helt konkrete saker, som f.eks. dreier seg om utvisning, som f.eks. dreier seg om opphold, ikke kan akseptere det framover, nå som Barnekonvensjonen faktisk blir inkorporert i norsk rett?

Statsråd Odd Einar Dørum: Representanten stiller meg et spørsmål som krever at jeg faktisk åpent og i fristil skal gjøre en vurdering som egentlig er tillagt et utvalg – et utvalg som for det første skal se på utlendingsloven og på dens forhold til en rekke andre hensyn. Det at det arbeidet gjøres av kyndige mennesker, er noe jeg har respekt for. Det er et arbeid som vil gå sin gang, og som vil måtte ha de avveininger som er gitt i mandatet til utvalget.

Så svarte jeg tidligere på et spørsmål fra representanten Storberget, som også var helt konkret, om det kunne skje noe før. Og da gjentar jeg gjerne det svaret: Det er noe jeg skal ta opp med kommunalministeren. Det er ikke noe løfte om at det skal skje noe konkret nå, men fordi spørsmålet er stilt, i en viktig debatt her, og fordi jeg synes man i hvert fall skal koste på seg en refleksjon, gjentar jeg at det spørsmålet lover jeg å bringe videre, slik som jeg tidligere har svart representanten Storberget.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Ola Røtvei (A): Det er gledelig at FNs barnekonvensjon endelig innlemmes i norsk lov. Å etterleve Barnekonvensjonen er det samme som å etterleve menneskerettigheter. Konvensjonen er ratifisert av land over hele verden. Det gjør den til et helt unikt instrument for bedring av barns vilkår.

Konvensjonen er revolusjonerende i internasjonal sammenheng og går langt i å befeste barns rettigheter, eksempelvis retten til å bli hørt. Konvensjonen utfordrer vårt syn på barna og hva barndommen skal inneholde av rettigheter og plikter.

Som representanten Storberget påpekte i sitt innlegg, er det viktig at konvensjonen nå ikke blir en sovepute etter innlemmelsen i norsk lov. Konvensjonen har også utfordringer knyttet til seg.

Jeg vil påpeke hva barneombudet fokuserer på av utfordringer rundt innlemmelsen av Barnekonvensjonen:

• Å gjøre Barnekonvensjonens budskap reelt både i barnebefolkningen som gruppe og i det enkelte barns liv er ikke bare et ansvar for politikere, byråkrater og domstoler. Det er en hovedoppgave for alle som møter barn i sitt yrke. Ethvert voksent menneske skal vise respekt for barnets ståsted, erfaringer og meninger.

• Barnekonvensjonen må brukes som et aktivt instrument og skal gjennomsyre politiske vedtak på nasjonalt og lokalt nivå. Den skal brukes aktivt og ikke bli en hvilepute.

Barnekonvensjonen tar for seg viktige områder for barns liv. Gjennom det vi i dag vedtar, som skjerpelsen av bestemmelsene om barnepornografi og retten til å bli hørt mer, gjør vi et viktig arbeid som vil berøre en stor og viktig gruppes hverdag og liv.

Spesielt vil jeg bemerke viktigheten av å skjerpe og utheve bestemmelsen om barnepornografi. Å markere at barnepornografi er noe annet enn «vanlig» pornografi er viktig. Barnepornografi er alltid overgrep og utnyttelse av barn, og må alltid behandles som det.

Lovendringen på akkurat dette feltet er nødvendig. Samfunnsutviklingen, flyten av informasjon og Internett er problemstillinger som er høyaktuelle.

På begynnelsen av 1990-tallet var 300 000 personer koblet til Internett. I 2001 var over 200 millioner mennesker koblet opp. I 2005 forventes det at nettbrukerne overstiger 1,2 milliarder. Internett har over 2 milliarder sider. Rundt 670 millioner av disse sidene inneholder barnepornografisk materiale. Hvor mange lidende barn det er som skjuler seg bak disse tallene, vet vi ingenting om. Hvilke lidelser de er påført, er nesten umulig å forestille seg.

Lovverket skal beskytte mot overgrep. Eget forbud mot barneporno markerer også aktiv avstand fra misbruk av barn, og kamp for vern av barns interesser.

Arbeiderpartiet er glad for at poseringsbilder med barn skal være forbudt etter bestemmelsen om barnepornografi. Vi er også glad for en skjerping av straffen for salg, besittelse og eie av barnepornografisk materiale. Lovverket i dag har en uforholdsmessig lav strafferamme for slikt, lavere enn de aller fleste europeiske land.

Ved at Barnekonvensjonen nå innlemmes med endringer, styrkes barns rettigheter på en rekke andre områder. Vi tar grep og tydeliggjør barnepornoen som uakseptabelt overgrep. Barneporno er ikke pornografi i vanlig forstand. Det dreier seg utelukkende om overgrep mot barn – utelukkende! Det er malplassert at den har vært satt i samme bås som pornografisk materiale generelt.

Lovverket har en normativ effekt på samfunnet. Vi må ikke tro at lover er et virkemiddel som alltid vil kunne løse problemet med uønskede hendelser. Barn beskyttes best ved at det skapes holdninger i samfunnet som gjør det uakseptabelt at barn anses som seksuelle objekter for voksne. Overgangen er ikke skarp mellom seksuelle overgrep og annen seksuell utnytting. Barn har uansett krav på beskyttelse. Vi skal ikke si at det her til lands er greit at voksne bruker bilder av nakne barn som poserer. Derfor er det også viktig at poseringsbilder blir forbudt etter bestemmelsen om barnepornografi.

Innlemmelsen av Barnekonvensjonen i norsk lov er historisk. I dag gjør vi mange grep for barns rettigheter. I morgen blir det opp til oss å etterleve dem.

Linda Cathrine Hofstad (H): De fleste barn og unge har gode og trygge oppvekst- og levevilkår med gode utviklingsmuligheter. Men det er også enkelte barn som ikke har det like godt.

Barns rettigheter har de siste årene fått økt oppmerksomhet både i hverdagen, i lovgivningen og i forskningen. Det er utvilsomt en rett for et barn å bli hørt på demokratisk vis og tatt hensyn til. Synet på barn som selvstendige individer har vært gjenspeilet i FNs barnekonvensjon, der barns rett til medvirkning og deltakelse er blant hovedprinsippene.

FN har vist seg å være en pådriver for å fokusere på barns, unges og kvinners rettigheter. Fokuseringen på barns rettigheter gjennom FNs barnekonvensjon er ett eksempel på hvordan FN-arbeid legger grunnlaget for bedring av barns og unges oppvekst- og levekår. Jeg tror det har en veldig stor signaleffekt i seg selv at FN fokuserer så mye på å gi alle barn tilgang til grunnutdanning og på å beskytte barn mot misbruk, utnytting og vold.

Det er på tide at det skjer ting. Norge fikk anmerkning for at ikke Barnekonvensjonen var inkorporert da Norge rapporterte til FNs barnekomite.

FNs barnekonvensjon gav verden et menneskerettighetsverktøy som spesielt tar opp barns situasjon. Konvensjonen slår fast at barn ikke skal diskrimineres, at all handling for og på vegne av barn skal være i barnets beste interesse, at alle barn har rett til liv, overlevelse og utvikling, og at barns synspunkter skal respekteres. Det som er så positivt nå, er at barn blir definert som aktører i kraft av egne rettigheter og egen verdighet.

Barnekonvensjonen slår fast barns rett til deltakelse og deres rett til å bli hørt i saker som angår dem. Det er mange grunner til at barn bør delta, og en av dem er at barns deltakelse er viktig, ettersom de beslutninger vi tar i dag, påvirker barna i morgen.

I den høringen som justiskomiteen hadde med Redd Barna den 24. april, synes jeg at Redd Barna på en veldig bra måte fikk fram hva inkorporering av Barnekonvensjonen egentlig betyr. Redd Barna understreket at inkorporering av FNs barnekonvensjon i norsk rett vil være en seier for barn i Norge, og at inkorporeringen vil ha betydning i Norges internasjonale arbeid, fordi det viser at Norge er et land som tar barns rettigheter på alvor. Og det skulle bare mangle om vi ikke gjorde dette nå, for Norge skal være et foregangsland i arbeidet for menneskerettigheter. Gjennom inkorporering viser Norge at barns rettigheter gis høy status. Det vil også gi Norge større troverdighet i internasjonalt arbeid.

Konvensjonen omfatter hele spekteret av menneskerettigheter og omfatter alle barn. Noe av det viktigste med konvensjonen er at den anser barn som egne rettssubjekter, som selvstendige individer med særskilte rettigheter. Den gir barn, som er en spesielt sårbar gruppe, særskilt vern og bistand.

Regjeringspartiene er veldig tilfreds med at det er så stor enighet i komiteen i denne viktige saken. Høyre og Kristelig Folkeparti er imidlertid litt overrasket over flertallet, som går inn for en gjennomgang av lovverket og praksis som angår barn med funksjonsnedsettelse. Jeg vil minne om hva Regjeringen har gjort på dette feltet, selv om jeg er ganske sikker på at flertallet vet hva Regjeringen gjorde den 29. november 2002, da den nedsatte et lovutvalg som skal vurdere behovene for en egen antidiskrimineringslov for bedre å sikre de funksjonshemmedes rettigheter, ikke minst ut fra Norges internasjonale forpliktelser. Utvalget skal utarbeide forslag til slik lov, og da vil arbeidet med å styrke rettighetene til barn med funksjonsnedsettelse stå helt sentralt.

Til slutt vil jeg bare si at dette er en stor dag for alle barn i Norge, fordi vi senere i dag skal vedta at alle barn skal bli hørt og bli sett på som selvstendige individer med særskilte rettigheter.

Trond Helleland (H): De fleste barn i Norge har det, som flere har vært inne på, heldigvis bra. Likevel er jeg glad for at vi nå i Norge fullt ut gjør de grep som medfører at våre internasjonale forpliktelser i forhold til barns rettigheter gjennomføres. Barn er mer sårbare enn oss voksne, og trenger et ekstra vern. De trenger å bli tatt vare på og bli hørt når viktige avgjørelser om deres liv skal tas. Når vi i dag vedtar å inkorporere FNs barnekonvensjon i norsk lov, tar vi hensyn til nettopp dette. Jeg er også glad for at det stort sett er en samlet komite som følger opp dette med endringer i forvaltningslov og barnevernslov.

Det er stor enighet på de fleste punkt. Det er viktig at Norge, som går i spissen internasjonalt i kampen for barns rettigheter og mot barnearbeid i den tredje verden og i resten av verden, nå selv følger opp ved å inkorporere og ikke bare ratifisere FNs barnekonvensjon.

Når det gjelder uenigheten, har jeg merket meg at Fremskrittspartiet og SV har fremmet forslag om en lovbestemt rett til barnevernstjenester.

Høyre synes det er viktig at barnevernet ikke skal ta mer av ansvaret fra familiene, men tvert imot jobbe for å bygge opp under og støtte familiene. I tilfeller der hjemmet ikke makter å ivareta omsorgsoppgavene, har samfunnet en særlig plikt til å tilrettelegge ordningen som sikrer at alle barn får gode omsorgstilbud og oppvekstvilkår, men jeg kan ikke se at dette forslaget om lovfestet rett, som også har vært fremmet både i familiekomiteen og i sosialkomiteen, er særlig godt begrunnet.

Når vi ser på de forpliktelsene som påligger kommunene i dag, er det vårt syn at den lovfestingen av rettigheter vil ha liten reell betydning for brukerne av tjenestene. Etter vårt syn ivaretar reglene om barnevernstjenesten og kommunenes plikter – saksbehandlingsreglene, herunder klageadgangen til fylkesmannen og fylkesmannens tilsyn med kommunene – hensynet til barnet på en tilfredsstillende og hensiktsmessig måte. Derfor vil jeg sterkt advare mot at dette forslaget blir vedtatt. Vi vet jo ikke hva som blir vedtatt her i dag i denne salen, så jeg vil advare mot dette mindretallsforslaget. I dag har alle barn en individuell rett der det foreligger omsorgssvikt. Kommunene har plikt til å yte tjenester. Forslaget høres så tilforlatelig ut, men det kan få uante konsekvenser. La meg igjen få understreke at det er en selvfølge at kommunene i dag yter barn hjelp i saker om omsorgssvikt. Dagens regelverk er på dette punkt tilstrekkelig.

Dette er først og fremst en gledens dag, og jeg har lyst til å påpeke et paradoks. Vi har denne våren også behandlet hundeloven – senest i dag – og vi husker alle hvor engasjert media, enkeltpersoner, organisasjoner og representanter var i denne saken. Vi hadde altså høring for hundeloven og Barnekonvensjonen på samme dag i justiskomiteen. Mens det var full sal og ganske hissige gemytter under høringen om hund, var det nokså tomt på tilhørerbenken under høringen om barn. Det var stort sett organisasjoner som jobbet med barns rettigheter, Barneombudet og andre, som var til stede under høringen.

Videre vil jeg også si at vi har fått mailen vår neddynget av hundemailer – sinte hundeeiere har skrevet brev og sendt mail til komiteen. Jeg tror ikke vi har fått noen mailer fra foreldre eller barn i Norge som har vært opptatt av inkorporeringen av Barnekonvensjonen. Kanskje er det slik at i dagens samfunn, der vi har det veldig godt, har altså kjæledyrene blitt viktigere enn barna. Er det slik at hundene i dag skal ha bedre rettsvern enn barn? Det er slike refleksjoner en gjør seg. Men jeg vet at det ikke vil være slik. Jeg tror heller ikke at folk flest tenker slik. Men det er et paradoks at det mangler det samme engasjementet som en opplever når det gjelder kjæledyr, for barns rettigheter utenfor denne salen.

Heldigvis vil Redd Barna og andre feire denne dagen. Jeg tror det er viktig at vi i Stortinget, sammen med embetsverket, Regjeringen osv., bidrar til at det blir kjent også blant barn at Barnekonvensjonen nå er inkorporert, og at det selvsagt utarbeides informasjonsmateriale tilpasset målgruppen, som viser at barn blir tatt på alvor i dette landet. Det har alle våre barn fortjent.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.